Marit Reiersgård, Liksteinen

Leseeksemplar fra Gyldendal

 

Bitte Røed har vært aktiv her i huset i det siste, så nå er både jeg og gubben ajour.

Liksteinen er nummer fem i rekken og jeg har kun sett gode kritikker så jeg gledet meg.

 

Marit Reiersgård, Stolpesnø

Marit Reiersgård, Jenta uten hjerte

Marit Reiersgård, Paradisbakken

Marit Reiersgård, Det de døde vet

Liksteinen var spennende fra første til siste side.  Jeg trodde jeg skjønte hvem som stod bak ganske tidlig, men kunne ikke være sikker, så her var det rom for spekulasjoner. Hvordan jeg skjønte det? Nei, det røper jeg ikke.

Men spennende var den. Mange løsninger lå i luften, stadig nye vendinger. Akkurat slik en god krim skal være.

Velskrevet uten utenomsnakk, helt fabelaktig.

Nok en roman du nødig legger fra deg før den er ferdig lest. Dramatisk helt til de siste sidenem men ikke rått og makabert.

Har du ikke lest krimromanen til Reiersgård, anbefaler jeg de varmt.

Og nå er jeg anjour men ikke gubben. Godt at jeg kan ligge litt foran innimellom.

 

 

 

I en leilighet i Drammen blir en mann funnet død innelåst i en rosemalt kiste fra 1800-tallet. Drapsofferet var en aktiv jeger, og jaktlaget mannen tilhørte, viser seg å ha forbindelser til alvorlig miljøkriminalitet. Etterforskningen avdekker etter hvert en tragisk familiehistorie som strekker seg gjennom generasjoner. Etterforskerne Bitte Røed og Verner Jacobsen skimter snart et sterkt motiv og frykter at flere liv står i fare. Samtidig skaper deres gjensidige tiltrekning skyld og dårlig samvittighet overfor Verners gravide kone. Det hele ender i et iskaldt drama i en liten bygd i Hallingdal.  

 

Leser nå Samiras død og Ingenstedsøya på dagtid

Myriam Bjerkli, Samiras død

Leseeksemplar fra forfatteren

 

Bjerkli er en annen forfatter vi begge leser. Og Samiras død har fått gode kritikker.
Grønnyd monster er den eneste jeg ikke har lest.Lille Linerle og Elskede Emilie, er de jeg har likt best.

 

Lille Linerle, Myriam H. Bjerkli

Myriam Bjerkli, Stella Polaris

Myriam H. Bjerkli, Djevelens yngel

Myriam Bjerkli, Engelens fall

Myriam Bjerkli, Elskede

 

Håkon Haakonsen er lykkelig sammen med kjæresten Sigrid og hennes sønn David. Så forsvinner begge.

Sigrids voldelige ekskjæreste Muhammad har rømt fra fengselet, og en eldre dame blir kjørt ned og drept på en øde vei utenfor Sandefjord uten at noen melder seg. David har også hatt større problemer på skolen enn Håkon har kunnet forestille seg. Har alt dette noen sammenheng?

Mens tiden er i ferd med å renne ut for de to menneskene som står ham nærmest, står en ting klart for ham: Han har aldri kjent den kvinnen han elsker.

 

Og

 

Therese Aasvik, Ingenstedsøya

Leseeksemplar fra Vigmostad og Bjørke

 

I og med at jeg jobber med healing, møter jeg foreldre som er bekymret for barn som ikke vil gå på skolen. Derfor er dette et tema som interesserer.

Jeg har lest halve boken og det er svært bra, synes jeg. Skal lese den ut i morgen. Liker å lese litt ulike ting, ikke for tungt før leggetid.

 

 

Jeg gir ikke opp før jeg har prøvd alt. Men hva er alt? Hva om mitt alt bare er en svak skygge av det andre foreldre får til? Det yrer av liv på den lille øya, men i huset til Tora er det stillstand. Datteren hennes, Maja, er syk. Ikke sånn syk som man blir frisk av etter kort tid, eller som det er enkelt å snakke med andre om. Maja klarer ikke å gå på skolen. Tora forsvinner inn i en altoppofrende omsorgsrolle, mens Toras egen mor har andre meninger om hva som er best for barnebarnet. Uansett blir Maja bare dårligere, og utsiktene til et vanlig ungdomsliv med skole og venner forvitrer. Ingenstedsøya er en aktuell og virkelighetsnær roman om ufrivillig skolefravær og fortvilelsen foreldre opplever når barn isolerer seg.

