Når man utvikler sansene sine, vil man innimellom få hviletid.
Man blir presset til å ta et steg tilbake og ta livet med ro.
Når man så åpner opp igjen, er det som om man har åpnet mer opp.
Blir kanskje litt spesielt dette innlegget, for vet ikke om alle helt forstår hva jeg snakker om.
Men det er sånn at når man åpner for healingkraften og begynner å bruke den, vil den utvikles og modnes med årene.
Enkelte er nok der fra de var barn, særlig nå i disse dager, når flere er åpnere, men de som begynner sent, som meg, trenger tid.
Nå har jeg hatt en periode der jeg har jobbet lite.
Jeg har skrevet litt Lillasjelord, (readinger), men flere har måttet vente på de, for jeg har trengt å være i form.
Jeg hadde en gruppe her hjemme som jeg øvde sammen med, men avsluttet det før jul.
Jeg kjente rett og slett at jeg må ha en pause fra energiarbeid.
Jeg har gjort noen fjernhealinger, litt på telefon, men hjemme har jeg ikke tatt imot, inntil nå nylig.
Jeg har også hatt få gratishealinger på Lillasjel.
Nå har jeg åpnet igjen hjemme og det var fint å få folk i stolen igjen.
Jeg har jo taushetsplikt, så jeg skriver ikke om mye av det som skjer under healing.
Jeg gjør det av og til og da ber jeg om tillatelse først.
Dessverre er det ikke slik at healing er en tryllestav du vifter med og alle blir friske på et blunk.
Det kan være spenninger i kroppen som skaper sykdom.
Derfor kan det gjerne sitte i nakken og skuldrene, mens du kjenner det i føttene.
Energien får ikke gå fritt.
Healing kan derfor være en hjelp til å løse opp.
Det kan også være opplevelser fra oppvekst man bærer på.
Til og med fra foreldre og besteforeldre, traumer og stress vi arver.
Noen ganger greier ikke kroppen å reparere alt.
Mens andre ganger kan det skje mirakuløse ting man ikke forstår.
Når jeg gir healing, kan jeg derfor aldri love noe og det er jeg svært opptatt av å være tydelig på.
Her gis ingen lovnader.
Jeg åpner kanalen og så må vi se hva som skjer.
Som når vi søkte på fmkanalen for å se om det var skurring eller om vi fant fin musikk eller fremmede språk vi ikke forstod.
Når jeg skriver Lillasjelord, ser jeg på profilbildet av vedkommende og så går jeg i lett transe.
Med lett transe er jeg fortsatt tilstede i bevissthet, men jeg tuner meg på et vis inn i en energi som gir meg ordene som vedkommende trenger å høre.
Disse ordene føles ofte, noter dere jeg skriver føler for jeg påstår fortsatt ingenting, som god, dyp healing.
Det virker som om de forløser noe av det man bærer på.
Spesielt spennende er det med de som kommer igjen senere og vil ha nye ord, for da ser man at det har skjedd en utvikling.
Jeg husker ikke hva jeg har skrevet før og ser heller ikke tilbake på de tidligere.
Jeg vet nesten ikke hva jeg har skrevet når ordene er der, for jeg skriver de bare ned så raskt jeg kan, jeg tenker ikke på hva som skal skrives, de blir på et vis gitt meg.
Nå eksperimenterer jeg også med å heale fortid.
Jeg har nemlig tenkt på hvordan energier renses når man jobber med de i hus og områder der det har vært tungt.
I områder og hus der mye vondt har skjedd, der er det ofte tungt å være.
Man kan få hodepine og bli trøtt og nedstemt.
Det er da jeg tenker at når dette er mulig, må det gå an også å rense det vi har opplevd.
Det blir jo aldri borte, men kanskje det kan bli lettere å leve med.
De fysiske vondtene og angsten, kan kanskje bli litt lettere.
Dette synes jeg ihvertfall er spennende.
Da får man arbeidet med traumer uten at man må gjenoppleve dem.
Mange orker jo ikke tenke på det som var vondt, derfor gjemmer de det og dette skaper sykdom.
Høres ikke dette spennende ut?
Kanskje tror du ikke på det?
Det er helt i orden, det respekterer jeg.
Jeg er selv fortsatt skeptisk til mye i denne bransjen og går ofte mine egne veier.
