Forlaget Press har også gitt meg mange fine leseopplevelser. Jeg tror jeg har likt godt nesten alle jeg har fått fra de. De har mange solide, gode forfattere som Islandske Jón Kalman Stefánsson og tyske Benedict Wells
Dette er tredje bok med samme hovedperson, men de skulle være frittstående, så jeg prøver.
Det var en rolig og fin roman dette. Jeg likte den godt.
Likevel er det ikke en roman jeg vil huske til evig tid. Jeg kunne kanskje ønsket meg flere sider så jeg ble bedre kjent med Lucy. Kanskje skulle jeg lest de to første bøkene først, for å kjenne henne bedre.
Men du verden, hun skriver reflekterende og godt. En fin leseopplevelse hvis du liker rolige historier om hvordan vi mennesker er. Jeg synes Lucy, hovedpersonen er flink til å se seg selv, noe mange ikke er.
Fra omslaget:Hva vet vi om dem vi elsker? Hva binder oss sammen, også etter at vi for lengst har vokst fra hverandre?
Da Lucy Barton mister den andre ektemannen sin, David, kjenner hun også på sorgen over mannen hun først var gift med, William. William plages av søvnløshet. Det hender han ringer Lucy for å fortelle. Til slutt spør han Lucy om hun vil være med ham på en reise, det er en familiehemmelighet han må finne ut av.
Elizabeth Strout har de siste tiårene etablert seg som en av USAs aller fremste forfattere – en unik skildrer av kjærlighet, klasse, kjønn og aldring. I Åh, William! møter vi igjen Lucy Barton fra bøkene Jeg heter Lucy Barton og Hva som helst er mulig, i et vakkert og stillfarent mesterverk om ensomhet, fellesskap, familie og forandring
Nå leser jeg og storkoser meg med
Amor Towles, Lincoln Highway
Leseeksemplar fra Forlaget Press
Jeg likte svært godt En gentleman i Moskva og ser at også denne tredje boken av Towles har fått gode kritikker. Den første, Et spørsmål om dannelse har jeg ikke anskaffet meg, jeg burde nok det, men når skal jeg vel nå å lese alle, skal tro?
Juni 1954. Atten år gamle Emmett Watson blir kjørt hjem til Nebraska av bestyreren på straffeanstalten i Kansas hvor han har sonet femten måneder for uaktsomt drap. Med en mor som forlot dem for mange år siden, en far som nylig har dødd, og familiegården lagt ut på tvangssalg, har Emmett en plan om å hente sin åtte år gamle bror og dra vestover for å starte et nytt liv. Men etter at bestyreren kjører sin vei oppdager Emmett at to venner fra straffeanstalten hadde gjemt seg i bilens bagasjerom. Sammen har de to lagt en helt annen plan for Emmetts fremtid, en plan som vil ta dem på en skjebnesvanger reise i motsatt retning – til New York City.
Lincoln Highway er Amor Towles tredje roman, og gikk rett inn på toppen av bestselgerlistene i USA. Boka er solgt til nærmere 30 land og er kåret til Årets beste bok av en rekke anmeldere.
Det nyeste nummeret av Hverdagsnettmagasinet, proppfull av forfatterintervjuer og mye mer, blant annet Bokidioten funderer litt på om det er mulig å kvitte seg med bøker.
Ja ikke fordi jeg måtte jobbe, men det var andre prekære ting som presset på.
Jeg hadde prøvd noen timer og vente, men nå ble det en akutt situasjon der man bare måtte gripe inn.
Når jeg først var oppe, fant jeg ut at jeg fikk sløve litt i stolen, istedetfor å legge meg igjen.
Når vi hadde besøk på søndag, fortalte gjesten at hun hadde lest om ei som giftet seg med seg selv.
Og det er jo sånn at det man prater om, det dukker opp.
Så når jeg åpnet blogg i dag, lyste denne mot meg.
Det hørtes hårreisende ut, sånn i første omgang.
Men det er kanskje forlokkende også, ingen diskusjoner, bare gjøre som man vil.
Da kan man jo diskutere saker og ting med seg selv.
Men etter å ha oppdaget at gubben hadde dratt i dag tidlig, uten å sette på oppvaskmaskin, tenkte jeg at nei, jeg får vel bare beholde han så lenge jeg kan.
Men tenk om han kommer på samme tanken, ussameg, det kan jo være han vil ha fred rundt seg, ikke ha gneldrekjerring rundt seg 24 timer i døgnet, når han blir pensjonist.
Nei, vi får prise oss lykkelig og la roen senke seg.
Jeg måtte sende bildet til henne for vi lurte jo litt på om det var noe hun hadde drømt.