 

 

Og på senga:

Kristine T.G. Hardeberg, De fordømte

Leseeksemplar fra forfatteren

 

Denne gleder jeg meg veldig mye til, for den forrige, De uskyldige var helt fantastisk. Har du ikke lest den, anbefaler jeg den varmt. Jeg har derfor store forventninger.

Kristine T. G. Hardeberg, De uskyldige

 

«Noe kaldt ilte nedover ryggen hennes, og før han rakk å si mer, visste hun at hun var fremme ved kilden. Det var her hun skulle male. Verdens første renessansebygning. Så vakker at det var til å gråte av, tenkte hun, og overrasket seg selv. Gjenfødelse, mumlet hun. Nytt liv.»

Eva tilbringer sommeren 1960 i Firenze, omgitt av den evige kunsten, men hva er det hun reiser fra, og hva skjedde egentlig da hun var liten, da det var krig i Norge?

Flere tiår senere legger Sandra ut på en helt annen reise sammen med sønnen Daniel. En avgjørelse må tas, og hun søker hjelp i både nåtid og fortid.

De fordømte handler om relasjoner mellom mennesker. Om den skjøre tilliten og den kompliserte kjærligheten, og om sårene vi bærer med oss, enten vi vet det eller ikke. Boken tar også for seg skyldens natur, og hvor vanskelig det kan være å tilgi.

I denne frittstående oppfølgeren til De uskyldige møter vi mennesker som strever med livet og med rollene de er tildelt. Hvordan forstår vi egen og andres historie? Og sannheter, er de absolutte?

Vi beveger oss fra Firenzes gater til en strand i Norge, og mens måkeskrikene overdøver både stemmer og hammerslag, nøstes fortellingen opp – og danner et bilde som alltid inneholder mer enn det vi først trodde.

 

 

April:

Lesestabel april 24, tema Nyheter, Kvinnelige forfattere

Merete Junker, Redebyggeren

 

 

 

Januar:

Bøker lest, gubben og jeg, januar 24, 10 bøker

 

Februar:

Bøker lest februar 24, 11bøker, tema bøker i serie

 

Mars:

Bøker lest mars 24, 13 bøker

 

Favorittbøker 2023, 22 bøker

10 favorittkrimbøker 2023

 

Favoritter, topp 6 romaner, 2023

 

Jeg ønsker alle hjertelig velkommen til siden min:

http://Www.Facebook.com/Lillasjel

Insta:

#marianntokle

 

Meld deg gjerne inn i bokgruppen jeg åpnet på Facebook. Der er det åpent for den som vil dele, både lesere, bokbloggere, forfattere og forlag.

Bokinspirasjon for alle.

https://www.facebook.com/groups/3708195432531753/?ref=sh

Det kom dumpende inn litt fisk, både i går og i dag.

Ikke de store mengdene, men vi har snart fulle frysere, så det er begrenset hva vi kan fryse.

I går lagde jeg fiskegryte.

Så enkelt og så godt.

Man trenger ikke oppskrift for sånt.

 

Jeg surret litt spansk pølse, salchiccon først.

Deretter hadde jeg i 1 paprika, 3 vårløk, 1 hvitløksfedd, 1 chili, 2 gulrot.

Jeg rører inn litt mel, sper med fløte og vann. Jeg hadde litt kraft fra jeg kokte rogn
Nå har jeg løst gåten med rognkoking.

Det var bare at den trengte lenger tid for å bli ferdig.

Sausen får litt salt og pepper og koke noen minutter.

 

Så får fisken koke forsiktig med i sausen de siste minuttene.

 

Potetene tok lengst tid.

Istedetfor å koke hele poteter, kunne jeg delt de i biter, surret og kokt de i sausen, sammen med grønnsakene.

Kjempegodt ble det.

 

Pensjonisten kom med litt fisk i dag også.

Sei for det meste.

Vi spiste opp nesten all seien vi hadde, når hele familien var her i påsken, så kjekt å fylle på med litt seifilet.

Ja det er ikke så lenge siden jeg satt her og ønsket meg fersk fisk og nå strømmer det på.

 

Mor! Mor, Det er sol og mildt. Jeg venter på deg.

 

Jeg kommer.

Du verden hvor jeg gleder meg til å ha våren og sommeren her.

Men det må spyles, for her lukter det at vi har hatt kattebesøk og kattpisslukt liker vi ikke.

