Da lagde jeg mer enn jeg måtte, bare fordi jeg hadde lyst til å lage mat.
Det var slett ikke fordi det var nødvendig, for alle kom med hver sine retter.
Vi er besteforeldre alle sammen.
Vi har kommet i en alder, der natterangling ikke er det vi liker best.
Vanligvis møtes vi klokke 18 eller 19 og går hjem ca ved midnatt.
I går møttes vi klokken 16 og alle syntes det var herlig.
Da var vi hjemme før 22 og kunne slappe av litt i godstolen før vi finner senga.
Det er mye som endrer seg med alderen.
Forretten
Alle rettene ble lagd laktosefrie.
Det var jo så fint påskepyntet.
Jeg er god til å lage mat, men jeg pynter ikke bord.
Det er de andre flinke til alle sammen.
Det er dette som er så deilig ned denne gjengen, vi gjør det som passer hver enkelt.
Når vi er i syden sammen, er det aldri mas.
Alle gjør som de vil.
Nå velger vi all inklusiv, for da er det enkelt med drikke og måltider, men vil noen på fjellet, da gjør de det, mens de late, slik som meg, blir igjen på hotellet.
Hvis jeg var i en gjeng, der det ble mas om alt jeg måtte være med på, ja da hadde jeg ikke reist.
Men det var en som var veldig fornærmet fordi han ikke fikk være med mens vi spiste.
Den kantarellsausen var helt himmelsk og kjøttet var så mørt. Dette må jeg teste selv. Deilige rotgrønnsaker bakt i ovnen. Mye hadde vertinnen forberedt dagen før, så var det enkelt å gjøre ferdig før vi kom.
En helt vanlig laktosefri ostekake sa hun. Kan sikkert Googles. Vanlig ostekake med saus av jordbær og melis med en liten dash sitron
Smakte himmelsk. Nå har jeg plass til mer faktisk.
Her var det ikke plass til mer.
Jeg var så mett.
Solen tittet så vidt frem og lagde litt glitrende lys på tallerkenen, for å muntre oss opp i styggeværet og love oss flere sånne koselige sammenkomster.
I dag er det vi som får gjester til middag. Vår yngste sønn har bestilt middag til seg og samboeren og det setter jo mor og far pris på.
Med kjøpepasta og loff. Er så lenge siden jeg har lagd pasta selv at jeg husker det knapt. Hadde jeg ikke sett bildene, ville jeg nektet for at det hadde funnet sted, haha.
Den dumpet ned i postkassa mi her en dag og la seg fremst i lesekøen.
Ja, du er freidig sa jeg til den og lot den legge seg til rette på toppen av stabelen.
Nå er den lest og det var en flott leseopplevelse.
Noe av det jeg likte godt og som slett ikke alle forfattere får til, er at språket varierer etter hvilken person som forteller. Vi følger ulike personer og i ulike tider. 2009, Linnea, har et lett, småhumoristisk språk, men nydelige små ordbilder, men når vi går til krig og fanger og bygging av Blodveien, er det lette og lune, byttet ut med alvor.
Ofte reagerer jeg på dette i bøker der det er ulike personer som forteller, at de alle har samme måte å snakke på. Dette skjer ikke her.
Forfatteren skriver veldig livaktig fra ei lita bygd i Nordland og jeg sklir rett inn, som om jeg hører de snakke til meg og ser det for meg.
Jeg kunne ønsket meg noen sider mer fra krigen, hverdagslivet, fangeleirene og byggingen av veien, for jeg har ikke lest mye om dette i andre bøker. Kanskje kan det bli i neste bok?
En virkelig fin og velskrevet roman fra Jorid Mathiassen.
Anbefales varmt.
Gir dere noen av de små fine ordbildene. Jeg elsker slike ord som danner bilder inni meg.
Sitat:
Hun lagde seg en kopp kaffe og satte seg ved pc-en for å fortsette med arbeidet. Det fløt lettere nå, ordene stilte seg på geledd og marsjerte fram nøyaktig der hvor hun hadde mest bruk for dem.
