Jeg liker å koke blomkålen først, så ta den ut og deretter lage jevning og spe med krafta, for da kan jeg koke den lenger uten at blomkålen blir overkokt,
God ble den ihvertfall i dag også
Den er litt mørk i dag for jeg hadde i en pose elgkraft.
Jeg elsker vår og sommer, alle blomstene og fargene.
I dag har jeg sittet ute og skulle egentlig lese.
Jeg leser Familien Glass, men den er litt tung så jeg begynte på Minneteppet. Jeg får bytte litt på.
Jeg roter imidlertid bort lesetid for tiden, tror jeg venter på ferie.
Nå har jeg lastet opp pass og vaksinebevis og er klar for tur.
Tutta har lurt seg opp på bordet, noe hun slett ikke har lov til, men gubben er så oppslukt at han reagerer ikke.
På ettermiddagen spurte vi noen venner om de ville være med på Eggen og drikke kaffe og det ville de.
Forrige helg delte vi gondol med Fenriken. I dag var det Torbjørn Jagland som var med. Det var bryllup på Eggen i dag og han skulle nok dit.
Vi vinket til Tutta som passet huset.
Der kommer bruden.
Sukk det er jo vakkert. Det er så deilig å kunne ta seg en liten luftetur.
Personlige Lillasjelord, skrevet på bestilling, Vil du ha dine egne ord, ta kontakt 99467178 eller send meg en melding 🙂 Du bestemmer selv om de skal postes i bloggen.
Det å være positiv er ikke å fortrenge det som ikke fungerer.
Det er å akseptere det, for så å gå videre på best mulig måte.
Jeg snakket med ei på chaten om det å bestille det vi vil ha.
At vi hele tiden kan velge hvilken vei vi vil gå.
Hva skal vi ha fokus på for å få til det vi ønsker oss.
Fokuset må være på å tro at det ordner seg til det beste.
Men vi må bidra selv.
Vi må ta de rette valgene.
Vel, det høres teit ut men disse ordene kom etter at jeg flyttet stolen min inn og ut av skyggen på balkongen.
Det ble kaldt i skyggen, det var kald vind.
Da flyttet jeg i solen.
Der ble det da for varmt og jeg flyttet inn i skyggen igjen.
Dog med beina i solen.
Jeg kunne klagd over den sure kalde vinden, men hva hadde jeg oppnådd?
Bare det å bli like sur selv.
Men jeg aksepterte at den var der og foretok de valg som var best for meg.
Så kunne jeg heller lovprise at det faktisk er mulig å sitte ute…. med pledd.
Det er forskjellen på å være positiv eller negativ.
Og det man har fokus på, det får man mer av.
Hvis noen starter noe med fokus på å mislykkes og at de aldri får til noe, ja hva er da sjansen for at det går bra, i motsetning til de som er hundre prosent sikker på å lykkes?
Et lite hverdagseksempel til.
Når vi kom til Gardermoen om natta og stå i hotelllobbyen 02.15, og der var fullt av mennesker.
Hotellet var overbooket.
Hvilke valg hadde vi?
Første valget mitt var å si høyt og tydelig at husk at det er ikke de i resepsjonen sin feil.
De ønsker ikke en natt på jobb der de ikke har rom til gjestene som har bestilt.
La oss ikke gjøre arbeidsnatta deres enda verre enn den allerede er.
Heldigvis lyttet folk til det, noe som gjorde situasjonen bedre for oss alle, fremfor en lobby full av sinte og sure mennesker.
Men….
Situasjonen må også løses.
Folk fikk rom etterhvert som andre sjekket ut for å dra på flyplassen.
Når det ble vår tur, måtte vi likevel vente, for rommet måtte jo vaskes.
Vi hadde også turfølge og visste ikke hvor lenge det var til de fikk rom.
Vi tok derfor beslutningen om å kansellere rommene våre og kjøre hjem.
Da kunne vi igjen velge.
Ville vi surmule de 5,5 timene det tok å kjøre hjem?
Nei, Istedet var vi kjempeglade for liten trafikk og at vi kom hjem lenge før vi hadde planlagt.
Vi var faktisk hjemme før vi ellers ville startet.
Og hvem vet, hva som hadde skjedd hvis vi hadde kjørt når vi hadde planlagt?
Jeg har ikke bestandig tenkt sånn.
