Endelig er Yrsa for fullt tilbake, uten de diffuse spøkelseshistoriene. Dette er en helt vanlig krim. Ikke noe makabert og skikkelig spennende, særlig på slutten, selv om jeg nok satt igjen og gjerne ville vite enda litt mer på slutten. Jeg vil vite hvordan det går videre i historien. Hva det gjelder, ja det må du selv lese for å finne ut, jeg røper ingenting.
Jeg anbefaler Galgen til alle som elsker krim og temaet er dersverre altfor aktuelt, det røper jeg heller ikke. Den som leser, får se. For meg ble dette en slukebok og jeg gleder meg allerede til neste av Yrsa.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Kagge forlag og boken er et leseeksemplar
Galgen
Drivende spenning blant islandske lavaklipper.
En ung investor blir funnet død – hengende fra en planke i naturområdet Galgahraun. Når politiet oppdager restene av en papirlapp festet med spiker til brystkassen hans, blir det tydelig at det ikke er snakk om et selvmord. Politietterforskeren Huldar blir satt på saken og oppsøker den døde mannens luksusleilighet på jakt etter svar. Der er også barnepsykologen Freyja, på oppdrag for å hente en liten gutt. Gutten kan ikke gjøre rede for hvorfor han befinner seg i leiligheten og har tilsynelatende ingen forbindelse til den avdøde – og foreldrene hans er ikke å finne. Nok en gang blir Freyja og Huldar involvert i samme etterforskning. Deres felles fortid er broket, men de blir nødt til å samarbeide. Hva er sammenhengen mellom drapsofferet, et tidligere ilandskylt kvinnelik og den lille gutten? Og finnes det flere ofre – som ennå kan reddes
Vi er mange som likte svæt godt Saras nøkkel av Tatiana de Rosnay, og jeg har lest flere bøker av henne senere, men jeg liker de ikke noe særlig. Etter Regnvokteren skal det mye til før jeg bruker tid på enda en for jeg syntes den var kjedelig. Vi følger familen Malegarde som er samlet i Paris for å feire faren Pauls bursdag og samtidig stiger Seinen over sine bredder. Paul blir syk og innlagt med hjerteinfarkt og sønnen Linden er den som forteller historien. Jeg blir rett og slett drittlei av å lese om den flommen som stiger cm for cm. Det blir anmasende for meg og jeg synes også at det er lite kjøtt på resten av historien. Nei, nå Rosnay, må du komme opp med en roman som gir glimrende kritikker før jeg skal bruke mer tid på deg.
Dette er ikke min smak rett og slett.
Bilde og tekst under bildet, er hentet fra forlaget Bazar og boken er et leseeksemplar
Tatiana de Rosnay, Regnvokteren
Familien Malegarde er samlet i Paris for å ferie faren Pauls 70-årsdag. I “Lysenes by” er det unntakstilstand, for Seinen går over sine bredder. Innestengt på hotellet trues også samholdet i familien og gammelt grums kommer til overflaten. Det tvinger dem til å konfrontere det uunngåelige.
Ja, da er den lest og jeg er storfornøyd. Jeg tror dette er den boken av søstrene som fanget meg mest, kanskje fordi den handler også om det spirituelle, som er sterkt tilstede i min hverdag.
Både historien fra Spania om sigøynerne og og historien fra Skottland, fenget meg og det romantiske hjerte/smerte, som jeg liker å kalle det, var holdt nede, helt i min stil.
Dette er også en av søsterbøkene som kan leses alene, uten at man mister noe, tror jeg
Nå gleder jeg meg veldig til fortsettelsen. Jeg er egentlig litt misunnelig på de som enda ikke har begynt på serien om de syv søstre
Her finner du omtaler til de andre søstrene. Jeg ser når jeg leste den fjerde, jeg syntes den var best og etter den femte, føles den best. Det betyr at jeg liker de godt når jeg leser de.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Cappelen Damm og boken er et leseeksemplar
I Månesøsteren er det Tiggy som skal finne tilbake til sine røtter. Idet vi møter henne befinner hun seg i det skotske høylandet, der hun har fått drømmejobben. Hun skal ta seg av dyrene på den store og isolerte eiendommen Kinnaird, som drives av den gåtefulle Charlie Kinnaird.
På Kinnaird treffer hun også Chilly, en eldre sigøyner som forteller henne at hun har en sjette sans som er nedarvet fra hennes forfedre – og at det er forutbestemt at han er den som skal lede henne tilbake til røttene i Andalusia i Spania.
I skyggen av det praktfulle Alhambra oppdager Tiggy sin forbindelse til de legendariske sigøynerne i Sacromonte som ble fordrevet under borgerkrigen – og til «La Candela» – sin tids mest berømte flamenco-danserinne.
Jeg humret godt og koste med med balladen om den bedrøvelige kafè, med de ulike menneskene og deres oppførsel.
Mc Cullers skriver så beskrivende at jeg ser for meg menneskene i bilder i hodet og da koser jeg meg.
Sitat.
