Det kom en ny Sendker i postkassa mi. Den fløy rett forbi alle som ventet.
Dette var en tankevekkende bok. Det er en Robin Hood historie. Å ta fra de rike og gi til de fattige og hvor riktig blir det i lengden?
Jeg tenker på hvor heldig vi har vært her i nord når det gjelder covid. At vi faktisk kan krangle om vaksinasjon eller ikke vaksinasjon. Vi tenker ikke mye på hvordan pandemien herjet når den først kom. Når vi ble skikkelig rammet, var det jo blitt en mye mildere versjon og vi hadde også fått vaksinasjoner.
Men hva med de i fattige land. De som bor i skur og ikke har jobb eller mat eller noe som helst. Vi husker jo bildene fra Italia også, fra de som ikke fikk begravd sine og de overfylte sykehusene, som ikke hadde medisiner eller utstyr nok.
Det er skremmende rett og slett hvordan vi lukker øynene for det vi ikke vil se og hvor fort vi glemmer. Og hvordan tenker den som har alt den trenger, kontra en som ikke har noe som helst?
En veldig fin bok igjen av Sendker som får oss til å tenke. Heng deg ikke opp i om hva du er enig i eller ei i romanen, men tillat deg å tenke litt over hva du synes er rett eller galt. Det er jo det fine med bøker. De får oss til å tenke.
Jan-Philipp Sendkers nyeste roman HELE VERDENS TÅRER er en universell kjærlighetshistorie som lærer oss hva som teller i møtet med katastrofen: mot til å møte frykten, viljen til å forandre og ubetinget tillit til den du elsker.
Foreldrene til 18 år gamle Niri arbeider som tjenere i huset til en velstående forretningsmann, og familien lever et stille, trygt og beskjedent liv. Men da pandemien rammer, blir foreldrene sagt opp over natten, og familien står plutselig på randen av den dypeste fattigdom. Den veloppdragne Niri klarer ikke å sitte stille og vente på bedre tider mens søsteren sulter og familien langsomt går til grunne. Om natten sniker han seg ut i gatene, forbi de patruljerende sikkerhetsvaktene og tilbake til villaen for å få tak i det de trenger for å overleve. I villaen blir han oppdaget av barndomsvenninnen Mary, men i stedet for å anmelde ham, bestemmer hun seg for å hjelpe.
Den som frykter snøen av H.S Palladino er en karakterdrevet psykologisk krim.
Terapeuten Bjørk Isdahl blir vitne til at hennes tidligere klient Azora brutalt tar selvmord. Azora hadde et fotografi av Bjørk med teksten «jeg vet hvorfor du har mareritt». Bjørk har grusomme mareritt som hun aldri har fortalt til noen. Hvordan kunne Azora vite om det, og hvorfor hadde hun et foto av Bjørk?
Både politiet og Bjørk selv leter etter forbindelsen mellom Bjørk og Azora. En forbindelse som henger tettere sammen med Bjørks eget liv enn det hun selv aner.
Denne psykologiske krimromanen er et fascinerende dykk ned i menneskets fortrengte minner, i hvordan fortiden og oppveksten former og preger oss selv om man ikke husker den. Samtidig skildrer denne krimromanen et rufsete Oslo, der byens løse fugler og brutale skyggesider ligger som et troverdig og realistisk bakteppe.
Det nyeste nummeret av Hverdagsnettmagasinet, proppfull av forfatterintervjuer og mye mer, blant annet Bokidioten funderer litt på om det er mulig å kvitte seg med bøker.
Jeg forstår enda bedre hvorfor kroppen min stresser.
Den ble opplært fra tidlig alder å ha radaren på, for å fange opp signaler om fare.
Hun sa at når man er mye redd, vil vinduet man ser ting igjennom, bli lite.
Man ser fare i situasjoner, der andre ser hele situasjonen, og ser at det er ingen fare der.
Jeg er ikke helt enig i det foreløpig.
Jeg føler det mer som om man ser et større bilde.
Man er hele tiden på vakt, man må fange opp alle tegn på fare og derfor må man se et utvidet bilde.