Klokken 07.30 er litt tidlig å sende melding, jeg er jo vant til at klokka er 9 når jeg står opp.
Glemmer ofte klokka jeg når jeg sender melding.
Jeg håper alle som har kontakt med meg, bruker funksjonen ikke forstyrr.
Men hun var våken og skulle ha morgenmøte.
Det var egentlig det jeg skulle fortelle, men som vanlig roter jeg meg bort.
Det var da jeg tenkte at morgenmøte må jeg ha også.
Det øverste bildet er tatt under morgenmøtet.
Det må nemlig en opprydding til, en stor en.
I grønnsakskuffen.
Det har vært lite matlaging i helga, så nå må jeg ha en grundig undersøkelse.
Ofte har vi noe enkelt på dagen lørdag og så en salat til kvelds.
Ja, dette er slike ting som ble drøftet grundig på morgenmøtet i dag.
Det kom ingen innvendinger.
Ja, jeg måtte snakke til Tutta.
Det var bare 9,4 grader når jeg stod opp.
Når det var 12,5 lagde jeg frokost og den ønsket jeg å spise ute.
Jeg måtte da dra stolen i sola så jeg skulle være ute av fare for å fryse fast.
Vel der satt hun uten å gjøre mine til å flytte seg.
Hun snudde seg demonstrativt bort.
Det tok litt tid før hun skjønte at her var det ikke noe valg.
Da ble hun sur og gikk bort og dreit i sandkassa til naboen.
Når jeg så det, var det for sent å rope for da var hun ferdig.
Og det til den naboen som er så snill å passe henne.
Jeg sa det til henne at hun burde skamme seg, men det så ikke ut som hun brydde seg.
Du har kasse inne sa jeg, du kan gå dit.
Da mumlet hun noe om at jeg hadde stengt døra inn.
Men kjære vene, det må da gå an å si fra, sa jeg.
Mjau, sa hun.
Vel nå sitter vi her.
Jeg skal spise frokost, før jeg prøver å krype inn i Lillasjelmodus, så jeg får skrevet noen bestillinger
Tutta skammer seg litt og har gjemt seg.
God nok har jeg.
Og sol.
Blir nok en fin dag
I dag
ps. Synd jeg hadde kamera i selfiemodus for nå fløy det to jagerfly forbi balkongen. Fyttirakkern de fløy lavt Midt ned i fjellsiden. Jeg så nesten inn i cockpiten.
Men vi skal ikke til Rhodos, vi skal til Frankrike, Spania og Italia.
DAY 1,Sat,
BarcelonaSpainDeparts: 5:00PM
DAY 2,Sun,
ValenciaSpainDocked: 7:00AM to 7:00PM
DAY 3,Mon,
IbizaSpainDocked: 8:00AM to 8:00PM
DAY 4,Tue,
At Sea
DAY 5,Wed,
PortofinoItalyTendered: 8:00AM to 6:00PM
DAY 6,Thu,
AjaccioCorsicaDocked: 8:00AM to 6:00PM
DAY 7,Fri,
Florence/pisa(laspezia)italyDocked: 7:00AM to 6:00PM
DAY 8,Sat,
Rome (Civitavecchia)ItalyArrival: 5:00AM
DAY 1,Sat,
Rome (Civitavecchia)ItalyDeparts: 5:00PM
DAY 2,Sun,
AjaccioCorsicaDocked: 8:00AM to 6:00PM
DAY 3,Mon,
PortofinoItalyTendered: 8:00AM to 7:00PM
DAY 4,Tue,
Florence/pisa(laspezia)italyDocked: 7:00AM to 7:00PM
DAY 5,Wed,
CannesFranceTendered: 7:00AM to 10:00PM
DAY 6,Thu,
At Sea
DAY 7,Fri,
Palma De MallorcaSpainDocked: 8:00AM to 6:00PM
DAY 8,Sat,
BarcelonaSpainArrival: 6:00AM
Har akkurat fylt ut skjema om at vi er villige til å dokumentere at vi har vaksine. Vi må også vise test før vi går ombord. Bestilt vaksine på Gardermoen. Tror jeg har alt klappet og klart nå. Foreløpig er dette ut 2022.
Alle som vil reise på cruise, må vaksinere seg. Hvis du av medisinske årsaker, ikke kan vaksinere deg, må det dokumenteres før du drar.
Vi skal ha to ukes cruise. Da må vi gå i land i Roma. Vi blir testet igjen, før vi får gå ombord igjen. Jeg var litt bekymret for akkurat det, for tenkte hvor i all verden skal jeg få testet oss på havnen i Roma. Jeg hater jo styr. Ble derfor veldig lettet når jeg leste at det gjorde de gratis før du fikk gå ombord igjen.