Tutta har jo ikke vært ute og hun tisser ikke hjemme, så hun er uskyldig.

 

 

Hurra.

Nå er vi på plass.

Ja, ikke helt.

Teltet skal opp og jeg sitter vanligvis ikke her, men foreløpig.

Gubben snakker om at han skal beise balkonggulvet i etasjen over først.

Vi har en liten balkong der.

Den glemmer jeg av, men den kan jeg jo bruke.

 

 

Det begynner så smått å bli grønt.

Vi byttet jo vinter med sør-Norge i år.

De fikk den vinteren vi bruker å ha og det har ikke gått stille for seg.

Vi bruker jo vanligvis å få en meter over natta i mars og gjerne halvmetern minst, i april, men foreløpig nei.

Uansett forsvinner den raskt igjen nå.

 

Se hvor grønn naboens plen er blitt.

Vi ser bort til gondolen.

Vi må kjøpe oss årskort igjen og ta en tur opp dit.

Vi har kommunekort, vi betaler 1539, som er kommunenummeret.

Da tar vi den så ofte vi vil hele året.

 

Den deilige frokosten jeg bruker å ha, glimrer ved sitt fravær.

Det er diettuke igjen.

 

 

Denne uken har jeg valgt blå meny de første tre dagene.

 

Deretter Lilla. I lilla meny lages kun to retter. Jeg deler middagen i to.

 

Blir det vanskelig og jeg blir matlei, lager jeg grønnsakssuppe, for den er nydelig.

 

 

Postleveandøren, var også snill i dag.

Hva heter det nå når vi ikke skal bruke postmann?

3 bøker fra Cappelen som ser helt fantastisk ut, forfattere jeg liker svært, svært godt.

Utfordringen min er at når gubben er hjemme, går dagene fortere.

Merkelig dette, men nå er det jo slutt på venting.

Før måtte jeg fordrive tiden og da er jo lesing fantastisk.

Jeg satt jo gjerne alene hele uka.

Nå flyr dagene avsted fortere enn jeg klarer å telle dem.

Og det blir mer tv-titting. Før satt jeg jo gjerne hele kvelden og leste.

 

Rekkverket har han også fått på.

Han er flittig og jeg er rolig, slik er det bare.

Han fyker ut før klokka er 7 ut på sjøen.

Så kommer han hjem, spiser litt og så er det ut igjen.

Nå er det sønnen som har bruk for han på verkstedet.

Noe som skulle bygges eller støpes eller ett eller annet.

Bare så vidt jeg vet om jeg kan mase om å få vasket bort noe kattpisslukt.

 

 

Tutta har stukket av.

Jeg trodde hun hadde gått inn igjen, men nei, hun koser seg under bordet.

Er nok lunt og godt der.

Jeg håper vi kan tilbringe dagene mye ute nå.

 

 

Og i det jeg skriver dette, slår det meg.

Lyden!!

Jeg hører Canadagjessene skvaldring.

Nå har de første kommet.

Men jeg hører også noe annet.

Nemlig suset fra Steinelva.

Hurra!!!!

Nå er det vår!

I dag

Jeg er vel heldig.

Eller vi kan jeg kanskje si, men tror ikke gubben teller med når det gjelder blomster.

Gjestene i går kom med både blomster, snacks og vin og sherry.

Reneste julaften her,

Jeg lagde to pizzaer, litt italiensk/spansk inspirert.

Og kokken ble fornøyd og det ble gjestene også.

Så sa de ihvertfall.

Men så lenge kokken er fornøyd, er alt greit.

Og jeg gjemte i serveringsstresset å ta bilde så bilde av restene er alt jeg har.

 

 

Frokosten i går fikk jeg ha for meg selv.

Gubben dro jo ut på både det ene og det andre oppdraget.

 

Jeg planlegger lesing og vet at jeg bruker altfor mye tid på iPaden, istedetfor å lese.

Denne kokeboken kom også sammen med en av gjestene.

Hun hadde plukket den opp for meg hos noen som ville gi den bort.

Jeg har gjort klar til litt fermentering. Mangler bare saltlaken.

Ikke så mye fangst i dag.

Sønnen ville ha litt filet til fiskegrateng så det må han få.

Hyse og lyr.

Jeg skal ha litt til fiskegryte i dag og så frøs jeg 500 gr.

Rogna får jeg ikke til.

Sist vakumerte jeg, den ble ikke nok kokt.

