Når jeg var liten, da var jeg et nysgjerrig lite barn.

Jeg stakk nesen min borti alt og hadde min mening om hvordan ting burde fungere.

Jeg spurte hvorfor det hele tiden.

En av de tingene jeg husker jeg spurte om var hva smaker sukkerkulør.

Min mor svarte at det smakte ikke noe og jeg kunne ikke forstå hvorfor,  for noe måtte det jo smake.

Vel, nå er jeg blitt et ganske så stort barn.

Jeg funderer fortsatt på veldig mye.

Jeg er nysgjerrig og leter etter sammenhenger og forklaringer.

Ofte går jeg mine egne veier.

Lanserer nye ideer.

Noen ganger er de til å le av for de fleste, men innimellom får jeg bekreftelser på at det jeg trodde var riktig.

Selv om jeg ikke bryr meg så mye at jeg er alene om enkelte forklaringer, blir jeg likevel begeistret når noen har kommet til samme konklusjon som meg.

Endelig en som er like gal liksom.

Det jeg derimot ikke finner forklaring på, er hvordan jeg skal skru av tankene når jeg er lei av de.

Han jeg bor sammen med har en sånn av-knapp.

Slik er det bare og så skrur han av og tenker ikke mer på det, mens jeg blir bombardert av tanker.

Jeg prøver ulike teknikker.

Jeg har forstått at hjernen min forstår bedre bilder enn ord.

Jeg ser derfor for meg at jeg sender tankene ned i en stor tank og skynder meg å skru igjen, så de ikke kommer opp igjen.

Ofte fungerer det bra, men ikke alltid.

Jeg har skuffer med navn på og lukker skuffen eller jeg legger tankene på en hylle og sier at jeg legger dere her så jeg vet hvor jeg har dere, hvis jeg trenger dere.

Jeg kan skrive tankene ned,  for å skrive de ut av hodet.

Jeg kan sende dem på et bånd, som i en steinknuser, knuse de og sende de på havet til rensing.

Jeg kan se for meg at jeg setter to strek under og tenke ferdig.

Noen ganger er det ikke noe som hjelper.

Tankene går i loop, kommer igjen og igjen.

Det er gruelig slitsomt.

Sanger kan kverne i hodet på samme måte, slitsomt det også, men ikke så nedbrytende.

Nå prøver jeg å rense tankenes energi, så de ikke skal kjennes så fysiske ut på kroppen.

Jeg prøver å tenke på farger, lar de fylle kroppen.

Gul er ofte bra og marineblå.

Det er nemlig slitsomt når man går på den tankekarusellen og den går rundt og rundt uten at man får stoppet den.

Jeg tror jeg må ty til den aller beste, nemlig meditasjon.

Jeg sier inni meg at jeg er nå villig til å gi slipp.

I dag