Sitat:
I et forsøk på å riste av seg de dystre tankene reiste Linnea seg og gikk ned til strandkanten igjen for å kjenne på vannet. Det hadde steget mens hun satt ved båthuset, og da hun stakk hånden ned i sjøen, kjente hun hvordan fingrene forvandlet seg til iskalde klør på et blunk. Hun trakk hånden til seg igjen og lot blikket gli utover havet. Det stanset opp ved noen holmer og skjær som lå der som rusk fra en kjempes lomme. Ingenting var symmetrisk. Bølgene slo utrettelig mot steinene og berget. Det hørtes ut som om havet var i godlune i dag, for bølgene pludret som om de var skravlekjerringer i et teselskap, fniste og jabbet i et toneleie som steg og sank. Linnea klarte ikke å la være å smile, for det hørtes så livaktig ut. Om ikke annet fikk hun slå av en prat med havet hvis hun kom til å føle seg ensom.
Til og med omslaget er vakkert. Omslagsillustrasjon: Anne Gundersen
Dere må få bilde av hele boken :
Der hvite liljer vokserav Jorid Mathiassen er en vakker og dramatisk fortelling om livslang kjærlighet og krigens brutalitet. Romanen har handling på to tidsplan, der den ene kvinnens skjebne får innvirkning på den andre kvinnens valg. Romanen er inspirert av historien om Blodveien i Nordland, der krigsfanger fra Jugoslavia ble satt til å bygge veier for tyskerne under 2. verdenskrig.
Nordland 2009: Linnea har behov for å komme bort fra Oslo etter at et kjærlighetsforhold har tatt slutt, og takker ja da venninnen tilbyr henne å låne det gamle huset som har tilhørt hennes grandtante Marie på Hjartøy i Nordland. Linnea vet ingenting om hva som venter henne da hun kommer til den forblåste øya midt i mørketiden og utfordringene lar ikke vente på seg. En dag finner hun en liten klokke som setter henne på sporet av en dramatisk historie fra andre verdenskrig.
Nordland 1942: Ungjenta Marie blir rykket opp fra den trygge tilværelsen på Hjartøy da hun blir sendt til søsteren på Rynes, noen mil lenger nord for hjemstedet. Rett ved gården er det en tysk fangeleir der serbiske soldater lever under svært kummerlige forhold. Men midt i grusomhetene vokser kjærligheten fram da Marie møter den unge fangen Jovan. Begge vet at det kan bety døden hvis forholdet blir oppdaget.
Etter hvert som Linnea finner ut mer om Maries dramatiske fortid, tar også hennes eget liv en ny vending.
Nå leser jeg:
Isabel Allende, Violeta
Leseeksemplar fra Gyldendal forlag
Jeg sluker alt fra Isabel Allende. En av mine desidert beste favorittforfattere.
Violeta kommer til verden en stormfull dag i 1920, som første jente i en velstående familie med fem sønner. Etterdønningene av første verdenskrig er fremdeles merkbare, og Spanskesyken inntar hjemlandet Chile nesten i det øyeblikket hun blir født. På grunn av farens forutseenhet overlever familien, men depresjonstiden endrer alt. De mister alt de eier, og blir nødt til å trekke seg tilbake til en vill og avsidesliggende del av landet.
Violeta lever et utrolig liv og opplever noen av historiens viktigste hendelser: kampen for kvinners rettigheter, tyranners seire og fall, og til slutt ikke én, men to pandemier.
Gjennom øynene til en lidenskapelig og besluttsom kvinne skaper Isabel Allende nok en gang et gripende, ambisiøst og imponerende epos.
Det nyeste nummeret av Hverdagsnettmagasinet, proppfull av forfatterintervjuer og mye mer, blant annet Bokidioten som denne gang prøver å rydde i bokhyllene sine. Lykkes hun?
Så snart denne romanen ble gitt ut, begynte det å hagle med henførte kommentarer og jeg tenkte, går det an? Finnes det en bok alle simpelthen elsker. Nå ser jeg at omtalene er blitt litt mer varierte. Noen elsker den, andre finner den kjedelig og jeg ser mange skriver at etter 100 sider, faller du ihvertfall for den.
Ja, jeg var spent. Jeg likte den jeg, fra første side. Jeg synes den var annerledes, siden hovedpersonen bor og jobber på kirkegården og har kontroll på alle de døde og deres historier, men den favner mye mer enn det, hele livet faktisk, fra kjærlighet til svik og sorg. Jeg synes det var fint å lese om hva hun gjorde på kirkegården og tenkte at slik skulle det egentlig vært overalt. En person som dullet og stelte og passet på og mintes de døde.
