Flukt har fått strålende kritikker så jeg var spent på om jeg er enig. For en som meg som tar ned beskjeder fra de som har gått bort, så er temaet særs interessant og jeg var spent på hvordan det er fremstilt, for jeg visste at både levende og døde, hadde en stemme i denne romanen.
Jeg begynte på denne romanen og ble så forvirret at jeg måtte lese meg opp. Jeg måtte se igjennom noen omtaler for å forstå gangen i handlingen. Det hopper nemlig hele tiden i tid og personer og det skifter midt i setningene. Etter å ha forstått dette, begynte jeg på nytt.
Hele boken igjennom tenkte jeg, rørende og trist historie om familierelasjoner som ikke fungerer og menneskelig smerte, men boken ville blitt mye bedre hvis det ikke var det tullet med skifte av personer.
Det var min mening helt til siste sidene, da jeg forstod at det jo var helt genialt. Jeg vil ikke røpe hvorfor, men vær tålmodig og se at det blir helt riktig. Til og med mediumet i meg, som formidler budskap, er fornøyd.
Og lykkelig over at flere og flere forstår at vi blir ikke borte den dagen vi går herfra.
Anbefales varmt til alle som vil ha en særdeles bra roman om familierelasjoner og oppvekst og er åpen for at det er mer mellom himmel og jord, enn det de fleste tror.
Det er julaftan. Elisabet og Sakarias har vore ved grava, sett lys, børsta snø av steinen – så køyrer han ho heim. Dei skal vere kvar for seg denne første jula utan sonen. Sorga over han har kome mellom dei. Dei har skilt lag. Men så blir det likevel til at dei er saman julaftan. Elisabet sett seg til pianoet og speler eit stykke sonen deira likte godt. Det skal kome til å bli ei heilt spesiell julenatt for dei begge. Romanen “Flukt” skildrar forholdet mellom dei levande og døde og strekk seg eit stykkje utover det vi til vanleg oppfattar som realisme. FLUKT er nominert til både Bokhandlerprisen og Ungdommens kritikerpris
I dag leser jeg tre tynne bøker.
Kjersti Anfinnsen, Øyeblikk for evigheten
Leseeksemplar fra Kolon forlag
Jeg har lest en av Anfinnsen før og likte den godt.
Jeg er litt forvirret for etter hva jeg kan se, er hovedpersonen den samme
For den pensjonerte hjertekirurgen Birgitte Solheim går det meste i oppløsning mot slutten av livet. Det kroppslige forfallet fanger og isolerer. Selv om samlivet med kjæresten Javiér kan være krevende, er det først og fremst livsbejaende. Birgitte reflekterer kompromissløst, tidvis vittig, tidvis sårt, over livets vondeste øyeblikk og sine erfaringer med tap, sorg og savn i en verden som fremstår mer og mer fremmed for henne.
Øyeblikk for evigheten er en øm, bitter og morsom roman om kjærligheten, døden og tilværelsens ensomhet.
Wenche F. Spjelkavik, Verdens lengste skogsmonster
Leseeksemplar fra Forlagshuset i Vestfold
Barnebøker leser jeg ikke mange av, men når jeg nå har tema norsk, syntes jeg det var moro å også ta med noen bøker til barn og ungdom.
Møt verdens høyeste jente med sceneskrekk. Anna er høyere enn alle på skolen. Lærerne også. På grunn av mobbing flytter hun og moren til Maursund. Da læreren tvinger Anna til å spille hovedrollen i klassens teaterstykke, begynner uhyggelige ting å skje. Hva er det som skjuler seg inne i skogen? Historien tar en uventet vending da skogsmonsteret redder et lite barn fra å drukne. Hva skjer hvis sannheten kommer frem? Vil Anna overvinne frykten eller blir hun kastet ut av skolen?
Frode Eie Larsen og Jenny Lindquist, Tidsfikserne og månelandingen
Leseeksemplar fra Zeppelin forlag
Bok 2 i serien. Bok en heter Tidsfikserne og grunnloven. Bok 3, Tidsfikserne og Vikingene, kommer i 2022.