Fetter Lymon hadde en rastløs dag og det lille ansiktet hans var fordreid og stramt av spenning. Han laget seg en matpakke til formiddagsmat, og så dro han ut for å finne skogmurmeldyret som denne dagen var oppkalt etter. En time senere var han tilbake igjen, med matpakken oppspist, og fortalte at skogmurmeldyret hadde sett skyggen sin, og at det dermed var dårlig vær i vente. Siden Miss Amelia og Marvin Macy begge lå og hvilte for å samle krefter, slik at han var overlatt til seg selv, fikk han for seg at han like godt kunne male verandaen på forsiden. Huset var ikke blitt malt på årevis – ja, gudene måtte vite om det noen gang var blitt malt i det hele tatt. Fetter Lymon skyndte seg å gå i gang og snart hadde han malt halve verandagulvet muntert lysegrønt. Det var en jobb med mye søl, og han fikk maling over hele seg. Typisk nok gjorde han seg ikke engang ferdig med gulvet, men gikk over til veggene; der malte han så høyt han rakk og stilte seg deretter på en kasse for å komme tretti centimeter høyere. Da han slapp opp for maling, var høyre side av gulvet lysegrønt og i tillegg var en takkete del av veggen blitt malt. Fetter Lymon lot det bli med det.
Jeg ble derfor litt skuffet når jeg oppdaget at balladen var over etter 100 sider og de neste, nesten 100 består av små fortellinger. Noen av dem er kjedelige, som tatt ut av en sammenheng, andre er litt fornøyelige men som likevel ikke har noe slutt, på et vis. Det er som om det er bare ideer til fortellinger som aldri er blitt ferdig skrevet, så litt skuffet var jeg også.
Jeg går ut fra at fortellingene måtte bli med hvis det skulle bli bok av det, siden hele boken er bare på 192 sider.
Men alt i alt er jeg glad jeg har lest den for Carson McCullers inspirerer og gleder meg.
Bildet og tekst under bildet er hentet fra Aschehoug og boken er et leseeksemplar
Miss Amelia er sterk, høy og velbeslått og driver et fremgangsrikt brenneri og en landhandel. At hun en gang var gift i bare ti dager, er det ingen som snakker høyt om. En dag kommer en pukkelrygget mann til byen. Han kaller seg fetter Lymon. Miss Amelia gir ham husrom, og fra den dagen forandres alt. Landhandelen blir til en munter kafé og byen og innbyggerne våkner til liv når fabrikkfløyten signaliserer at arbeidsdagen er over. En dag banker eksmannen på døren og Miss Amelia innhentes av fortiden. Det blir begynnelsen på et trekantdrama som ikke ligner på noe annet i verdenslitteraturen.
Carson McCullers mesterverk Balladen om den bedrøvelige kafé foregår i de amerikanske sørstatene der lenkegjengens sang lyder som et gresk kor. Men det er også en inderlig sang om kjærlighet og ensomhet og om når kjærlighet blir til vold, hat og svik.
Pachinko har ropt på meg en stund og endelig hørte jeg etter. Det er jeg glad for. Det var en bra bok.
Handlingen starter i Korea, i begynnelsen av 1900- tallet og frem til 1989.
Jeg likte best de ca første 400 sidene av den 560 sider lange romanen.
Det er ganske omfattende å skulle skrive om fem generasjoner og i starten ble jeg glad i hovedpersonene og likte godt fortellingen om hvordan de hadde det. Men så går vi over til nyere tid og jeg synes forfatteren da går for raskt frem.
Det hadde nesten vært bedre med to bind, der man deler mellom gammel og ny tid. Jeg merket at jeg ble en utålmodig leser etterhvert. Det ble litt for overfladisk i forhold til starten.
Men for all del, en meget bra bok som jeg er glad jeg har lest og som jeg er sikker på at veldig mange kommer til å like. Jeg ser også at det er mange fine omtaler på nettet av Pachinko.
Vær obs på at det er en ordliste bak i boken,for den har man bruk for underveis.
Bilde og tekst under bildet er fra Ashehougs sider og boken er et leseeksemplar.
Korea på begynnelsen av 1900-tallet. Japanerne har kolonialisert landet. Hoonie kjemper for tilværelsen, men har en sterk indre styrke og er full av omsorg for familien sin. Når Hoonies elskede datter, Sunja, blir gravid og sveket av elskeren sin, reiser hun til Japan for å føde barnet hun venter. Men tilværelsen i det nye landet byr på store utfordringer – diskriminering, fattigdom og katastrofer. Dette er bare starten på Sunja og hennes families utrolige historie gjennom fire generasjoner – fra den store depresjonen til 2. verdenskrig og frem til 1980-tallet.
Sagt om Pachinko
«En rik og velskrevet familiesaga om koreanske immigranter i Japan. Min Jin Lees Pachinko bør kunne nå mange lesere.» Gabriel Michael Vosgraff Moro, VG
«Lee har drevet grundig research og skapt strålende drama basert på verdenskriger og undertrykkelse, hvor også lidenskapen og kjærligheten får en viktig plass.» Erle Marie Sørheim, Dagbladet
«Vellykket koreansk familiesaga om livet i eksil. Pachinko er en rørende roman (…) en til tider glitrende roman som har alle de elementene man kan forvente av en klassisk historisk roman. Hvis du liker slike sagaer som du kan drømme deg vekk i og rystes av, helt til tårene overkvinner deg på slutten – da er dette boken for deg. Boka er en hyllest til hverdagsmenneskene, de ekte arbeiderne, de helt nederst i samfunnet, som alltid skraper seg opp igjen og gir livet et nytt forsøk, atombombe eller ei.» Mari Grydeland, Aftenposte
Spennende bok fra da svartedauden kom til England. Vi følger borgen Develish og Lady Anne, som forstår at sykdom og smitte henger sammen med, at det ikke kun er Gud som bestemmer hvem som skal bli syke eller ei.
