Første boken jeg leste i april var Svarthuset av Peter May. Jeg ble trukket ut som prøveleser av Boklageret. De trekker innimellom ut lesere som får prøvelese bøker for å skrive omtale, noe jeg liker svært godt å gjøre. Jeg er bestandig takknemlig for å få bøker.
Svarthuset var en stor suksess for meg og en bok som jeg gjerne anbefaler for de som liker krim. Det førte meg også til et sted på kloden jeg ikke har hørt stort om, nemlig Hebridene. Jeg googlet derfor litt og leste litt om Hebridene og om fangingen av havsuleunger.
Et bestialsk mord på Isle of Lewis ligner et annet mord begått på fastlandet noen måneder tidligere, og etterforsker Fin Macleod blir sendt fra Edinburgh for å bistå i saken.
Fin er selv oppvokst på denne øya i Ytre Hebridene, og mordutredningen blir samtidig en reise tilbake til hans egen vanskelige oppvekst.
Fin møter personer og steder som han tidligere har flyktet fra. Det vakre, men ødslige landskapet fører ham tilbake i tiden.
Klippeøya An Sgeir, fuglefjellet ute i Atlanterhavet der øyas unggutter har sin manndomsprøve på den årlige gugajakten, bærer en hemmelighet som Fin helst ikke vil vite om. Jo nærmere saken kommer en oppklaring, jo nærmere kommer han selv en farlig konfrontasjon med fortiden.
Svarthuset er første bok i Peter Mays Lewis-trilogi om etterforsker Fin Macleod.
VINNER AV THE BARRY AWARD
FOR ÅRETS BESTE KRIM I USA!
Etter denne suksessen kunne det lett blitt skuffelse. Derfor begynte jeg på en bok av A. J. Kazinski, En hellig allianse. Jeg har lest to bøker før av disse forfatterne, A.J. Kazinski er et pseudonym for filminstruktøren og forfatteren Anders Rønnow Klarlund og forfatteren Jacob Weinreich. Bøkene jeg har lest er Den siste gode mann og Søvnen og døden. Begge er omtalt i linken under.
En hellig allianse var også kjempespennende, men jeg likte de to første bedre. Ble litt søkt for meg at det handlet mye om det danske kongehus. Men det var en pageturner og jeg anbefaler alle bøkene av A.J. Kazinski.
Eva Katz føler at livet har gått i stå. Hun er 35 år, har akkurat mistet journalistjobben i en stor avis og bor alene i et falleferdig rekkehus. Kjæresten døde før de rakk å flytte sammen.
Eva trenger en ny start og får jobb i en barnehage. Men i møtet med en fem år gammel gutt snus livet hennes på hodet. Guttens mor er hoffdame for den danske kronprinsessen, og snart får Eva mistanke om at gutten har vært vitne til et mord. Gutten vil ikke si noe, så Eva følger det eneste sporet hun har; en barnslig tegning av et drap.
Deretter gikk jeg i gang med en liten perle av en selvutviklingsbok. Kraften i din bevissthet, skrevet av Merete Annie Elvaker. I fjor høst traff jeg Merete da vi dro sammen til England for å gå et kurs der. Du kan kanskje tro at det påvirker bedømmelsen av boken, men det gjør det ikke, for jeg bruker å være ærlig i mine bokomtaler. Boken er lettlest og inneholder mange fine øvelser i hvordan jobbe med seg selv for å leve et bedre liv med de mulighetene vi har. Merete er en av de tøffeste damene jeg vet om og hun har et mot uten like. Hun reiste til Brasil helt alene, selv om hun ikke klarte å gå. Hun var avhengig av rullestol da hun ikke kunne trå på beina sine. Jeg er en pingle og sytete og negativ i forhold til henne og jeg mener at mange av oss har noe å lære av henne. Denne boken er et must for alle mennesker. Hvor mye kan vi styre selv ved hjelp av egne tanker.
I og med at jeg hadde skrevet om Merete før, lagde jeg en egen bokomtale av denne boken.
I boken «Kraften i din bevissthet», har Merete A. Elvaker fortalt om sine erfaringer i livet og gjennom det hvordan hun har valgt å fokusere for å få et best mulig liv med en kronisk tilstand. Hun har funnet ulike nøkler som kan benyttes for å bli mer bevisst på hva man selv kan gjøre for å ha en god livskvalitet. Disse øvelsene som omtales i boken er ikke bare tilegnet de som er syk, men også til dem som vil videreutvikle seg selv. Ved å bruke kraften i din bevissthet, kan du flytte fjell!
Da var jeg klar for en ny krim. Jeg er Dan Brown fan. Digger bøkene hans som jeg synes er kjempespennende. Jeg har lest Det tapte symbol, Da Vinci koden og Engler og demoner og nå stod Inferno for tur. Den var også kjempespennende, selv om jeg føler den var litt mindre spennende enn de første tre. Deretter så jeg filmen og filmen var bra nok den, men jeg sier bare fra at den har en annen handling enn boken, noe som irriterte meg grenseløst. Greit nok med kunstnerisk frihet men uten å si for mye, var det her for store forskjeller som endret handlngen i boken. Fysj, sier jeg, selv om filmen er spennende nok i seg selv. Omtalen av Da Vinci koden er jeg ikke i stand til å finne igjen
Tekst fra Bokklubben
I hjertet av Italia trekkes ikonografen Robert Langdon inn i en spennende verden som sentreres rundt et av historiens mest fascinerende, mørke og mystiske litterære mesterverk – Dantes Inferno.
Langdon settes opp mot en skremmende motstander og slåss med koder og symboler som fører ham dypt inn i klassisk kunst, hemmelige korridorer og avansert vitenskap.
Gjennom en heftig jakt hvor det er umulig å fastslå hvem han kan stole på, sliter Langdon med å finne svar – før det er for sent, og verden blir ugjenkallelig forandret.
Av og til er jeg heldig og får en bok fra Boklageret, som jeg kan skrive omtale om.
Sist gang fikk jeg Villa Magdalena av Santa Montefiore. Det var ikke en bok jeg ble blåst til himmels av. Omtalen kan du lese hvis du åpner linken under her.
Jeg var derfor spent når jeg fikk denne boken. Jeg er jo ærlig i mine omtaler så jeg skryter ikke av en bok jeg ikke liker bare for å få de gratis.
Svarthuset av Peter May var derimot en stor, fantastisk suksess.
I starten syntes jeg det var litt makabert når undersøkelsen av et mordoffer ble veldig detaljert og tenkte at dette ble nå vel bloddryppende greier, men det ble det ikke.
Det meste av historien var som en vanlig roman. Vi følger etterforskeren Fin Macleod som blir sendt fra Edinburgh ut til øya han er fra, Isle of Lewis i Hebridene. Mesteparten av boken omhandler hans historie og den fanger meg. Jeg har aldri lest en bok fra Hebridene før og beskrivelser av steder og landskap og innbyggerne der ute, var ganske så spennende.
Han blir sendt til øya fordi det er blitt begått et annet mord på fastlandet og mordet på hjemstedet, har mange likhetstrekk til dette mordet og man er redd det er en seriemorder på gang.
Vi får også følge tradisjonen med turen til klippeøya an Sgeir, fuglefjellet ute i Atlanterhavet der en gruppe menn bor i ca 14 dager og fanger gugaer, havsulekyllinger. Når de bor på øya er det som foregår der en hemmelighet som aldri blir snakket om når de kommer i land.
Boken er også interessant når det gjelder temaet dissosiering. Det vil si at barn som opplever vonde ting i barndommen, distanserer seg så mye fra det som skjer at de rett og slett ikke husker at det har skjedd. Litt etter litt får vi innblikk i Fins historie.