OM DE IKKE FÅR RYDDET OPP I ROTET TIL TIDSTYVEN, ENDRES HISTORIEN … 20. juli 1969 ble Neil Armstrong det første mennesket som satte en fot på månen, men om Tidstyven lykkes med sine skumle planer, vil det ikke bli noen månelanding. Eller kanskje astronautene må bli værende igjen på månen, og aldri noen gang komme tilbake på jorda. Det er opp til Tidsfikserne Sigurd og Anne, å stoppe Tidstyven!
På senga
Cecilie Enger, Det hvite kartet
Leseeksemplar fra Gyldendal
Min første roman skrevet av Enger, så får vi se om jeg er enig med all den positive omtalen boken har fått.
De stakk seg ut som pionerer i sin samtid på slutten av 1800-tallet, men skjulte privatlivet sitt. Bertha Torgersen og Hanna Brummenæs er ukjente for de fleste, men historien om de to butikkpikene som traff hverandre i et hardt og maskulint gruvesamfunn på Karmøy, og – ikledd herrehatt og frakk – brøytet seg vei inn i mannsdominerte stillinger, er både fantastisk og vond. De to overskridende «mannedamene» holdt kjærligheten skjult for omverdenen, foretok en uvanlig klassereise, men opplevde også elendighet i kjølvannet av sine livsvalg.
Det nyeste nummeret av Hverdagsnettmagasinet, proppfull av forfatterintervjuer og mye mer, blant annet Bokidioten som denne gang funderer på hva som foregår i hodet på alle forfatterne:
Dette var en bra roman. Oppvekst, alkolisme og barnløshet er temaer. Jeg synes Barmen beskriver det godt. Særlig det med ufrivillig barnløshet, det med å ønske seg barn, men streve med å bli gravid. Alle medfølende kommentarer fra medmennesker som mener det godt, men gjør det bare verre. Anbefales. En forfatter jeg gjerne leser mer av.
Theis bur åleine og har ikkje mykje omgang med andre enn hunden Snuppa. Men Snuppa er gammal og må avlivast, og Theis tek kontakt med dottera Ruby etter fleire års stille. Ruby kvir seg for å ha noko å gjere med den tidvis alkoholiserte faren. Ho og sambuaren har dessutan lenge prøve å få barn saman, utan hell, og nye møte med faren minner henne om alt det dei ikkje får til, nokon av dei.
Pappa var nesten på Woodstock er ein roman om korleis oppveksten formar oss, om skam og tilgjeving. Det ei forteljing om om dei forventningane ein har til seg sjølv og til kvarandre, og om korleis det ein ønskjer seg aller mest, ofte er nærare enn ein skulle tru.
Nå leser jeg:
Carl Frode Tiller, Flukt
Leseeksemplar fra Aschehoug
Flukt har fått strålende kritikker så er spent på om jeg er enig. For en som meg som tar ned beskjeder fra de som har gått bort, så er temaet særs interessant og jeg er spent på hvordan det er fremstilt.
Det er julaftan. Elisabet og Sakarias har vore ved grava, sett lys, børsta snø av steinen – så køyrer han ho heim. Dei skal vere kvar for seg denne første jula utan sonen. Sorga over han har kome mellom dei. Dei har skilt lag. Men så blir det likevel til at dei er saman julaftan. Elisabet sett seg til pianoet og speler eit stykke sonen deira likte godt. Det skal kome til å bli ei heilt spesiell julenatt for dei begge. Romanen “Flukt” skildrar forholdet mellom dei levande og døde og strekk seg eit stykkje utover det vi til vanleg oppfattar som realisme. FLUKT er nominert til både Bokhandlerprisen og Ungdommens kritikerpris
Det nyeste nummeret av Hverdagsnettmagasinet, proppfull av forfatterintervjuer og mye mer, blant annet Bokidioten som denne gang funderer på hva som foregår i hodet på alle forfatterne:
Dette var en fin, liten roman. Skulle vært 100 flere sider. 156 er altfor lite. Jeg ville hatt mer fra Amerika, alt virket litt rosenrødt.
Det er vel positivt når man ønsker seg mer?
Sitat:
Jeg står opp og vasker natten ut av øynene, heiser hvert bryn opp i pannen og håper de blir hengende.