I siste del av boken følger vi også en gruppe menn som tar seg ut av borgen for å undersøke om det finnes liv rundt dem og om de dermed kan finne mat og våpen med mere.
En bok som er veldig fengende og vanskelig å legge fra seg og det kom et stønn fra meg i går kveld, når siste ordet er
…………………….fortsettes.
Ja, nå har jeg sagt mange ganger at Ken Follett kunne ha delt inn sine bøker slik at vi slipper de tykke kolosssene, så nå gleder jeg meg veldig til Walters kommer med fortsettelsen. Den skal bli slukt ganske så raskt.
Jeg retter en stor takk til de i bokgruppene som anbefalte meg Endetid.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Gyldendal og boken er et leseeksemplar
Juni 1348, svartedauden kommer til England via et skip i havnebyen Melcombe i Dorsetshire. Helt uforberedt på denne dødelige sykdommen og hvor raskt den sprer seg, dør folk i tusentalls. Pesten sprer redsel og uhygge på sin vei.
Kirken proklamerer at sykdommen er Guds straff over mennesker som lever syndige liv. Men i borgen Develish og dens tilhørende landsby, tar Lady Anne kontroll over sitt folks fremtid med andre virkemidler enn bønner og botsgjerninger. Lady Anne er klok og selvstendig, en kvinne forut sin tid. Hun bestemmer seg for å innlemme alle landarbeiderne i borgen og stenge alle utganger og innganger for å holde avstand til pesten som nærmer seg området deres med rasende fart.
I dette nye innestengte samfunnet oppstår det både intriger og konflikter. Lady Anne skaper seg fiender, blant annet sin egen datter. Beslutningen om å stenge borgen kommer til å kreve mot, utholdenhet og oppfinnsomhet.
Er klar over at ordelingen er helt ute å kjøre for tiden, men det er fordi blogg.no har lagt om til WordPress.
De jobber med saken. Det vil ta for lang tid for meg å rette alle feil for de forskyver seg jo gjennom
hele bloggen.
Kristin Harmel, Når vi møtes igjen
Første uken i desember var vi i Karibien på cruise og hva passer vel bedre da, enn en bok av Kristin Harmel. Jeg har nå lest alle bøkene hun har gitt ut og gleder meg til flere. Jeg tror jeg har lest nesten alle mens jeg har vært på ferie, fantastiske ferie-bøker.
Når vi møtes igjen, synes jeg er en av de beste. På toppen er nok fortsatt Så lenge det finnes stjerner på himmelen.
Åpner du linken finner du linker til de tidligere omtalene.
En ny, stor roman fra forfatteren av Så lenge det er stjerner på himmelen
En dag mottar Emily, som nettopp har mistet bestemoren sin, et vakkert maleri som viser en ung kvinne som står midt i en åker under en lilla himmel. Kvinnen ligner på Emilys bestemor, men det fulgte ikke noe annet med bildet enn en håndskrevet lapp: «Han elsket henne hele tiden».
Når Emily begynner å nøste i dette mysteriet, leder sporene henne til en fangeleir i Florida, der tyske krigsfanger jobbet for amerikanske bønder. Men hva har alt dette med maleriet å gjøre? For å finne svar på det spørsmålet, må Emily legge ut på en reise som tar henne til München og tilbake til Atlanta og kunstnermiljøet der.
Carson McCullers, Hjertet er en ensom jeger
Dette er en roman jeg har sett mange har anbefalt. Det kom ut enda en av McCullers i høst. Balladen om den bedrøvelige kafè og andre fortellinger. Jeg ville derfor lese den første før jeg begynner på den.
Det var en veldig bra bok og merkelig at den kom ut i 1940 og at forfatteren var bare 23 år. Det er en bok om selve livet, usminket, slik det var på denne tiden. Menneskeskjebner rett og slett og ikke alle har det like bra. Anbefales.
Bildet og tekst hentet fra sidene til Aschehoug men boken har jeg kjøpt selv.
Døvstumme Singer blir en slags skriftefar, eller klagemur, for en fargerik samling mennesker i en liten sørstatsby på 1930-tallet. Alle som én betror de seg til han: Ungpiken som elsker musikk, den sorte doktor Copeland, den godhjertede barkeeperen og den krakilske kommunisten. Singer er der for alle, mens han lengter intenst etter sin greske venn Antonapulos som ble lagt inn på asylet i en annen by.
McCullers gir et lavmælt og krystallklart bilde av den daglige kampen omkring klasse, rase og kjønn og skildrer det fattige og harde livet i byen.
Hjertet er en ensom jeger er debutboka til amerikanske Carson McCullers, utgitt i 1940, da hun bare var 23 år gammel. Boken ble en sensasjon og gjorde navnet hennes kjent verden over. Hun viser i debuten en sjelden litterær modenhet, en menneskekunnskap og en livsinnsikt som treffer leseren midt i hjertet. Det er en inntrengende bok, full av ømme, varme og bittert sanne portretter.