Det er en del kirkegård de første sidene, for de som reagerer på det, men etterhvert er det de levendes historie vi får høre, både Violette sin og ektemannen, men også andre som er involvert i historien. Reagerer litt på at det ser ut som det er kun ved utenomekteskapelige forhold, den store kjærligheten er og litt urealistisk er det nok at hvordan alle personene tilfeldigvis knyttes sammen, men jeg velger å overse det denne gang.
Så ja, fin bok som jeg er glad jeg har lest. At det er verdens vakreste som det blir reklamert med, nei, så langt vil jeg ikje strekke meg. Jeg ville ikke gitt den terningkast 7 heller, men en 5 kan jeg godt gi den. Ingen problem med å anbefale den varmt.
Fra omslaget: Violette lever et stille liv som gravlundsvokter i en landsby i Bourgogne. Hun vanner blomster og steller alle gravene, og vet nøyaktig hvem som ligger begravet hvor. Bare én uke i året tar hun fri, for å reise til kysten og svømme i havet.
Til hverdags er den stillferdige Violette omgitt av gravstøtter, blomster, katter og sørgende, men hun omgås også den lokale sognepresten og gravlundens tre gravere. Flere ganger om dagen stikker folk innom kjøkkenet hennes for å få en kopp kaffe, litt portvin eller noen trøstende ord.
Men Violette har også sin egen sorg å bære på. Hvor har det blitt av ektemannen og datteren, og hvorfor er hun så ensom?
Valérie Perrin var en forholdsvis ukjent forfatter da denne boken ble utgitt. Likevel ble den en enorm suksess og publikumsfavoritt, takket være dedikerte bokhandlere og begeistrede lesere. Over 1 million eksemplarer er til nå solgt i Frankrike, og i 2020 ble den Italias store «lockdownroman» og årets mest solgte bok, og den ble omtalt i italiensk presse som «den vakreste boken i verden».
Nå leser jeg:
Jorid Mathiassen, Der hvite liljer vokser
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Den dumpet ned i postkassa mi her en dag og la seg fremst i lesekøen.
Ja, du er freidig sa jeg til den.
Nå har jeg kommet halvveis og koser meg veldig.
Der hvite liljer vokserav Jorid Mathiassen er en vakker og dramatisk fortelling om livslang kjærlighet og krigens brutalitet. Romanen har handling på to tidsplan, der den ene kvinnens skjebne får innvirkning på den andre kvinnens valg. Romanen er inspirert av historien om Blodveien i Nordland, der krigsfanger fra Jugoslavia ble satt til å bygge veier for tyskerne under 2. verdenskrig.
Nordland 2009: Linnea har behov for å komme bort fra Oslo etter at et kjærlighetsforhold har tatt slutt, og takker ja da venninnen tilbyr henne å låne det gamle huset som har tilhørt hennes grandtante Marie på Hjartøy i Nordland. Linnea vet ingenting om hva som venter henne da hun kommer til den forblåste øya midt i mørketiden og utfordringene lar ikke vente på seg. En dag finner hun en liten klokke som setter henne på sporet av en dramatisk historie fra andre verdenskrig.
Nordland 1942: Ungjenta Marie blir rykket opp fra den trygge tilværelsen på Hjartøy da hun blir sendt til søsteren på Rynes, noen mil lenger nord for hjemstedet. Rett ved gården er det en tysk fangeleir der serbiske soldater lever under svært kummerlige forhold. Men midt i grusomhetene vokser kjærligheten fram da Marie møter den unge fangen Jovan. Begge vet at det kan bety døden hvis forholdet blir oppdaget.
Etter hvert som Linnea finner ut mer om Maries dramatiske fortid, tar også hennes eget liv en ny vending.
Det nyeste nummeret av Hverdagsnettmagasinet, proppfull av forfatterintervjuer og mye mer, blant annet Bokidioten som denne gang prøver å rydde i bokhyllene sine. Lykkes hun?
Jeg brukte opp noe tacokjøttdeig, salsa og ost fra fryseren, blandet med et glass Dolmio, toppet med rødløk, tomater, hakket hvitløk/oliven(fra kjøledisken på Rema), rest fra tapasaften).
Det er en blanding av feelgood og vanlig skjønnlitteratære.