De siste 150 sidene ble lest i ett for jeg greide ikke å legge fra meg boken. Jeg måtte bare ha mer og mer. Ingen kan klare å forstå på forhånd hvilke hemmeligheter vi får ta del i og jeg skal slett ikke røpe noe her. Men dette er en must for alle som elsker bøker, også de som ikke liker krim. Hvis beskrivelsen av liket blir for makabert, så hopp over det. Slett ikke nødvendig å få med alle de detaljene hvis du er litt sart.
Dette er første boken i en trilogi og jeg må si at jeg gleder meg til fortsettelsen, for boken var veldig bra skrevet. Slaktingen av ungfugl kan vel diskuteres og jeg er ikke ute etter noe diskusjon om det her. Jeg har bare lest at det foregår og viser til det.
Sjalet fra Kashmir, Rosie Thomas ble lest på solsengen på Playa Taurito, Gran Canaria. Herlig feriebok, med litt kjærlighet, litt spennende, litt trist, litt historie, litt geografi, ja egentlig det meste. Litt feelgoodroman, men med det lille ekstra. Likte den svært godt.
På 1940-tallet flytter nygifte Nery Watkins fra Wales til eksotiske India sammen med sin misjonærektemann. I hjertet av Kashmir har britiske utflyttere skapt sitt eget paradis hvor de danser, flørter og morer seg, og Nery vikler seg inn i et farlig vennskap som forandrer alt for alltid. Mange år senere finner Mair Ellis en hårlokk gjemt i et vakkert sjal i sin fars hus i England. Mair bestemmer seg for å reise til India for å følge i besteforeldrenes fotspor. Det får konsekvenser hun aldri kunne ha forestilt seg. Dette er en storslått fortelling, med et eksotisk og fascinerende bakteppe, om forbudt kjærlighet og familiehemmeligheter som ikke lot seg begrave.
Wow, her er en ny perle. En annerledes historie, småhumoristisk men også litt alvorlig. Og som det sies i kritikken , en tur i fjæra blir aldri mer det samme. Så fantastisk naturen er, det er nesten ikke til å tro. En varm og fin bok om en nydelig gutt i tenårene og hans opplevelser. Anbefales alle leseglade. En litt anonym bok egentlig som jeg er glad fant veien til meg likevel. Jeg kjøper jo bøker etter hvor mye fingrene kribler når jeg tar i dem, altså etter hva jeg føler når jeg ser forside og leser bakpå boken.
En uforglemmelig natt sniker 13 år gamle Miles O’Malley seg ut av huset for å utforske fjæra i Puget Sound på jakt etter skalldyr. I stedet oppdager han noe svært usedvanlig: en sjelden kjempeblekksprut. Han blir straks en lokal kjendis, og hans synske venninne Florence spår at enda flere forbløffende oppdagelser er i vente – tegn på at den høyeste tidevannsbølgen på femti år er underveis. Journalister flokker seg nysgjerrig rundt gutten, som tilskrives profetiske evner. Men Miles er bare en tenåring som svermer for nabojenta og bekymrer seg for at foreldrene hans skal skilles og at alt han er glad i skal forsvinne. Mens havet byr på stadig nye overraskelser, sliter Miles med mysteriet det er å bli voksen.
Neste bok heter Hvis du får dette brevet. Forfatter Sarah Blake.Denne gangen skal jeg anbefale en bok jeg egentlig ikke helt falt for. Jeg anbefaler den fordi historien i seg selv er veldig bra. Det var bare jeg som ikke helt klarte å bli grepet. Jeg følte ikke at det hun skrev, krøp under huden på meg, selv om jeg egentlig ikke fant noe galt med den heller. Det er av og til jeg føler at en bok blir for oppkonstruert, som om forfatteren selv ikke føler det hun egentlig skriver om. De får en ide til en historie som kan bli veldig bra og alle elementene ligger til rette for det, men så er det ett eller annet som mangler………….for meg. Men jeg tror likelel at dette er en bok som er fin lesing for mange.
Franklin, Massachusetts, 1940. Postbudet Iris James legger et brev i lommen, leser det, og lar være å sende det videre. Samtidig, på den andre siden av Atlanteren, jobber Frankie Bard som radioreporter. De fleste av Franklins innbyggere tror ikke krigen vil berøre dem, men de to kvinnene vet bedre.
Jeg skrev i forrige måned at jeg hadde begynt på serien om det store århundret av Jan Guillou. Jeg leste da Brobyggerene
Nå tok jeg fatt på den andre, Dandy, som er mye tynnere og takk for det. Jeg kan ikke for det, men det blir for kjedelig for meg. Det er som om han ikke har nok å skrive om, så han må gjøre det så innmari omstendelig. Kun 300 sider og jeg fant halvparten av dem usigelig kjedelig. Jeg kan ikke for det, historie eller ei, men her blir det for lite handling for meg. Han skriver uten sjel på et vis, uten følelser. Hadde jeg ville lært om historien kunne jeg lest historiebøker, men skriver du en roman, må du ha med litt følelser. Og du kan ikke skrive om følelser som om du skriver en faktabok. Men jeg gir ikke opp. Jeg har alle bøkene unntatt den siste, Ekte amerikanske jeans og jeg skal lese dem. Vanligvis leser jeg ikke bøker jeg ikke blir fenget av, men jeg skal lese denne historien, det har jeg bare bestemt meg for.
I Dandy får vi vite hva som skjedde videre med Sverre, fra den første forelskelsen i Dresden der han og den engelske ingeniørstudenten Lord Albert Manningham bestemte deg for et liv sammen. De to unge og elegante gentlemen reiser tilbake til Wiltshire i Sør-England, hvor tilværelsen ikke viser seg å bli like idyllisk og enkel som Sverre forventet. Albert har arvet tittel og ansvaret for slottet Manningham etter sin fars død. Her bor også mor, bestemor og Alberts tre søstre, som hadde håpet at Albert skulle komme hjem med en kone. Londons homoseksuelle verden er fortsatt rystet over tiltalen og fengselsdommen mot Oscar Wilde, hvis krets Albert tilhørte før han mer eller mindre ble tvunget til å reise til Dresden. Lord Albert introduserer Sverre for Londons kunstnere, bohemer og for den frigjorte Bloomsburykretsen. Der Brobyggerne kretset rundt 1900-tallets ingeniørkunst og teknikk, omhandler Dandy kunstverdenen. En verden som også var sterkt preget av en optimistisk forestilling om at 1900-tallet skulle bli fredens århundre. Dandy er andre del i romanserien om 1900-tallets Europa.
Det ble en merkelig lesemåned. Variert kan man si.
Først leste jeg boken Healerne. En fin bok om 12 norske healere, deres synspunkt på healing, deres bakgrunn og historier fra de som har fått hjelp av dem. Jeg likte denne boken for det understøtter det jeg selv mener om healing. Et helt naturlig hjelpemiddel uten fiksfakserier. Man trenger ikke seremonier, symboler eller store ord og noen ganger hjelper det, andre ganger ikke og man kan heller ikke styre healingkraften.
I boka HEALERNE forteller tolv norske healere om barndommen, evnene, hverdagen, fordommene og måten de hjelper folk på. Disse tolv healerne er: Reidar Risvold, Helga Kvamme, Willy Mæland, Grete Marie Larsen, Ellen Bye, Susanne Ertlsand Askvik, Kåre Fonneland, Bjørn Tuvnes, Annette Lervik Irvung, Kjetil Ándre Jacobsen, Stefan Martens og Halvard Nordfjæran.