Når skipet går til avreisehavn, må de dokumentere til landets myndigheter, at alle passasjerer har gått i land.
Når vi så går ombord igjen, må det dokumenteres at alle er covidfri. Har vi covid får vi ikke gå ombord, men vi får pengene tilbake for turen.
Å reise på cruise kan ikke sammenlignes nesten med en sydentur, på mange måter.
Renhold foreksempel er som natt og dag. Det er gullende rent overalt. Håndrekker vaskes jevnlig og heisene.
De bruker lys på lugarene for å sjekke om det er flekker. Hele skipet vaskes ned når passasjerene går i land.
App har vi også. Den obligatoriske livbåtøvelsen bruker å være et herk. Vi har stått som sild i tønne, mens vi har sett på film. For noen år siden, måtte vi stå ved livbåtene med livvest på. Nå er det visst slik at vi går igjennom på telefonen og så møter vi opp på vår livbåtstasjon og de krysser av. Dette må alle gjøre før skipet får forlate havnen.
Jeg går ut fra at på det skipet vi skal på nå, at vi kan åpne døren til lugaren fra app på telefon. På Anthem of the Seas, fikk vi klokker vi brukte til å låse opp og betale. Og de vil jo ha det meste handsfree for å hindre smitte. Spent på hvor langt de har kommet nå med teknologien. Dette er jo flere år siden. Royal Caribbean som vi reiser med, er veldig langt fremme når det gjelder teknikk og for ikke å snakke om miljø.
Alt blir resirkulert. Kun mat males opp og sendes på havet. Du får bot om de ser du kaster noe. De er veldig strenge.
De to innleggene her er fra da vi var med en rundtur rundt hele Independence of the Seas. Veldig moro, men innmari dyrt, tror vi betalte 900,- kr pr pers.
Alle topper skrus av flaskene og lagres for seg selv, mens flaskene presses.
Putter du på meg ei krone, man jeg prate i timesvis non stop. Jeg elsker det rett og slett.
Å få pakke ut kofferten og bli fraktet rundt om i verden, uten at jeg må organisere.
Jeg er litt redd for at prisene nå vil stige siden skipene har ligget i ro i to år. Vi ser litt på august neste år og det er foreløpig dyrt. Men det har vi sagt før også og plutselig åpner det seg en mulighet. Og det fine er at om du bestiller og prisen synker, ja da sier du fra og de endrer prisen.
Jeg er også spent på å se hvordan buffeten er nå. Jeg går ut fra at det er mye mer enkeltporsjoner.
De gjør jo alt for å begrense berøring.
Hver gang jeg går på toilettet i syden, tenker jeg på cruise. Hvorfor? Jo for ofte mangler det såpe eller det er bare kaldt vann eller mangler papir, osv og det er greit nok. Jeg forventer ikke at alle land skal stille opp med luksus. Men nettopp derfor, er det en nytelse når alt er tipp topp. Du trenger ikke ta på hverken kraner eller såpe eller dra ned på et skittent do som kanskje ikke fungerer en gang. Innimellom er det godt når alt er gullende rent.
Royal Caribbean er visst også god til å ta vare på sine ansatte, sa en av kelnerne. Alle ble behandlet likt, sa han. De var likeverdige, uansett stilling og godt tatt vare på, i forhold til de selskapene han hadde jobbet i før. Det er jo en god ting. Nå må jeg gi meg, men du verden hvor takknemlig jeg er for at jeg har muligheten til å oppleve dette.
Jeg stakk nesen min borti alt og hadde min mening om hvordan ting burde fungere.
Jeg spurte hvorfor det hele tiden.
En av de tingene jeg husker jeg spurte om var hva smaker sukkerkulør.
Min mor svarte at det smakte ikke noe og jeg kunne ikke forstå hvorfor, for noe måtte det jo smake.
Vel, nå er jeg blitt et ganske så stort barn.
Jeg funderer fortsatt på veldig mye.
Jeg er nysgjerrig og leter etter sammenhenger og forklaringer.
Ofte går jeg mine egne veier.
Lanserer nye ideer.
Noen ganger er de til å le av for de fleste, men innimellom får jeg bekreftelser på at det jeg trodde var riktig.
Selv om jeg ikke bryr meg så mye at jeg er alene om enkelte forklaringer, blir jeg likevel begeistret når noen har kommet til samme konklusjon som meg.
Endelig en som er like gal liksom.
Det jeg derimot ikke finner forklaring på, er hvordan jeg skal skru av tankene når jeg er lei av de.
Han jeg bor sammen med har en sånn av-knapp.
Slik er det bare og så skrur han av og tenker ikke mer på det, mens jeg blir bombardert av tanker.