I dag skal jeg lese ut:
Jorid Mathiassen, Der hvite liljer vokser
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Den dumpet ned i postkassa mi her en dag og la seg fremst i lesekøen.
Ja, du er freidig sa jeg til den.
Nå har jeg kommet halvveis og koser meg veldig.
Der hvite liljer vokserav Jorid Mathiassen er en vakker og dramatisk fortelling om livslang kjærlighet og krigens brutalitet. Romanen har handling på to tidsplan, der den ene kvinnens skjebne får innvirkning på den andre kvinnens valg. Romanen er inspirert av historien om Blodveien i Nordland, der krigsfanger fra Jugoslavia ble satt til å bygge veier for tyskerne under 2. verdenskrig.
Nordland 2009: Linnea har behov for å komme bort fra Oslo etter at et kjærlighetsforhold har tatt slutt, og takker ja da venninnen tilbyr henne å låne det gamle huset som har tilhørt hennes grandtante Marie på Hjartøy i Nordland. Linnea vet ingenting om hva som venter henne da hun kommer til den forblåste øya midt i mørketiden og utfordringene lar ikke vente på seg. En dag finner hun en liten klokke som setter henne på sporet av en dramatisk historie fra andre verdenskrig.
Nordland 1942: Ungjenta Marie blir rykket opp fra den trygge tilværelsen på Hjartøy da hun blir sendt til søsteren på Rynes, noen mil lenger nord for hjemstedet. Rett ved gården er det en tysk fangeleir der serbiske soldater lever under svært kummerlige forhold. Men midt i grusomhetene vokser kjærligheten fram da Marie møter den unge fangen Jovan. Begge vet at det kan bety døden hvis forholdet blir oppdaget.
Etter hvert som Linnea finner ut mer om Maries dramatiske fortid, tar også hennes eget liv en ny vending.
På senga i kveld etter påskekrim, begynner jeg på:
Isabel Allende, Violeta
Leseeksemplar fra Gyldendal forlag
Jeg sluker alt fra Isabel Allende. En av mine desidert beste favorittforfattere.
Violeta kommer til verden en stormfull dag i 1920, som første jente i en velstående familie med fem sønner. Etterdønningene av første verdenskrig er fremdeles merkbare, og Spanskesyken inntar hjemlandet Chile nesten i det øyeblikket hun blir født. På grunn av farens forutseenhet overlever familien, men depresjonstiden endrer alt. De mister alt de eier, og blir nødt til å trekke seg tilbake til en vill og avsidesliggende del av landet.
Violeta lever et utrolig liv og opplever noen av historiens viktigste hendelser: kampen for kvinners rettigheter, tyranners seire og fall, og til slutt ikke én, men to pandemier.
Gjennom øynene til en lidenskapelig og besluttsom kvinne skaper Isabel Allende nok en gang et gripende, ambisiøst og imponerende epos.
Mandag bør den være lest og jeg fortsetter:
Natasha Lester, Huset på Rivieraen
Leseeksemplar fra Anemone, Bonnier forlag
Jeg har lest alle bøkene som er oversatt av Natasha Lester og likt den svært godt. Det har vært gripende og tankevekkende bøker, type mine favorittbøker å lese.
Paris, 1939: Éliane forelsker seg i den talentfulle maleren Xavier mens hun arbeider ved Louvre-museet. Da nazistene okkuperer byen, må Xavier dra til England, og Éliane begynner å jobbe sammen med den mystiske Rose Valland. De tar fatt på det farlige og hemmelige oppdraget med å kartlegge alle de uvurderlige kunstskattene tyskerne beslaglegger. Nåtid: Remy forsøker å komme seg på bena igjen etter en kjærlighetssorg da hun på mystisk vis arver en eiendom på den franske Rivieraen. I det herskapelige huset oppdager hun en katalog over kunstverk som ble stjålet under andre verdenskrig. Da hun gjenkjenner et maleri som hang på barnerommet hjemme i Sydney, begynner hun å lure på hvor godt hun egentlig kjenner familien sin.
Marianne Teie, Dama til Rune
Leseeksemplar fra Cappelen Damm, lånt av Norli Åndalsnes
Denne har fenget min interesse, etter å ha sett gode omtaler
Dama til Rune er en morsom, mørk og desperat roman om livskrise, utfordringene med å være to og om hvor vanskelig det er å finne roen alene på en familiehytte.
