Sjelden har jeg sett så mange har etterspurt neste bok, som de gjorde med femte boken om Cormoran Strike. Den lå nederst i bunken min, men ble den første som ble lest. Den er nemlig så stor at den måtte ligge nederst. Ikke bare av størrelse med også av sider, 900. Oxen-bøkene er også av slikt stort format og jeg liker det egentlig, for de ligger så stødig i fanget når man leser. Eneste utfordringen er på senga når det er få sider igjen. Da er de vonde å holde.
Det tok noen dager å lese denne, men det var en glede. Engelsk detektivkrim. Jeg som vanligvis ikke liker for mange detaljer, beskrivelser og situasjoner som egentlig ikke har med saken å gjøre, ja det er denne krimboka full av og likevel storkoser jeg meg.
Det er ikke heseblesende action her, ikke i det hele tatt og mye er om hovedpersonene Cormoran og Robin. Det lønner seg nok derfor å begynne på bok 1. Dette er den femte boken.
Jeg har sett de tre første på Hbo, og ser ut som den fjerde også er filmatisert.
Det er noen groteske beskrivelser for de som ikke liker det, men de er korte og ikke mange, så man kan lett bare hoppe forbi de.
Jeg lot meg særlig begeistre over slutten uten at jeg skal si mer om det.
Robert Galbraith er et psevdonym for Joanne Rowling, som har skrevet Harry Potter bøkene.
Lange skyggerer femte bok i den kritikerroste serien om detektiv Cormoran Strike og assistenten Robin Ellacott.
Under et besøk hjemme i Cornwall blir privatdetektiv Cormoran Strike overfalt av en kvinne som ber ham hjelpe til med å finne moren, Margot Bamborough – som forsvant under mystiske omstendigheter i 1974.
Det er nytt for Strike å jobbe med en henlagt sak – for ikke å snakke om en førti år gammel, uløst en. Til tross for den ørlille sjansen for suksess, blir han interessert og tar på seg oppgaven, på toppen av en rekke saker han og hans partner i detektivbyrået, Robin Ellacott, allerede jobber med. Robin sliter samtidig med en problematisk skilsmisse, uønskede tilnærminger fra annet hold og sine følelser for Strike.
Etterforskningen av Margots forsvinning viser seg å være en djevelsk kompleks sak, som inkluderer tarotkort, en psykopatisk seriemorder og upålitelige vitner. Og de må innse at selv en flere tiår gammel sak kan vise seg å være dødelig …
Nå leser jeg:
Tove Alsterdal, Rotvelte
Fått den av en venn
Jeg har lest en bok av Alsterdal og har lyst til å lese flere. Det var Blindtunnel
Jeg har flere av hennes tidligere utgivelser i hylla, men velger å begynne på Rotvelte, som er første bok i en ny serie om Eira Sjödin. Bok 2, Synkehull, ligger foreløpig i auguststabel, muligens juni, for jeg må ha en måned til med nyheter 2022. Utfordringen er at jeg også har en stabel igjen med 2021. Travelt å være bokidiot.
Olof har sonet ferdig. Han livnærer seg av tilfeldige oppdrag helt i randsonen av det alminnelige arbeidslivet. En lys sommernatt er han på vei nordover, han skal levere en bil som noen har kjøpt. På impuls svinger han av motorveien og kjører landeveien som fører til barndomshjemmet. I dusjen finner han faren sin død, drept med en jaktkniv.
En opplagt mistenkt Politietterforsker Eira Sjödin har akkurat kommet tilbake til sin barndoms trakter for å ta vare på sin gamle mor. Drapet på Olofs far er ikke bare den mest alvorlige kriminalsaken bygda har opplevd siden mordet på Lina, det setter også i gang en prosess i bygda der gamle minner kommer til overflaten. Også for Eira bringer etterforskningen stadig fram nye minner fra barndommen.
Marerittet Eira var ni år da Lina ble drept. Olof var gutten i marerittene hennes. Men var han virkelig skyldig? Eira forstår at mange har latt være å snakke i alle disse årene fordi Olof var en «perfekt gjerningsmann». Én av dem som har visst mer enn han har sagt, er hennes egen bror, Magnus.
