Snakk om overraskelse.

Telefonen ringte i går fra ukjent nummer.

Da er jeg straks på vakt jeg vettu.

Svindlere?

Ha, meg skal dere ikke lure.

 

Men så var det en hyggelig dame, ja hun hørtes ihvertfall hyggelig ut.

Hun sa hun het Julie og jobbet i Åndalsnes avis.

Hun ville komme på besøk.

Oj, sann.

Besøke meg ja.

Det var jo hyggelig, men også litt skummelt.

 

Hun hadde sett bloggen min.

Det liker jeg jo.

Det er jo hjertebarnet mitt.

Bloggen står mitt hjerte nært, for den gjør at jeg har noe å fylle dagen min med.

Og når man blogger er man jo glad noen vil lese det man skriver.

Hun var derfor hjertelig velkommen.

 

Så sendte jeg noen tanker til de som synes jeg stikker hodet frem altfor mye.

Noen tanker til de som synes jeg er dustete og teit.

Og så lo jeg litt, ja fniste litt i skjegget, ja gamle damer har litt skjegg.

Hva vil de nå si når jeg har pratet hull i hodet på en journalist?

Hihi. Morsomt.

For så langt har jeg kommet at jeg bryr meg ikke lenger.

Jeg er meg jeg, ta meg som jeg er eller overse meg.

Så dama kom og hun var hyggelig. Veldig hyggelig.

Og jeg pratet og pratet.

Og pratet og pratet.

Ja, de som kjenner meg forundres ikke over det.

Jeg pratet om alle hjertesakene mine.

Bloggen, reisene, healingen, Lillasjel, hjemmelagd mat.

Ja det var på nød og neppe hun slapp fri igjen.

Ikke hver dag noen kommer hit og lar meg legge ut om alt jeg er opptatt av.

 

Så nå sitter jeg her litt skrekkslagen.

Skal tro hva det var alt jeg sa.

Skrekk og gru.

Hvordan vil det se ut på trykk.

Og masse bilder.

Ja jeg ba henne passe på å luke bort de bildene der dobbelthaken var veldig fremtredende.

Det var etter at jeg hadde fortalt at jeg hadde jobbet bevisst med ikke å bry meg hvordan jeg så ut på bilder.

Ja, for jeg er ikke helt ferdig med “godta meg selv som jeg er”-prosjektet.

Huttetu, hva har jeg gjort?

I dag