Med den kommanderes gubben hit og dit, høyt og lavt.
Endelig holder han seg litt mer hjemme så jeg kan mase litt.
Han er nemlig ikke hjemme bestandig om han har fri fra jobb.
Så jeg får nok en pekepinn på hvordan det blir når han blir pensjonist.
Er jeg heldig får jeg en telefon om at ja, æh, me bli ikkje ferdig på ei ri endå, d vel nok gå ein time eller to.
Ja da gjerne etter at middagen har vært ferdig en stund.
Er jeg ikke så heldig, da har han glemt å ringe og jeg holder på å sulte i hjel.
Bra jeg har noe å tære på.
Han er nå tokling, heter det blant de som kjenner oss.
De er ikke så opptatt av tid.
Etter 43 år er jeg nå blitt vant til det.
En nevenyttig mann er alltid på farten.
Men det var nå slett ikke det jeg skulle skrive om.
Jeg prater meg bort som vanlig.
Endelig skal det bli jul her i huset også.
Brøddeig til heving og Jesusbarnet har dukket opp fra kjelleren.
I fjor flyttet han inn i nytt hus.
Pepperkakehus.
Det samme pepperkakehuset som stod og stod og stod, helt til det ble salrygget og vi plutselig hørte et smell og det lå i tusen biter, utover hele gulvet.
Jeg ropte opp når jeg så de brune bitene for jeg trodde det var engelen min som knuste, men heldigvis var det ikke det.
Jeg tror det var i august.
Derfor har Jesus hverken stall eller hus i år.
Han får klare seg på markene sammen med gjetere og engler og ellers de som måtte dukke opp med røkelse og myrra.
Dessuten fyrer gubben slik at de fryser nok ikke i hjel.
Ja så julen kryper inn her.
Men hva bruker jeg mest kreftene mine til?
Julepynting?
Nei, jeg er høyt og lavt på leting etter bøker.
Jeg holder nemlig på med bokbloggen til 31. des.
Da skal en ny lesestabel presenteres.
Temaet er nordisk og jeg skal da ha 5 bøker fra hver av de nordiske land.
Svensk er da superenkelt, masse krim.
Danmark går også helt fint.
Island, ja nå begynner det å bli verre, men jo da, gikk fint.
Finland, ja der klarte jeg også å skrape sammen 5…….. trodde jeg.
Men der tok jeg feil serru.
Jeg hadde to bøker av Mikael Niemi som jeg gledet meg til å lese.
Jeg leste jo Koke bjørn og den var bare fantastisk.
Det er ikke mye kroppen orker å gjøre før den streiker.
Kanskje har du fulgt meg en stund og sett alt jeg er med på.
Jeg er ute og reiser når jeg har mulighet til det.
Du ser på bildene hvor sprek jeg er og hvor blid jeg er.
Blid er jeg stort sett hele tiden, men sprek er jeg ikke.
Det du ikke ser, er alle timene med hvile.
Når kroppen er så sliten at den ikke har lyst til å reise seg i det hele tatt.
Det å være sliten er et omfattende begrep.
Nå er jeg sliten ser du noen skrive, men noen timer etterpå så er de på treningsøkt.
Ja litt sigen etter å ha ordnet ferdig til jul, men til julemiddagen er man i gang igjen.
Stuper i senga helt ferdig på kvelden, opp igjen klokka 7 og er i gang.
Det er normalt.
For meg og mange andre ville det vært himmelen.
Det er denne følelsen av aldri å være uthvilt.
Du er sliten uansett hvor mye du hviler deg.
Kroppen er som et gammelt batteri som ikke tar lading.
Men det er mulig å bruke den.
Noen dager greier du mer enn andre dager.
Men det kan også skifte så brått at du ikke er forberedt.
I dag var jeg sliten fra morgenen av, kroppen ville ikke våkne.
Vi måtte ut noen ærender og jeg hvilte i bilen mellom butikkene.
Er du sliten i dag, sa en venn i kassa når jeg hang over handlekurven.
Jeg kom meg hjem, fikk unna varene og så hadde jeg et par bedre timer.
Så spiste vi middag og da var det som om noen slo meg med en slegge.
Sånn du ser på tegnefilmene vet du, dunk, dunk og du ser vedkommende blir slått ned i bakken.
Vel, det føles sånn.
Kroppen verker, det er vondt å sitte, akkurat som om du har influensa.
Heldigvis kan jeg bare sitte her sammen med bøkene mine og hvile meg.
Jeg har lært meg å legge opp løpet selv.
Stort sett går det bra.
Og jeg har ikke smerter, takk og lov.
