Jeg har lest alle bøkene som er oversatt av Natasha Lester og likt dem svært godt. Det har vært gripende og tankevekkende bøker, type mine favorittbøker å lese. Bøker som har mer drama og historie i seg enn det kan se ut til på coveret.
Dette var enda en fengende bok av Natasha Lester, vanskelig å legge fra seg.
Jeg ble litt forundret de første tretti sidene og tenkte hva i all verden, en tøff oppvekst, ingen følelser, men når historien først kom i gang, ja da var alt på plass. Følelser, selv om jeg ikke skjønner hvorfor alle må være så vakre, og spenning.
Fra motstandsarbeidet i Frankrike under andre verdenskrig.Basert på virkelige hendelser, å sikre kunsten som Nazistene stjeler fra privatpersoner og gallerier. Men også nåtid, å leve med sorg. For de som elsker vintage, er det også fokus på mote fra noen år tilbake.
En av de virkelige personene som er med i historien er Rose Valland som under hele krigen, jobber iherdig for å sikre kunsten ved å lage egne hemmelige kartotek så den kunne føres tilbake til eierne etter krigen. https://anglophone-direct.com/art-and-war-rose-valland/
På det personlige planet, ble jeg inspirert til å besøke den lille byen Eze, når jeg skal til Cannes i juli.
Liker du historiske underholdningsbøker, men ikke så glad i det mest tragiske, anbefaler jeg Natasha Lesters bøker.
Paris, 1939: Éliane forelsker seg i den talentfulle maleren Xavier mens hun arbeider ved Louvre-museet. Da nazistene okkuperer byen, må Xavier dra til England, og Éliane begynner å jobbe sammen med den mystiske Rose Valland. De tar fatt på det farlige og hemmelige oppdraget med å kartlegge alle de uvurderlige kunstskattene tyskerne beslaglegger. Nåtid: Remy forsøker å komme seg på bena igjen etter en kjærlighetssorg da hun på mystisk vis arver en eiendom på den franske Rivieraen. I det herskapelige huset oppdager hun en katalog over kunstverk som ble stjålet under andre verdenskrig. Da hun gjenkjenner et maleri som hang på barnerommet hjemme i Sydney, begynner hun å lure på hvor godt hun egentlig kjenner familien sin.
Nå leser jeg:
Ann-Helén Læstadius, Stjålet
Leseeksemplar fra Aschehoug
Enda en av de bøkene jeg gleder meg til i april, da jeg har sett mange fine omtaler og temaet interesserer meg.
Ni år gamle Elsa blir vitne til at en mann dreper reinkalven hennes. Hun trues til stillhet og blir smertefullt klar over at hennes opphav vekker et glødende hat.
Trusselen mot Elsa forandrer henne for alltid, og gjennom årene bærer hun med seg en del av et reinsdyrøre som en konstant påminnelse. Familien og slektningene kjemper for rettferdighet, men i det stille vokser en desperasjon.
Stjålet er en varm, men samtidig sviende skildring av en glemt del av Sverige hvor mennesker blir satt mot hverandre. Der reinsdyr blir jaget og brutalt drept, uten at politiet etterforsker forbrytelsene. Der spenninger mellom samer og andre beboere forgifter generasjoner.
Augustpris-vinneren Ann-Helén Laestadius’ første roman for voksne er basert på virkelige hendelser.
Det nyeste nummeret av Hverdagsnettmagasinet, proppfull av forfatterintervjuer og mye mer, blant annet Bokidioten som denne gang prøver å rydde i bokhyllene sine. Lykkes hun?
Og for en som er tussete etter bøker, måtte det jo være en bok involvert i utgangspunktet.
Jeg leste Alkymisten av Paulo Coelho.
En av verdens mest leste bøker.
En bok millioner har trykket til sitt bryst og like mange som synes den er kjedelig.
For meg var det starten på en annerledes måte å leve på.
Den lærte meg å lytte til stemmen inni meg.
Ikke den rasjonelle stemmen som roper i hodet, men den gode stemmen i hjertet, som kviskrer til deg.
Når du følget den, får du en ro i kroppen.
Jeg lærte at store drømmer kan være fint, men ofte er de bare en drivkraft for å få deg ut på veien.
De er som drivstoff på bilen for at du skal komme deg avsted.
Det er veien mot drømmen som er viktig.
Det er å lytte og så følge de små stegene fremover.
Jeg hadde besøk i går av Tove, min gode cruisetjener.