Deretter tok jeg fatt på noe mer jordnært, nemlig første bind i Jan Guillous serie, Det store århundret. Guillou er jo superfllink til å skrive, men lesingen gikk trått for min del. Det blir for mange detaljer om temaer som ikke fenger meg, som da brobygging og kriger i Afrika, for meg kunne den vært litt mindre detaljrik og kortet ned en smule. Ofte blir nesten de samme situasjonene beskrevet gang på gang, så det blir litt for kjedelig for meg, men for all del boken er jo bra, bare litt dryg for meg. Men skal lese de neste bøkene også.
Tekst under bildene hentet fra Bokklubben
Da havet tok både faren og onkelen deres, måtte de tre guttene i det lille fiskeværet på Vestlandet reise inn til Bergen for å prøve å forsørge familien. De tre små repslagerlærlingene viser seg å være uvanlig teknisk begavet og ved hjelp av bergenske velgjørere blir brødrene utdannet jernbane- og brobyggere ved universitetet i Dresden. Planen er at de skal tilbake til Norge for å bidra til det mest storartede norske ingeniørprosjektet noensinne – byggingen av jernbane mellom Oslo og Bergen. Men kjærligheten vender om på alt. Den ene broren flykter, bedratt og skamfull, til tysk Øst-Afrika. Den andre broren flykter også på grunn av kjærligheten, han ender i London. Bare Lauritz, den eldste, vender tilbake til Norge. Som takk for utdanningen slutter han seg til jernbanebyggingen på Hardangervidda. I det nye århundret var fremtidsoptimismen stor. Med teknikkens gjennombrudd skulle alle kriger være utryddet. Lite ante man om at verden sto overfor det blodigste og mest dramatiske århundret noensinne.
Jeg brukte veldig lang tid på Brobyggerne, derfor kompenserte jeg med å lese noen supertynne bøker resten av måneden. De har ventet i bokhylla aldri så lenge. Den første var Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede av Jan Wiese. en meget spesiell liten bok. En annerledes historie som fenget meg. Den var egentlig et lite mysterium og jeg tror jeg skal lese den om igjen en gang senere, 158 sider. Jeg var i starten litt forvirret og hadde litt problemer med å komme inn i historien men den fenget mer og mer, selv om jeg kanskje ikke helt likte slutten, men på en måte var slutten like underfundig som resten av boken og måtte derfor være sånn. En liten perle av en bok som gjør at det å lese leder en ut på annerledes eventyr. Jeg tror likevel ikke det er en bok som alle vil elske, kanskje litt sånn enten eller bok. Kanskje skal jeg lytte til den som lydbok.
På et middelaldertorg i Italia kler en kvinne seg naken for sin elskede. Og den elskede vet å gjengjelde kjærlighetserklæringen. Men hvordan har historien havnet og blitt glemt i Vatikanets enorme bibliotek? I flere hundre år har hemmeligheten ligget der. Hemmeligheten kan avsløre hvorfor paven drikker så god vin, og hvordan det en gang var mulig å kjøpe seg et kardinalembede for en altertavle og noen sekker rødvin. En dag finner en bibliotekar de glemte fortellingene. Beretninger om underet, om kjærlighet og lengsel, hovmod og fristelse. Om kunsten og virkeligheten. Bibliotekaren gir seg i kast med papirene fra Vatikanet, og resultatet blir skjebnesvangert. Vi lever i de tapte miraklenes tid.
Over til en ny liten bok på 160 sider med digre bokstaver og korte avsnitt. Ein vakker dag av Anna Gavalda. Jeg ble veldig glad i boka Saman er ein mindre aleine og synes Lykka er ein sjelden fugl, var helt ok, men denne her var gørr kjedelig. Ikke noe for meg. Pjatt pjatt, ble det for meg, jeg har ikke mer å si. En sånn typisk bok man kjører ut for å få oppfølgerbøker. Skuffet. Synes også det er tungt å lese nynorsken i boka, det ble for mange rare ord for meg.
Simon, Garance og Lola, tre vaksne søsken, stikk av frå eit familiebryllaup som ser ut til å bli ein prøvelse. Dei besøkjer heller den yngste broren sin, Vincent, som er guide ved eit slott i hjartet av Tours-området. For ei stund gløymer dei barna, ektefellane, skilsmissene og alle plikter, og bestemmer seg for å nyte ein siste dag saman, slik som det var i barndommen.
Sommeren 2013 landet vi på Gardermoen og skulle kjøre noen timer. Tilfeldigvis sendte de på radioen et intervju med Kjersti Annesdatter Skomsvold. Jeg satt i bilen musestill og bare lyttet. Hun hadde en sånn fantastisk stemme å høre på. Hun forteller om når hun var me-syk og skrev boken Jo, fortere jeg går, jo mindre er jeg. Hun var så syk at hun var sengeliggende, til dels på en pleiehjem. Hun skrev post it lapper med noen ord på som hun hengte på veggen ved senga. Noen dager ble det bare en lapp for hun var så dårlig. Slik ble boken om Matea til. Hun har også skrevet Monstermenneske. Høsten samme år kom Kjersti Annesdatter Skomsvold til vårt lokale bibliotek og jeg fikk den glede av å møte henne. Etter det leste jeg Monstermenneske, 600 sider med forfatterens tanker mens hun var syk. Den ble nok litt tung å komme gjennom for selv om jeg kjenner meg veldig igjen i det hun skriver, med alle disse rare tankene, så ble det litt mye og tok tid. Kanskje derfor har den bittelitlle Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, blitt stående og vente. Men du verden for en liten perle av en bok, for en fantastisk historie om ensomhet. Hvordan et menneske kan gå gjennom hele livet og føle seg ensom og bli totalt oversett av omverdenen. Jeg forstår godt hvorfor Skomsvold fikk mange priser for denne boken for den er så mesterlig skrevet. For å kunne sette ord på disse tankene, må hun ha følt dette selv. Anbefales. Skomsvold har og skrevet diktbok og barnebok og også gitt ut enda en roman, med navnet 33. Den skal på min leseliste.
Mathea Martinsen har ikke hatt mye med andre mennesker å gjøre. Nå, som gammel rammes hun av en stor sorg, og hun blir redd for å dø før noen vet at hun har levd. Mathea finner fram brudekjolen igjen, baker pikekyss og går ut blant andre. Dette er forfatterens debut.
Blogginnleggene jeg skrev om Kjersti Annesdatter Skomsvold.
Det ble ingen bokblogg i desember. Jeg leste bare to bøker og derfor kommer de med her på januar, for jeg har ikke lest så all verdens denne måneden heller, men noen har det blitt.
Jeg leser stort sett på senga, men bruker å ta med boken ned og ha den liggende på en stol og tenker jeg skal lese på dagtid. Det gjør jeg sjelden, men hver gang jeg passerer boken, blir jeg fylt av glede og da har det sin misjon likevel.
Jeg skal og ut og reise om en måneds tid og allerede nå har jeg plukket frem de bøkene som skal få være med på turen. For mange vil det nok høres teit ut, men jeg skal på cruise i juli og da har jeg allerede nå begynt å peke ut de som skal få fylle cruisebiblioteket vårt på lugaren. Det finnes ikke noe herligere enn å ligge på en solseng, med noe forfriskende å drikke og med boken i hendene.
