Nå begynner jeg så smått å nærme meg norsk tid.

Ingen hodepine, ikke sulten i natt, holdt meg våken til nesten 22 og sov til 7.15.

Nå er det tid til refleksjon.

Jeg har lært meg til å følge hjertet.

Følger jeg stemmen i hjertet, leder det meg dit jeg skal.

Da skjer det forunderlige ting,  som jeg ikke bevisst kunne forutse.

Det begynte jeg med etter at jeg leste Alkymisten av Paul’s Coelho, for mange år siden.

Det handler nemlig ikke om de store drømmene, slik som å dra til andre siden av kloden.

Jeg har egentlig ikke hatt noe ønske om det, før det dukket opp inni meg, for ca tre år siden.

Det handler om å gjøre de små tingene, følge de små tegnene som blir lagt ut foran deg.

Begynne å stole på deg selv, styre ditt eget liv.

Ja, kanskje har man store drømmer, men hjertet ditt vil aldri at du kaster alt du har og går mot drømmen din, så snart tanken dukker opp.

Det er nemlig ikke sikkert at du skal helt frem dit.

Drømmen er ofte bare et hjelpemiddel, for å få oss til å ta de første stegene.

Og det er litt av “hemmeligheten” med å følge stemmen i hjertet ditt.

Målet kan nemlig endres etterhvert.

Hjertet ditt vet hvor du skal, men du er det ikke bevisst.

 

En drøm jeg har hatt er å kunne skrive en bok.

Jeg gikk i gang, fikk tillatelser fra kunstnere om å bruke deres bilder og satte tekst på de.

Jeg så for meg 7-8 bøker, en med hver kunstner og ulike temaer.

Jeg sendte inn til noen forlag og fikk nei fra alle.

Jeg skjønte at det å komme igjennom nåløyet hos de, det er vanskelig.

For hvor salgbar var den ideen min, vel ikke så veldig.

Hvor mange bøker ville jeg fått solgt, vel ikke noe som ville lønnet seg.

Jeg visste også at å investere i selvpublisering, nei, det ble feil for meg.

Sikkert riktig for mange, men ikke for meg.

Likevel var jeg helt rolig inni meg, jeg var ikke skuffet og trist.

Hjertet mitt visste at jeg hadde gått etter den store drømmen, glemt å følge de små tegnene.

Men hva førte det til.

Jo, jeg begynte å skrive.

 

I det jeg ble satt ut av arbeidslivet på grunn av helsa, har skrivingen gitt meg innhold i dagen.

Ofte tenker jeg, hva skal det være godt for?

Legge ut om alt mulig jeg gjør, bruke så mye tid på å utbasunere smått og stort.

Hvilken interesse har vel folk av det?

Hva skal det være godt for?

Men så ser jeg det, at jeg gjør det ikke for alle andre, jeg gjør det for meg selv.

Alle de dagene jeg tenker, nei, nå gidder jeg ikke, jo da sitter det en inni meg og sparker.

Jeg gjør jo ingenting, tenkte jeg, jeg sitter jo for det meste her i en stol.

Ingen designerklær, ingen sminke, ikke noe interiør, bare kjedelig hverdagsliv.

Men så oppdager jeg at mange liker hverdagsliv.

De vil ikke ha eksotiske reiser til andre siden av verden.

De vil følge noen som er som dem selv.

Noen ønsker å lese om reisene, andre vil ha tips om bøker og hverdagsmat, noen vil ha et spark i rævva og litt inspirasjon.

 

Og hva gjør jeg?

Jo, jeg skriver det som faller meg inn akkurat da.

Og jeg oppdager at det gjør meg godt.

Jeg skaper min dag god og det er hele poenget.

Det var nettopp det hjertet ønsket for meg.

Jeg skulle skrive for å sette ord på alt jeg har inni meg og med det skaper jeg gode dager for meg selv.

Det hjelper meg å fokusere på det som er bra.

Det holder meg i gang og hvis jeg sluntrer unna, ja da mister jeg noe i hverdagen.

 

Så merker jeg at ved å skrive, driver jeg meg selv fremover.

Nye drømmer kommer.

Nye tanker, nye ideer, menneskemøter, reiser.

Jeg stagnerer ikke selv om jeg sitter her i stolen min de fleste dagene i året.

 

 

Hva er så moralen i historien?

Lag deg gjerne drømmer, men fortvil ikke om de virker uoppnåelige.

Ha ikke fokus på alt som er negativt, virker umulig, men se etter det lille som er mulig akkurat der og da.

Du vet ikke om drømmen din er målet ditt eller om det er veien dit som er viktigst.

I det jeg begynte bloggen i dag, tenkte jeg å skrive et sammendrag om reisen vi hadde eller den neste reisen vi skal ha.

Ja for en ny reise er bestilt, men om vi skal på den, ja det vet vi ikke.

Akkurat som at jeg endte opp med å skrive noe jeg slett ikke hadde planlagt.

Følg stemmen inni hjertet, vær obs på at ikke hjernen lurer deg, de to har ofte ulike mål.

De små tegnene, de små gjøremålene, de små menneskemøtene.

Det er de som er livet ditt.

Skap dagen så god du kan.

I dag

 

Ps. Og det at jeg fulgte stemmen inni meg i dag og skrev noe annerledes enn jeg hadde tenkt så fikk det meg til å tenke på alle bildene jeg har tekstet, men brukt lite i det siste. Egentlig kom jeg på det når journalisten var her, at du verden, nå må jeg begynne å bruke de igjen, tusenvis av bilder. Slik jobben hjertet inni oss.

Lillasjel har hatt storfint besøk