Den navnløse hovedpersonen, altså «dama til Rune», reiser opp på hytta for å komme vekk fra nettopp Rune, men det viser seg at det å være alene trigger alt hun har av minner og savn. Ikke er hun så alene som hun ønsker, heller. Dama til Rune kombinerer litterær kvalitet, fortellerglede, latter og et dypt, dypt mørke.
Marianne Teie har tidligere utgitt to diktsamlinger, Dama til Rune er hennes første roman.
Kristin Hannah, Vinterhagen
Leseeksemplar fra Feelgoodbøker, Cappelen Damm
Kristin Hannah har gitt meg noen fantastisk leseopplevelser, men også en jeg ikke likte.
Dette er ingen ny bok, men er nylig oversatt til norsk og jeg er spent.
Søstrene Whitsom er så forskjellige som to søsken kan være. Meredith ble boende i den trygge lille hjembyen, giftet seg, fikk barn og tok etter hvert over ansvaret for familiens eplehage. Den rastløse, uredde Nina er derimot stadig på reise til verdens mest urolige steder, i sitt yrke som krigsfotograf. Da søstrenes far blir alvorlig syk, vender de tilbake til barndomshjemmet og konfronteres med sin kjølige, distanserte mor, Anya. Selv nå får de ingen trøst fra henne. Som barn var den sterkeste forbindelsen deres den russiske eventyrfortellingen moren fortalte dem. De fikk aldri vite slutten, og Nina presser nå på for å få henne til å fortelle den. Slik innledes en reise gjennom Anyas liv i det krigsherjede Leningrad, for over femti år siden. Det moren nå endelig forteller Meredith og Nina, vil ryste dem og endre deres oppfatning om hvem de selv er.
Vinterhagen er en gripende fortelling om to søstre som oppdager at deres mor bærer på hemmeligheter de aldri hadde kunnet forestille seg. En mektig og hjerteskjærende roman som synliggjør det vanskelige mor-datter-båndet og utforsker den evige forbindelsen mellom nåtid og fortid
Ann-Helén Læstadius, Stjålet
Leseeksemplar fra Aschehoug
Enda en av de bøkene jeg gleder meg til i april, da jeg har sett mange fine omtaler og temaet interesserer meg.
Ni år gamle Elsa blir vitne til at en mann dreper reinkalven hennes. Hun trues til stillhet og blir smertefullt klar over at hennes opphav vekker et glødende hat. Trusselen mot Elsa forandrer henne for alltid, og gjennom årene bærer hun med seg en del av et reinsdyrøre som en konstant påminnelse. Familien og slektningene kjemper for rettferdighet, men i det stille vokser en desperasjon. Stjålet er en varm, men samtidig sviende skildring av en glemt del av Sverige hvor mennesker blir satt mot hverandre. Der reinsdyr blir jaget og brutalt drept, uten at politiet etterforsker forbrytelsene. Der spenninger mellom samer og andre beboere forgifter generasjoner. Augustpris-vinneren Ann-Helén Laestadius’ første roman for voksne er basert på virkelige hendelser
Da spørs det om alle disse blir lest.
Om kveldene blir det krim.
Jeg ble fortalt at Gunnar Staalesen sin serie om Dumbo og Maskefjes, går på Nrk.
Vi har ikke lest bøkene så da passer det fint.
Wisting, sesong 3.
Shetland, sesong 6. Den gleder jeg meg veldig til. Knallgod serie på Nrk.
Denne har jeg ikke sett før, men så litt kjekk ut.
Vi liker ikke disse maratonseriene som aldri tar slutt, men denne var 6 episoder tror jeg.
Helst vil vi ha en eller to, til nød 3 eller 4.
Annika tror jeg kanskje vi har sett en eller to episoder av, for innbiller meg at de er avsluttende.
Vel, i tillegg til Magnum og Rookie, har vi vel snart nok til å dekke alle kveldene hele påsken.
Tenk før når vi hadde kun Nrk.
Og tror du ikke, vi fikk påskedagene.
Det har ikke skjedd før tror jeg, så da ble jeg glad.
Påskegodis og bestemorsnuppen, som nå er for gammel til å bli kalt det, hadde bakt kanelsnurrer.