Ikke er jeg positiv hele tiden heller.
Selv om man vet hvordan det bør gjøres, får man ikke bestandig til.
Jeg får ut frustrasjon, tenker litt og så prøver jeg å snu.
Jeg har vært mye sur og grinete, sta og vanskelig.
Ja, sta og vanskelig kan jeg nok innimellom oppfattes enda, men sur og grinete er jeg sjelden.
Og hvorfor?
Jo fordi jeg ser at ved å være positiv, gagner det meg selv.
Jeg får en mye bedre og lettere hverdag.
Og ved å ha fokus på at jeg får det jeg ønsker meg, får jeg mer.
Så kan du kalle det flaks?
Jeg tror ikke det har med flaks å gjøre, jeg tror det har med energi og hva vi tiltrekker oss.
Akkurat likedan som du får i fleisen på nettet, det du akkurat har snakket om, til og med om du ikke har googlet det.
Vi er magneter som suger til oss det vi har fokus på.
Så jeg sier at valget er ditt.
Hva vil du ha?
Vil du være blid og ha en god hverdag eller bil du være sur og ødelegge dagen din.
Jeg likte svært godt En gentleman i Moskva og ser at også denne tredje boken av Towles har fått gode kritikker. Den første, Et spørsmål om dannelse har jeg ikke anskaffet meg, jeg burde nok det, men når skal jeg vel nå å lese alle, skal tro?
Dette var et eventyr fra første til siste side. Finnes ikke forutsigbart, for her skjer det uventede hele tiden. Dette er absolutt ikke en slukebok. Her må det leses sakte og nytes. En ren fornøyelse synes jeg.
Tankevekkende også for i det du tar deg selv i å være fordømmende og tenke fy flate, her må det straffes, lanseres det helt nye tanker. Også det at vi alle har vår bagasje og at man ikke så lett skal dømme om noen kommer litt skeivt ut.
Anbefales varmt hvis du bil ha en solid, god roman.
Og hvem blir vel ikke glad i lille veslevoksne Billy.
Fra omslaget:
Juni 1954. Atten år gamle Emmett Watson blir kjørt hjem til Nebraska av bestyreren på straffeanstalten i Kansas hvor han har sonet femten måneder for uaktsomt drap. Med en mor som forlot dem for mange år siden, en far som nylig har dødd, og familiegården lagt ut på tvangssalg, har Emmett en plan om å hente sin åtte år gamle bror og dra vestover for å starte et nytt liv. Men etter at bestyreren kjører sin vei oppdager Emmett at to venner fra straffeanstalten hadde gjemt seg i bilens bagasjerom. Sammen har de to lagt en helt annen plan for Emmetts fremtid, en plan som vil ta dem på en skjebnesvanger reise i motsatt retning – til New York City.
Lincoln Highway er Amor Towles tredje roman, og gikk rett inn på toppen av bestselgerlistene i USA. Boka er solgt til nærmere 30 land og er kåret til Årets beste bok av en rekke anmeldere.
Nå leser jeg:
Andrea Abreu, Skydekke
Leseeksemplar fra Aschehoug
Jeg må innrømme at jeg blir rimelig skeptisk når jeg leser omtalen av denne romanen, men det er morsomt å utforske litt av det som ikke er førstevalget. Variasjon er viktig.
Tenerife, 2005: Omgitt av løshunder, gamle damer og solbrente turister lengter to landsbyjenter etter å være voksne og tynne og barbere beina. Aller mest lengter de ned til stranda, som de nesten aldri har sett. I fjellsida der de bor, under den evig truende vulkanen Teide, slipper sola sjelden gjennom skyene.
Men ingen har tid til å ta dem med ut av nabolaget; foreldrene er opptatt med å jobbe for turistene, og bestemødrene er for gamle. Jentene er overlatt til seg selv – i en alder der de ikke vet om de skal onanere eller leke med barbie. Eller begge deler.
Andrea Abreus rå skildring av vennskap, begjær og vold er et knyttneveslag av en bok. Romanen utgis i over 20 land og sammenlignes med Elena Ferrantes Napoli-bøker – men utspiller seg i løpet av en eneste sommer da alt blir ugjenkallelig forandret.