Hun som ordner alt med reisen vår.
Og gjett hva vi snakket om da?
Jo, cruise selvfølgelig og reiser generelt.
Jeg sa at jeg føler at å reise er viktig for meg.
Og jeg velger stort sett turer dit hjertet kviskrer at jeg skal.
Jeg får en egen følelse inni meg når jeg velger.
Vanskelig å forklare, men det er som et ja eller nei.
Skal jeg reise til Thailand, nei, Elvecruise, nei, ikke nå.
Australia og New Zealand, ja du skal dit.
Foreløpig er planen januar 2024.
Det føles som om jeg blir ledet rundt og jeg innbiller meg at det er for at jeg skal være i de ulike energiene eller at jeg har ulike “oppdrag”, som menneskemøter.
Ja, det er lov til å le, for det høres jo tåpelig ut.
Men jeg bryr meg ikke så mye om at det høres dumt og usannsynlig ut, for jeg gjør det likevel.
Når jeg tenkte vi kunne dra på en tur i mai, var det aldri spørsmål hvor.
Vi skulle tilbake til Rhodos by.
Jeg ble ikke helt ferdig der når vi var der i sommer.
Ferdig med hva, spør du kanskje.
Det vet jeg ikke, jeg “vet” bare at jeg skal dit.
Jeg vet også at kommer det noe i veien, da er ikke tiden inne eller noe er endret så det ikke er nødvendig.
Vi skulle egentlig på cruise fra Venezia men det ble kansellert.
Istedet fikk vi bytte til cruise fra Barcelona til Roma og tilbake.
Jeg har bestilt tre utflukter.
Jeg så på en utflukt til Nice, Eze og Monaco, fra Cannes, men bestilte ikke.
Jeg sitter så her i Paradisbukta mi, Isfjorden og leser.
Natasha Lester, Huset på Rivieraen.
Jeg leser at de drar på utflukt til Eze.
De vandrer rundt der og er inni kirken.
Når jeg leser dette, “vet” jeg, at ok, da skal jeg dit.
Jeg går inn på bestillingssiden til Celebrity cruises og bestiller den utflukten.
Og jeg bare kjenner inni meg, at dette er noe som vil føles riktig.
Når jeg nå leser teksten igjen, så viser også den hvordan dette fungerer.
Hun kjørte bare rundt og “tilfeldig” fulgte skiltene.
I det de kjører inn på plassen, kjører en ut, så de finner parkering.
Det er nemlig slik det legger seg tilrette når noe er riktig.
Hvis man hele tiden blir stoppet, da er det en grunn for det.
Nå kan du si at ikke alle har mulighet til å reise dit de ønsker.
Det er helt sant.
Når jeg begynte å følge stemmen inni meg, hadde ikke jeg heller det.
Det handler ikke bare om reiser, det handler om å følge hjertet i hverdagen.
Si de ordene som kommer til en, til den de kommer til.
Slik jeg fortalte Sissel på.Rhodos at hun stod mitt hjerte nært, enda vi nesten ikke har møttes før.
Det kan du ikke si til alle, men jeg visste inni meg at hun var slik som meg, som åpner hjertedøren på vidt gap, til de man føler skal være der.
Eller hva som er bra for meg å spise.
Der har jeg slitt litt med usikkerhet i vinter, så den stemmen er litt uklar nå.
Jeg forsker litt på det, om jeg reagerer på sitrus blant annet.
Men stemmen var ganske høy når jeg planla å følge omstart dietten til Nordstrand.
Alt inni meg protesterte og sa at det å kutte så mye, er ikke veien å gå.
Når jeg så bestemte meg for å droppe det og heller tilføre det jeg mangler, da følte jeg en enorm lettelse.
Det er en fantastisk fin måte å leve på, dette å følge tegnene.
Kanskje er det derfor jeg ikke er redd for å reise i denne tiden når mange velger det bort.
Hadde du spurt de rundt meg for 15 år side, hvordan jeg ville forholde meg til å reise under en pandemi, ville de sagt at hun, aldri i verden, hun vil være livredd.
Så jeg synes det er rart selv, men jeg finnes ikke redd.
Ja, kanskje vil jeg angre en dag men jeg kan ikke legge det inn på bestilling.
Slik det er akkurat nå, stoler jeg på at jeg blir ledet dit jeg av en eller annen grunn skal.
Den tilliten er så stor at jeg finnes ikke redd for å reise.