Nå prøvde jeg å rulle den i plastfolie og la den trekke, men den blir nå aldri ferdig.

Vet ikke hva jeg gjør galt.

Kanskje må jeg rulle den inn i et kjøkkenhåndkle som jeg gjorde før i tiden.

Noe gjør jeg ihvertfall galt.

Men nå er det lesetid.

I dag

 

 

Noen ganger er jeg nedstemt

Når jeg er i det humøret, har jeg null tiltakslyst

Til og med gubben har skjønt at noen tale om positiv tenking, nei det bør han unngå

Best å la det forbigå i stillhet

Ja, for jeg er en person som svinger høyt og lavt.

Både fysisk og følelsesmessig.

Når jeg er litt nede i humør, da orker jeg ikke ta fatt på kjedelige oppgaver som husarbeid.

Og ja, jeg vet at å gjøre noe, kan hjelpe.

Men jeg må få velge selv, det jeg føler er overkommelig, akkurat der og da.

Ikke er jeg snill med de som prøver å hjelpe med gode råd og støtte heller.

Jeg vil bare være i fred med meg selv.

 

Kom gjerne på besøk.

Jeg drikker kaffe og skravler, men jeg orker bare ikke å ta fatt på noen oppgaver som vanligvis kjeder meg.

Jeg har mye i huset her jeg må rydde opp i.

Første prosjekt er gamle sko som aldri blir brukt.

Jeg kjøper ikke mange par sko.

i fjor kjøpte jeg to par scetchers eller var det året før?

Og et par blå sandaler, er vel tre år siden.

Men jeg kaster jo ikke de gamle, så jeg må rydde opp.

Jeg skal kjøpe meg nye i år.

Jeg vil ha nye sandaler, hvite og sorte, gjerne scetchers det også.

Finsko kjøper jeg ikke lenger.

Jeg orker ikke gå i de.

 

Men om du har få sko eller mange sko, for meg er ikke det poenget.

Det viktige er at du tar hensyn til deg selv, når du har behov for det.

Gjør det som du kjenner gjør deg godt.

Til og med om det er ingenting.

Ha ikke skyldfølelse, for at du ikke orker å styre på.

Kanskje greier du å gjøre bittelitt.

Å gjøre litt er nemlig oppmuntrende, for da er man i gang.

Det skal jeg gjøre med skoryddingen min.

Jeg skal åpne skapet og ta ut noen.

For da er jeg i gang.

Nå, mener du?

Nei aldri i verden

Med verdens beste samvittighet, gjør jeg ingenting.

I dag

 

Ps. Dette var en annen dag 😍

Jeg har arbeidslyst

Og humøret er bra

Og det går mot vår

Hurra

Slik kan dagene variere

Er det mørkt en dag, kan det lette neste dag

Er ikke det fint?

I dag

 

Ja i dag stemmer overskriften på en prikk.

En jubeldag i heimen.

 

Gubben kom hjem med 3 torsker og 6 kg hyse/lyrfilet.

Kjerringa var klar for å lage fiskemat.

Torsk i frysen, 4 middager.

Den er filetert gudskjelov. Men litt bein er det igjen så de må ut.

 

1,5 kg fisk, ca 2 ss salt, 1,5 ts pepper, kjøres seigt. Spes så med tre egg og 1 boks fløte, ca 3 dl, pluss ca 1-2D l vann. Jeg bruker å skylle fløteboksen  med vannet så får jeg ut all fløten. (Lag ikke så stor porsjon, 500 gr fisk, vel 1/2 ss salt, en klype pepper, 1,5 dl fløte

 

I starten gikk dette kjempefint.

Stekte en prøvekake og se hvor fin den er. Akkurat slik den skal være.

Det er 6 kg filet, det blir mye farse.

Jeg valgte derfor noen lettvinte løsninger.

Fiskepudding.

 

I vannbad, 180 grader , ca 35 minutter.

Blir sikkert godt.

Jeg lagde fiskeball. Det er også fort gjort.

 

Men så begynte utfordringen.

Farsen begynte å klumpe seg. Da er den ikke så god å forme og henger ikke så godt sammen.

Kanskje hadde den blitt for varm.

Jeg prøvde å spe  med litt vann. Det var nok en tabbe. Kanskje hadde det vært bedre med et egg.

Den ble for løs og slett ikke så god å jobbe med lenger.

