Jeg er totalt avhengig av “lykkepiller”

Jeg bruker de helt bevisst som medisin.

Når man føler glede, settes utallige kjemiske reaksjoner i gang i hjernen.

Det er nærmest så de gode hormonene hagler rundt en.

Å være klar over dette, ja det er svært viktig.

Er man glad, har kroppen det bedre og er friskere.

 

 

Nå går vi mot sommer og sol og varme, selv om det var hvitt her i går kveld.

Mange jeg kjenner har nå tatt i bruk sine lykkepiller, nemlig planter og drivhus.

Når du møter noen som elsker dette, ser du hvordan de stråler når de snakker om gleden ved å få ting til å gro.

Der er ikke jeg, for hos meg, må plantene rope for å få vann.

 

Andre elsker å være ute i naturen.

Lange turer på fjellet med telt og sovepose eller sove ute i hengekøye.

Og for ikke å snakke om dyrene.

Jeg er sikker på at dyr redder mange fra depresjon.

Særlig hunder viser en enorm kjærlighet til sin eier.

Den uselviske kjærligheten er verd mer enn all verdens medisin.

 

 

 

Mine lykkepiller er jo familien min først og fremst.

Men dere som følger meg, vet jo at bøker og reiser, beriker livet mitt.

De er min medisin.

Jeg stabler opp bøkene og gleder meg over å se dem.

Når jeg nå gjør det til en ubetalt jobb, får jeg en del bøker fra forlagene.

Hver en pakke som kommer i postkassa, varmer hjertet mitt.

Det er en lykkefølelse å sitte her omringet av bøker.

I bøkene reiser jeg verden rundt.

De neste 3 dagene skal jeg innom Island, Sverige og Frankrike, før jeg i mai skal ha en hel måned med mye spenningsbøker igjen.

Her fra godstolen, forer jeg hjernen min med aktivitet.

 

Så er det reisene.

Jeg lever jo i troen på at visualisering nytter.

At det å se for seg at ting skjer, gir det større sannsynlighet for at det blir noe av.

At vi tiltrekker oss det vi har fokus på.

Nå nærmer det seg avreise til Rhodos igjen, kun et par uker igjen.

Heldigvis har jeg en menn som er med på alle mine reiseforslag.

Skal vi ta en tur tilbake til Rhodos i mai, tror du?

Ja, du får se hva du finner, er svaret.

Vi må ned igjen og hilse på Sissel og Stavros, på Restaurant Red.

Det er bare jeg som er så tullete at jeg føler inni meg at jeg vil tilbake og møte noen igjen, som vi nesten ikke kjenner.

Jeg gidder rett og slett ikke å fundere så mye på hvorfor.

Hva er den egentlige grunnen til at jeg skal akkurat dit?

Jeg aner ikke, det bare dukket opp som en tanke og jeg kjente det var riktig.

Det svirrer litt i hodet mitt at det er energier der som jeg trenger litt mer av, men om det er tilfelle, ja det vet jeg ikke.

Jeg er nå bare sånn, litt merkelig av meg.

Når noe kommer til meg og føles riktig og er gjennomførbart, ja hvorfor ikke?

 

 

I år skal vi til Hellas, Spania, Frankrike, Italia, England, USA og et knippe karibiske øyer.

Pluss litt her og der i Norge og muligens en svipptur innom Sverige.

Nå først Hellas og jeg visualiserer og håper at alt legger seg til rette.

Jeg minnes slik vi hadde det i juli.

 

 

Samme hotell som sist. God mat og rent og fint.

Vi blir nok litt mer ved stranden denne gang, for vi reiser ikke alene.

Jeg går ut fra at reisefølget er hakket mer interessert i å sole seg, enn vi er.

 

 

Vi skal tilbake til Red.

 

Jeg må se om jeg finner igjen denne butikken så jeg får kjøpt et minne til.

 

 

Jeg vil prøve å finne igjen den fredelige oasen midt i gamlebyen.

 

 

Og så må vi innom Vetobar og se om Laura er der enda.

 

Når jeg ser på bildene, raser de gode følelsene gjennom kroppen.

Vi husker slett ikke alle plasser vi har vært.

Ofte må vi lete opp igjen blogger for å se hvor og når, men det spiller ingen rolle.

Det er å være midt i opplevelsen som teller.

Den berusende følelsen av å være midt i eventyret.

Det er min medisin og heldig er jeg som kan få så mye av det som gjør meg så godt.

Og nå kjennes kroppen så mye bedre ut enn jeg har vært i vinter, så dette er lovende.

Jeg kjenner stor takknemlighet.

I dag