Dag 4 besøker vi fjordene, Milford sound, Dusty sound og Doubtful sound.
Vakkert, men kaldt. Når gubben tar på ytterjakka, ja da er det ingen varme.
Og fruen selv må innom legen og få mer antibiotika.
Kroppen er slett ikke i form og det er slitsomt. Jeg fikk 10 dagers kur men etter 5, ga jeg de opp for da var der ingen krefter og jeg tenkte at muligens er det en reaksjon på reisen. Det var nok riktig avgjørelse. Celebrity Edge, Jan 24, New Zealand, dag 5.
Men her vises det derimot tydelig at kjerringa har fått skjegg.
Det der med utseende er jaggu ikke enkelt.
Hvordan skal vi få til å bli glansbilder skal tro?
Jeg bruker sjelden å hive meg inn i debatter her på bloggen.
Jeg er av den formening at det er ikke min jobb å fortelle andre hva de bør eller ikke bør.
Jeg forteller om hva jeg gjør, så får hver og en gjøre det de synes er best.
Og alt jeg skriver i dag, kan være feil.
Slik var det med vaksinedebatten under Coronaen.
Folk angrep hverandre og alle visste best ….om noe de ikke hadde noe forutsetning for å vite.
Vi kan lese oss opp, men uansett vet vi ikke hvor riktig det er det vi leser.
Vi vet at forskning bestilles ut fra hvilket resultat en ønsker.
Jeg er overbevist om at de som selger vaksiner ikke kommer med rapporter om at de er skadelige eller du kan klare deg uten.
Det er en kynisk bransje.
Jeg valgte å ta vaksiner, selv om jeg er skeptisk til om det var riktig valg.
Men jeg respekterer også de som ikke ville ta dem.
Og respekt for alle de som måtte ta dem, i helsevesenet blant annet, som kanskje måtte, selv om de var imot. For de som ble syke, ville nok ikke at uvaksinerte skulle behandle dem selv om de var imot vaksine selv?
Alt går på å respektere hver enkelts valg.
Debatten som raser nå som jeg er midt oppi, er “slankemedisiner”.
Ozempic er for diabetes, men har den bivirkningen at du går ned i vekt.
Den får man på blå resept.
Wegovy er for de med overvekt, uten diabetes.
De må betale selv.
Jeg har høyt blodsukker og har fått tilbud om Ozempic.
Tror ihvertfall det var Ozempic.
Jeg har minstetrygd, betaler derfor ikke egenandel og kunne fått medisinen gratis.
Men jeg takker nei.
Jeg takket også nei i sin tid til slankeoperasjon.
Hvorfor?
Fordi jeg ikke tror det er bra for meg.
Med full respekt for andres valg, må jeg likevel finne min vei.
Mange tror at alle vi som er tjukk, overspiser.
Og har du høyt blodsukker, da spiser du søtsaker.
Jeg har spist lite sukker i årevis.
Lite brus, ikke godteri, ikke juice, lite frukt, ikke kunstig søtning, hjemmelagd ren mat.
Skeier ut litt mer i ferier og koser meg litt på helg.
Likevel har jeg høyt blodsukker.
Jeg har opplevd at etter en ferie med mye utskeielser, kan plutselig blodsukkeret være lavere, mens i perioder jeg har vært superflink, kan det være høyt.
Det sier meg at det har ikke kun med mat å gjøre.
Har det kanskje med sol og lys og varme å gjøre? Indre stress?
Har vi betennelser i kroppen, stiger blodsukkeret.
Det sier meg at alt i kroppen henger sammen og reagerer på endringer.
Det sies at det skal være så innmari skummelt med forhøyet blodsukker, men jeg er usikker på det også.
Gubben har like høyt som meg, har vært frisk som en fisk hele livet.
Hvem tjener på at forhøyet blodsukker er “farlig”.
Jo medisinfabrikantene.
Det er det samme med kolesterolmedisiner.
De som forsker på sykdommer, er de som tjener penger på medisinene.