Virginia Baily, Tidlig en morgen
Jeg har hennes siste bok på vent, Den fjerde kysten. Jeg liker best å lese en forfatter kronologisk, derfor passet det fint når jeg fant Tidlig en morgen, på salg hos min lokale bokhandler, Romsdal Libris. Kjøp en , få en til halv pris.
Jeg likte godt denne boken, men man må ha tunga beint i munnen når man leser, for her hoppes det i tid og person, i hvert kapittel. Litt nåtid og litt fortid. Sakte, men sikkert tråkles historien frem. Nok en historie om hvordan er jødisk barn, reddes fra Hitlers regime. Dog ville jeg nok ønsket å vite mer om hvordan det gikk med barnets familie. Men en fin historie om hvordan vår livshistorie former oss.
Jeg gleder meg til å ta fatt på Den fjerde kysten.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Bastion folag.
Tidlig en morgen
På en gate i Roma, en disig morgen i 1943, møtes blikket til to fremmede, unge kvinner. En av kvinnene, Chiara Ravello, er i ferd med å flykte fra den okkuperte byen. Den andre har blitt truet opp på planet av en lastebil med sin mann og sine små barn.I løpet av et øyeblikk, før hun har tid til å tenke på hva hun gjør, tar Chiara en beslutning som forandrer livet hennes for alltid: Høylytt hevder Chiara at den ukjente kvinnens sønn er hennes egen nevø og krever hans umiddelbare løslatelse. Til hennes forbauselse frigis barnet. Først når lastebilene kjører bort og hun har barnet ved sin side begynner Chiara å innse hva hun har gjort
Dette er en episk roman med en uforglemmelig, rørende og inspirerende historie om kjærlighet, savn og krigens mange ringvirkninger.
Jeg gledet meg til å ta fatt på Simon Strangers Leksikon om lys og mørke. Den skuffet ikke og jeg ble så inspirert av måten han skrev den på, som et leksikon, at jeg bare måtte skrive omtalen som et alfabet:
A for Anbefaler på det varmeste romanen Leksikon om lys og mørke av Simon Stranger
B for Bokhandelprisen som er vel fortjent
C for Celebration av et mesterverk av en roman
D for Debut som er synonymt for gjennombrudd som romanen er for Stranger
E for hvor Elegan, Stranger sjonglerer med personer og tidsperspektiv
F for FANTASTISK
G for Grusomt å lese, men likevel vakkert beskrevet, som poesi
H for Hitler, som har påført så mange smerte men også gitt meg liv, siden min mor kom til Romsdalen fra Finnmark etter krigen og møtte min far
I for Intensiteten det blir i ordene, når de favner det gode og det vonde med samme bokstav
J for Judas, se forræder
K for Krig, som er så destruktivt og likevel aldri tar slutt men også K for kjærlighet.
L for Likegyldighet som er en felle vi aldri må falle i
M for Menneskeverd
N for Nyskapende, innovativ måte å skrive en roman, ved å gjøre det til et leksikon i lys og mørke
O for Obligatorisk som roman bør bli i litteraturundervisningen
P for Puste, for det glemmer man nesten å gjøre i de mest intense, vonde partiene i boken
Q for Quilt, for et lappeteppe i flere lag, tråklet sammen. like vakkert, som Stranger har tråklet sammen ordene i boken.
R for respekt for våre medmennesker
S for Simon Stranger
T for tapperhet, T for trist, T for tragisk og T for takk til alle som gjorde en innsats under krigen og takk til forfatteren av denne historien, som er så trist, men også så inderlig vakkert skrevet
U for ufred, som det enda er altfor mye av i verden i dag
V for Viktigheten av å lære de unge om fred, nestekjærlighet og omsorg.
W for Wasabi, som er sterke saker, som man må være forsiktig med så man ikke får for mye i gangen, slik det kan være lurt å lese romanen sakte, i små porsjoner, så det ikke blir for vondt
X for X-faktoren vi alle kan være i møte med våre medmennesker, et smil, en klapp på skulderen, noen gode ord, som kan være akkurat det noen trenger på sin vei
Y for Ydmykheten vi bør vise, når vi møter de som har gått eller går gjennom, tøffe tak
Z for Zero, for0 toleranse for fysisk og psykisk skade på andre mennesker
Æ for Ære, all ære til Stranger for et mesterverk av en roman, det finnes ikke makan i hele verden
Ø for Ønske om fred i verden
Å for Året 2018 når Simon Stranger gir ut Leksikon om lys og mørke.
Åpner du linken finner du youtubeklipp av Simon Stranger som leser fra boken
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Aschehoug og boken er et leseeksemplar
Vinner av Bokhandlerprisen 2018!
Hva fikk den beskjedne skomakersønnen Henry Rinnan til å bli en av norgeshistoriens mest forhatte skikkelser? Og hvorfor skulle en jødisk familie velge å flytte inn i hovedkvarteret til Rinnan etter krigen, i huset som ble stående som selve symbolet på ondskap?