Stigende stjerne Tove Alsterdal har allerede rukket å gi ut flere bøker på norsk – men det er først nå, etter tildelingen av Glassnøkkelen, den prestisjefulle prisen for beste nordiske krim, at hun virkelig har fått det publikummet hun fortjener. «Tragisk, engasjerende og infernalsk bra komponert», framholder juryen i sin begrunnelse. Dette er en sånn bok som det bare er å la seg oppsluke av, dykke ned i og bli der riktig lenge. Her er både spenning og sterke følelser, tradisjon og brytningstid – kort sagt alt som kreves av en god krim!
Mai, tema Bøker i serie
Det nyeste nummeret av Hverdagsnettmagasinet, proppfull av forfatterintervjuer og mye mer, blant annet Bokidioten som denne gang prøver å rydde i bokhyllene sine. Lykkes hun?
Et år vi skulle til Gran Canaria, landet vi fint slik vi skulle.
Vi kom oss på hotellet og fikk oss litt mat.
Da hører vi at flyplassen er stengt pga sandstorm.
Den ble stengt i to dager.
Vi bodde så langt unna at vi ble lite berørt mens vi hørte om andre, som bodde nærmere flyplassen, som ikke kunne gå ut.
Året når coronaen kom, hadde vi vært hjemme 12 dager, når nedstengningen kom.
2 dager i karantene.
Og det hadde jo ingen hensikt, siden vi hadde allerede vært ute i dagesvis.
Vi reiser ofte om vinteren og med mye dårlig vær.
En gang vi skulle lande på Vigra, Ålesund, var flyplassen stengt om morgenen.
Den åpnet en stund i det vi landet, for så å stenge igjen.
En annen gang dro vi fra Årø, Molde. Etter at vi hadde kjørt av ferga, ble den innstilt fordi det blåste sånn.
En gang landet vi i Las Palmas når det var streik. Ankomsthallen var full og vi tenkte å nei, hvor lenge må vi vente? Det gikk noen minutter og der begynte båndet å gå og vi fikk kofferter.
Når vi dro til Gran Canaria i november fant jeg ikke ut hvordan jeg skulle reservere seter. Når jeg endelig fikk det til, da var det for sent for turen nedover. Opp igjen derimot, der var det mye fullt men ledig på betalingssete rad 5. Da slo jeg til for jeg tenkte at ingen betaler for kun 1 sete og det stemte. Vi fikk raden for oss selv, fint i coronatider. Da hadde jo Norge akkurat innført coronasjekk ved innreise og siden vi satt langt fremme, kom vi derfor først i testkøen. Ikke bare det, men flyet landet en halv time før det skulle, så vi var faktisk på veien kommet, 5 min etter at flyet skulle landet. Hadde jeg fått bestilt seter tidlig, ville jeg valgt gratis seter lenger bak.
I juli i fjor til Rhodos, ble det grønt til vi skulle dra. Turen vi hadde bestilt ble flyttet en uke frem og vi sparte 3 tusen. Første tuiflyet til Rhodos etter nedstenging.Kom oss hjem igjen før alt ble knall rødt.
Cruiset vi skulle på når coronaen kom, ble kansellert. Vi betalte og byttet til året etter. Det samme gjorde vi året etter, byttet et år frem. I år fikk vi kansellering, fordi vårt skip, av den mindre og litt eldre typen, ikke kommer oppover til Europa likevel. Da fikk vi bytte vederlagsfritt til et nytt og nesten dobbelt så dyrt skip, til samme pris. I tillegg betalte de fly og transfer og vi fikk over 11000 i gavekort som vi betalte inn til vi skal dra i november. 40000 betalte vi for to uker, inkl reise, mat og drikke og 4600, å bruke ombord. Vi bruker svært lite penger ombord, og brukte derfor kreditten til utflukter.
Ja og ikke å forglemme når jeg ba Tove i Cruise & Travel, sjekke priser på cruiset i Caribien og det ble 8000 rimeligere. Nå mangler vi bare fly dit i november og vi sitter litt på vent for vi vil gjerne ha direktefly. Norse har startet flyvninger, dreamliner, men kun til fort Lauderdale, vi skal til Miami, og vi vil bestille hos cruiseselskapet. Da får vi reisepakkegaranti og skulle det da skje noe med flyvning er de ansvarlig for å få oss frem. Så vi venter og ser om flere selskaper kommer på banen.