Å hvor jeg da tenker på de som har smerter døgnet rundt.
Jeg har bare en utmattet kropp.
Får jeg tid på meg, henter jeg meg inn igjen.
Kanskje derfor er jul et triggerord.
Jeg blir stresset av ordet jul.
For selv om jeg ikke gjør så mye til jul, er det som om det er en tidsfrist som må holdes.
Som om noen sitter og roper til deg at husk du må bli ferdig.
Det henger i kroppen på et vis, et minne om stress.
Jeg har ikke stressmestring så kroppen min liker ikke tidsfrister.
Neste lørdag skal du på fest.
Da roper kroppen allerede, orker du det da?
Den begynner å stresse bare fordi den vet at noe skal skje.
Hvorfor det da spør du sikkert.
Jo den er redd.
Redd for hvor slitsomt det vil bli.
Usikkerheten om hvilken dag det da vil være, går det fint eller må du gi deg.
Det er så vanskelig å forklare for den som ikke har opplevd dette blyloddet som trekker kroppen ned.
Det er som om du skal vasse i sand i Sahara og du ser ikke enden av ørkenen mens du sliter deg avgårde skritt for skritt.
Mens en annen dag kan du gå halve distansen uten å vasse og fortsatt føle deg fin.
Det er dette å aldri vite hvordan dagen blir.
Jeg har det godt når jeg kan sige ned i stolen her hjemme og ingen venter noe av meg.
Samtidig så er jeg likevel et aktivt menneske inni kroppen, en som elsker opplevelser.
Da er det ikke bestandig så enkelt å måtte isolere seg og være i ro.
Nettopp derfor føler jeg meg veldig levende når jeg er på reise.
Da greier jeg å være mer den personligheten jeg egentlig er.
Den får man nemlig ikke brukt mye i en stol hjemme.
Heldigvis har jeg bloggen og i ordene kan jeg være meg.
Nå skriver jeg ikke dette for at noen skal synes synd i meg.
Det har jeg så aldeles ikke bruk for.
Selvmedlidenhet kan ikke brukes til annet enn å synke lenger ned i gjørma.
Jeg skriver dette bare for å prøve å sette ord på hvordan det er å ha utmattelse i kroppen.
Som en venn sa her om dagen, når hun hadde vært syk og hadde så lite krefter at hun måtte velge mellom å sette på en vaskemaskin eller trekke på senger.
Når denne slitenheten blir til noe kronisk som aldri går bort.
Du kan ha gode dager, føle deg supermye bedre, kanskje si til en venn at nå føler du deg så fin og så smeller det igjen.
Denne usikkerheten, hele tiden gå på tå hev og ikke vite, er kanskje det mest utfordrende.
Hos meg har nok denne utmattetheten kommet etter årevis med infeksjoner, et trøblete stoffskifte og et immunforsvar som ikke maktet mer.
Mange kan få det etter kreftbehandling.
Det røyner på kroppen med strålinger og cellegift.
Fibromyalgi og gikt, de som går med kroniske smerter, er ofte utsatt for at kroppen blir utmattet.
Eller at man er under store fysiske og/eller psykiske påkjenninger.
Husk det alle sammen at dere må lytte til kroppen.
Den er ingen maskin som går og går uten å vedlikehold.
Og det er ditt ansvar å passe godt på den.
Og har du noen rundt deg som er sliten, ikke forlang mer av de enn de greier.
Respekter når de sier nei, nå er det nok for meg.
Husk at bestandig når man sier nei til noe, er det samtidig et ja til noe annet.
Toril Brekke er en forfatter jeg oppdaget etter at jeg begynte å få leseeksemplarer. Jeg skulle lest tidligere utgivelser, men har ikke kommet dit. Jeg har lest trilogien om Agathe.
Brekke gjør en original vri i denne romanen. Hun forteller om sin egen oppvekst og sin mors historie, samtidig som hun fletter inn en fiktiv historie. Dette gjør hun for ikke å utlevere for mye seg selv og sin mor. Jeg puster på et vis lettet ut når jeg leser boken, i og med at jeg ikke lenger har noen demente i familien min, samtidig som jeg gripes av panikk ved tanke på at jeg er selv over 60 og på vei inn i en alder der vi holder på å bli glemsk og ukonsentrert. Man merker forandringer på seg selv og de vi omgir oss med, naturlige forandringer med alderen og kan ikke gjøre annet enn å håpe det ikke rammer oss og de vi er glade i.
Og denne kampen for å få hjelp. Man møter veggen i frustrasjon, vel vitende om at blir ikke bedre med årene, når det skal kuttes i kostnader i kommunene og sykehjemsplasser legges ned, i en tid der antall eldre og syke er på vei opp.