Får jeg så mange kg en annen gang, skal jeg lage ferdig bare halve,  før jeg tar neste halve.

Ikke lage all farsen, før jeg begynner å steke.

Man kan se på dette bildet at fiskekakene ser helt annerledes ut, enn den første prøvekaken jeg stekte.

 

 

Men det går fint an å spise de.

Men de er på langt nær slik de skal være.

Men man lærer så lenge man lever.

5 eller 6 middager med fiskekaker, 3 med fiskeball, 4 med fiskepudding, 4 torsk.

Pluss et par poser til sønnen.

Og gjett om det er ei som nå sitter på rævva og hviler resten av dagen.

I dag

 

Merete Junker, Redebyggeren

Leseeksemplar fra Gyldendal forlag

 

Både jeg og gubben har lest alle Junkers bøker og vi har likt de godt. Nå gleder jeg meg over at det har kommet en ny.

Merete Junker, Jenta med ballongen

Merete Junker, Tvillingen

Merete Junker, Pumasommer

Merete Junker, Venuspassasjen

Merete Junker, Vannmannen

Merete Junker, Lillemann, Ildebrann

Den har fått gode kritikker fra mine bokvenner og den skal få bra omtale fra meg. Junker er tilbake med en krimgåte det er vanskelig å se løsningen på. Her er det mange en kan mistenke.

Det er ikke rått og makabert og det er ikke noe thrillerspenning, men en god etterforskingskrim.

Jeg funderte fælt på hvordan alt hang sammen, akkurat slik det skal være i en god krim.

Språket har jeg ingenting å utsette på, det er bra skrevet og 300 sider er akkurat passe synes jeg. Det blir ikke mye utenomsnakk så det skjer noe hele tiden, stadig nye vinklinger.
Det er mye vi ønsker svar på, både om drap,voldtekt,  farskapssaker og uvennskap, og svarene får vi etterhvert.

Så håper vi at vi får møte Mette Minde igjen på gården i Seljord.

 

 

 

Comeback for journalist Mette Minde!

Gårdbruker Einar Engelmark blir funnet skutt og drept i skogen utenfor Seljord. Til sin store overraskelse er journalist Mette Minde nærmeste arving til Engelmarks gård, hester og skogseiendommer. Men hvem var egentlig denne ukjente onkelen hennes – og hvorfor brøt moren all kontakt med ham før Mette ble født? Motvillig må Mette forlate Finnmark og vende tilbake til Telemarkslandskapet og bygda moren forlot.

Med Redebyggeren gjør Mette Minde comeback, i en spennende kriminalfortelling om hva som kan skje i et bygdesamfunn, når mørke hemmeligheter fra fortiden kommer fram i lyset.

 

Nå begynner jeg på denne på dagtid:

Marit Reiersgård, Liksteinen

Leseeksemplar fra Gyldendal

 

Bitte Røed har vært aktiv her i huset i det siste, så nå er både jeg og gubben ajour.

Liksteinen er nummer fem i rekken og jeg har kun sett gode kritikker så jeg gleder meg.

 

Marit Reiersgård, Stolpesnø

Marit Reiersgård, Jenta uten hjerte

Marit Reiersgård, Paradisbakken

Marit Reiersgård, Det de døde vet

 

 

I en leilighet i Drammen blir en mann funnet død innelåst i en rosemalt kiste fra 1800-tallet. Drapsofferet var en aktiv jeger, og jaktlaget mannen tilhørte, viser seg å ha forbindelser til alvorlig miljøkriminalitet. Etterforskningen avdekker etter hvert en tragisk familiehistorie som strekker seg gjennom generasjoner. Etterforskerne Bitte Røed og Verner Jacobsen skimter snart et sterkt motiv og frykter at flere liv står i fare. Samtidig skaper deres gjensidige tiltrekning skyld og dårlig samvittighet overfor Verners gravide kone. Det hele ender i et iskaldt drama i en liten bygd i Hallingdal.  

 

Og tar med meg denne på sengekanten for å få litt variasjon:

 

Katja Oskamp, Marzahn mon amour

Leseeksemplar fra Forlaget Press

 

Denne kom også overraskende. Bestandig gøy med slike overraskelser. Noen bokvenner har syntes den var grusomt ekkel, mens andre har syntes den er fantastisk, så da gjenstår det å se hva jeg synes.