Da kom jeg på enda en gang vi var heldig. På vei til Barcelona ble flyet forsinket og takket være at vi hadde bestilt gjennom cruiseselskapet, fikk de oss tidsnok til skipet. 10 min før skipet gikk, gikk vi opp landgangen. Hadde vi bestilt selv, ville vi ikke nådd det. De ventet på oss, skysset oss inn i en taxi og sendte oss ombord. Egentlig skulle vi dra uten kofferter, men gubben sa jeg hadde ikke medisinene mine i håndbagasjen. De satte en person til å vente på koffertene vår og gjett om vi var glade når hun meldte at hun hadde lokalisert dem via nummeret som stod på dem og kom springende og vi fikk dem inn i taxien. Da var jeg så glad at tårene rant. Heldige meg, liksom.
Vi bestilte så impulsivt en uke på Rhodos i mai. I Hellas har de visst plukket ut tilfeldige og testet på flyplassen og hvis en var positiv, måtte en på karantenehotell. Tja, tenk ikke på det, dette ordner seg, sa vi.
Vel nå trenger vi ikke søke innreise eller vise coronapass til Hellas fra 1. mai
Nå har jeg akkurat bestilt flybilletter med Ryanair til London, i oktober, når jeg skal på kurs i eksperimentell transe på Arthur Findlay college igjen og gleder meg stort. Jeg hadde gavekort der også fra de kansellerte avganger når viruset slo til. Reiseprogrammet er heftig i høst og jeg bestiller derfor en kropp som samarbeider bedre enn noen gang.
Ja, jeg prøver å ikke være uhøflig da, og møte mennesker med respekt.
Hva gubben høre meg grynte og mumle om, ja det kan nok være hakket verre.
Vi vil så gjerne at alle skal ha samme mening som oss.
Hadde bare alle vært enig med meg, ja da var det flott.
Og så kjeftes og smelles det over en lav sko.
Voksne mennesker lærer barna at å være stygg mot andre, det er på sin plass.
For i neste omgang klage over noen de synes er respektløs overfor seg selv.
Ja, for vi har visst lov å kjefte og smelle og være ufin.
Andre derimot skal være rolige og høflige og vise respekt.
Dette slutter aldri å forbause meg.
Aldri, sier jeg.
Og så i neste omgang er man så forundret over barn og unge er så stygge mot hverandre.
Vi bruker ord forskjellig.
Vi har ulike måter vi tolker ordene på.
Vi har ulik bagasje, det kan føre til at noe blir sårt, som andre ikke reagerer på.
For egen del, har jeg en tendens til å tro at andre leser tankene mine, noe de færreste gjør.
Det er ulike grunner til at man misforstår hverandre.
Men hvorfor kan vi ikke legge godviljen til.
Må vi legge igjen kritikk og være så skarp.
Jeg ser dette tydelig i bokgruppene der jeg poster omtaler, men det er likt i alle grupper, også i de spirituelle gruppene der man vet at det man sender ut, får man tilbake.
Noen vil ikke ha linker til blogg i bokgruppene.
Noen vil ha kun en bok av gangen.
Noen vil ha lange omtaler, noen korte.
Selv liker jeg at det er bilde av boken og litt hva boken handler om.
Vi har rett og slett ulike preferanser.
Slik er det med bøker også.
Noen blir lett nedlatende til det de selv ikke synes er “bra” nok.
Jeg synes det er fint at folk leser, uansett hva de leser, for det er stor fare for at om 50 år, leser færre bøker.
Alt skal jo være kjapt i dag, snap, insta, osv.
Kan vi ikke heller lovprise mangfoldet?
Bla forbi det du ikke liker.
Ikke la det gå automatikk i at du må kommentere for enhver pris.
Jeg er kommentarlysten og lett på skrivefingeren selv.
Jeg prøver å lære meg at jeg er ikke nødt til hele tiden si min mening.
Og gjør jeg det, pass på å gjøre det med respekt.
Og blir du lei av noen, er det lov å blokkere dem så slipper du å se mer.
Jeg vet om flere som har blokkert meg og jeg blir ikke sur for det.
Jeg vet jeg kan bli litt too much innimellom og forstår at noen kan bli lei.
Jeg er bestandig full av ord jeg gjerne pøser utover andre.
Det er faktisk bra at ikke alle er som meg, for da hadde få kommet til orde.