Da forfatter Simon Stranger får vite at hans kones familie har bodd i huset der Rinnanbanden holdt til, det beryktede Bandeklosteret, begynner han å grave frem historien til Komissar-familien, både de som overlevde, og de som ble drept. Arbeidet stiller ham overfor menneskeheten på sitt mørkeste, og romanens nedslag i livet til Henry Rinnan viser hvilke konsekvenser ydmykelser, utenforskap og sinne kan få. Samtidig vokser en annen fortelling frem, om overlevelse, samhold og hvordan leve videre.
I denne storslåtte og ambisiøse romanen, setter Simon Stranger sammen brikker som spenner over et århundre og berører de vakreste og vondeste sidene ved menneskelivet.
Josie Silver, En dag i desember
Jeg har sett så mange fine omtaler om denne boken og gledet meg til å ta fatt, selv om det nok ringte noen alarmklokker også. De klokkene ringte høyere og høyere jo mer jeg leste, men jeg tenkte jo at alle de fine omtalene måtte bety at dette var en nydelig bok. Jeg glemte bare å ta i betraktning at jeg ikke liker for mye romantikk i bøkene jeg leser. Når jeg leser feelgood, liker jeg ja, litt romantikk, men bare litt, og så resten en god historie med menneskelige skjebner og historie.
For de som liker romantikk, romantikk, romantikk, ja da er dette boken for dere og jeg forstår nå at alle som har skrevet nydelige omtaler, elsker romantiske bøker. Elsker du gammeldagse kjærlighetsromaner, ja da er dette boken for deg.
Laurie er temmelig sikker på at kjærlighet ved første blikk ikke forekommer i virkeligheten. Det er bare på film slikt skjer, ikke sant?
Men så, gjennom en duggete bussrute en snøfylt desemberdag, ser hun mannen hun instinktivt skjønner er DEN ENE. Øynene deres møtes og det oppstår et øyeblikk av ren magi før bussen hennes kjører ut fra holdeplassen igjen.
Laurie tror ikke hun noen sinne vil se mannen igjen. Men på julefesten deres året etter, blir hun presentert for bestevenninnens nye kjæreste. Og der står han, selvfølgelig, mannen hun så fra bussen. Jack.
Laurie er bestemt på at det ikke kan bli de to. Men hva om skjebnen har andre planer? Hva om en dag i desember faktisk kom til å endre alt?
William Shaw, Salt Lane
Jeg leste Fuglekikkeren av Shaw og ble veldig begeistret. Det jeg har likt godt med Shaws bøker, og også Peter Mays, er at handlingen på et vis, hører til landskapet i bøkene. Det er ikke historier der handlingen kan legges til hvor som helst liksom, selv om Willliam Shaw innrømmer at han har stjålet ideen til boken av forfatteren C.J. Sansons, ihvertfall deler av handlingen.
Salt Lane er andre boken om etterforsker Alexandre Cupidi og jeg liker henne jeg. Det er jo egentlig litt teit kanskje, men jeg må liksom like å følge hovedpersonene, hvis jeg skal lese mange bøker om de samme personene.
Bøkene til Shaw er uten blodige, makabre detaljer, så disse bøkene kan leses av alle krimelskere og jeg anbefaler de varmt.
Spennende bok, vanskelig å legge fra seg og jeg klarte ikke å forutse hva som lå bak mordene.
Bildet stjal jeg fra internett et sted, husker ikke hvor, teksten lånte jeg fra bak på boken og boken er et leseeksemplar fra Goliat forlag.
Privatetterforsker Alexandra Cupidi har gjort det igjen. Hun burde ha lært seg å holde munn, etter skandalen som gjorde at hun måtte flytte fra det urbane London-politiet til Kents øde kystlinje. Og det med sin bitre tenåringsjente på slep. Alt er annerledes i Kent. Selvmord ser annerledes ut i dette landskapet med myrer, grøfter og strender, skyggelagt av tårnene til kraftstasjonen Dungeness. Og mord ser mye verre ut.
Mannen som druknet i gropa hadde blitt herdet som et dyr. Han var nordafrikansk, som mange av de andre fruktplukkerne som jobbet på jordene. Desto mer Cupidi graver i saken, jo flere spørsmål får hun. Men menneskene hun møter synes spørsmåle er skummelt.
Det krever en forståelse for dette underlige stedet og dets gamle normer, for å kunne avdekke den mørek konspirasjonen bak mordet. Cupidi er ikke redd for å ta den veien. Men det burde hun være. Hun burdet ha lært
Cilla & Rolf Börjlind, Svart daggry
Denne gledet jeg meg sånn til lå lese. Jeg har lest de første, Springflo og Den tredje stemmen. Jeg har også sett serien på Nrk. Der ligger de gratis for alle som ønsker å se dem. Jeg synes både bøkene og serien er veldig bra. Både gubben og jeg er veldig enige akkurat her. Det er derfor meg stor forventning jeg begynner på Svart daggry og jeg skal også kjøpe den fjerde, Sov du vesle spire.
Svart daggry var akkurat så spennende som jeg håpet på. Spennende fra første til siste side og kjekt å følge hovedpersonene videre. Slike seriebøker jo på ett vis både krim og litt roman, siden vi også får følge livet til hovedpersonene.