De er ikke ute etter å dokumentere annet enn at medisin må vi ta.
De kommer aldri til en konklusjon om at medisin ikke er veien å gå.
Jeg knasket 6 metformin hver dag i årevis, for å få ned insulinet mitt.
Det hjalp ikke og jeg sluttet, fordi jeg fikk kroppsverk.
Jeg begynte med kolestrolmedisin, sluttet av samme årsak.
Nå tar jeg stoffskiftemedisinen min, en medisin jeg heller ikke burde tatt, hvis vi går 25 år tilbake i tid.
Stressmestring ville nok hatt samme nytten.
Og tar du stoffskiftemedisiner, vil du etterhvert produsere mindre selv.
Alt du tilfører kroppen, vil du produsere mindre av, for den tror den får nok.
Tror du de som selger dette, er opptatt av at det kanskje er andre ting du kan gjøre, for å få stoffskiftet ditt på rett kjøl?
Jeg tar blodtrykksmedisin for jeg tør ikke annet.
Og jeg minner igjen om at det jeg her skriver, er kun det jeg tror, jeg kan ta grundig feil.
Og jeg har ingen dokumentasjon på at det jeg skriver stemmer.
Jeg advarer derfor om at du ikke skal gjøre som meg.
Jeg har ansvar for mitt liv, du må gjøre det som er riktig for deg.
Så nei, jeg vil ikke ha hverken Ozempic eller Wegovy.
Jeg tror kroppen min har det bedre uten.
Ja, jeg er overvektig og det er tungt for kroppen.
I fjor hadde jeg 8 runder med fasteimitert diett.
A 5 dager der en spiser etter en meny.
Hvor sunt er det? Jeg vet ikke.
Jeg gikk ned 5-6 kg, men om det er bra for meg? Jeg vet ikke enda.
Insulin og blodsukker har ikke gått ned, enda de mente at det ville skje.
Likevel vil jeg nok prøve noen runder i år også, fordi dette er vanlig mat, ikke kjemikalier.
Jeg merker hvordan kroppen sliter med endringer av kost, den stresser.
Den vet hva den vil ha, for å ha det bra.
Endringen nå etter ferie foreksempel, overgang fra feriekosthold til hjemmekosthold, skaper reaksjoner.
Utfordringer med magen.
Før jeg får snudd, kommer byger av saltbehov og søtbehov.
Når jeg er i gang med mitt normale kosthold, fininnstilles behovene.
Da sier kroppen foreksempel ost eller mango eller fisk eller persille, osv.
Den vet akkurat hva den har behov for.
Og angående diett, er jeg motstander av å gi kroppen min for lite mat.
En av bivirkningene med medisinene, er at en mister matlysten.
Det er også en av grunnene til at jeg ikke vil ha de.
Man må også ta de resten av livet og da skriker kroppen min nei, nei
Kroppen min skal ha et variert og sunt kosthold, ikke for magert heller.
Ikke røyker jeg, ikke drikker jeg, jeg beveger meg veldig lite på grunn av utmattelse.
Jeg håper å få kroppen mer aktiv, men etter en aktiv ferie med mye gåing, ble det for mye og den kollapset helt.
Både underveis og etter at jeg kom hjem.
I perioder for noen år siden, gikk jeg 1,5 time to ganger daglig.
Hva skjedde da med vekt, insulin og blodsukker? Ingenting.
Slik tråkler jeg meg frem, for å prøve gjøre det som er best for meg.
Ikke for deg.
Du må finne din vei og den kan være helt motsatt av min.
Vi må følge vår egen overbevisning.
Vurder andres råd, men kjenn etter inni deg, hva som er riktig for deg.
Respekter andres valg og døm ingen, enten de er tykke eller tynne.
Fordi jeg ønsker å selv finne min vei, ønsker jeg heller ikke meldinger om hva jeg bør eller ikke bør gjøre.
Ingen hodepine, ikke sulten i natt, holdt meg våken til nesten 22 og sov til 7.15.
