Jeg er svært glad i å reise.

Men jeg blir også svært sliten av å reise.

Den fysiske kroppen min har egentlig ikke de kreftene jeg føler jeg har bruk for.

Og når jeg overanstrenger meg, skal det ofte ikke så mye til, ja da blir jeg syk.

Det var derfor jeg måtte gi meg i arbeidslivet.

Kroppen har kapitulert etter utallige infeksjoner, siden jeg var bitteliten baby.

Derfor har den gå sakte aksjon, nervesystemet har hengt seg opp, tåler lite før kroppen streiker.

Vel, arbeidslivet er over, men hva gjør man?

 

Inni meg er jeg jo den samme.

Eventyrlysten, sugen på opplevelser og ny lærdom.

På en eller annen måte må jeg fortsatt få være meg.

Og så lenge jeg greier å få det til, ja da drar vi på tur rundt om i verden.

Heldigvis har min kjære livsledsager vært i arbeid frem til nå, så vi har fått spart opp litt reisepenger.

Nå har vi akkurat kommet hjem fra en rundtur til New Zealand og Australia.

Nå må kroppen hvile seg.

Men…..når jeg tenker på denne turen, er det ikke bare det vi har opplevd som sitter igjen i sjela.

Det som gjorde sterkt inntrykk var å se hvor mange som har store fysiske begrensninger, som er på cruiseferie.

Det jeg sliter med, det er faktisk ingenting. Absolutt ingenting.

Jeg drar på det jeg vil, hvis jeg bare hviler nok i løpet av dagen.

 

Vi så unge mennesker med store handicap, som hadde med seg assistenter.

Rullestoler var det mange av.

Det var gåstoler, mange med stokk, det var blinde, noen uten hender, uten føtter,  en kunne ikke løfte hodet, ja det var alle mulige begrensninger.

Denne gangen så vi til og med en hjelpehund som var med eieren sin.

Men cruise er en ferie som egner seg, selv om man ikke har tipp topp helse.

Man kan ikke få sett alle land på kryss og tvers, men man får en smakebit.

Vi var på mange utflukter,  pluss at vi gikk i land på egenhånd noen steder.

Men det koster mye, så ikke alle har denne muligheten.

 

Men det er ikke om man kan reise på cruise eller ei, som er viktig.

Det er at man gjør ett eller annet som en føler beriker livet sitt.

Det må ikke være lange, dyre reiser til andre siden av kloden.

Det kan være å ta gondolen på Aksla og sitte og se på utsikten.

Det kan være å be noen på en kaffekopp, gå på kino, ta en tur til et annet sted, det trenger ikke være langt dit.

Det som preger disse menneskene som var på tur, var at de har ikke gitt opp livet sitt, selv om de har begrensninger.

Jeg husker enda talen Cato Zahl Pedersen hadde til de borgerlige konfirmantene, når eldstemann ble konfirmert.

Han snakket om at de aldri måtte gi opp.

Ikke tenke seg negativ, før de har prøvd.

Kanskje er det ikke alt du greier å gjennomføre, men å vite at man har prøvd, det gjør noe godt inni en.

 

Og når det da er over, enten det gikk bra eller man måtte gi seg, nyte det at man har gjort sitt beste.

Man kan ikke måle seg etter andres målestokk.

Man må ha sin egen.

Så nå sitter jeg igjen her, blant bokstablene mine her hjemme.

Bøkene er en annen ting jeg har gjort til min lidenskap.

Å lese er noe jeg har mulighet, selv om kroppen skranter litt.

Og bloggen, det å skrive og kanskje inspirere litt, håper ihvertfall det.

Og om enn ikke annet enn å holde seg selv aktiv.

 

Og det beste av alt er faktisk for meg, å være her hjemme.

Og det er jeg svært takknemlig for.

Jeg er heldig som har en god plass å kalle hjemme.

Her kan jeg nå sitte og tenke tilbake på det eventyret vi har vært på.

Og vi har bestilt ny tur og gleder oss allerede.

Ja det er to år til og vi aner ikke hvor vi er om to år.

Vi kjenner ikke morgendagen, vi vet ikke sikkert om det blir noe av den turen.

Det vil tiden vise.

Nå skal jeg hvile meg noen dager og så skal jeg fortelle om hva vi planlegger.

Det å skrive om opplevelsene, er også en glede.

Det skaper positivitet i kroppen.

Det er god medisin for et godt liv.

Skriv ned det du opplever som er godt for deg, det må ikke være de store tingene.

Fryd deg over hver en ting som er bra for deg.

I dag

 

Jeg har mye spennende som venter meg, faktisk allerede denne uken.