Jeg prøver ulike teknikker.
Jeg har forstått at hjernen min forstår bedre bilder enn ord.
Jeg ser derfor for meg at jeg sender tankene ned i en stor tank og skynder meg å skru igjen, så de ikke kommer opp igjen.
Ofte fungerer det bra, men ikke alltid.
Jeg har skuffer med navn på og lukker skuffen eller jeg legger tankene på en hylle og sier at jeg legger dere her så jeg vet hvor jeg har dere, hvis jeg trenger dere.
Jeg kan skrive tankene ned, for å skrive de ut av hodet.
Jeg kan sende dem på et bånd, som i en steinknuser, knuse de og sende de på havet til rensing.
Jeg kan se for meg at jeg setter to strek under og tenke ferdig.
Noen ganger er det ikke noe som hjelper.
Tankene går i loop, kommer igjen og igjen.
Det er gruelig slitsomt.
Sanger kan kverne i hodet på samme måte, slitsomt det også, men ikke så nedbrytende.
Nå prøver jeg å rense tankenes energi, så de ikke skal kjennes så fysiske ut på kroppen.
Jeg prøver å tenke på farger, lar de fylle kroppen.
Gul er ofte bra og marineblå.
Det er nemlig slitsomt når man går på den tankekarusellen og den går rundt og rundt uten at man får stoppet den.
Jeg tror jeg må ty til den aller beste, nemlig meditasjon.
Jeg sier inni meg at jeg er nå villig til å gi slipp.
Dette er siste boken jeg får fra Anemone, tror jeg, for den redaksjonen blir nå lagt ned, etter at de kom inn i Bonnier. Anemone har gitt meg mange gode leseopplevelser.
Jeg skulle nok ønsket meg litt mer fra krigen og litt mindre fra før krigen, for første halvdel var litt svak.
Det manglet derfor litt på at jeg skulle være overbegeistret, men helt klart en bok mange vil like å lese.
Fra omslaget :Inspirert av en sann men ukjent del av krigshistorien.
«Walshs nydelige debutroman forvandler det historiske stoffet til en levende roman om forsoning og omsorg.» -The New York Times Book Review.
Belfast, oktober 1940: Den unge dyrepasseren Hettie får ansvaret for en foreldreløs elefant ved navn Violet. Sammen legger Hettie og Violet ut på en ferd som viser hvor sterke bånd som kan oppstå mellom mennesker og dyr. Etter hvert som Violet begynner å venne seg til livet i fangenskap, dukker det opp mørke skyer på himmelen. En verdenskrig truer en by som allerede er splittet mellom de britiske lojalistene og de som kjemper for et fritt og forent Irland. Skjærtorsdag 1941 faller hundrevis av tyske bomber over Belfast. Nesten tusen mennesker omkommer og store deler av byen legges i ruiner. Hettie løper til dyreparken for å forsikre seg om at Violet er uskadd.
S. Kirk Walsh er forfatter, redaktør og lærer bosatt i Texas. Tekstene hennes er publisert bl.a. i New York Times Book Review og San Francisco Chronicle, og hun underviser også i skriving. Elefanten i Belfast er hennes debutroman, og hun skriver nå på sin andre roman.
Elisabeth Strout, Åh, William
Leseeksemplar fra Forlaget Press
Forlaget Press har også gitt meg mange fine leseopplevelser. Jeg tror jeg har likt godt nesten alle jeg har fått fra de. De har mange solide, gode forfattere som Islandske Jón Kalman Stefánsson og tyske Benedict Wells
Dette er tredje bok med samme hovedperson, men de skulle være frittstående, så jeg prøver.
Fra omslaget:Hva vet vi om dem vi elsker? Hva binder oss sammen, også etter at vi for lengst har vokst fra hverandre?
Da Lucy Barton mister den andre ektemannen sin, David, kjenner hun også på sorgen over mannen hun først var gift med, William. William plages av søvnløshet. Det hender han ringer Lucy for å fortelle. Til slutt spør han Lucy om hun vil være med ham på en reise, det er en familiehemmelighet han må finne ut av.
Elizabeth Strout har de siste tiårene etablert seg som en av USAs aller fremste forfattere – en unik skildrer av kjærlighet, klasse, kjønn og aldring. I Åh, William! møter vi igjen Lucy Barton fra bøkene Jeg heter Lucy Barton og Hva som helst er mulig, i et vakkert og stillfarent mesterverk om ensomhet, fellesskap, familie og forandring
Det nyeste nummeret av Hverdagsnettmagasinet, proppfull av forfatterintervjuer og mye mer, blant annet Bokidioten funderer litt på om det er mulig å kvitte seg med bøker.