Første boken jeg leste i desember er en jeg anbefaler alle å lese. Forvist av Robert Dinsdale. Bilde og teksten under bildet er hentet fra http://juritzen.no/
Boken handler om de britiske barna som ble sendt fra England til Australia etter andre verdenskrig. Det jeg likte med boken var at vi fikk følge hovedpersonen også etter at han hadde blitt en fri mann. Vi får følge flere av barna og hvordan dette påvirker dem. Mens noen lengter hele tiden tilbake, er det andre som lettere innretter seg etter forholdene og godtar sin skjebne. Så lengter man etter det som en gang var, men som kanskje ikke er som før lenger eller at det ikke er som man trodde. Anbefales til alle leseglade mennesker.
I desember 1948 blir ni år gamle Jon Heather forlatt av sin mor. Han er overbevist om at hun vil komme tilbake, men noen uker senere blir Jon sendt på båt til Australia. I Australias ødemark venter et strengt regime med hardt arbeid og jerndisiplin. Mange år senere begynner kampen om å få komme hjem.
Etter annen verdenskrig ble rundt 3300 barn sendt fra Storbritannia til Australia. De fleste av dem var mellom tre og fjorten år. Forvist forteller den ekstraordinære historien om den tvungne migrasjonen og hvordan den påvirket en generasjon av barn.
Etter en bok om tragiske skjebner er det fint med noe lett underholdende. Lavendelhagen av Lucinda Riley. Riley er jo en typisk feelgoodforfatter, men her skriver hun og om motstandsarbeidet under andre verdenskrig, hvordan britene sendte spioner til Frankrike. Jeg likte denne boken. Den hadde mer innhold enn bare hjerte og smerte og er til tider ganske så spennende. For min del skriver Riley så bra at jeg nok kommer til å lese alle hennes bøker. Foreløbig har jeg lest Orkideens hemmelighet og Jenta på klippen, men jeg synes Lavendelhagen er veldig bra i forhold til de to andre, som var helt ok.
Bilde og tekst under de neste bøkene er hentet fra Bokklubben
Sør-Frankrike 1998:
Når Emilie de la Martinières mor dør, arver datteren det gamle slottet
som har vært i familiens eie i århundrer. Emilie er nært knyttet til
stedet, men det er mye hun ikke vet. Hva har foregått i det hemmelige
rommet hun finner i slottets kjeller, og hvorfor snakket faren aldri om
det som skjedde under krigen? Og hvem er den mystiske Sophia som har
etterlatt seg en notatbok fylt med de vakreste dikt?
London 1943:
Den unge Constance Carruthers blir trukket inn i motstandsarbeidet og
kommer til det okkuperte Paris som spion idet konflikten er på sitt
verste. Her havner hun uforvarende i en velstående familie, og før hun
vet ordet av det befinner hun seg midt i et komplisert spill av løgner
og bedrag. Til slutt blir hun nødt til å søke tilflukt i familiens gamle
slott i Sør-Frankrike.
I januar startet jeg med første bok i en triologi, jeg har hatt stående lenge i hylla. For å slippe å skrive om alle på en gang, leste jeg nå i første omgang, den første boken og likte den svært godt.
Sarah Lark, den lange hvite skyens land, trilogi fra New Zealand.
Underholdende var den og jeg gleder meg til å følge familiene videre i de neste bøkene, Maorienes sang og Kivien kaller. Her har vi alt, historie, familiedrama, alle typer mennesker, kjærlighet og hat.
Britiske, unge kvinner krysser jordkloden og søker lykken i arrangerte ekteskap med koloniherrer i et fremmed land.
London 1852. Helen Davenport er ugift og guvernante i en velstående familie, men lengter etter mann og barn. I New Zealand er det overskudd på gifteklare ungkarer. Da Helen får muligheten til å reise dit for å gifte seg med en sauebonde hun aldri har møtt, bare brevvekslet med, griper hun sjansen.
Samtidig blir den vakre rikmannsdatteren Gwyneira Silkham brukt som innsats i et kortspill. Den mystiske baronen som har vunnet henne, vil gifte henne bort til sønnen sin. Familien er skandalisert, men Gwyn er glad for å begynne et nytt liv i New Zealand, langt fra sosietetslivet i Wales
Da var jeg klar for litt spenning i tilværelsen og tok fatt på et nytt navv, et pseudonym til og med, Samuel Bjørk, Det henger en engel alene i skogen. Huttutu, den var spennende. Korte kapitler som gjør at du må lese litt til og bare litt til, og så litt til. Rystende også, siden det er barn involvert, men du verden så spennende. Elsker sånne bøker der jeg selv prøver å finne ut hva som har skjedd. Anbefales alle krimelskere. Grøss og gru 🙂 Ja, jeg må bare innrømme at på et punkt greide jeg ikke å la være å titte litt lenger bak 🙂
En mann skal ut og lufte bikkja for å dekke over gårsdagens fyll og sin dårlige samvittighet. Plutselig forsvinner hunden mellom trærne. Der oppdager mannen den lille jenta som henger i et tre. Dinglende over bakken. Med skolesekken på ryggen. Og en lapp rundt halsen der det står “Jeg reiser alene”. Politietterforsker Holger Munch blir satt på saken og skjønner fort at han trenger hjelp fra den tidligere kollegaen Mia Krüger. Men Mia som alltid har vært så slank og sunn, ser nå syk ut. Virkelig syk. Holger Munch reiser for å overtale henne til å tre inn i tjeneste igjen. De vet lite og ingenting om hvilket mareritt som skal møte dem.
Etter denne trilleren tok jeg fatt på en som har ventet altfor lenge. De grenseløse av Jussi Adler-Olsen. Jeg elsker jo gjengen i kjelleren med Carl, Assad og Rose. Denne boken var like spennende som de andre. Et komplott du tror du skjønner omfanget av, men så skjønner du ikke alt likevel. Nå lurer de jo også rundt hjørnet med enda en ny bok, Selfies. Det er bare å glede seg.
Alberte
En grytidlig morgen i 1997 syklet vakre, unge Alberte hjemmefra. Alberte var en sånn jente som ikke trengte å be om noe som helst – alt hun ville ha, kom til henne helt av seg selv. Hun var altså både svært populær og ganske upopulær. Senere samme dag ble hun funnet død, påkjørt med en sånn kraft at hun ble funnet hengende i et tre. Carl stønner ved synet av Habersaats omfattende arkivmateriale, han vet at det betyr bare én ting: arbeid, og atter arbeid. Vil det overhodet være mulig å finne spor etter så lang tid?
Han er en stor forfatter for meg. Jeg var så heldig å få møte han en gang der han fortalte om sitt forfatterskap.
Hvordan han blant annet var opptatt av at Wallander måtte være en folkelig skikkelse og hvordan leserantallet gikk opp etter at Wallander fikk diabetes. Jeg berømmet han også for hvordan han er så flink til å se inn i hodet til folk, og han sa at det var jo det en forfatter gjør, men ikke alle er like gode til nettopp det.
Mange blir overfladiske og lever seg ikke inn i historien de skriver og da faller de gjennom hos meg.
Han fortalte også at han brukte å sitte og smuglytte til andres samtaler og lærte veldig mye av det.
En av mine favorittbøker av Mankell er Italienske sko. Jeg gledet meg derfor men også følte vedmod til å lese Svenske gummistøvler som er en frittstående fortsettelse av Italienske sko.
Jeg ble ikke skuffet, Henning Mankell er en stor historieforteller og jeg savner han allerede.
Svenske gummistøvler bør leses av alle som liker å lese og er interessert i det vanlige mennesket. Det er og sårt å vite mens du leser boken og han skriver om døden, at han selv venter på den skal komme.