Nå er det tid til refleksjon.
Jeg har lært meg til å følge hjertet.
Følger jeg stemmen i hjertet, leder det meg dit jeg skal.
Da skjer det forunderlige ting, som jeg ikke bevisst kunne forutse.
Det begynte jeg med etter at jeg leste Alkymisten av Paul’s Coelho, for mange år siden.
Det handler nemlig ikke om de store drømmene, slik som å dra til andre siden av kloden.
Jeg har egentlig ikke hatt noe ønske om det, før det dukket opp inni meg, for ca tre år siden.
Det handler om å gjøre de små tingene, følge de små tegnene som blir lagt ut foran deg.
Begynne å stole på deg selv, styre ditt eget liv.
Ja, kanskje har man store drømmer, men hjertet ditt vil aldri at du kaster alt du har og går mot drømmen din, så snart tanken dukker opp.
Det er nemlig ikke sikkert at du skal helt frem dit.
Drømmen er ofte bare et hjelpemiddel, for å få oss til å ta de første stegene.
Og det er litt av “hemmeligheten” med å følge stemmen i hjertet ditt.
Målet kan nemlig endres etterhvert.
Hjertet ditt vet hvor du skal, men du er det ikke bevisst.
En drøm jeg har hatt er å kunne skrive en bok.
Jeg gikk i gang, fikk tillatelser fra kunstnere om å bruke deres bilder og satte tekst på de.
Jeg så for meg 7-8 bøker, en med hver kunstner og ulike temaer.
Jeg sendte inn til noen forlag og fikk nei fra alle.
Jeg skjønte at det å komme igjennom nåløyet hos de, det er vanskelig.
For hvor salgbar var den ideen min, vel ikke så veldig.
Hvor mange bøker ville jeg fått solgt, vel ikke noe som ville lønnet seg.
Jeg visste også at å investere i selvpublisering, nei, det ble feil for meg.
Sikkert riktig for mange, men ikke for meg.
Likevel var jeg helt rolig inni meg, jeg var ikke skuffet og trist.
Hjertet mitt visste at jeg hadde gått etter den store drømmen, glemt å følge de små tegnene.
Men hva førte det til.
Jo, jeg begynte å skrive.
I det jeg ble satt ut av arbeidslivet på grunn av helsa, har skrivingen gitt meg innhold i dagen.
Ofte tenker jeg, hva skal det være godt for?
Legge ut om alt mulig jeg gjør, bruke så mye tid på å utbasunere smått og stort.
Hvilken interesse har vel folk av det?
Hva skal det være godt for?
Men så ser jeg det, at jeg gjør det ikke for alle andre, jeg gjør det for meg selv.
Alle de dagene jeg tenker, nei, nå gidder jeg ikke, jo da sitter det en inni meg og sparker.
Jeg gjør jo ingenting, tenkte jeg, jeg sitter jo for det meste her i en stol.
Ingen designerklær, ingen sminke, ikke noe interiør, bare kjedelig hverdagsliv.
Men så oppdager jeg at mange liker hverdagsliv.
De vil ikke ha eksotiske reiser til andre siden av verden.
De vil følge noen som er som dem selv.
Noen ønsker å lese om reisene, andre vil ha tips om bøker og hverdagsmat, noen vil ha et spark i rævva og litt inspirasjon.
Og hva gjør jeg?
Jo, jeg skriver det som faller meg inn akkurat da.
Og jeg oppdager at det gjør meg godt.
Jeg skaper min dag god og det er hele poenget.
Det var nettopp det hjertet ønsket for meg.
Jeg skulle skrive for å sette ord på alt jeg har inni meg og med det skaper jeg gode dager for meg selv.
Det hjelper meg å fokusere på det som er bra.
Det holder meg i gang og hvis jeg sluntrer unna, ja da mister jeg noe i hverdagen.
Så merker jeg at ved å skrive, driver jeg meg selv fremover.
Nye drømmer kommer.
Nye tanker, nye ideer, menneskemøter, reiser.
