Beklager, det er bare sånn.
Ja det er det, jeg kan ikke noe for det, men sånn er jeg.
Det jeg bruker, blir liksom bare liggende der.
Hjernen min gir meg ikke beskjed om å plukke det opp.
Ikke før jeg plutselig får et lyst øyeblikk.
Da tenker jeg, kjære vene, er det meg?
Ja, det er det, for gubben gjør ikke slikt
Slik som bordet mitt her i lesestuen min.
Der ligger enda bøkene som kom fra Bookis i går.
Tre bøker jeg “snart” skal lese.
Ja når jeg har begynt på en bok, må jeg finne i nye som ligger der på vent.
Jeg har kaffe, sjokolade,(ja det har jeg vanligvis ikke, men det er helg og gubben kom inn med hele posen i går, men neida, jeg spiste bare fem biter), vann, tørkepapir, briller og litt diverse papirer(og litt rot som burde vært fjernet)
Jeg er nok en rotegris.
Jeg graver rundt i bingen min med alle mine godsaker rundt meg.
Så våkner jeg opp da innimellom.
Det må sies at det er ekstra ille når jeg ikke er i form, for da lukker hjernen på et vis ned.
Den tar ikke inn alt rett og slett.
Når formen så bedres, får jeg sånne aha-øyeblikk.
Jeg håper derfor at dette nå er tilfelle.
At det nå går sakte, men sikkert fremover.
Det føles litt sånn.
Nå ser det litt bedre ut og det var nok dagens gjøremål.
Vi hadde tenkt oss en tur på fjellet og drikke kaffe, men det snør så innmari, så det er vel best å holde seg i lavlandet.
I dag