Tekster under bilder er hentet fra Bokklubben
Det er høst i den svenske skjærgården. Fredrik Welin tar som vanlig en sovetablett før han legger seg. Da han våkner, er det i siste liten, huset er overtent, og han får så vidt reddet seg selv og to venstre gummistøvler ut av flammene. Huset var hans verden, hans arv, hans stadig pågående prosjekt og hans tilfluktsted etter en stygg legetabbe han var ansvarlig for en del år før. Nå er absolutt alt han hadde borte. Det viser seg at brannen var påtent. Hvem kan ha villet ødelegge det vakre skjærgårdshuset? Eller drepe Fredrik? Det eneste han er (nesten) sikker på er at det ikke var ham selv, slik politiet og forsikringsselskapet tror.
Jeg har tidligere lest Jordmoren fra Venezia, Roberta Rich. Jeg tok nå fatt på Jordmoren i haremet som er oppfølgeren.
Dette er en dameroman, med litt spenning og romantikk og eventyr fra 1600 tallets Konstantinopel. Det som nå er Istanbul. Underholdende lesing, perfekt for solsengen. Gleder meg til neste boken av Roberta Rich, hvis det blir en. Minner meg om forfatter Marina Fiorata, og at jeg har en bok av henne jeg ikke har lest enda, nemlig Beatrice og Benedikt. Den må jeg ha med på neste ferie.
Jordmoren fra Venezia er tilbake i en ny og overbevisende historisk roman.
Denne gangen får hun hendene fulle i det største haremet i 1600-tallets Konstantinopel. Når Sultan Murat III plukker seg ut den jødiske jenta Leah til å bære frem hans arving, blir Hannah Levis omsorgsevner satt på prøve. Vil hun risikere livet for å hjelpe Leah som bare ønsker å flykte?
Jeg liker i grunnen ikke biografier, da jeg ikke liker å lese om personer som lever, blir ofte kjedelig for meg. Sikkert helt feil av meg, for nå hadde jeg kjøpt Krystallslottet av Jeannette Walls, som nettopp er en selvbiografisk bok. Forfatteren forteller fra sin egen barndom. Hun forteller enkelt og greit hvordan de hadde det, fra et barns synspunkt. Barn tar det jo ofte som det er og stiller ikke så store spørsmål med tilværelsen. De tror ofte at alle har det som dem, men Walls har helt klart vokst opp i en svært dysfunksjonell familie. Likevel forteller hun som om det var fiksjon ikke sannhet og det er jo nesten så man ikke kan tro det er sant hva man leser. En fantastisk bok å lese. Jeg er så glad jeg kjøpte den.
I Krystallslottet skriver Jeanette Walls om sin oppvekst med eksentriske og nomadiske foreldre. Faren Rex er alkoholiker, og moren, Rose Mary, er kunstner og lettere gal. Rose Mary prioriterer maling og litteratur høyere enn mer hverdagslige sysler:
“Hvorfor tilbringe en hel ettermiddag med å tilberede et måltid som forsvinner i løpet av en time, når man på samme tid kan male et bilde som varer for evig?” spør hun barna. Dermed er det duket for blant annet kattemat, meloner og popkorn til middag. Faren Rex er varm og kjærlig, men når han blir full, blir han destruktiv, upålitelig og til tider voldelig. Han er dessuten en travel oppfinner av en maskin som skal finne gull og gjøre familien rik.
Jonathan Odells bok, Helbredelsen var en bok jeg likte svært godt og jeg gledet meg til å lese Vida og Miss Hazel. Jeg føler at dette kunne vært en veldig bra historie, men på en eller annen måte virker det på meg som det er et hastverksarbeid. Mye kunne vært luket ut for å skjerpe historien. Ofte blir jeg sittende og tvile om det er sånn det var liksom. Det skifter fra jeg synes det er veldig bra og så blir det dårlig og så bra igjen. For meg kunne denne boken heller vært 50-100 sider kortere og historien skarpere. Den blir ok for meg, men ikke noe mer. Den er langt fra like god som Helbredelsen og andre bøker i samme sjanger, som Barnepiken, Bursdagsgaven, tilbake til Tall Oaks, Øya under havet , osv
Vida, Hazel og Johnny
Tre stemmer bærer likevel tydeligere enn alle de andre – to kvinner og en liten gutt, ufrivillig kastet sammen i et utrivelig fellesskap. Hazel, bilselgerens unge kone, innser raskt at de lokale kvinnene med gamle penger og gamle navn aldri kommer til å akseptere henne som mer enn en håpløs oppkomling. Hun begynner etter hvert å avreagere ved å kjøre fort, gjerne i lett beruset tilstand. Etter en fryktelig tragedie, blir drinkene flere og farten større, og etter et kræsj på sheriffens plen innser til og med den positive Floyd at kona må stagges. Hun sendes bort, dopes ned, og når hun kommer hjem igjen, regjerer hushjelpen Vida. Vida har sin egen grusomme bakgrunnshistorie og sin egen hevnlyst å pleie, og følger ivrig instruksen om å sørge for at husfrua er tilstrekkelig neddopa til at hun ikke kommer seg ut av senga og gjør skam på sin mann.
Den mest rørende skikkelsen er Hazels seks år gamle sønn, Johnny. En redd og rar liten gutt som iverksetter all verdens planer for å vekke moren og få henne opp av senga for å ta til motmæle mot den ubarmhjertige Vida.
Bøker blir jo ofte kjøpt på impuls av meg. Denne siste boken i november lå på et utsalgsbord, i pocket, litt slitt i kantene , halv pris av halv pris og jeg tenkte skitt au, du skal få være med hjem. Stor var overaskelsen da jeg oppdaget at det var bok nummer to av Jeanette Walls. Hvem som hjalp meg med den utvelgelsen vet jeg ikke, men det var i så fall en merkelig tilfeldighet. Jeg oppdaget det ikke før jeg skulle plukke månedens bøker for lesing.
Sølvstjernen av Jeanette Walls. Nok en bok om oppvekst. Mye er nok tuftet på selvbiografien hennes, men den falt i smak hos meg. Dette er en forfatter jeg vil følge fremover. Jeg gleder meg allerede til den tredje boken hennes, Ville hester, som handler om forfatterens bestemor.
Bli med 12 år gamle Bean Holladay på hennes reise for å oppdage sannheten om familien, på hennes opprør mot håpløse oppvekstvilkår, og hennes triumf over voksen urettferdighet.
Året er 1970. Bean Holladay er tolv år, og søsteren hennes Liz er femten år gammel når den artistiske moren deres forlater dem for å finne seg selv. Den svevende moren, som alltid stikker av ved minste tegn til trøbbel, legger igjen nok penger til døtrene sine så de klarer seg en måned eller to.
Når Bean en dag kommer hjem fra skolen og ser en politibil uten for hjemmet sitt, hopper de to søstrene på første buss. De krysser kontinentet og finner veien til Virginia hvor deres onkel Tinsley bor i et forfallende gods, som har tilhørt familien i generasjoner.
Halve oktober ble tilbragt i solen og da ønsker jeg meg litt lett litteratur.
Jeg startet med Nå som jeg har funnet deg av Ciara Geragthy.
Dette var en fin bok. Gjenkjennende på mange vis når man har barn ihvertfall, men også om sorg og savn og at ikke alt går som man ønsker og hvordan man blir preget av det. En stille, fin bok synes jeg. Anbefales.
Tekst under bildene er hentet fra Bokklubben:
Drosjesjåføren Vinnie vet at skolebøker er dyrt, at tenåringsdatteren stadig havner i trøbbel og at den sju år gammel sønnen fremdeles tisser i sengen om natten. Hva han ikke vet, er hvor kona hans er, eller hvordan han vil fungere som alenefar.