Jeg gleder meg til å følge både Olivia, Mette, Morten og Tom videre. har du enda ikke startet på denne serien, ja da har du noe å glede deg til.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Gyldendal. Jeg har selv kjøpt boken.
Olivia Rönning har valgt å vende tilbake til politiet og har fått jobb på det lille tettstedet Arild i Skåne. Der blir hun dradd inn i etterforskningen av et grusomt barnemord. Noen dager senere skjer et nytt barnedrap rett utenfor Stockholm. Rikskrim kobles inn, og Mette Olsäter blir satt på saken. Mistanken rettes mot rasistiske miljøer. Samtidig får Tom Stilton en utklippsbok om det uoppklarte mordet på en tidligere luksusprostituert. Tom ble i sin tid presset ut av etterforskningen, men har aldri klart å glemme saken.
Da det viser seg at et DNA-spor knytter de to barnedrapssakene sammen, tar det hele en uventet vending. Tom Stilton, Mette Olsäter og Olivia Rönning må jobbe sammen for å bekjempe skruppelløse drapsmenn.
Rosanna Ley, De tapte barna
Denne gangen gjorde jeg litt motsatt av hva jeg liker å gjøre, lese den første boken av en forfatter først. Nå leste jeg den tredje, De tapte barna. Hun har også gitt ut Safranhuset og Tilbake til Mandalay. Safranhuset ligger på vent, den har bare ikke ropt høyt nok enda, derfor kom De tapte barna først. Tilbake til Mandalay får jeg anskaffe meg senere.
De tapte barna var en bra bok og jeg anbefaler den. Historien om alle barna som ble adoptert bort under Francos styre i Spania er rystende. Mødrene fikk beskjed om at barna var døde ved fødsel, men i virkeligheten ble de regelrett solgt.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Cappelen Damm og boken er et leseeksemplar.
Spania, 1939: Fordi foreldrene ønsker at datteren skal være trygg under krigen, blir Julia sendt til et kloster i Barcelona. Hun begynner å jobbe som frivillig på en fødselsklinikk, men en tvilsom adopsjonspraksis tvinger henne til å bestemme seg for hvor langt hun er villig til å gå for å hjelpe dem hun er satt til å ta seg av.
England, 2011: Et halvt år etter foreldrenes uventede død er den 34 år gamle journalisten Ruby endelig sterk nok til å pakke ned eiendelene deres og er klar for å selge barndomshjemmet. Men idet hun gjør dette, oppdager hun en stor hemmelighet som foreldrene har holdt skjult for henne hele livet.
Forfatteren bak Hotellet på hjørnet av bitter og søt, har gjort det igjen, skrevet en nydelig roman om et trist tema. Romanen er bygget på en sann historie. Den vil varme deg i dypet av din sjel, står det bak på boken og det gjorde den sannelig.
Det er en sånn bok som når du har lest noen linjer, er det som du synker enda lengre ned i stolen og det unnslipper det et takknemlig sukk av lykke fordi du vet at du står foran en nydelig leseopplevelse og du kjenner deg så lykkelig fordi du er en av de som elsker å lese og som har alle de følelser som skal til, for å nyte opplevelsen.
Jeg sier bare les denne romanen, les denne romanen, les denne romanen. Jeg vil stille meg opp på et høyt fjell og rope det utover landet. Les denne romanen. Jeg synes den er helt fantastisk, jeg skal ha den med meg i hjertet resten av livet. For en fantastisk måte å skrive på. Varmt og fra hjertet, humoristisk men også fylt av alvor og triste hendelser.
Det stemmer også det som står utenpå boken.
Trikset er en hjertevarm, humoristisk og rørende historie om en liten gutt som tror at alt er mulig og en gammel mann som ikke tror på noe.
Første boken til Emanuel Bergmann. En liten gutt på 10 år som vil at foreldrene ikke skal skilles og leter etter en gammel tryllekunstner som hadde et kjærlighetstriks som kan gi evig kjærlighet. Samtidig med at vi følger den herlige lille Max, får vi høre historien til Den store Zabbatini,
Kjære alle som elsker gode bøker, denne boken er et funn rett og slett. Jeg vet ikke en gang om jeg greier å gi fra meg denne.
Du verden hvor glad jeg er at jeg liker å lese.
Nummer 3:
Klikker du på linken kommer du til omtalen og får også se bilder av den virkelige familien
For meg var det en lykkens dag, å få lese denne boken. Det var den vakreste leseopplevelsen jeg har hatt på lang tid. Jeg har lest mange sterke bøker i år, men denne er både sterk og trist og god og full av håp, på samme tid. Jeg smilte og jeg gråt om hverandre.
Det er ingen feelgood dette, bare så det er sagt. Det handler om en familie som bor på Stung Meanchey, den største søppelfyllingen i Kambodsja. Den er nå stengt av myndighetene som har anlagt en ny søppelfylling, men der er det forbudt å bo.
Vi følger delvis en virkelig historie, men også ispedd forfatterens historie om læreren Sopeap.
Sønnen til Camron Wright har lagd en dokumentarfilm om de som bodde på søppelfyllinga og boken er derfor delvis om de samme personene. Vi får også se bilder av de i boken, noe jeg syntes var veldig koselig.