Skeptisk men likevel åpen og nysgjerrig er kanskje det beste.
Det var slik jeg begynte min spirituelle reise.
Nå åpner jeg altså opp igjen, både for ord og healing.
Tronstads første voksenroman og mitt første møte med forfatteren.
Av og til møter man en leseopplevelse som gjør at sjelen danser og hjertet gløder og tårene renner og man greier ikke finne ordene som forklarer hvorfor.
Jeg tror faktisk jeg må bruke et sitat fra boken til hjelp:
Jeg hører at jeg blir ivrig, som om jeg ser alt dette for første gang, og jeg gjør det, for fram til nå har jeg aldri sett annet enn de enkelte delene, og dette er noe annet. Dette er komplett, en helhet, en slags fortelling, dette er Marika Møllers siste utstilling, og den treffer meg som noe varmt, en vind, noe jeg ikke kan styre unna, jeg vet ikke hva det er. Jeg vet bare at dette er det motsatte av angst. Dette er liv.
Helt fra de første sidene ble jeg dratt inn i historien og den ble så sterk for meg. Det er slett ikke en roman som vil passe alle lesere, det tror jeg ikke. Her er det ikke grever og grevinnen og store slott og rikdommer, nei, her er det en eksentrisk gammel dame, som røyker som en skorstein, roter som en gris og lar være å åpne døren når noen ringer på. Hun er rett og slett vanskelig.
Likevel følger Sigrid intuisjonen sin og nærmer seg denne damen, av grunner hun ikke forstår selv heller. Og enkelt blir det slett ikke.
Men det er så mye som blir fortalt på disse 187 sidene om hva som former oss mennesker og hvorfor vi blir som vi blir, og noen ganger lukker vi døren, selv om det beste for oss ville vært å åpne den. Holder vi den lukket, kan ingen ta fra oss det som berger oss, nemlig kontrollen over livet vårt.
Historien forteller oss også mye om hva et vennskap er, respektere andres grenser og la de få være den de er og vil være.
Jeg tekstet nettopp et bilde og postet på Instagram og Lillasjel, som jeg føler det passet så godt at det skal få bli med.
Sigrid legger ikke så godt merke til gamle folk. Hvorfor skulle hun det? Men en dag kolliderer hun inn i den eldre, skrøpelige Marika og velter henne nesten over ende ved matbutikken. Marika er ikke frisk, hun feiler omtrent alt, og Sigrid tilbyr å bære handleposene hennes hjem. Det blir starten på et vennskap.
Hva er det med Marika som gjør at Sigrid fortsetter å besøke henne, fortsetter å bære handleposer? Er det fordi Marika har malt bilder hele livet, er det fordi hun ble maler trass i alt? I hvert fall sier Marika til Sigrid at det er mye som står i veien for den som vil skape noe, men det som står i veien, må man kaste til helvete og ut.
Nå leser jeg:
Yrsa Sigurdardottir, Byttedyr
Leseeksemplar fra Bonnier Forlag
Sigurdardottir er også en av de jeg følger, selv om jeg har noen hull midt i, 3-4 bøker jeg ikke har lest
Fra omslaget: Redningsmannskaper blir sendt inn i det øde og isolerte islandske høylandet på leting etter en gruppe savnede personer. Hva fikk disse menneskene til å forlate det vesle lyet de hadde funnet og begi seg ut i mørket og vinterstormene? Uten klær eller utstyr til å klare seg i de ugjestmilde omgivelsene. Og hva gjorde de egentlig der oppe? Samtidig finner merkelige hendelser sted på radarstasjonen på Stokksnes. Og ingenting er slik det ser ut ved første øyekast. Hverken blodpølen som viser seg i nysnøen langt fra folk, barneskoen som dukker opp etter å ha vært begravd i årtier, eller det gapende hullet i klippeformasjonen ved havet som har en merkelig tiltrekning på folk.
Det nyeste nummeret av Hverdagsnettmagasinet, proppfull av forfatterintervjuer og mye mer, blant annet Bokidioten som denne gang prøver å rydde i bokhyllene sine. Lykkes hun?
Jeg gikk her og ventet på at solen skulle snu og det ble lysere dager.
Vel. Det er månedsvis siden det skjedde.
Jo, så var det påsken, men den er over også.
Jeg går visst her fortsatt og venter.