Ellen vet hvor mye det koster å ta taxi til fysioterapeuten og kirkegården. Hun vet at hun aldri kommer til å sette seg bak et ratt igjen etter den forferdelige ulykken. Hva Ellen ikke vet, er hvordan hun skal komme seg videre. Hun vet heller ingenting om Vinnie, som hver uke kjører henne til fysioterapi.
Og ingen av dem vet at de kommer til å forandre hverandres liv.
Nå tok jeg først fatt på Fioler i mars. Ja , frost i mai og fioler i mars, haha.
Vel, den var grei nok som ferielektyre, men det blir disse enkle kjærlighetshistoriene etter samme mal. Kommer fra en mann, tragisk brudd, sorg og drømmer om en ny og vips så dukker han opp. Enkle greier liksom. Jeg anbefaler deg ikke Sarah Jio, hvis du ikke ønsker å lese noe du glemmer i neste øyeblikk.
En ny bok fra forfatteren av Frost i mai, Huset på stranden, Morgengry og God natt, June
Da Emily Wilson var i tjueårene, lå verden for hennes føtter. Hun hadde skrevet en bestselger, hun var gift med drømmemannen og det var ingenting som tydet på at ikke lykken skulle vare.
Ti år senere har lykken snudd. Derfor takker hun ja når grandtanten, Bee, inviterer henne til å tilbringe hele mars måned på Bainbridge Island. Emily lengter etter å slappe av ved sjøen, samtidig som hun kan drive research til sin nye roman. Men så finner hun en vakker dagbok fra 1943, og den viser seg etter hvert å inneholde overraskende forbindelser til hennes eget liv.
Jeg hadde jo med enda en i kofferten og startet på nytt, denne gangen med Morgengry. Egentlig var settet ganske så spennende med husbåter og ei som hadde forsvunnet for mange år siden og ingen visste hva som hadde skjedd med henne, men for meg ble det altfor kjedelig. Side opp og side ned med kjærlighetspjatt som fra en typisk stjerneroman på nittitallet. Ja, jeg vet at mange elsker denne type bøker og det skal de få lov til. Vi har alle hver vår smak når det gjelder litteratur og jeg liker feelgoodromaner, men dette var hastverksarbeid. Her kunne Jio lagt mye mer innhold i boken sin enn den unge piken som venter på gubben skal komme hjem fra jobb. Slutten kunne hun også gjort mye mer ut av. Det var som om hun plutselig kom på at hun måtte finne på en slutt så vi fikk vite hva som hadde skjedd med den forsvunnede og der hadde hun dårlig fantasi. Men igjen, kun min mening. Mange elsker Sara Jio, hos meg står hun desverre ikke høyt på leselisten lenger.
Ada forsøker å komme til hektene igjen etter en ulykke hun klandrer seg selv for. Hun bestemmer seg for å bryte opp fra det vante livet og alle minnene, og leier en husbåt på Lake Union i Seattle.
Ikke lenge etter at Ada har flyttet inn, oppdager hun en gammel kiste som har tilhørt en kvinne som har bodd på båten før. Det viser seg at Penny Wentworth forsvant sporløst i 1959, men ingen av naboene er villige til å si noe om den gamle forsvinningssaken. Ada begynner å grave i saken, og etter hvert som hun finner ut mer om bakgrunnen hennes, viser det seg at det er en forbindelse mellom Pennys mystiske fortid og Adas egen uvisse framtid.
Heldigvis hadde fruen flere bøker i kofferten. Jeg fant frem En himmel av brev av Alyson Richman.
Samme forfatter som skrev Hele livet på en dag. Jeg likte den,men jeg tror jeg likte denne enda mer.
Dette er en bok jeg anbefaler. Bra historie, ble en pageturner for meg. En bok jeg har glad jeg har lest og jeg venter spent på neste av samme forfatter.
Den neste heter Et hav av minner og denne gangen tar hun oss med til Chile. Jeg gleder meg allerede.
Portofino, Italia 1943: En ung kvinne på flukt går av båten i en liten landsby. Hun har falske papirer og er livredd for å bli avslørt av de tyske soldatene som kontrollerer passasjerene. Plutselig dukker en fremmed mann opp og hevder at han kjenner henne. Soldaten lar henne gå, og hun har ikke noe annet valg enn å bli med den ukjente mannen til huset hans på klippene. Det er hennes sjanse til å overleve.
En ny roman fra forfatteren av bestselgeren Hele livet på en dag.
Når jeg pakker feriekofferten, er det bøkene jeg pakker først. De ligger ofte klar i en stabel og venter, ukesvis før jeg drar, slik at hver gang jeg ser stabelen kan jeg glede meg. Både gubben og jeg elsker å lese når vi er på tur. Når vi var på cruise et år, døpte barnebarnet hylla ved senga for biblioteket. Der stod de linet opp og ventet på tur. Gubben leser krim og nå henger jeg litt etter på den biten, derfor fant jeg ut at jeg må vel prøve meg på en krim igjen, så vi kan kvitte oss med noen pocketbøker. Gi dem videre til andre som liker å lese.
Jeg leste derfor Løgnen av Yrsa Sigurdardottir. Jeg likte så godt de første bøkene til Yrsa, men nå synes jeg de blir så spøkelsesaktige. De skal liksom hele tiden avspeile at det er noe mystisk der som man ikke kan se. På Island tror jo brorparten av folket at det er et liv etter døden, og jeg er enig med dem i det, men dette blir for dumt for meg. Jeg liker bedre rette etterforskningsaker. Jeg har ikke lest alle av henne enda, Jeg har igjen Dødskipet og så de aller nyeste og jeg skal lese de også, selv om jeg er litt skuffet. Men gubben likte den, så det er nok bare jeg som er litt sær. Man må også holde tungen beint i munnen i denne boken for å holde styr på alle datoer.
Et helikopter er på vei for å hente fire mennesker som er værfaste på et fyr. Når de nærmer seg fyret ser de en kvinne sitte bøyd over en såret mann. Hun har en kniv i hånden, hun kikker opp mot helikopteret og hun skriker …
Løgnen er nok en spennende roman fra Islands store krimforfatter Yrsa Sigurdardóttir. Gradvis avdekker hun sannheten om hva som skjedde ute på fyret, samtidig som hun reflekterer over når man skal la noen leve, og når det er best å la et menneske man er glad i, dø.
Som så ofte skjer med meg når en bok er rost opp i skyene, så blir jeg innmari skuffet.
Hvorfor i all verden mener så mange at dette er en så fantastisk bok.
Den var ok, men ikke noe mer enn det, for meg.
En mann kommer fra fattige kår, blir universitetslektor, gifter seg med en eksentrisk kone, får en datter, litt problemer på arbeidsplassen, er utro, blir så syk og dør. For meg er det ikke noe som gjør denne boken eksempsonelt god. Til tider synes jeg den er kjedelig. Mange ord for å si lite egentlig. Jeg er ingen litteraturekspert, sikkert derfor den faller til kort hos meg. Helt ok, ikke noe mer.
Tekster under bildene, er hentet fra Bokklubben
William Stoner er født mot slutten av det 19. århundre i en lutfattig bondefamilie i Missouri. Han blir sendt til universitetet for å studere agronomi, men forelsker seg i stedet i litteratur og omfavner livet som akademiker. Etter som årene går, møter Stoner motgang på motgang: Hans ekteskap inn i en respektabel familie fremmedgjør ham fra foreldrene, hans karriere bremses, hans kone og datter vender seg vekk fra ham og en skjellsettende forelskelse blir satt under press fra trusselen om skandale. Hans liv er stille, og etter hans død er det få som husker ham. Likevel, med oppriktighet, medfølelse og en intens kraft avdekker denne romanen universelle verdier. Stoner forteller om de konflikter, tap og seire som mennesker gjennomlever selv om de ikke noteres i historiebøkene og tar tilbake betydningen av hvert enkelt menneskes liv. Denne dypt rørende, lysende romanen er en stille, men perfekt leseropplevelse.