Når jeg la boken sammen, tenkte jeg at nå må jeg slutte å lese bøker. Nok en gang må jeg ta farvel med mennesker jeg blir så inderlig glad i. Familien i En lykkes dag, Ernest og Gracie i boken Kjærlighet og andre trøstepremier og nå Eleanor og Raymond i Eleanor Oliphant har det helt fint.
Foreløbig har jeg ikke sett noen som ikke har likt denne boken og jeg kan ikke forstå at det kan bli noen heller. Den er et mesterverk, hverken mer eller mindre. Måten den er skrevet på er bare helt utrolig bra. Hvordan Eleanor ser seg selv og det hun opplever, med klokskap og innsikt og galgenhumor, men samtidig hvordan hun har gjemt de vonde minnene så langt inni seg at hun ikke finner de igjen og ikke vil finne de heller.
Vi forstår jo umiddelbart at det er mye som ligger bak Eleanors væremåte og sakte, men sikkert blir vi kjent med både henne og historien hennes og det føles som om vi får høre den samtidig med henne på et vis, at vi får være med i hennes prosesser.
Romanen er også lærerik for det omhandler menneskets følelser og hvordan man blir preget av det man opplever og hvordan man kan kjempe seg tilbake til den virkelighet som andre opplever, å leve, ikke bare å overleve.
Takk til Eleanor Oliphant at du har latt meg bli kjent med deg, jeg vil gjerne være din venn.
Det er ikke bare innholdet som setter spor men den fantastiske måten den er skrevet på, som et alfabet.
Derfor måtte omtalen min skrives på samme måte.
A for Anbefaler på det varmeste romanen Leksikon om lys og mørke av Simon Stranger
B for Bokhandelprisen som er vel fortjent
C for Celebration av et mesterverk av en roman
D for Debut som er synonymt for gjennombrudd som romanen er for Stranger
E for hvor Elegan, Stranger sjonglerer med personer og tidsperspektiv
F for FANTASTISK
G for Grusomt å lese, men likevel vakkert beskrevet, som poesi
H for Hitler, som har påført så mange smerte men også gitt meg liv, siden min mor kom til Romsdalen fra Finnmark etter krigen og møtte min far
I for Intensiteten det blir i ordene, når de favner det gode og det vonde med samme bokstav
J for Judas, se forræder
K for Krig, som er så destruktivt og likevel aldri tar slutt men også K for kjærlighet.
L for Likegyldighet som er en felle vi aldri må falle i
M for Menneskeverd
N for Nyskapende, innovativ måte å skrive en roman, ved å gjøre det til et leksikon i lys og mørke
O for Obligatorisk som roman bør bli i litteraturundervisningen
P for Puste, for det glemmer man nesten å gjøre i de mest intense, vonde partiene i boken
Q for Quilt, for et lappeteppe i flere lag, tråklet sammen. like vakkert, som Stranger har tråklet sammen ordene i boken.
R for respekt for våre medmennesker
S for Simon Stranger
T for tapperhet, T for trist, T for tragisk og T for takk til alle som gjorde en innsats under krigen og takk til forfatteren av denne historien, som er så trist, men også så inderlig vakkert skrevet
U for ufred, som det enda er altfor mye av i verden i dag
V for Viktigheten av å lære de unge om fred, nestekjærlighet og omsorg.
W for Wasabi, som er sterke saker, som man må være forsiktig med så man ikke får for mye i gangen, slik det kan være lurt å lese romanen sakte, i små porsjoner, så det ikke blir for vondt
X for X-faktoren vi alle kan være i møte med våre medmennesker, et smil, en klapp på skulderen, noen gode ord, som kan være akkurat det noen trenger på sin vei
Y for Ydmykheten vi bør vise, når vi møter de som har gått eller går gjennom, tøffe tak
Z for Zero, for0 toleranse for fysisk og psykisk skade på andre mennesker
Æ for Ære, all ære til Stranger for et mesterverk av en roman, det finnes ikke makan i hele verden
Ø for Ønske om fred i verden
Å for Året 2018 når Simon Stranger gir ut Leksikon om lys og mørke.
Denne gangen gjorde jeg litt motsatt av hva jeg liker å gjøre, lese den første boken av en forfatter først. Nå leste jeg den tredje, De tapte barna. Hun har også gitt ut Safranhuset og Tilbake til Mandalay. Safranhuset ligger på vent, den har bare ikke ropt høyt nok enda, derfor kom De tapte barna først. Tilbake til Mandalay får jeg anskaffe meg senere.
De tapte barna var en bra bok og jeg anbefaler den. Historien om alle barna som ble adoptert bort under Francos styre i Spania er rystende. Mødrene fikk beskjed om at barna var døde ved fødsel, men i virkeligheten ble de regelrett solgt.
Likevel var det et par ting jeg var litt misfornøyd med. Blant annet liker jeg ikke når døde mennesker forteller sin historie i jegform, uten at det er noen logisk forklaring på hvordan fortellingen blir gitt. Enten må da historien være fortalt gjennom en annen, eller finnes i skriftlig form……….. synes jeg. Jeg husker jeg så en film en gang om et skip som forliste på havet og alle omkom. Jeg satt da igjen og tenkte hvordan kunne de vite alt som foregikk på den båten når det var ingen som overlevde.
Men de aller fleste vil ikke henge seg opp i slikt, jeg vet jeg er litt rar der.