En svært bra roman, kunne ønsket meg hundre sider til. 211 sider er litt lite, synes jeg.
Fra omslaget: Det handler om en mor. Og en datter. De står hverandre nær. Svært nær. De kjenner hverandre godt. De støtter hverandre. Det har de visst alltid gjort, helt siden datteren var ganske liten.
Så begynner den eldste å flyte ut, i tankene, i minnene; sammenhenger blir uklare, hun er i ferd med å bli dement.
Dette er blant annet en bok om en datters kamp for at moren skal få offentlig omsorg. Hun hadde ikke forutsett at dette skulle bli noe hun måtte kjempe for, ikke i Norge, ikke i dag. Men det må hun.
Det er også en roman om sterke kvinner. Om levd liv. Om enkelte rystelser, og en god del latter.
Nå leser jeg på senga:
Charlie Jonas, Tante Paulas kattekafe
Leseeksemplar fra Anemone, Strawberry publishing
For en katteelsker må jo dette være en fin bok?
Fra omslaget: Tante Paulas kattekafé er en hjertevarm og herlig roman om hvordan en katt kan forandre livet ditt.
Susann (73) har vært enke i fem år og vil besøke den italienske øya Ischia en siste gang, for det er her hun har hatt sine lykkeligste stunder. Men hva skal hun gjøre med katten Mimi mens hun er borte? En ung lærerinne som bor rett rundt hjørnet tar på seg oppgaven, men Mimi er høyt og lavt og skaper daglig små katastrofer i Leonies leilighet.
Snart blir Leonie desperat, og katten havner hos venninnen Maxie som driver kafeen Tante Paula, oppkalt etter hennes favorittante. Her tilbyr hun gjestene hjemmebakte kaker etter Paulas egen oppskrift, og et sortiment av brukte bøker arvet etter den samme tanten.
Mimi erobrer snart gjestenes hjerter. Både de sjenerte og ulykkelige finner trøst hos katten, og kundene strømmer til kafeen. Men snart kommer Susann hjem fra ferie …
På dagtid:
Viola Ardone, Gutten fra Napoli
Leseeksemplar fra Gyldendal
Jeg så en omtale i ei bokgruppe at denne skulle være så fin så jeg ønsker å lese den. Håper det blir mulig å komme til Italia igjen til sommeren.
Hjertevarm og sorgmunter roman om en prøvet barndom.
Napoli 1946. Sju år gamle Amerigo strever seg gjennom dagene sammen med moren sin i et av Napolis fattigste kvarterer. Men så får moren tilbud om å sende ham til det mer velstående Nord-Italia, og Amerigo blir satt på et tog til Bologna for å tilbringe vinteren der. Der blir han kjent med en familie som skal forandre livet hans for alltid, og et hjem fylt av varme, latter og musikk.
Førti år senere vender Amerigo tilbake til Napoli for å begrave moren og få svar på alle spørsmålene han har båret på siden barndommen.
Gutten fra Napoli forteller om en kritisk periode i Italias historie, en tid da nøden fikk fram det mest hjelpsomme i et hardt prøvet folk. Samtidig er det en hjertevarm fortelling om tilknytning, identitet og familie, som også stiller spørsmålet: Hvor langt kan og bør man strekke seg for sine egne?
Nå leser jeg på senga:
Charlie Jonas, Tante Paulas kattekafe
Leseeksemplar fra Anemone, Strawberry publishing
For en katteelsker må jo dette være en fin bok?
Fra omslaget: Tante Paulas kattekafé er en hjertevarm og herlig roman om hvordan en katt kan forandre livet ditt.
Susann (73) har vært enke i fem år og vil besøke den italienske øya Ischia en siste gang, for det er her hun har hatt sine lykkeligste stunder. Men hva skal hun gjøre med katten Mimi mens hun er borte? En ung lærerinne som bor rett rundt hjørnet tar på seg oppgaven, men Mimi er høyt og lavt og skaper daglig små katastrofer i Leonies leilighet.
Snart blir Leonie desperat, og katten havner hos venninnen Maxie som driver kafeen Tante Paula, oppkalt etter hennes favorittante. Her tilbyr hun gjestene hjemmebakte kaker etter Paulas egen oppskrift, og et sortiment av brukte bøker arvet etter den samme tanten.
Mimi erobrer snart gjestenes hjerter. Både de sjenerte og ulykkelige finner trøst hos katten, og kundene strømmer til kafeen. Men snart kommer Susann hjem fra ferie …