Jeg er nok litt mer hyper når det gjelder å kjøre så jeg er tidlig nok fremme.
Så helt i mål, er jeg ikke med å lytte.
Eller er jeg det?
Slik at jeg velger rett tid å kjøre på?
Tja, tiden vil vise det også.
Nå er ihvertfall utflukt til Eze bestilt.
Gubben er nok ekstra fornøyd med en liten tur til Monaco igjen og kjøre et stykke på Formel 1 banen.
Et bilde kan si mer enn tusen ord, sies det. Ja da forstår dere vel hva dette bildet sier.
Vinterhagen fenget og boken var vanskelig å legge fra seg.
Gubben måtte vaske skap og ordne opp, for kjerringa var opptatt av å passe maten.
Eller var det boka?
Jeg syntes det ble litt mye frem og tilbake, i første del om søstrene og slutten var kanskje litt vel usannsynlig, men utenom det var det fantastisk å lese Vinterhagen. Det er en veldig sterk historie så er du veldig sart og ønsker å lese kun rosenrødt, da kan det bli litt tøft på slutten, men det er slike historier som passer meg. Jeg innrømmer at jeg tørket tårer flere ganger.
Ofte føler jeg at forfattere har en historie de skal fortelle og når de lever seg inn i den historien, flyter språket godt, men der de må dikte for å få historien til å henge sammen, blir det ofte litt haltende. Det følte jeg var forskjellen på første og siste del, at første del ble litt lang. Men det er bare flisespikkeri egentlig.
Jeg elsket måten moren skulle fortelle sin historie på, at hun fortalte det som et eventyr. Det tror jeg ikke at jeg har lest før.
Og morens historie, er den delen som griper deg i hjerterota, fra det krigsherjede Leningrad, med kulde og sult og kampen for overlevelse.
Fint at hun tar opp hvordan traumer påvirker de neste generasjonene også, selv om man ikke kjenner historien.
Vinterhagen anbefales varmt til alle som liker historisk drama.
Søstrene Whitsom er så forskjellige som to søsken kan være. Meredith ble boende i den trygge lille hjembyen, giftet seg, fikk barn og tok etter hvert over ansvaret for familiens eplehage. Den rastløse, uredde Nina er derimot stadig på reise til verdens mest urolige steder, i sitt yrke som krigsfotograf.
Da søstrenes far blir alvorlig syk, vender de tilbake til barndomshjemmet og konfronteres med sin kjølige, distanserte mor, Anya. Selv nå får de ingen trøst fra henne. Som barn var den sterkeste forbindelsen deres den russiske eventyrfortellingen moren fortalte dem. De fikk aldri vite slutten, og Nina presser nå på for å få henne til å fortelle den.
Slik innledes en reise gjennom Anyas liv i det krigsherjede Leningrad, for over femti år siden. Det moren nå endelig forteller Meredith og Nina, vil ryste dem og endre deres oppfatning om hvem de selv er.
Vinterhagen er en gripende fortelling om to søstre som oppdager at deres mor bærer på hemmeligheter de aldri hadde kunnet forestille seg. En mektig og hjerteskjærende roman som synliggjør det vanskelige mor-datter-båndet og utforsker den evige forbindelsen mellom nåtid og fortid.
Nå leser jeg:
Natasha Lester, Huset på Rivieraen
Leseeksemplar fra Anemone, Bonnier forlag
Jeg har lest alle bøkene som er oversatt av Natasha Lester og likt den svært godt. Det har vært gripende og tankevekkende bøker, type mine favorittbøker å lese.
Paris, 1939: Éliane forelsker seg i den talentfulle maleren Xavier mens hun arbeider ved Louvre-museet. Da nazistene okkuperer byen, må Xavier dra til England, og Éliane begynner å jobbe sammen med den mystiske Rose Valland. De tar fatt på det farlige og hemmelige oppdraget med å kartlegge alle de uvurderlige kunstskattene tyskerne beslaglegger. Nåtid: Remy forsøker å komme seg på bena igjen etter en kjærlighetssorg da hun på mystisk vis arver en eiendom på den franske Rivieraen. I det herskapelige huset oppdager hun en katalog over kunstverk som ble stjålet under andre verdenskrig. Da hun gjenkjenner et maleri som hang på barnerommet hjemme i Sydney, begynner hun å lure på hvor godt hun egentlig kjenner familien sin.