Hva venter jeg på nå?
Nå venter jeg på å få reise til Rhodos igjen.
Det er som om jeg hele tiden går og venter på noe.
Tenk kunne jeg roet meg ned og bare vært i nuet.
Jeg tror ikke jeg er typen til det.
Det hender seg av og til at jeg glimter til og kjenner roen, men stort sett venter jeg.
Jeg sitter på venteværelset rett og slett.
Hvor tåpelig er vel ikke det?
Mens jeg venter, må jeg passe på å få i meg næring.
Stort sett er jeg flink til det, men ikke bestandig.
Det finnes ikke den ting jeg er flink til hele tiden.
Ikke er det et mål heller.
Men frokosten når jeg er hjemme alene, er veldig flink pike.
I dag holdt jeg på på kjøkkenet i 1,5 time før jeg spiste frokost.
Det var nemlig tomt for knekkebrød i knekkebrødskuffen.
Da gjorde jeg det eneste lure, nemlig lure meg selv i gang, før jeg setter meg ned og spiser.
Når jeg har spist, da blir jeg lat serru.
Jeg testet den nye stavmikseren min i dag.
Ja, jeg har brukt den litt allerede.
Vispen liker jeg ikke så godt, den søler sånn, spruter fløte utover alt, når jeg pisker krem.
Knivboksen derimot er super.
Se hvor fint den malte valnøtter, mandler og gresskarkjerner.
Det var gjort på et øyeblikk og det var nettopp dette jeg savnet.
Da var deler av dagen planlagt.
Jeg skal lese ut boken jeg begynte på i går, Der finnes ingen grenser for gult.
Leseeksemplarer fra Aschehoug og Bonnier.
Jeg har ikke lest så mange sider enda, men liker den godt så langt.
Deretter blir det månedens eneste krim, Yrsa, Byttedyr.
Hvis vi legger godviljen til, kan vi se at jeg fikk hjerte i teen min i dag.
Pus hadde lagt igjen et hjerte også, på gulvet.
Før hun okkuperte dusjen så jeg ikke fikk dusje. Var for kaldt å ligge ute i dag, sa Tutta.
Vel vel, noe må man finne på.
Jeg skal teste ut min nye airfryer i helga.
Derfor ville jeg finne ut hva jeg skal lage.
Da er det fint å lage meny.
Torsdag: Røkt torsk med bacon og hvit saus og kålrot.
Uten airfryer.
Fredag: Da vil jeg prøve denne oppskriften på panert torsk. Jeg tror jeg vil ha litt andre krydder. Jeg er ikke helt klar for spisskummen på torsk jeg.
Lørdag.
Da blir det litt tapas tror jeg.
Dette så himla godt ut.
Kanskje jeg skal prøve meg på hollandaise. Det har jeg aldri lagd.
Jeg har Serrano skinke, den kan jeg bruke.
Disse så også smashing ut til lørdagskos.
Svinekjøtt, da kan jeg vel bruke noen koteletter jeg har i fryseren. Svinekjøttblanding står det. Skal tro hva de mener med det. Ja der står det jo. Svinekjøtt, cheddar, salt og pepper, blandes i en bolle.
Da kan jeg sikkert bruke finhakket kotelett i den knivboksen min.
Dette blir gøy.
Kyllinglår har jeg også i fryseren. Jeg kjøper bestandig når jeg finner Stange kylling til halv pris og fyller opp fryseren. Har sikkert nok mat til å mette 5000.
Det følger jo med stativ og spyd med airfryeren. Da får jeg testet det også.
Disse så også spennende ut. Jeg bytter italiensk pølse ut med spansk. Mozzarella må jeg kjøpe.
Kanskje jeg kan lage sånn god tomat/mozzarella salat igjen.
Mødre og døtre var ingen dårlig bok synes jeg. Den fenget meg og jeg leste den fort ut, men det er er men her.
Den føltes veldig oppkonstruert.
Vi har et tema, en mor og to voksne døtre. Så setter vi opp et skjema over hva som skal skje og hvilke typer mennesker de er. Det er nesten så jeg hører forfatteren tenke, en søster må være sånn og den andre slik og så mennene deres og moren. Det blir på et vis så standardiserte typer, vet ikke helt å forklare. Det blir veldig forutsigbart.