 

En kvinne på vei inn i de «usynlige årene» som middelaldrende forlater sin mislykkede skrivekarriere for å omskolere seg til fotpleier i forstaden Marzahn, hvor DDRs middelklasse flyttet inn i nybygde betonghøyhus i utkanten av Berlin på 1970-tallet. Mens føtter files, vaskes og smøres

forteller kundene sine livshistorier.

Marzahn, mon amour er en fortelling om en bydels forvandling fra et hverdagslig perspektiv. En hjertevarm beretning om det livet som var, det som kunne ha vært og det som gjenstår fortalt gjennom et rikt persongalleri: herr Paulke som var en av de første innbyggerne i Marzahn for førti år siden; fru Guse som går baklengs bort fra verden; herr Pietsch, eksfunksjonæren med sixpencelua. Historier fulle av medmenneskelighet og humor, underverk om mennesket selv – observert fra deres føtter.

 

 

Januar:

Bøker lest, gubben og jeg, januar 24, 10 bøker

 

Februar:

Bøker lest februar 24, 11bøker, tema bøker i serie

 

Mars:

Bøker lest mars 24, 13 bøker

 

Favorittbøker 2023, 22 bøker

10 favorittkrimbøker 2023

 

Favoritter, topp 6 romaner, 2023

 

Jeg ønsker alle hjertelig velkommen til siden min:

http://Www.Facebook.com/Lillasjel

Insta:

#marianntokle

 

Meld deg gjerne inn i bokgruppen jeg åpnet på Facebook. Der er det åpent for den som vil dele, både lesere, bokbloggere, forfattere og forlag.

Bokinspirasjon for alle.

https://www.facebook.com/groups/3708195432531753/?ref=sh

 

Jeg bråvåknet i natt, i panikk.

At det går an.

Utrolig hva hjernen kommer med, midt på natten.

Herlighet,  følger dere meg,  vet dere vel at overskriftene bare er nonsens.

Men at jeg våknet og tenkte på dagens middag, ja det er helt sant.

Det gikk opp for meg at jeg hadde tatt opp feil boks.

Gubben flikker litt på rekkverket før håndrekka kommer på.

 

 

Det går unna med han.

Jeg kunne jo vist bilder fra hvor langt han har kommet, men det blåser og jeg gidder ikke ut.

Kanskje dere får se i morgen hvis det slutter å blåse.

Kanskje må jeg ut for jeg må henge opp klær.

Iskald vind ute. Huttetu.

Det er ikke kjerringa god på.

Pensjonisten derimot, han har vært ute og satt garn så i morgen blir det kanskhe fiskemat igjen.

Kjedelige farger ute nå.

Men nå er det like før alt våkner til liv og jeg elsker det.

Steinelva har ikke våknet til live men et vårtegn fikk jeg i dag.

Jeg hørte skvaldring av canadagjess så nå er de på vei.

Vet du hva du får til middag i dag sa jeg til  gubben, i går.

Nei det visste han ikke.

Ja, er du ikke spent sier jeg.

Nei det var han ikke.

Herlighet, tenk å ikke fundere på hva det er til middag da.

Så kjedelig.

Hva tror du?

 

Jeg tok meg på tak og sa at litt må du gjøre.

Det var den skoryddingen jeg snakket om

Det tok to minutter. Skjønner ikke hvorfor jeg gruet meg til det.

Jeg har litt igjen, men ikke mer enn to minutter det heller.

Så hva blir neste prosjekt?

Jo noen flere kurver på garderoben skal ryddes.

 

Lasagne var det til middag i går.

Med gammelt brød fra fryseren som blir som nytt i AirFryer.

Med god salat til.

 

Det var godt.

Men jeg tok jo opp nye bokser til i dag

Blandaball var planen, med bacon til kr 10,-

Nå fryser jeg både poteter og grønnsaker.

Før hadde det ingen hensikt for de ble ikke god når de var frosset.

Kornete og vasne.

Men i AirFryer får de nytt liv.

Men i natt våknet jeg og tenkte, å nei, jeg har tatt opp feil boks.

Jeg husket nemlig at jeg frøs noen baller for seg i en pose og noen sammen med potet og grønnsaker.

Nå hadde jeg tatt opp dobbelt opp med ball.

Heldigvis var de ikke tinte så jeg la boksen tilbake i fryseren og tok opp den andre boksen som kun hadde grønnsaker.

Krise avverger.

Siden gubben skal dra garn i morgen, venter jeg med å ta opp noe til i morgen.

 

Jeg fant en fornøyelig serie på tv 2 i går.