Det bildet vil da inneholde alt fra det bagatellmessige til det katastrofale.
Jeg kan bare snakke for meg selv og jeg ser ikke faresituasjoner i alt, men jeg merker at jeg ofte ser flere situasjoner som kan oppstå, enn det andre gjør.
Kanskje fordi jeg har lært at jeg må passe på meg selv.
Jeg bruker radaren for å fange opp signaler, så jeg kan ha kontroll.
Være forberedt, hvis jeg må gripe inn.
Heldigvis at jeg nå har tatt tak i det og kan jobbe meg noe ut av det.
Lill Stella sa jeg måtte flytte det jeg ikke kunne gjøre noe med lenger bak i hjernen, men det får jeg ikke til.
Det er ikke nok til å få ro.
Hun visste ikke helt om bildet jeg bruker, med å sende alle tankene ned i en tank og skru igjen, var helt bra for meg.
Den gangen pappa døde, gikk livet mitt fra å være trygt til å bli utrygt og uforutsigbart.
Jeg måtte lære meg å ha kontroll og passe på meg selv og jeg visste at morgendagen kan være innmari skummel.
I morgen kan livet igjen være snudd opp ned.
Vi flyttet 3 ganger på 6 år og bare du nevner ordet flytte til meg, så får jeg panikk.
Jeg følte jeg ble revet opp med roten hver gang.
Alt var utenfor min kontroll.
Igjen og igjen, måtte jeg finne fotfestet.
Å komme inn i de tomme husene, var for meg et mareritt.
Mamma jublet og snakket om hvor fint alt skulle bli, mens jeg var fortvilt.
Det var umulig å finne ro.
Men som Lill Stella påpekte og som også Omdal, stoffskiftelegen min, sier, så er da allerede nervesystemet overbelastet.
I tillegg hadde jeg hatt jevnlige luftveisinfeksjoner, fra jeg var 3 mnd gammel baby.
Det ble for mye for kroppen og immunforsvaret svikter.
Ikke hjalp det på at jeg ikke ble trodd av helsevesenet heller.
Herlighet, det er så mye sorg lagret i alt dette, at nå renner det godt her.
Men det er vel et ledd i det hele, å få løsnet proppen og få det ut.
De årene jeg ikke ble trodd, er nesten det aller verste.
Å kjenne at kroppen svikter deg, hele tiden få infeksjoner, være utslitt og så bli møtt med: Du må skjønne det Mariann at vi alle har tunge dager på jobb noen ganger.
Ja, for i h….te, men ikke hver eneste dag, feber og pencillin, tom barnesykdommene fikk jeg.
Røde hunder, vannkopper, munn og håndsyke, 3 pencillinkurer etterhverandre for halsbetennelser, det gikk i ett.
Og kroppen sviktet gang på gang og ingen hjelp å få.
Vel, Lill Stella har rett.
Kroppen min er helt opp i frykt og panikk konstant.
Nå har jeg jobbet mye med meg selv de siste årene.
Det blir nå vist meg, som bilder i hodet, at det er ikke rart jeg reagerte så sterkt hver gang jeg fikk kritikk.
Jeg sa til Lill Stella at jeg kom aldri opp til topps, der jeg ble helt lammet, men jeg innser jo det nå, at det ble jeg.
Når jeg fikk kritikk, ble jeg slått helt ut.
Jeg kunne grine i tre dager over en bagatell.
Det var som om bakken igjen åpnet seg og jeg falt på nytt.
Igjen måtte jeg “flytte inn i et nytt hus”.
Det var slik det føltes. Jeg var ikke bra nok, jeg hadde ikke kontroll, jeg måtte omstille meg igjen.
Uansett hva jeg gjorde og prøvde, så føltes det som om det ikke var nok.
I det jeg skriver dette, kommer det opp stadig nye hendelser.
Det er nettopp derfor jeg oppfordrer folk til å skrive.
Man forstår mer og mer, ser sammenhengene.
Jeg ser hvor mye psykisk stress jeg har lagret opp gjennom årene.