Det nyeste nummeret av Hverdagsnettmagasinet, proppfull av forfatterintervjuer og mye mer, blant annet Bokidioten som denne gang prøver å rydde i bokhyllene sine. Lykkes hun?
Allende svikter ikke denne gangen heller. Violeta forteller om sitt liv til barnebarnet sitt. Isabel Allende skriver så bra at jeg tror det er virkelige mennesker hun skriver om. Hun tar oss med til ulike land, også Norge denne gangen, og ulike tidsepoker. Hun tryller sine personer inn i historiske hendelser og spennende situasjoner.
Jeg forstår ikke hvordan hun får det til i bok etter bok. Hun er bare en helt eventyrlig forfatter. En av verdens beste. En sann glede å lese.
Hun tar opp en rekke temaer. Hun begynner med en pandemi, Spanskesyken og avslutter med Covid. Hun er innom mafia og kvinners rettigheter, diktatur og kommunisme, rett og slett fantastisk alt hennes bøker rommer av ulike mennesker i alle samfunnslag og deres liv.
Det er slike leseopplevelser som gjør en leser lykkelig.
Violeta kommer til verden en stormfull dag i 1920, som første jente i en velstående familie med fem sønner. Etterdønningene av første verdenskrig er fremdeles merkbare, og Spanskesyken inntar hjemlandet Chile nesten i det øyeblikket hun blir født. På grunn av farens forutseenhet overlever familien, men depresjonstiden endrer alt. De mister alt de eier, og blir nødt til å trekke seg tilbake til en vill og avsidesliggende del av landet.
Violeta lever et utrolig liv og opplever noen av historiens viktigste hendelser: kampen for kvinners rettigheter, tyranners seire og fall, og til slutt ikke én, men to pandemier.
Gjennom øynene til en lidenskapelig og besluttsom kvinne skaper Isabel Allende nok en gang et gripende, ambisiøst og imponerende epos.
Nå leser jeg:
Kristin Hannah, Vinterhagen
Leseeksemplar fra Feelgoodbøker, Cappelen Damm
Kristin Hannah har gitt meg noen fantastisk leseopplevelser, men også en jeg ikke likte.
Dette er ingen ny bok, men er nylig oversatt til norsk og jeg er spent.
Søstrene Whitsom er så forskjellige som to søsken kan være. Meredith ble boende i den trygge lille hjembyen, giftet seg, fikk barn og tok etter hvert over ansvaret for familiens eplehage. Den rastløse, uredde Nina er derimot stadig på reise til verdens mest urolige steder, i sitt yrke som krigsfotograf.
Da søstrenes far blir alvorlig syk, vender de tilbake til barndomshjemmet og konfronteres med sin kjølige, distanserte mor, Anya. Selv nå får de ingen trøst fra henne. Som barn var den sterkeste forbindelsen deres den russiske eventyrfortellingen moren fortalte dem. De fikk aldri vite slutten, og Nina presser nå på for å få henne til å fortelle den.
Slik innledes en reise gjennom Anyas liv i det krigsherjede Leningrad, for over femti år siden. Det moren nå endelig forteller Meredith og Nina, vil ryste dem og endre deres oppfatning om hvem de selv er.
Vinterhagen er en gripende fortelling om to søstre som oppdager at deres mor bærer på hemmeligheter de aldri hadde kunnet forestille seg. En mektig og hjerteskjærende roman som synliggjør det vanskelige mor-datter-båndet og utforsker den evige forbindelsen mellom nåtid og fortid
Og:
Marianne Teie, Dama til Rune
Leseeksemplar fra Cappelen Damm, lånt av Norli Åndalsnes
Denne har fenget min interesse, etter å ha sett gode omtaler
Dama til Rune er en morsom, mørk og desperat roman om livskrise, utfordringene med å være to og om hvor vanskelig det er å finne roen alene på en familiehytte.
Den navnløse hovedpersonen, altså «dama til Rune», reiser opp på hytta for å komme vekk fra nettopp Rune, men det viser seg at det å være alene trigger alt hun har av minner og savn. Ikke er hun så alene som hun ønsker, heller. Dama til Rune kombinerer litterær kvalitet, fortellerglede, latter og et dypt, dypt mørke.
Marianne Teie har tidligere utgitt to diktsamlinger, Dama til Rune er hennes første roman.
Det nyeste nummeret av Hverdagsnettmagasinet, proppfull av forfatterintervjuer og mye mer, blant annet Bokidioten som denne gang prøver å rydde i bokhyllene sine. Lykkes hun?