Og så skal jeg begynne på denne
Hadley Freeman, Den jødiske familien Glass
Leseeksemplar fra Pax forlag
Ukjent forfatter, gode omtaler, sikkert gripende
Fra omslaget:Etter farmoren Sala Glass’ bortgang, finner journalist Hadley Freeman en skoeske med noen av hennes aller kjæreste eiendeler. For barnebarnet Hadley var hun et stort mysterium, og med skoesken starter en reise som skal vare i nesten to tiår, reisen for å finne ut hvem Sala og hennes tre brødre egentlig var. Denne reisen tar henne fra Picassos arkiver i Paris til et lite hus på landsbygda i Auvergne, Long Island og Auschwitz.
Ved hjelp av brev, fotografier og en upublisert selvbiografi får Freeman for første gang frem hele historien til søsknene i familien Glass: storebror Alex med sin fortid som moteskaper og venn av Dior og Chagall, den patriotiske og modige Jacques og den glitrende Henri som skjulte seg i det okkuperte Frankrike – hver av dem gikk til usedvanlige skritt for å overleve. Freeman oppdager også at mens grandonklene handlet tappert i Vichy-regjeringens Frankrike, foretok farmoren et like heltemodig, men mer privat type offer – av det slaget kvinner ofte gjør.
Vi følger den jødiske familien Glass over et helt århundre, fra de flykter fra pogromer og fattige kår i Polen på begynnelsen av 1900-tallet og søker seg til et bedre liv i Paris, andre verdenskrig og tiden etterpå. Underveis utforskes evige spørsmål rundt assimilasjon, identitet, hjem og tilhørighet. Den jødiske familien Glass åpner døren til fortiden, og lyset skinner skarpt ut over nåtiden.
Det nyeste nummeret av Hverdagsnettmagasinet, proppfull av forfatterintervjuer og mye mer, blant annet Bokidioten funderer litt på om det er mulig å kvitte seg med bøker.
Jeg vet jeg så på klokka 6.30 og så var den plutselig 10.35.
Jeg ropte ka svarte, som Olaf i The julekalender.
Eller han sa vel, d va no som svarte, han.
Men opp skvatt jeg og ut skvatt katta også.
Hun måtte jo tro jeg hadde vandret et sted jeg ikke er klar for enda.
Nå har jeg derfor ikke kommet lenger enn til morgenkaffen.
Jeg har ingen avtaler til et visst klokkeslett, så det spiller ingen rolle.
Likevel føler det som dagen forsvinner på et vis.
Før jeg kommer til lunsj, må jeg lage middag til den fortapte sønn(les gubben som kommer hjem fra jobb).
Man blir litt tullerusk liksom i hodet, når man sover for lenge.
Heldigvis har jeg god erfaring i å være litt tullerusk, så det går fint.
Jeg sitter her og tenker på gårsdagen.
Igjen hadde jeg noen fine healinger, menneskemøter som setter spor i hjertet.
Jeg hadde gratis healing på Lillasjel også.
Kanskje derfor kroppen ville ha mer hvile i natt.
Men i går gjorde jeg noe annet rart, jeg gikk på besøk.
Er det så rart, sier du?
Ja, for meg er det det, for i årevis har jeg mest sittet inne her hjemme.
Dørstokkmila er blitt kjempehøy.
Kroppen har vært for sliten, men i vår har det skjedd noe rart.
Jeg er mye bedre form.
Når vi var på Rhodos, travet jeg jo avgårde som et vanlig menneske,(nesten da, noen ganger måtte jeg sitte med jevne mellomrom og helt vanlig blir jeg nok aldri, litt gal må jeg være).
Derfor gikk jeg tur i går.
Så kom jeg på den briljante ideen om å stikke innom ei venninne jeg sikkert ikke har snakket med på et år.
Jeg kom akkurat i det hun skulle ut, men hun kunne vente litt. (føles tilrettelagt)
Så gikk jeg videre innom ei venninne til, men hun møtte meg i trappa med at hun hadde spysyken.
Så jeg skyndte meg videre.
Så ringte jeg en tredje og lurte på om hun var hjemme.
Hvor er du sa hun? I bakkene ovenfor deg, svarte jeg.
Feil sa hun, du er nedenfor meg og der kom hun i bil og stoppet og tok meg på.(føles tilrettelagt, meant to be)
Så fikk jeg enda en fin stund sammen med henne.
Det er da man føler seg rik, kropp som fungerer og gode venner.
Men egentlig har jeg pratet meg helt bort, som om det var noe nytt.
