Jostein Gaarder, Akkurat passe

Jostein Gaarder, Akkurat passe

Dette er ingen  stor bok, når det gjelder størrelse og sidetall, 136, små sider, men likevel var det en stor bok for meg, en bok til ettertanke. Av og til når bøker griper meg og jeg leser de på sengekanten, våkner jeg om natten med tanker om boken og det gjorde jeg i natt, etter å ha lest denne.

Jeg liker jo selv å filosofere litt og nettopp det er det Gaarder gjør og han gjør det så fint. Hvor fantastisk det er, at det i hele tatt er blitt liv på jorden.

Jeg liker også at hovedpersonen i boken velger å skrive, for å finne svarene inni seg før han skal ta en viktig avgjørelse. Å skrive er et nyttig verktøy når vi står overfor tøffe tak.

Sitater:
Alle de fire naturkreftene – gravitasjon, sterk kjernekraft, svak kjernekraft og elektromagnetiske krefter – er som finjustert for liv, og for tenkende vesener som oss. Og de kunne ha godt ha hatt helt andre verdier, det er astronomene nesten unisont enige om. Men om styrken hadde vært bare ørlite grann annerledes i èn av disse parameterne, ville universet vårt ha fremstått som sterilt, uten liv og uten himmellegemer.

……

Vi befinner oss i et “bærekraftig” univers, og, har det vist seg, et fruktbart univers. De grunnleggene kreftene i naturen, og en lang rekke såkalte fysiske konstanter, var akkurat passe til at atomene, stjernene og vi kunne oppstå.

Sitat:

Hjernen vår kunne ikke ha vært større enn den er, for da ville ikke kvinnen være i stand til å føde den, så sant hun samtidig skulle klare å gå oppreist på to bein,, og det er en viktig forutsetning for hjernens utvikling.

Men menneskets hjerne kunne ikke ha vært mindre enn den er heller. Da ville vi ikke kunne kommunisere fornuftsmessig med hverandre eller hatt en noenlunde forståelse av den verden vi lever i. Vi ville ikke vært mennesker, bare et hvilket som helst dyr.

Fysiologisk sett er altså menneskets hjerne preget av et forunderlig fint og nøye avstemt ekvilibrium. Hjernens behov for en bred fødselskanal er i prekær balanse med betingelsene en oppreist gange stiller for det stikk motsatte, altså en smal fødselskanal.

Men menneskets hjerne er akkurat passe stor til at kvinnen er i stand til å føde den, og til at vi  – begrensningene til tross- kan ha en adekvat forståelse av naturen vi er omgitt av.

Bilde og tekst er hentet fra Aschehoug og boken er et leseeksemplar.

På sin første studiedag kommer Albert inn i pauserommet på Universitetet i Oslo. Foran en kaffeautomat legger han merke til ei jente – Eirin. De har aldri møtt hverandre før. Likevel skvetter begge idet de får øye på hverandre. 37 år senere, i april 2009, er Eirin på en kongress for ferskvannsbiologer i Melbourne, og Albert er alene når han mottar en uhyggelig beskjed fra Marianne. Kan han leve videre med det han har fått vite? Han tar seg opp til Eventyrhuset, Eirins og Alberts ankerfeste gjennom mange år. Her gir han seg selv en tidsfrist på 24 timer til å skrive om sitt eget og Eirins liv. I løpet av dette døgnet vil han ta sitt livs viktigste avgjørelse

4 kommentarer
    1. Denne boken virker spennende eller fengende. Josten Gaarder skriver på sin egen måte, og jeg har bare lest et par bøker av ham. Tror egentlig det er barnebøker, ja og så Sofies verden da 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg