Reklame |
Jeg leste i vinter Et hus uten vinduer av Nadia Hashimi.
http://lillasjel.blogg.no/1515696629_et_hus_uten_vinduer_nadia_hashimi.html
Bokens handling var der lagt til Afghanistan. Jeg var rystet over kvinnesynet der. Man vet jo at det er sånn, men man tror liksom ikke på det likevel. Det var sånn det var her for 1000 år siden liksom. Jeg skrev den gang at jeg var redd når jeg tenkte på alle menn som kommer hit til landet med dette forkvaklede kvinnesynet. Og så hit til vesten der kvinner er fri til å både mene det de vil, kle seg som de vil og være sammen med den de vil.
Derfor gruet jeg meg litt, når jeg skulle begynne på Dødevaskeren. Hvor trist ville det bli liksom og igjen er jeg rystet inn i sjelen. Og det er ikke en gang i gamle dager, det foregår den dag i dag, selv om mye av denne historien foregår på åtti/nittitallet, er noe av fortellingen fra 2016. Om Frmesk, som har kommet seg til Danmark men fortsatt er redd for å bli funnet av sin far Anwar. Frmesk er kurder. Kurderne er ett av de eldste folkeslagene i verden. Sadam Hussein angrep kurdiske landsbyer med giftgass.
Men det er ikke nok at de er redd for Hussein. De angriper jo også sine egne.Jentebabyer blir kastet ut på gaten for å dø og mange kvinner blir skutt som uren og det uten at de har gjort noe annet enn å være kvinne. Uren er de døde også, men Frmesk sin mormor er dødevasker. Hun vasker de døde kroppene, så de skal være rene og blir spottet på grunn av dette. Frmesk vokser opp hos sin mormor for de er redd for at faren til Frmesk skal ta livet av henne.
Sitat:
Er det sant? utbrøt Anwar. En jente? Her har jeg ventet i fem år på at det kvinnemennesket skulle bli gravid igjen og så får jeg bare en jente.
De uverdige kvinners avkom, mumlet Tofiq
Men som Frmesk sier til legestudenten Darya, på et sykehus i Danmark, at sannheten må fortelles, hvis det skal det bli endring. Og det blir det merkeligste for meg. hvis de tror at dette er det eneste riktige, dette forkvaklede kvinnesynet, hvorfor er de så livredd for at det skal snakkes om. Jo, fordi angriperens beste våpen er tausheten til kvinnene og det er det uansett om overgrepene blir utført pga tro eller ikke. All misbruk av kvinner og barn må snakkes om, for å lære de neste generasjonene at de må stå frem når de blir utsatt for overgrep.
Sara Omar er derfor en modig kvinne som gir ut denne boken. Boken skapte store bølger når hun gav den ut i Danmark og hun ble satt under politibeskyttelse. En bok som bør leses av alle.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Aschehoug sine sider og de har også sponset boken.
https://www.aschehoug.no/nettbutikk/dodevaskeren-aco.html
Det nyfødte pikebarnet Frmesk er uønsket av sin far fordi hun er jente. Farmoren insisterer på at Frmesk blir omskåret, men liten og svak som hun er, frykter moren at spedbarnet ikke vil overleve inngrepet. Enda mer frykter hun mannens trussel om å ta Frmesk av dage ved å begrave henne levende. Utveien blir å la barnet vokse opp hos besteforeldrene.
Frmesks mormor er dødevasker. Hun tar seg av døde jenter og kvinner som ingen andre vil begraver – kvinner som er drept i vanære eller skam. Det er et kjærlig hjem, men besteforeldrene kan ikke i det lange løp skjerme Frmesk mot den fysiske og psykiske overlast som ubønnhørlig nærmer seg fra alle sider.
Boken foregår i Kurdistan i 1986. Området er preget av krig og folkemord, det danner det grusomme bakteppet for en fortelling om et ekstremt utsatt jenteliv.
Tragisk at det finnes slike kvinnesyn. Men dessverre er det slik alt for mange plasser den dag idag. Har hørt historier om folk her i Norge som skulle leie ut leilighet, og mannen som kom for se på leiligheten ikkje ville hilse på hun, men bare mannen hennes. Han hilser ikkje på kvinner. Dette er slike folk vi ønsker å ta inn til landet vårt.
Alle burde lese denne typen bøker innimellom! En trenger et videre perspektiv, og det får en ikke uten å la seg føre inn i et liv under helt andre forhold enn det vi har her i Norge og vesten 🙂
Gry Henriksen: Helt sant. Jeg holder på med en nå også, fra krigen i Jugoslavia. Slik vi var heter den og den ser ut utenpå som en feelgood, men det er den slett ikke. Jeg greier ikke å legge den fra meg, så den blir nok lest ut i løpet av dagen 🙂 Jeg har vært i Dubrovnik flere ganger så det er veldig spesielt å lese om hvordan de bomber byen sønder og sammen. Det er trist.
Personlig Utvikling: Nei, jeg er ikke rasist og tror ikke dømmer folk ut fra hudfarge, men jeg dømmer de ut fra oppførsel og holdninger, og et slikt kvinnesyn kan jeg bare ikke godta.