Elisabeth Strout, Olive igjen

Leseeksemplar fra Press forlag

Annonsørinnhold

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Jeg leste Olive Kitteridge i april og likte den, men jeg ble ikke helt fengslet.

Elizabeth Strout, Olive Kitteridge

Jeg savnet litt å komme nær de som var omtalt, for det er mange personer i den boken.

Når jeg nå leste Olive igjen, falt jeg pladask. Jeg savner Olive nå når jeg er ferdig.

Det jeg liker så godt med disse bøkene er at de er så beskrivende for hvordan vi mennesker er. Vi er ikke perfekte individer.

Olive er svært gjenkjennende for meg, for jeg er så lik henne.

Jeg kan være ubehagelig direkte og uten filter for hva jeg sier. Jeg ser alt ut fra mit eget synspunkt og ønsker at alle var likedan som meg, for da kunne jeg lettere forstå dem.

Jeg humrer derfor godt over alle Olives uttalelser. De er ikke helt etter boken om høflighet bestandig men hun sier det hun mener og etter som årene går ser hun litt mer av det hun kunne sagt på en annen måte.

Men hvem er det som er seg selv og likevel helt perfekt. Olive lever uten å ta på seg en fasade. Hun er den hun er og så får det gå som det går og akkurat slik er det med meg også.

Man må ta meg som en jeg er eller holde avstand når det trengs.

Og i likhet med meg, bruker også Olive å blande seg borti det hun egentlig ikke har noe med å gjøre og ta kontakt med personer som hun ikke trengte å ta kontakt med men hun gjør det fordi hun føler det er noe hun skal og ferdig med det.

Jeg savner deg Olive Kitteridge. Anbefaler boken varmt og hjertelig hvis du liker bøker om virkelige mennesker, ikke glansbilder.

Og jeg har ikke sett serien enda på tv, så jeg har noe til gode der.

Jeg kunne gitt deres dusinvis av fine sitater for boken er mesterlig skrevet.

Sitat:

Nå tillot Jack tankene å vandre til Olive Kitteridge.Høy, stor, herregud, for en merkelig kvinne. Han hadde vrkelig likt henne –  hun hadde noe ærlig – var det ærlig det var? – over seg. En enke, hun hadde så å si reddet livet hans, det var sånn det kjentes. De hadde gått ut og spist middag et par ganger, og på konsert;han  hadde kysset henne på munnen. Han kunne le høyt når han tenkte på det nå. Munnen hennes. Olive Kitteridge. Som å kysse en skjellete hval.

Sitat:

Ta av deg jakka, sa Cindy. Så dumt at du ble våt. Bare legg den på gulvet. Med mindre du vil henge den opp. Hvis du vil henge den opp… Men Mrs Kitteridge slapp jakka- den samme røde, godt polstrete- ned  på teppet og satte seg i den rettryggede svarte stolen igjen. Håret hennes lå klistret til hodet etter regnet. Dråper landet på kragen hennes, og hun reiste seg og sa til Cindy: Hvor er badet? Og Cindy pekte henne i riktig retning, og like etterpå kom Olive tilbake med et stripete håndhåndkle i rosa og hvitt, og så satte hun seg ned og begynte å frottere håret; Cindy kunne ikke helt tro det.

https://fpress.no/

Hvordan lever man et ærlig liv? Jack Kennison sitter på bar, han er en gammel mann med en stor mage, han savner Olive Kitteridge. «Det hadde vært hyggelig om du ble», hadde han sagt. Men likevel hadde hun bare gått.

Det er ikke mange skikkelser i moderne litteratur som Olive Kitteridge: Den bryske, grovbygde, kantete, kloke mattelærerinnen fra en småby i Maine. Elizabeth Strout fikk Pulitzerprisen for den første boka om Olive. Nå er den gamle damen tilbake i en uavhengig romanfortsettelse. Hun har blitt pensjonist og enke, hun må finne ut av kjærligheten på ny, forsone seg med kroppens forfall og hjemmehjelperen som dytter på putene hennes. Men fortsatt får vi gjennom Olive se menneskene rundt henne i småbyen: deres tausheter og tilkortkommenhet, deres kjærlighet og forvirring, deres øyeblikk av innsikt eller nåde. Hvorfor er det så vanskelig å elske? Hvorfor klarer vi ikke å ta vare på sannheten når vi møter den? Hvordan lever man et ærlig liv?