Likevel har jeg jobbet og jobbet med det.
Jeg har lært meg at det å være meg, må være nok.
Ta meg som jeg er eller la meg gå.
Jeg har det trygt og godt hjemme med verdens beste famile.
Selv om jeg er trygdet, har vi god økonomi, takket være mannen.
Og fyttirakkern, der kom et stresselement til opp i det hele.
Økonomi.
Alle årene med nytt hus og små barn og dårlig økonomi.
Der vi hadde så lite igjen når det faste var betalt, at en barnebursdag kunne velte lasset.
Det er en av grunnene til at jeg elsker å reise.
En liten tur for å besøke familien, var det vi kunne unne oss de første årene.
Det er stress det, å ikke ha penger.
De som sier at lykken ikke er penger, vet ihvertfall ikke hvor strevsomt det er å ikke ha nok.
Og der fikk jeg enda en ting som var en psykisk belastning.
Vår eldste hadde det som da ble kalt barneastma.
Kanskje på grunn av sin stressete mor, hva vet jeg.
Hver måned ble han syk.
Jeg trillet han i vogn ofte hele natten, så han skulle få sove.
Han hostet og hostet og hev etter pusten og alle som har barn, vet hvor forferderlig det er når barna er syke.
Noen ganger måtte vi ha lege nattestid.
Jeg husker en gang etter at yngstemann ble født, da måtte jeg be naboen sitte barnevakt men jeg kjørte til legen.
Jeg var jo mye alene den gangen også for gubben pendlet jo.
Oj, psykisk stress ja.
Er det rart det henger seg opp, at nervesystemet blir overbelastet, når det allerede var det som barn.
Nå har jeg skrevet og skrevet og blir for langt tror jeg, for å interessere andre enn meg selv.
Men dette er et typisk eksempel på hva som skaper sykdom.
Jeg er tilbake hos Lill Stella og vi snakker pust, på slutten av timen.
Selvfølgelig.
Når jeg ikke puster nok, klarer jeg ikke å puste ut stresset.
Vel nå hører jeg etter omsider.
Jeg øver på å puste.
Det er sommer og igjen snart ferie.
Jeg er voksen og har noenlunde kontroll.
Morgendagen har jeg fortsatt ikke kontroll på, det har ingen.
Men akkurat nå er alt rolig både foran og bak meg.
Jeg får gjøre som Tutta, flytte inn og ut av solen og gjøre så godt jeg kan.
Easy living står det på bordet der Tutta liker å ligge på hylla
Akkurat nå har vi det godt.
Jeg puster dypt, inn og ut, sender stresset ut av kroppen.
Du kan vel ikke være stresset du som ikke gjør noe, får jeg gjerne høre.
Jo, det kan en absolutt.
Man man bære på store mengder indre stress.
Jeg puster det ut
I dag
ps. Og hvis du tror jeg tuller når jeg sier at beskjedene blir gitt meg, så se hva jeg leste i boken min etter møtet med Lill Stella.
Fine omtaler, var litt spent. Det tok litt tid med denne romanen før jeg ble hektet men etter det, ble det en del tårer. Det er spennende, veldig spennende.
Det er både en oppvekstroman og en krim.
Det er også hjerteskjærende. Likevel synes jeg vel at det blir vel mye drama til tider, på slutten. Noe kunne vært gjort enklere for å bli mer realistisk, synes jeg. Men alt i alt en god bok som jeg gjerne anbefaler.
Det er vanskelig å legge den fra seg når man kommer et stykke uti. Overaskende vendinger er det også.
Fra omslaget:Rett eller galt? Livet leves et sted midt imellom. Duchess er 13 år gammel og følger bare sine egne regler. Iher- dig beskytter hun sin fem år gamle bror Robin, samtidig som hun passer på moren sin, Star. Politisjefen Walk har bodd hele livet i den californiske kystbyen der han og Star vokste opp. Han plages med det som skjedde da han som ung måtte vitne i saken som sendte bestevennen, Vincent King, i fengsel på livstid. Walk gjør alt han kan for å beskytte Star, Duchess og Robin. Men er det nok? Nå, 30 år senere, slipper Vincent ut av fengsel. Men hva er det egentlig som venter ham på utsiden? Vi begynner med slutten er en roman helt utenom det vanlige om to typer familier – de vi fødes inn i, og de vi selv skaper.
