Ann-Helén Laestadius, Straff

Ann-Helén Laestadius, Straff

Leseeksemplar fra Aschehoug

Stjålet var en fantastisk roman, basert på virkelige hendelser. Jeg hadde derfor store forventninger til Straff.

Dette er gripende lesestoff. Jeg leste nettopp boken om crow Mary, der det handlet om overgrepene mot indianerne, som ble tvangssendt til internat og ikke fikk snakke språket sitt, ikke en gang beholde navnet sitt.

Kathleen Grissom, De kalte henne Crow Mary

Akkurat det samme skjedde med samebarna. Det er helt hårreisende.

Romanen er fiksjon, men basert på virkelige hendelser. Det triste er at vi vet at det var slike onde mennesker, som husmoren her, overalt. Folk som liker å bruke makt, som ikke eier medmenneskelighet og som ikke ser, selv etter 50 år, hva de gjorde feil.

Men det handler ikke kun om skolen, men hele samfunnet og tro bare ikke at det er slutt. Alltid er det noen vi liker å se ned på og hundse og slenge skit etter. Ja, det er vel ikke mange av oss som kan si at vi kun er godhet tvers igjennom.

Man skal ikke være mye på sosiale media for å se det.

Så får vi disse bøkene som lærer oss hvordan vi som voksne er preget av vonde opplevelser når vi vokste opp. Og det er ikke innforstått at vi ved å ha lært dette, ender opp snille og gode. Nei, ofte er vi full av hat, frykt og vonde tanker og det fører til nye overgrep, vold og hets eller avhengighet av rusmidler, for å prøve å rømme unna våre blødende sår.
Derfor må vi fortsette å lese og lære. Det er den eneste vi kan gjøre.

Begge Læstadius sine bøker, Stjålet og Straff, bør leses av alle som liker velskrevne romaner.

Jeg anbefaler de varmt.

Nå har vi vel ikke lov til å kalle noen samer eller indianere lenger, for det skal være krenkende. Men jeg forstår ikke dette. Er det ikke mer krenkende at det skal være krenkende å bli kalt same eller indianer eller aboriginer eller maori? Hvis vi kaller alle urfolk, vil jo identiteten deres etterhvert hviskes bort og de vil bli usynliggjort. Da får det jo motsatt effekt. Da vil vi jo oppnå det de prøvde tilbake i tid, å nekte dem å bruke sine navn. Forstå det den som kan.

Det er 1950-tallet, og reindriftsbarna Jon-Ante, Else-Maj, Nilsa, Marge og Anne-Risten er syv år gamle da de blir tatt fra familiene sine og tvunget til å gå på internatskole. Tryggheten byttes ut med en skremmende tilværelse der samisk er forbudt, joik er syndig, og husmoren straffer dem med ris. Foreldrene tør ikke å protestere, og om de forsøker blir de uansett ikke hørt av myndighetene.
Tretti år senere har de fem reindriftsbarna valgt ulike veier for å overleve, eller i det minste prøve å fortrenge. Men så en dag er husmoren tilbake. Hun går der på gaten som om ingenting har skjedd. Og når de oppdager det, blir det tydelig at ingen av dem egentlig har glemt.
“Straff” er en fortelling basert på virkelige hendelser rundt en av den svenske statens største svik mot samene. Internatskolen har knust generasjoner og ført til tap av språk, skam og brutte familiebånd.

Denne vil jeg lese på dagtid:

Kirsti Eline Torhaug, Fornuftens skjøre grense

Leseeksemplar fra forlaget Pitch

Denne kom som en overraskelse i postkassa og jeg aner ingenting om dette er noe for meg, men jeg er glad i historiske bøker. Dette er første bok i en trilogi.

Per vokser opp i en liten bygd utenfor Oslo på 1920-tallet og beundrer de store oppdagelsesreisende vilt og hemningsløst. Selv drømmer han om en dag å reise ut i den store verden og til Amazonas. Andre verdenskrig, studier og Pers egen rastløshet kommer mellom ham og drømmen. Samtidig holder den ham oppe gjennom en barndom fylt av bitterhet og svik, lange år i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen og i en vanskelig etterkrigstid der han må skape seg ny mening, og der han stadig stilles overfor spørsmål som: Hva er et menneske? Hva er normalt? Hva er galskap? Hva er meningen med livet?

Amazonas-trilogien forteller livshistorien til Per. Den spenner over et århundre og tre verdensdeler og forteller om menneskelig ondskap og smerte, men også om vennskap, håp og eventyrlyst. Fornuftens skjøre grense er første bind og delvis basert på opplevelsene til forfatterens onkel, Per Torhaug, og hans roman Stubbebrytere.

Nå begynner jeg på denne på dagtid:

Hanne Gellein, Aldri være trygg

Leseksemplar fra Cappelen Damm

Bok 3 av Gellein. Den første syntes jeg var helt topp, den andre var jeg litt lunken til, da det ikke ble så spennende for meg, siden jeg kjente til historien bak. Jeg er ikke så glad i å følge morderen, men liker å fundere på hva som skjer.

Jeg er derfor svært spent på bok nummer 3.

Hanne Gellein, Alle fugler små

Hanne Gellein, Døden skal du lide

Aldri være trygg er en psykologisk krim med thrillerens heftige tempo. Hanne Gelleins tredje krimroman om rettspatologen Silje Andersen, der fortidens skygger er i ferd med å ødelegge livet for både Luca og Silje på hvert sitt grufulle vis.

Da Silje Andersen våkner opp, er hun lenket fast i en mørklagt og illeluktende kjeller. Hvordan ble hun fanget her, og hvem vil henne så vondt? Hun kjemper for å komme seg løs og i frihet, men hvordan skal hun klare det? Omverdenen tror hun har reist på ferie. Det er kun én person som er mistenksom nok til å undersøke – bestevennen Luca Stellander. Men nå sitter han varetektsfengslet etter at det har kommet nye opplysninger i en gammel drapssak.

Fem år er gått siden lederen i Nordisk Front ble drept, og et sentralt vitne hevder å ha sett at det var Luca som slo ham i hjel. Forgjeves har Luca Stellander forsøkt å ta avstand fra sin fortid i det høyreekstreme miljøet. Men nå henter skyggene ham inn. Hva skjedde egentlig den kvelden for fem år siden i Falstadskogen?