Jeg leste deretter Oljeregnbuer, Angela Hagen.
Jeg er ikke så veldig glad i bøker fra Norge i nyere tid, men synes boken til Hagen var fin. Hun har en skrivemåte som faller meg lett å lese. Et språk uten altfor mange inngående beskrivelser, men likevel nok til at man går bak fasaden. Boken har kun vel 200 sider og jeg synes kanskje at den kunne vært litt lenger. Jeg kunne tenkt meg å blitt enda bedre kjent med hovedpersonenes oppvekst. Det morsomste for meg var nok gjenkjennelsen av området hun beskriver, klatremiljøet og bensinstasjonen, som også er i mitt minne, da vi kommer fra samme kommune. Jeg likte svært godt at hun beskrev mye av det akkurat som det var, kun enkelte ting var flyttet litt på i forhold til virkeligheten. Gleder meg til å se hva som blir neste bok fra Angela Hagen.
En av de første sommerdagene får Tess et postkort. Motivet er bensinstasjonen utenfor Åndalsnes, der hun og broren Tony vokste opp. Norge hadde nettopp funnet olje, faren Frank skulle tjene seg rik, moren Lydia kom fra Amerika og hadde aldri sett slike fjell før. Tretti år har gått siden den gang. Nå har Tony stukket av fra rusrehabilitering, det er han som har sendt postkortet.
Tess reiser til hjemtraktene for å lete etter broren. Der møter hun fjellklatreren Andreas, som var Tonys venn og holdepunkt på institusjonen. De to trekkes mot hverandre. Samtidig blir Tess konfrontert med sin egen familiehistorie: moren som til slutt forlot dem, farens drømmerier og vidløftige planer. Tony har alltid hatt behov for beskyttelse, og Tess er den som har vært der for ham.
Hva om Tony er borte for godt? Døden er alltid verst for dem som er igjen, er den ikke? Noen ganger kan det å forholde seg til sin egen familie virke som det vanskeligste i verden.
“Oljeregnbuer” er en skarpsynt og medrivende roman om forsvinning, risiko, begjær og ville, forrevne fjell.
Jeg leste deretter Barndomshjemmet, Lisa Jewell.
Denne boken likte jeg svært godt. Jewell beskriver hvordan en person med samlemani, tenker og føler. Den er skrevet med kjærlighet, ikke fordømmelse.
En med samlemani, samler på opplevelsen knyttet til tingen, enten det er en plastpose eller en reklame. De er redd for at kaster de den tingen, vil opplevelsen bli glemt for dem, at de lykkelige øyeblikkene da vil forsvinne. Det er nok ingen a4 familie dette og vi får følge alle Birdmedlemmene videre i livet til gjenforeningen etter morens liv.
De fire barna i familien Bird har en spesiell, men lykkelig barndom. De vokser opp i et sjarmerende gammelt steinhus i en idyllisk landsby, med lange kvelder i et varmt og koselig kjøkken og med late, solfylte sommerdager i den blomstrende hagen. Moren deres er en vakker og eksentrisk hippie som elsker å gjøre de mest hverdagslige sysler til glitrende øyeblikk i barnas liv.
Under en påskemiddag skjer det en tragedie som er så grufull at den river familien i stykker i årene som følger. Barna blir store, flytter ut og skaper sine egne liv. Snart føles det som de aldri var en familie i det hele tatt. Men en dag må alle reise tilbake til barndomshjemmet – og konfronteres med det som skjedde den påskekvelden da de var små.
Undringens makt, Ann Pachett var neste bok ut.
Det var et annerledes eventyr og falt absolutt i smak. Mistenker at noen av kritikerne som blir sitert utenpå boken, bare har lest begynnelse og slutt, for den er ikke så rørende og tåredryppende, men den er en kjekk leseopplevelse. Kunne nok tenkt meg at hun kom seg ut i jungelen litt tidligere og kanskje litt mer fra barndommen istedetfor, men boken anbefales som underholdningslesestoff. Fin bok på solsengen i syden.
Dr. Marina Singh jobber som forsker for et legemiddelfirma, og blir sendt inn i de mest utilgjengelige delene av Amazonas for å finne sin mentor Dr. Annick Swenson. Hun har tilsynelatende forsvunnet i jungelen mens hun jobbet med å fremstille et legemiddel som vil kunne gjøre kvinner fruktbare til langt inn i alderdommen. Undringens makt tar deg med på en magisk reise inn i en eventyrlig og skremmende verden. Marina Singh blir konfrontert med sin egen vanskelige fortid mens hun leter etter sannheten om det dødelige maktspillet rundt en ny vidundermedisin.
Avslutningen på måneden er en av de bøkene som gir meg gleden av å lese. Kraften av en, Bryce Courtenay. Den mest leste forfatteren i Australia, kom an Norge, vi vil ha flere oversatt. Kjøpt for 50 kr på boklageret, 700 sider og jeg ønsker meg 3 bind til. Jeg ville ikke at den skulle ta slutt. Jeg vil ha mer Peekay. Denne boken går inn i rekken av mine bedre leseopplevelser og jeg må ha flere bøker av denne forfatteren. Jeg gråt og jeg lo, det er en rekke situasjoner som er så humoristisk skrevet at jeg lo høyt, samtidig gråter jeg over brutaliteten og rasismen og mobbingen. Denne boken har absolutt alt en bok skal ha, for meg.
Romanen handler om Peekay, en hvit gutt som strever med å vokse opp i Sør-Afrika på 30-tallet med rasisme og hat. Han gir aldri opp og blir til slutt dyktig både på skolen og i bokseringen. Han blir et forbilde og en samlende kraft for et nytt Sør-Afrika.
Familie- og bilferie gir ikke rom for lesing, men bøkene går ikke sin vei.
Jeg slår derfor sammen juli og august, for det spiller jo ingen rolle.
Bare så jeg ikke senere lurer på hvor juli ble av liksom.
Man er jo litt glemsk også.
Men du verden det ble mange flotte bøker.
Riktig noen gode opplevelser som anbefales.
Først ute var Når syressene hvisker, Yvette Manessis Corporon. Fin bok fra Hellas, for de som er glade i bøker derfra. Fin historie også. En bok jeg koste meg med, selv om den ikke går inn under århundrets beste, anbefaler jeg den. Den gav meg leseglede og det er viktig. Jeg er jo veldig glad i Hellas og gresk mat også, så det var gjenkjennende mye av det.
Tekst under bilder er hentet fra Bokklubben og står i kursiv
Sammen med den vesle datteren Evie er Daphne tilbake på den greske øya der hun tilbrakte så mange lykkelige somre sammen med sin yia-yia, sin greske bestemor. Om noen få dager kommer Stephen, mannen hun skal gifte seg med, og alt er klart for bryllup.
Men gjensynet med bestemoren – og møtet med en mystisk mann – får henne til å tvile på om hun har gjort det rette valget. I løpet av noen intense dager på den frodige greske øya veves myter, magi og bestemorens egne hemmeligheter sammen til en vakker fortelling om kjærlighet og familieliv.