Jeg stagnerer ikke selv om jeg sitter her i stolen min de fleste dagene i året.
Hva er så moralen i historien?
Lag deg gjerne drømmer, men fortvil ikke om de virker uoppnåelige.
Ha ikke fokus på alt som er negativt, virker umulig, men se etter det lille som er mulig akkurat der og da.
Du vet ikke om drømmen din er målet ditt eller om det er veien dit som er viktigst.
I det jeg begynte bloggen i dag, tenkte jeg å skrive et sammendrag om reisen vi hadde eller den neste reisen vi skal ha.
Ja for en ny reise er bestilt, men om vi skal på den, ja det vet vi ikke.
Akkurat som at jeg endte opp med å skrive noe jeg slett ikke hadde planlagt.
Følg stemmen inni hjertet, vær obs på at ikke hjernen lurer deg, de to har ofte ulike mål.
De små tegnene, de små gjøremålene, de små menneskemøtene.
Det er de som er livet ditt.
Skap dagen så god du kan.
I dag
Ps. Og det at jeg fulgte stemmen inni meg i dag og skrev noe annerledes enn jeg hadde tenkt så fikk det meg til å tenke på alle bildene jeg har tekstet, men brukt lite i det siste. Egentlig kom jeg på det når journalisten var her, at du verden, nå må jeg begynne å bruke de igjen, tusenvis av bilder. Slik jobben hjertet inni oss.
Kristin Hannah skriver utrolig bra bøker. Sakte, men sikkert, leser jeg en etter en av de tidligere utgivelsene hennes. Jeg tror ikke jeg har så mange igjen nå. Jeg må ta en gjennomgang.
Venninner til evig tid går som Netflix-serie. Jeg skal se den.
Jeg likte godt den boken, men enkelte partier ble litt lang for en utålmodig leser som meg. Men det er en bagatell, bra historie.
Herfra til evigheten var enda bedre synes jeg. Vi får høre hvordan det har gått med hovedpersonene. Jeg kan ikke her røpe noe hva som skjedde i første bok, for da tar jeg bort litt av spenningen. Har du ikke lest den første, bør du ikke lese teksten under bildet, ei heller ikke bak på boken hvis du finner den i butikken.
Vi får også høre historien til Deborah,( Cloud, Tullys mor). Bøkene kan leses frittstående men best å lese de begge. Anbefales varmt.
Fra omslaget:Herfra til evigheten er en frittstående oppfølger til Venninner til evig tid. Det er en hjerteskjærende roman av Kristin Hannah om kjærlighet, morsrollen, tap og det å måtte begynne på nytt.
Bøkene er også kjent som tv-serie på Netflix.
Da Tully Hart og Kate Mularky var tenåringer sammen på 70-tallet, var de uadskillelige. Tully var en av de populære og Kate en enstøing. Likevel holdt de sammen i alle år. Helt til Kate døde. Nå må Tully forsøke å oppfylle det løftet hun ga sin beste venn: sørge for at barnet hennes har det bra. Hun vet bare ikke hvordan. Selv har hun alltid vært alene og vet ingenting om familie eller det å være mor. Kates mann vil heller ikke ta imot hennes hjelp. Han sørger over Kate, og vil ikke ha Tully i nærheten.
Kates seksten år gamle datter Marah er like lammet av sorg, og den verdenen som venter henne, synes mørk og full av farer. Den eneste som vil hjelpe Tully i hennes tunge tid, er moren Dorothy. Men hun har alltid vært upålitelig. Hun forlot sin datter da hun var liten og såret henne dypt. Nå ser Dorothy en mulighet for å rette opp i det hun gjorde feil, men går det an å stole på henne? For å kunne hjelpe sin datter må Dorothy se sin egen frykt i hvitøyet og avsløre sin mørkeste hemmelighet. En tragedie fører disse tre kvinnene sammen og leder dem inn på en vei mot forsoning. De har alle gått seg vill, og nå trenger de hverandre for å bygge livene sine opp på nytt.