Jeg skulle egentlig vise fram de fine bildene jeg tok på min lille spasertur.
Når jeg ser dem og sammenligner med oss mennesker, så, slår det meg hvor forskjellige vi er.
Noen får betegnelsen ugress, men se hvor vakre de er alle sammen.
Alle på hvert sitt vis.
Ugress er det vel bare fordi de liker å blomstre på steder vi ikke vil ha dem.
Det blir så mye av dem.
Men det er mange av oss “vanlige” mennesker også.
Hvorfor skal vi kun beundre de som er ekstraordinære og sjeldne?
Blomstene lever fint side ved side, de konkurrerer ikke om å være den fineste og beste.
De er ikke avhengig av at noen sier de må være på et bestemt vis.
De er bare seg selv, akkurat som de er skapt.
Tenk kunne vi alle være en slik blomst i en blomstereng.
Bare være der som akkurat den vi er og føle at vi er bra nok.
La oss si ja takk til mangfoldet, både av blomster og mennesker, ja egentlig alt levende.
Forlaget Press har også gitt meg mange fine leseopplevelser. Jeg tror jeg har likt godt nesten alle jeg har fått fra de. De har mange solide, gode forfattere som Islandske Jón Kalman Stefánsson og tyske Benedict Wells
Dette er tredje bok med samme hovedperson, men de skulle være frittstående, så jeg prøver.
Det var en rolig og fin roman dette. Jeg likte den godt.
Likevel er det ikke en roman jeg vil huske til evig tid. Jeg kunne kanskje ønsket meg flere sider så jeg ble bedre kjent med Lucy. Kanskje skulle jeg lest de to første bøkene først, for å kjenne henne bedre.
Men du verden, hun skriver reflekterende og godt. En fin leseopplevelse hvis du liker rolige historier om hvordan vi mennesker er. Jeg synes Lucy, hovedpersonen er flink til å se seg selv, noe mange ikke er.
Fra omslaget:Hva vet vi om dem vi elsker? Hva binder oss sammen, også etter at vi for lengst har vokst fra hverandre?
Da Lucy Barton mister den andre ektemannen sin, David, kjenner hun også på sorgen over mannen hun først var gift med, William. William plages av søvnløshet. Det hender han ringer Lucy for å fortelle. Til slutt spør han Lucy om hun vil være med ham på en reise, det er en familiehemmelighet han må finne ut av.
Elizabeth Strout har de siste tiårene etablert seg som en av USAs aller fremste forfattere – en unik skildrer av kjærlighet, klasse, kjønn og aldring. I Åh, William! møter vi igjen Lucy Barton fra bøkene Jeg heter Lucy Barton og Hva som helst er mulig, i et vakkert og stillfarent mesterverk om ensomhet, fellesskap, familie og forandring
Nå leser jeg og storkoser meg med
Amor Towles, Lincoln Highway
Leseeksemplar fra Forlaget Press
Jeg likte svært godt En gentleman i Moskva og ser at også denne tredje boken av Towles har fått gode kritikker. Den første, Et spørsmål om dannelse har jeg ikke anskaffet meg, jeg burde nok det, men når skal jeg vel nå å lese alle, skal tro?
Juni 1954. Atten år gamle Emmett Watson blir kjørt hjem til Nebraska av bestyreren på straffeanstalten i Kansas hvor han har sonet femten måneder for uaktsomt drap. Med en mor som forlot dem for mange år siden, en far som nylig har dødd, og familiegården lagt ut på tvangssalg, har Emmett en plan om å hente sin åtte år gamle bror og dra vestover for å starte et nytt liv. Men etter at bestyreren kjører sin vei oppdager Emmett at to venner fra straffeanstalten hadde gjemt seg i bilens bagasjerom. Sammen har de to lagt en helt annen plan for Emmetts fremtid, en plan som vil ta dem på en skjebnesvanger reise i motsatt retning – til New York City.
Lincoln Highway er Amor Towles tredje roman, og gikk rett inn på toppen av bestselgerlistene i USA. Boka er solgt til nærmere 30 land og er kåret til Årets beste bok av en rekke anmeldere.
Det nyeste nummeret av Hverdagsnettmagasinet, proppfull av forfatterintervjuer og mye mer, blant annet Bokidioten funderer litt på om det er mulig å kvitte seg med bøker.