Kaffe og en ristet skive med syltetøy blir dagens frokost før jeg slenger på meg boblekåpen og går ut. Januar har bedt om assistanse fra Sibir, så kuldegradene er friskere enn vanlig.
Sitat:
Jeg var som et utsultet barn som først nå forsto alvoret jeg hadde vokst opp i. Sugde inn all energien jeg fikk tilgang på, for å jevne ut fortiden.
Vi dro ofte ut til holmer og skjær og fant fine steder hvor vi kunne være alene. Jeg strøk meg som solskinn inntil huden hans og fortalte om drømmen jeg bestandig hadde båret på. Om reisen jeg sparte pengene mine til.
Jeg liker forfattere som maler med ordene på denne måten, som skaper nye ordbilder.
En vakker, liten sak dette som jeg gledet meg over å lese.
Den er innkjøpt av kulturrådet.
Fra omslaget:
Jeg setter Dumas tilbake og finner en ny tittel. “Til mitt barnebarn”, står det utenpå med gullbokstaver. Mor fikk den av Rakel til jul ett år. – Den er tom, men meningen er at du skal skrive ned din historie, mormor, sa Rakel ivrig. Mor smilte til Rakel og holdt bokgaven inntil brystet. Hun kommer aldri til å skrive, tenkte jeg. Ikke ett eneste ord. Med sirlige bokstaver, har hun fylt boken. Side opp og side ned. Skjønnskriften hennes griper tak i meg med elegante linjer og fører meg inn i en historie jeg aldri visste hun bar på.
Nå leser jeg:
Ane Barmen, Pappa var nesten på Woodstock
Leseeksemplar fra Gyldendal
Theis bur åleine og har ikkje mykje omgang med andre enn hunden Snuppa. Men Snuppa er gammal og må avlivast, og Theis tek kontakt med dottera Ruby etter fleire års stille. Ruby kvir seg for å ha noko å gjere med den tidvis alkoholiserte faren. Ho og sambuaren har dessutan lenge prøve å få barn saman, utan hell, og nye møte med faren minner henne om alt det dei ikkje får til, nokon av dei.
Pappa var nesten på Woodstock er ein roman om korleis oppveksten formar oss, om skam og tilgjeving. Det ei forteljing om om dei forventningane ein har til seg sjølv og til kvarandre, og om korleis det ein ønskjer seg aller mest, ofte er nærare enn ein skulle tru.
Det nyeste nummeret av Hverdagsnettmagasinet, proppfull av forfatterintervjuer og mye mer, blant annet Bokidioten som denne gang funderer på hva som foregår i hodet på alle forfatterne:
Ja det er det, jeg kan ikke noe for det, men sånn er jeg.
Det jeg bruker, blir liksom bare liggende der.
Hjernen min gir meg ikke beskjed om å plukke det opp.
Ikke før jeg plutselig får et lyst øyeblikk.
Da tenker jeg, kjære vene, er det meg?
Ja, det er det, for gubben gjør ikke slikt
Slik som bordet mitt her i lesestuen min.
Der ligger enda bøkene som kom fra Bookis i går.
Tre bøker jeg “snart” skal lese.
Ja når jeg har begynt på en bok, må jeg finne i nye som ligger der på vent.
Jeg har kaffe, sjokolade,(ja det har jeg vanligvis ikke, men det er helg og gubben kom inn med hele posen i går, men neida, jeg spiste bare fem biter), vann, tørkepapir, briller og litt diverse papirer(og litt rot som burde vært fjernet)
Jeg er nok en rotegris.
Jeg graver rundt i bingen min med alle mine godsaker rundt meg.
Så våkner jeg opp da innimellom.
Det må sies at det er ekstra ille når jeg ikke er i form, for da lukker hjernen på et vis ned.
Den tar ikke inn alt rett og slett.
Når formen så bedres, får jeg sånne aha-øyeblikk.
Jeg håper derfor at dette nå er tilfelle.
At det nå går sakte, men sikkert fremover.
Det føles litt sånn.
Nå ser det litt bedre ut og det var nok dagens gjøremål.
Vi hadde tenkt oss en tur på fjellet og drikke kaffe, men det snør så innmari, så det er vel best å holde seg i lavlandet.