Det andre jeg var litt misfornøyd med, var særlig første halvdel, som jeg syntes kunne vært litt språkvasket. Det ble litt for mange ord, særlig fra nonnen på klosteret, som hjalp til med fødslene. Boken kunne vært kortet litt ned, gjort litt skarpere, mindre uvesentlig pjatt, som jeg bruker å kalle det, når det er for mange ord eller for mye gjentagende. Da kunne det heller vært mer detaljert om fødslene og hva som skjedde under bortadopteringen. Siste del følte jeg det var mer i flyt.
Men alt i alt, er det flisespikkeri og hva jeg personlig liker. Jeg tror de aller fleste leser boken og synes den er fantastisk bra, men for meg blir det en terningkast 4, fremfor en 5.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Cappelen Damm og boken er et leseeksemplar.
Spania, 1939: Fordi foreldrene ønsker at datteren skal være trygg under krigen, blir Julia sendt til et kloster i Barcelona. Hun begynner å jobbe som frivillig på en fødselsklinikk, men en tvilsom adopsjonspraksis tvinger henne til å bestemme seg for hvor langt hun er villig til å gå for å hjelpe dem hun er satt til å ta seg av.
England, 2011: Et halvt år etter foreldrenes uventede død er den 34 år gamle journalisten Ruby endelig sterk nok til å pakke ned eiendelene deres og er klar for å selge barndomshjemmet. Men idet hun gjør dette, oppdager hun en stor hemmelighet som foreldrene har holdt skjult for henne hele livet.
Jeg vil ta for meg de bøkene som har gjort mest inntrykk på meg i 2018, 20 bøker av 109. Noen måneder greide jeg ikke å plukke ut kun en, så da ble det flere.Det er ikke alle som er utgitt i år, men jeg har lest de i løpet av året. Klikker du på linken med månedens bøker, eller for hver enkelt bok, kan du lese omtalene i 2019, desember kommer snart.
Peter May er vel den kriminalforfatteren gjennom tidene jeg har likt best tror jeg, ja etter Stig Larsson da. I mai leste jeg hans tredje om Lewismannen, men også den frittstående Coffin Road var veldig bra
En bok om et kvinnesyn som er så forkvaklet og gammeldags at det er rett og slett nifst at det foregår i verden i dag, når vi skriver 2018 og ikke 1818.
De som dro og de som ble igjen, ble en lærerik bok. Den tar for seg de som flykter og de som blir igjen i hjemlandet og at det slett ikke er enkelt for noen av dem.
Hun er en mester i å se saken fra to sider. Her får vi følge historien til både nazisten og offeret under andre verdenskrig. Nok en bok av Picoult som setter spor hos meg. Jeg ser frem til den neste på leselisten min, som er Hjertets valg.
Anabelle Thorpes roman, Slik vi var, så ut til å være en feelgood, men det var den slett ikke. Her var bildet utenpå boken svært misvisende. Dette var en svært sterk roman om vennskap som blir til fiendskap under Balkankrigen. Anbefales
Også et aktuelt tema desverre og i samme leia som Kvit krysantemum, men her er det misbruk av barn som er i fokus. Rystende å lese om hvordan man vet hva som skjer, men velger å tie så barnet ikke blir hørt.
Denne romanen er en blanding av virkelighet og fiksjon, da vi får møte en familie som lever på den største søppelfyllingen i Kambodsja. De strever for å få hjelp til sønnen sin, som er konstant syk av diare. Sønnen til forfatteren har lagd en dokumentar som omhandler denne familien.
Også her ser omtalen ut som en feelgood, men historien er langt fra det. Å leve på en søppelfylling med et sykt barn, er ikke glamor liksom
Eleanor Oliphant stod i fokus i oktober. En fantastisk fin historie om en vond oppvekst og hvordan man sakte, men sikkert beveger seg ut av komfortsonen og slipper seg fri i møte med andre mennesker. Jeg savner Eleanor, vil gjerne følge henne videre. Noen omtaler denne boken som en feelgood men for meg handler dette om et menneske som er ganske så langt nede, men klarer å skape seg et godt liv, på sine egne premisser.
Jeg likte også svært godt Kjærlighet og andre trøstepremier av Jamie Ford. Også en roman, som baserer seg på en sann historie.
Det er en sånn bok som når du har lest noen linjer, er det som du synker enda lengre ned i stolen og det unnslipper deg et takknemlig sukk av lykke, fordi du vet at du står foran en nydelig leseopplevelse og du kjenner deg så lykkelig, fordi du er en av de som elsker å lese og som har alle de følelser som skal til, for å nyte opplevelsen.
Nattergalen er dekknavnet til kvinnen som hjalp engelske soldater ut av Frankrike, etter at de måtte lande i fallskjerm etter at flyet deres ble skutt ned. Det handler også om hvordan de jobbet for å redde jødiske barn.
Desember, 8 bøker
Desemberlinken mangler, da jeg ikke har skrevet den enda, men favoritten har jeg klar og det er også en av de beste bøkene jeg har lest, fordi den er så glitrende skrevet. Den er skrevet som et leksikon og heter Leksikon om lys og mørke av Simon Stranger. Jeg var så inspirert at omtalen også ble skrevet etter alfabetet.