Problematikken om det å få barn, er samme tema som i forrige bok jeg leste, Amanda Prowse, Drømmen om deg, men mens Prowse skrev så jeg følte det jeg leste og tårene rant, følte jeg her ingenting, jeg ble det bare fortalt, uten at det grep meg.
Jeg er et følelsesmenneske og jeg “leser” mennesker. Jeg driver med healing og skriver readinger. Kanskje jeg derfor “føler” når noe er ekte, fortalt med innlevelse, at forfatteren føler historien, kanskje egen opplevd eller har levd seg inn i det vedkommende skriver om. Jeg vet ikke helt å forklare.
En helt ok underholdningsbok med viktige medmenneskelige temaer, men den krøp ikke inn i hjertet mitt.
Erica James er veldig variabel synes jeg, kanskje gir hun ut bøker for raskt. Det er jo ofte forlagene vil ha ut neste ikke for lang tid etter forrige. Men nå er ikke alle like pirkete som jeg er heldigvis.
Den bestselgende forfatteren Erica James er tilbake med denne gripende historien om mødre og døtre, hemmeligheter og kjærlighet. Selv de lykkeligste familier har sine hemmeligheter… Siden ektemannens bortgang, har Naomi gradvis bygd opp livet sitt igjen i den lille kystlandsbyen Tilsham. Hun har et tett forhold til sine to voksne døtre: den fornuftige og bestemte Martha – og den mer rotløse og vimsete Willow. Men selv om de tre kvinnene er svært nære, er det ting Naomi har holdt skjult for døtrene. Som at ekteskapet med faren deres ikke alltid var like idyllisk som det så.ut til. Og at hun har møtt Ellis, en gammel bekjent som vekker både gleden og gnisten i henne på nytt…
Nå leser jeg;
Johanna Schreiber, Mellom linjene
Leseeksemplar fra Gyldendal forlag
Må innrømme at jeg er litt skeptisk til denne og håper det ikke blir for overromantisk .
PR-strategen Emily bruker all sin tid på å planlegge storslåtte lanseringsfester og ivareta selvopptatte forfatterdivaer. Samtidig har hun nettopp vært gjennom en opprivende skilsmisse, og nå må hun håndtere hverdagen som deltidsforelder.
Da Emily møter den karismatiske tegneserietegneren Herman på forlagets sommerfest, slår det umiddelbart gnister. Men å kombinere forelskelse med kravstore forfattere og en stadig økende arbeidsmengde, viser seg å være krevende. Samtidig foregår det en maktkamp på forlaget. Gründeren Otto Schantz er gått bort. Hvem av arvtakerne hans skal gå vinnende ut av striden om Schantz forlag?
I samme ånd som Netflix-suksessen Call My Agent er Mellom linjene en herlig fortelling om varmt vennskap og det å yte alt for jobben og karrieren. Boken er første del i en ny serie som utspiller seg i forlagsverdenen, presist beskrevet med Johanna Schreibers skarpe humor og treffende samtidsblikk.
Og denne:
Julianne MacLean, I skyggen av vinrankene
Leseeksemplar fra Feelgoodbøker, Cappelen Damm
Jeg har lest en av henne før og er spent på om denne vil gå under romantikk-radaren min.
En nydelig og fengende fortelling om en kvinnes reise til de frodige vingårdene i Toscana – og de mystiske omstendighetene rundt en tragisk familiehemmelighet.
Hvis Fiona har lært noe i livet, er det hvordan man holder på en hemmelighet. Hun er den eneste som kjenner til din nå avdøde morens kjærlighetsaffære i Toscana tretti år tidligere, og hun er fast bestemt på å la det forbli slik … Helt til den dagen en advokat tar kontakt med henne med sjokkerende opplysninger: Hennes biologiske far er død, og hun har arvet en vingård i Toscana.
Fiona reiser til Italia, der hele familien blir sjokkert over å få vite om hennes eksistens og vil gjøre alt i sin makt for å bestride testamentet. Samtidig begynner hun å finne ut mer om det som skjedde med moren hennes mange år tidligere, og om faren hun aldri kjente.
Det nyeste nummeret av Hverdagsnettmagasinet, proppfull av forfatterintervjuer og mye mer, blant annet Bokidioten som denne gang prøver å rydde i bokhyllene sine. Lykkes hun?
