Elizabeth Strout, Olive Kitteridge
Bok kjøpt selv
Det har kommet en ny bok om Olive, Olive igjen og når jeg hørte at det er en fin serie på tv, fikk jeg lyst til å lese bøkene først. Jeg bestilte derfor pocketboken hos Norli Åndalsnes.
Ja, det var en fin bok, men jeg ble ikke helt solgt. Kanskje leste jeg for raskt, for dette er en bok man bør lese sakte. Den er delt inn i kapitler med ulike personer og tidsperpektiv. Det handlet ikke kun om Olive Kitteridge. Ofte kunne hun ha en liten birolle bare i kapittelet. Det er rett og slett menneskeskjebner i en liten småby og veldig mye er varmt og gjenkjennelig. Særlig synes jeg Strout beskriver godt endringene hvordan en ser på livet etter som man blir eldre.
Så ja, veldig mye fint og varmt skrevet, så vet ikke hvorfor jeg ikke helt falt pladask. Kanskje ønsket jeg meg mer om hver person, et lite kapittel ble ikke bestandig nok for meg. Litt mer sammenheng på et vis. Men anbefaler Olive og jeg gleder meg til Olive igjen.
Sitat:
Alt unge mennesker ikke vet, tenkte hun da hun da hun lå ved siden av denne mannen, som hadde en hånd på skulderen og armen hennes, å, alt unge mennesker ikke vet. De vet ikke at klumpete, gamle og rynkete kropper er like sultne som deres unge, faste kropper, at kjærlighet ikke skal forkastes skjødesløst, som om den var en kake på et fat med andre kaker som vil bli sendt rundt igjen. Nei, hvis kjærlighet er tilgjengelig, så velger man den, eller så velger man den ikke. Og om hennes fat hadde vært fylt med Henrys godhet og hun hadde følt den som en byrde og knipset den bort smule for smule, så var det fordi hun ikke hadde visst det hun burde vite – at dag etter dag ble ubevisst skuslet bort.
Og om så var, at denne mannen ved siden av henne ikke var en mann hun ville ha valgt før, hva spilte det for rolle? Han ville sannsynligvis ikke ha valgt henne heller. Men nå var der her, og Olive så for seg to biter med sveitserost presset sammen; for noen hull de bar med seg til denne foreningen – som livet huler en ut.
Øynene hennes var lukket, og gjennom hele hennes trette jeg skyllet det bølger av takknemlighet – og sorg. Hun så for det det solfylte rommet, den skimrende veggen, porsen der ute. Som verden forbløffet henne. Hun ville ikke forlate den ennå.
Aprillesestabelen
Myriam H. Bjerkli, Djevelens yngel
Tonje A. Lissandrin, Venteromsnoveller
Nå leser jeg Erica James, Hagene i Italia
obs. Omslaget er blitt annerledes
I 2014 var HBOs miniserie Olive Kitteridge med Frances McDormand en av årets store TV-sensasjoner. Men uansett hvor god TV-serien var, kan den likevel vanskelig måle seg med Elizabeth Strouts fenomen av en bok, en av de høyest elskede amerikanske romanene fra de siste årene – og vinner av Pulitzer-prisen som årets skjønnlitterære bok i 2009.
De tretten kapitlene i boka gir oss hvert sitt utsnitt av livet i Crosby – og hvert sitt blikk på den uutgrunnelige Mrs. Kitteridge. Resultatet er en av de sterkeste, ærligste og mest særpregede kvinneskildringene i den moderne litteraturen – og en bok det er umulig ikke å like. Olive
Kitteridge er en stor og uimotståelig roman om hverdagslige hendelser, en ærlig og vakker og utholdende og humoristisk utforsking av selve menneskelivet – dets konflikter, tragedier, gleder og skuffelser.