Det kom en ny Sendker i postkassa mi. Den fløy rett forbi alle som ventet.
Jan-Philipp Sendkers nyeste roman HELE VERDENS TÅRER er en universell kjærlighetshistorie som lærer oss hva som teller i møtet med katastrofen: mot til å møte frykten, viljen til å forandre og ubetinget tillit til den du elsker.
Foreldrene til 18 år gamle Niri arbeider som tjenere i huset til en velstående forretningsmann, og familien lever et stille, trygt og beskjedent liv. Men da pandemien rammer, blir foreldrene sagt opp over natten, og familien står plutselig på randen av den dypeste fattigdom. Den veloppdragne Niri klarer ikke å sitte stille og vente på bedre tider mens søsteren sulter og familien langsomt går til grunne. Om natten sniker han seg ut i gatene, forbi de patruljerende sikkerhetsvaktene og tilbake til villaen for å få tak i det de trenger for å overleve. I villaen blir han oppdaget av barndomsvenninnen Mary, men i stedet for å anmelde ham, bestemmer hun seg for å hjelpe.
Det nyeste nummeret av Hverdagsnettmagasinet, proppfull av forfatterintervjuer og mye mer, blant annet Bokidioten funderer litt på om det er mulig å kvitte seg med bøker.
Det er en ting jeg aldri slutter å undre meg over, dette behovet for å ytre negativitet, der det slettes ikke er nødvendig.
Og i full offentlighet.
Og i neste omgang lurer vi på hvorfor barna er så stygge mot hverandre i sosiale media.
Jeg har ofte gratis healing på Lillasjel.
Ikke så ofte lenger, men innimellom, må noen klage.
Jeg skriver det sånn:
Gratis fjernhealing til ALLE som skriver i kommentarfeltet onsdag dato 2022 , kl 21.30 . Noen har lyst til å vippse noen kr og det setter jeg selvfølgelig pris på, 9946 7178, men det er ikke noe du skal føle at du må.
Det er gratis.
Noen melder seg ikke på, hvis de ikke får betale, derfor skriver jeg det sånn.
Jeg skriver ALLE med store bokstaver for å poengtere at skriver du en kommentar, da er du med.
Om du skriver, nei takk eller fordømrade tull eller lureri, ja da er du likevel med.
Det står klart og tydelig i teksten.
Hold deg unna hvis du ikke tror.
Jeg respekter at folk ikke tror på healing, men for meg er det et godt arbeidsredskap for ro i kroppen.
Hvis du ikke føler det sånn, respekter at andre føler det annerledes.
Nå var det healing i går kveld.
I dag kom dette bildet i tillegg til kommentar.
Og de som kommenterer, tenker de på at de gjør dette i all offentlig?
Alle de 5300 som er mine følgere og eventuelt andre som er inne på min side, ser det de skriver.
De ser at her er det et menneske som ikke viser respekt for andres tro.
I så stor grad at de må til og med kommentere det med et stort grønt, veldig synlig bilde.
Det var 150 andre som sa ja takk og til disse måtte man fortelle at det var humbug og fordømrade tull.
Så tenk litt over hva du skriver i sosiale media.
Er det en offentlig diskusjon, ja da er det åpent for å si sin mening.
Men gå heller ikke da til personangrep, husk det, hold deg til sak og det du selv føler er riktig.
På din egen side poster en jo det en ønsker.
Men også der, hold deg til sak, vær forsiktig med å rakke ned på mennesker du ikke vet hva de har i bagasjen sin.
Vi er ikke her for å dømme hverandre.
Vær ikke den som sprer negativitet.
Det er min oppfordring
I dag
Ps. Siden kommentaren og bildet ble postet offentlig, bruker jeg det som inspirasjon til dette innlegget. Uten å nevne navn selvfølgelig.