Dette er en feelgood som mange vil like. Jeg likte den også. Den er egentlig en litt sånn klassisk underholdningsbok. Avslappende og koselig, under et varmt teppe eller på en solseng.
For meg som liker feelgood av mer den dramatiske typen, ble den fin, men setter ikke livsvarig spor. Det er en historisk bit der, fra da tyskerne bombet Bath. Jeg liker historier fra den tiden, men jeg greier bare ikke å helt falle for historien. Alt løser seg litt for lett for meg, det blir ingen spenning i det. Ja, traumatiske ting skjer, men så fikser vi det. Men nå er jeg sur kjerring igjen, for jeg vet at dette er en bok veldig mange vil kose seg veldig med. Ikke alle er som meg, som vil ha sterke, svært gripende historier.
Jeg ville hatt mer fra krigen, det frivillige arbeidet, menneskeskjebner, utfordringer. Jeg ville hatt mer fra nå tid, tidligere i boken, om b&b og torghandel, gjester og kunder. Jeg ville hatt mer dybde, mer innhold. Ja, jeg er litt vanskelig, jeg vet det.
Jeg leser nemlig veldig mye. Dette er den tredje nå i april og jeg har mine preferanser.
Liker du feelgood, med alvorlige hendelser, men ikke grusomme skildringer, da vil du elske denne boken og jeg vet at mange liker nettopp det.
Livet er i ferd med å endres for Laura Griffin. Begge døtrene har flyttet hjemmefra, og det lille huset i Bath er plutselig blitt så stille. Samtidig får hun endelig anledning til å gjøre noe for seg selv. Ikke minst får hun tid til ektemannen, Dom.
Men det viser seg at Dom har skjult noe for henne, og nå ser ekteskapet ut til å rakne. Rasende og ydmyket dukker Laura ned i mormorens gamle oppskrifter for å glemme omverdenen, og mens duften av varmt eplesyltetøy brer seg over kjøkkenet, blir vi kjent med mormorens egen fortelling fra Bath og andre verdenskrig. Gradvis finner Laura tilbake til røttene sine og til seg selv. Men vil hun samtidig finne lykken?
Veronica Henrys fortellinger fra den britiske landsbygda er fylt med varme, klokskap og håp. Med temaer som berører oss alle, og gjennom uforglemmelige og inspirerende karakterer, både underholder og beriker hun leserne med romanene sine.
Nå skal jeg lese:
Valérie Perrin, Å vanne blomster om kvelden
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Så snart denne romanen ble gitt ut, begynte det å hagle med henførte kommentarer og jeg tenkte, går det an? Finnes det en bok alle simpelthen elsker. Nå ser jeg at omtalene er litt mer varierte. Noen elsker den, andre finner den kjedelig og jeg ser mange skriver at etter 100 sider, faller du ihvertfall for den.
Ja, så nå er jeg spent. Skal tro om jeg nå blir fornøyd?
Fra omslaget: Violette lever et stille liv som gravlundsvokter i en landsby i Bourgogne. Hun vanner blomster og steller alle gravene, og vet nøyaktig hvem som ligger begravet hvor. Bare én uke i året tar hun fri, for å reise til kysten og svømme i havet.
Til hverdags er den stillferdige Violette omgitt av gravstøtter, blomster, katter og sørgende, men hun omgås også den lokale sognepresten og gravlundens tre gravere. Flere ganger om dagen stikker folk innom kjøkkenet hennes for å få en kopp kaffe, litt portvin eller noen trøstende ord.
Men Violette har også sin egen sorg å bære på. Hvor har det blitt av ektemannen og datteren, og hvorfor er hun så ensom?
Valérie Perrin var en forholdsvis ukjent forfatter da denne boken ble utgitt. Likevel ble den en enorm suksess og publikumsfavoritt, takket være dedikerte bokhandlere og begeistrede lesere. Over 1 million eksemplarer er til nå solgt i Frankrike, og i 2020 ble den Italias store «lockdownroman» og årets mest solgte bok, og den ble omtalt i italiensk presse som «den vakreste boken i verden».
Det nyeste nummeret av Hverdagsnettmagasinet, proppfull av forfatterintervjuer og mye mer, blant annet Bokidioten som denne gang prøver å rydde i bokhyllene sine. Lykkes hun?