Bare to episoder a 1,5 time.

God gammeldags britisk krim med tre morsomme kvinnelig snushaner.

The marlow murder Club.

Em eldre arkeolog, en prestefrue og en hundepasser.

To mord har skjedd i den lille landsbyen og overalt der politiet kommer, ja der er snushanene.

Jeg storkoser meg rett og slett.

Litt sånn Agatha Christie stil.

Håper det kommer flere sesonger.

Jeg må lese ut Redebyggeren i dag, for jeg kan ikke bruke 4 dager på hver bok.

Og jeg må lage handleliste, for mandag vil jeg på diett igjen.

Kroppen holder på å bedres og jeg er faktisk motivert.

Jeg skal velge helt andre menyer denne gang.

 

Besøk har vi hatt også i dag.

Det skrives nye bygdebøker og det innhentes opplysninger.

Tror det var en påminnelse for meg om å be de til middag, for det er venner det er lenge siden vi har vært sammen med.

Det er så typisk.

Man møtes og snakker om at nå må vi finne på noe sammen og så glemmer man det igjen.

 

Og det var svært morsomt at han kunne bekrefte noe jeg hadde tatt ned, når jeg øvde for en stund siden, om at det veien gikk høyere oppe og at det var mange hus der oppe som ikke er lenger.

Jeg og ei venninne øver på å ta ned fortellinger og bare si det vi får ned, uten å stoppe oss selv, for vi er redd for å feile.

Det var også kjekt under en healing denne uken.

Jeg fikk ned masse fra vedkommendes barndom som ga denne forklaringer hun hadde behov for.

Det er bare så gøy hvordan ting bare dukker opp i hodet mitt.

Kjempespennende arbeid er det, både healing og readinger som jeg kaller Lillasjelord.

Slik blir denne dagen bra.

I dag

 

 

 

 

Rett fra slakteriet.

Nei så ille er det ikke, det er bare et uttrykk.

Det passer vel bedre med rett fra dusjen.

Med vått hår.

Jeg har tenkt litt i dag.

Omtrent som det er noe nytt, sier du.

Nei, her går det noen tusen tanker gjennom hodet på en dag.

Og særlig merkelig er det når jeg skriver.

Jeg kan få en grunntanke, slik jeg har nå og så begynner jeg å skrive og ordene bare strømmer på.

Slik blir det blogg hver dag, selv om jeg egentlig har lite å skrive om.

I dag hadde jeg en plan for hva som var tema, men så fikk jeg en kommentar, som skubbet den ideen ut, foreløpig.

Jeg plikter å si fra at det er bilder av bøker jeg har fått, i innlegget, men jeg har ikke betalt eller er pålagt å lese de.

 

Imponerende hvor fort du må lese, og så fleire bøker på samme tid 😁, da hadde det gått heilt i surr for meg. Leste mye før, koselig å holde på med.

Jeg har jo de siste årene lagd lesestabler, i begynnelsen av hver måned.

Så oppsummerer jeg når måneden er over, hva jeg har lest.

Nå har jo jeg tilstander i kroppen som gjør at jeg trenger mye hvile og tv blir ofte for stressende for hodet.

Derfor er lesing et fantastisk verktøy.

Jeg leser aldri alle bøkene i stabelen.

Noen ganger kommer jeg bare halvveis.

Men for meg spiller det ingen rolle.

Det er andre årsaker bak disse stablene.

 

Selv om en av årsakene er at det blir lest mye mer, enn om jeg plukker en og en bok fra hylla.

En annen grunn er at bøkene får vise seg frem.

Men den største drivkraften, er den lykkefølelsen det gir meg.

For meg er det en stor rikdom å ha så mange bøker å velge blant.

Det er en luksus jeg aldri kunne drømt om å få.

Å se bøkene gjør at hjernen produserer lykkehormoner som gjør meg i bedre humør.

Ja, for tro bare ikke at å ikke kunne få gå på jobb, men bli parkert hjemme, mye alene, er noe som alltid er så kjekt, for et menneske som liker aktivitet.

 

 

Det hele begynte nok i det jeg var barn, i likhet med drømmen om å reise.

Man reiser jo i bøkene også.

Min tante Nora ga meg bøker til bursdag og jul.

I 1969 var jeg 9 år.

Det var ikke tonnevis av gaver for snart 60 år siden.

Julaften la jeg gavene mine i en rekke, der jeg la de jeg trodde var bøker, bakerst.