Frost i mai , Sarah Jio, var også en fin bok. Lettlest og underholdende. Jeg likte denne boken men må innrømme at jeg var også bittelitt skuffet for jeg har hørt så mange som elsker hennes bøker. Det var nok bare mine forventninger som var for høye for boka var grei den og jeg kommer til å lese alle Jios bøker. Fin bok å ha som ferielektyre. Jeg har en til av henne i bokhylla og den blir nok ikke stående der så lenge før jeg tar fatt på den, kanskje på en solseng i Spania i oktober, tenker jeg.
I Seattle, en vårkveld i 1933, sier alenemor Vera Ray god natt til sin tre år gamle sønn, Daniel, og går på nattskift på hotellet. I løpet av natten begynner det å snø og blåser det opp til storm, til tross for at det er i mai. Når Vera endelig kommer hjem, er Daniel forsvunnet fra sengen sin. Utenfor huset oppdager hun guttens favorittbamse liggende etterlatt på den isete gaten, men alle andre spor er dekket av snøen. Vera prøver febrilsk å finne ut hva som har skjedd med gutten.
I mai måned åtti år senere raser en lignende snøstorm over Seattle. Journalist Claire Aldridge blir satt til å dekke hendelsen og se den i sammenheng med stormen i 1933. Hun kommer over saken med det forsvunne barnet, og blir nærmest besatt av å finne ut av hva som hendte med den lille gutten. Samtidig blir kun klar over en uventet forbindelse mellom henne selv og Vera
Deretter tok jeg fatt på en jeg anbefaler veldig varmt til de som liker bøker som Barnepiken, tilbake til Tall Oaks, Burdagsgaven, osv. Å slentre plystrende forbi kirkegården, Susann Crandall. Dette er en god leseopplevelse for meg. Tar opp problematikken om raser, samt at livet ikke bestandig går på skinner, enten man er svart eller hvit. Jeg har allerede anbefalt den videre til flere og det vil jeg fortsette med. Og vil lese flere bøker av henne. Det flyvende sirkus er utgitt på norsk og jeg håper flere av hennes bøker blir oversatt hvis de er like bra som denne.
Det er 4. juli 1963, den amerikanske nasjonaldagen, og Starla har fått husarrest igjen. Denne gangen fordi hun har knekt nesen på nabolagets plageånd. Det beste Starla vet er å se på paradene på nasjonaldagen, og hun greier å snike seg ut. Uheldigvis blir hun oppdaget. Hun får panikk, og er overbevist om at den strenge farmoren hun bor hos kommer til å gjøre alvor av planene om å sende henne på forbedringsanstalt.
Jeg leste så Bakklostermurene, Nuria Esponella. Dette var nok den boken som falt minst i smak i sommer. Den var slett ikke dårlig, men det var ikke helt den store historien bak alle sidene. Det er en bok i Falconesstil, så det er haugevis med spanske navn på personer og områder å holde styr på. For meg som er en hurtigleser, ikke den som leser sakte og tar inn alt, går det litt i surr. Noe av det var ganske spennende, og det er et innblikk i det som foregår bak klostermurene og hvor stor makt klostrene hadde på den tiden. Og selvfølgelig knivingen om makt mellom alle småkongene som var vanlig på den tiden, allianser for så å dolke hverandre i ryggen. Det tar og for seg hvor tøft det var å være bønder som måtte betale skatter til klosteret når de knapt hadde noe å leve for selv. Det var tøffe tideri 1100 tallets Spania. Ok bok, men ikke en jeg vil huske til evig tid.
Historisk roman om det store eventyret. Om kjærlighet, frykt, overtro, personlig vekst og med en intrikat kriminalgåte. Handlingen foregår ved det mektige benediktinerklosteret Sant Pere de Rodes i Nord-Spania på 1100-tallet – et valfartssted for pilegrimer på vei til Santiago de Compostela, Roma eller Det hellige land. Trellen Blai er en foreldreløs gutt med en stor skam på sine skuldre, og jobber under mester Peire, en navngjeten billedhugger som har fått i oppdrag å lage en monumental marmorportal til klosterets kirke. Blai forelsker seg hodestups i mesterens datter, en umulig kjærlighet, og også farlig – for mesteren har lovet henne bort til visegrevens sønn. Mot et fascinerende historisk bakteppe følger vi den unge trellens kamp for frihet og kjærlighet i et brutalt samfunn, og når klosterets berømte relikvier etter apostelen Peter forsvinner, åpner det seg uante muligheter for Blai. Romanen bygger på historiske personer og hendelser, og klosteret Sant Pere de Rodes er i dag en stor turistattraksjon.
Mandeltreet, Michelle Cohen Corasanti, var et impulskjøp jeg aldri vil angre på. Rått og brutalt men likevel med håp, får vi igjen møte konflikten mellom Palestina og Israel. Sett fra Palestinernes side, men likevel med ulik vinkling. Minner meg om Morgen i Jenin, som og var en veldig sterk roman med samme tema. Vi møter et brødrepar som går hver sin vei, en mener konflikten bør løses med fred mens den andre ønsker hevn, et stadig tilbakevendende spørsmål.
En bok som etter min mening er en must for alle som ønsker å lese bøker med utgangspunkt i det virkelige liv og brutaliteten som råder der det er krig.
1955. I en fattig palestinsk landsby underlagt israelsk militærstyre, blir tolv år gamle Ichmad vitne til at lillesøsteren blir drept av en landmine. Kort tid etter blir faren arrestert, og familien mister både hjemmet og levebrødet.
Men Ichmad er fast bestemt på å forsørge familien, og ved hjelp av sine ekstraordinære evner i matematikk og fysikk, vinner han et universitetsstipend som gjør det mulig. Studiene bringer ham ut på en inspirerende reise i en verden full av fordommer, men også uendelige muligheter.
Mandeltreet er en evig aktuell roman – en dramatisk og sterk beretning om hat og konflikter, men også en vakker historie full av håp og optimisme.
Den sist leste boken i august så ut som en dameroman på utsiden og jeg hadde ikke så store forventninger men den var råbra.
Til vi ses igjen, Dina Jefferies. Dette er Jefferies debut og litt av en debut. Vi følger en mor i sin leting etter sine døtre til hun får forståelse av at de er omkommet og må leve videre med den store sorgen. Samtidig følger vi en av døtrene som vokser opp i troen på at moren er forsvunnet. Men samtidig er denne boken så mye mer. Vi følger hovedpersonen på spennnende leting, blant terroriister i jungelen i Malaya, og datteren som blir misforstått og bortsendt på kostskole. En bok fra et land jeg ikke har lest noe fra, det som nå inngår i dagens Malaysia. En bok jeg anbefaler varmt til alle leseglade. Ikke la dere lure av et platt forsidebilde, boken er så mye mer enn en billig dameroman, det lover jeg.
Malaya, 1953. Da Lydia kommer hjem etter en reise, finner hun huset tomt. Det finnes ingen spor etter ektemannen Alec eller døtrene Emma og Fleur. Telefonlinjen er død.
Lydia får informasjon som gjør at hun begir seg ut på en farlig reise gjennom et borgerkrigsherjet land for å finne familien. I mellomtiden forsøker Emma og Fleur å tilpasse seg livet i sitt nye hjemland England. Emma insisterer på å holde bildet av moren levende, og nekter å tro at hun noensinne ønsket å forlate barna sine. Hun kan ikke forstå hvorfor hennes fåmælte far nekter å svare på spørsmålene hennes.
Lydia selv er knust etter det som har skjedd. Så oppdager hun det fulle omfanget av ektemannens ødeleggende forræderi og forferdelige svik.