De mest spennende for meg, helt til slutt.

 

 

Dette er bøker min tante ga meg.

Når jeg flyttet til Åndalsnes, etter at min far døde, var veien kort til biblioteket.

Jeg lånte haugevis med bøker.

Jeg kunne pløye gjennom mange hver uke.

Jeg knekte nok lesekoden tidlig og jeg leste fort.

 

Denne lykkefølelsen over de bøkene jeg fikk, det er den kroppen gjenopplever, når jeg lager de stablene.

En ufattelig rikdom.

Jeg gjør det til en jobb.

Jeg trenger ikke penger som betaling.

Jeg har ikke lov å selge de.

Jobben med bøkene er ulønnet, men jeg får bøker.

Og det er god betaling for meg.

Det gir meg en jobbfølelse og det er også en god lykkefølelse.

Kontakten med forlagene, forfatterne og andre bokelskere.

Tilsammen hjelper dette meg til å skape meg gode dager.

 

 

Utfordringen min er at jeg har så mange jeg ønsker å lese, men ikke når over.

Det rare er at jeg er ekstra spent i det jeg begynner på en ny stabel.

Det er litt merkelig, for bøkene er jo spennende om det er i begynnelsen eller slutten på måneden.

Men det er noe ekstra pirrende med noe nytt, som en ny start.

Det vil jeg også miste hvis jeg plukker en og en bok.

Det er denne følelsen av å ha mange.

 

To serier jeg var veldig glad i når jeg var barn.

De ville vel blitt sensurert i dag, et helt annet kvinnesyn den gangen.

Ekstra pirrende er det med nyutgitte bøker.

Da er det som å putte nystekt bakverk i munnen, en ekstra nytelse.

Selv om jeg ikke bryr meg om jeg er først ute med en omtale, det er ikke noe som er viktig for meg.

Jeg leser når det føles riktig for meg, ikke for å tekkes andre.

Av og til er det en nervøs spenning og det er når jeg får debutantbøker eller bøker direkte fra forfatter.

Jeg vil jo så gjerne like dem og er så redd for å skuffe noen.

Samtidig må jeg være ærlig.

Men da er det viktig å huske at bøker er som mat og klær og interiør, vi har ulike preferanser.

Selv om jeg ikke liker, kan andre like det godt.

 

Så dette er grunnen til at jeg stabler.

Følelsen av lykke og tilfredshet.

Jeg sitter her i godstolen når jeg leser.

Et eget rom, fylt opp med bøker.

Det samme rommet bruker jeg, når jeg healer.

Derfor er det en svært god energi her, som gir meg ro.

 

 

Nå har jeg kjøpt meg et nattbord der månedens lesestabel får trone helt alene.

Jeg har også bestilt meg flere bokhyller.

Når jeg får hentet de, skal jeg rydde her.

Er jeg i dårlig humør en dag, da stabler jeg bøker og planlegger lesing.

Men nå må jeg avslutte skrivingen for jeg skal lese.

 

Dette er første bok i lesestabelen for april.

Den vil jeg lese ferdig.

Har du en lidenskap som gjør dagene dine gode, så dyrk den.

I dag

 

Pensjonisten er en rolig og sindig kar.

Det er ikke de store impulsive utbruddene,  slik kjerringa har.

 

I dag har jeg vært reiseoperatør igjen.

Vi har ikke så mange planene dette året, men en tur til Budapest har vi planlagt.

Eller rettere sagt, jeg har planlagt.

 

Det var her en lørdag når gubben var på jobb, at jeg tenkte jeg måtte finne på noe.

Jeg tenkte at en tur til Åndalsnes passer godt, kanskje på kafé og se om jeg treffer kjentfolk.

Jeg gidder sjelden slike ting alene, men nå skulle jeg ta meg selv i nakken og ta meg en tur ut.

I det jeg kjører inn foran kjøpesenteret, kommer et par ut, på vei til bilen.

Denne reisen har altså utspring fra akkurat de sekundene når vi møtes.

Jeg spør om de vil være med på kafé og det vil de.

 

Vi har snakket flere ganger om at vi må bli med dem til Budapest for de har hus der.

Og gubben hadde fått snap der det var besøk på formel 1 løp.

Jeg spurte derfor om han ville være med gubben på formel 1 i juli og det ville han.

Han fikset billetter og jeg skulle overraske gubben julaften.

Sønnen satt klar med telefonen for å filme den store overraskelsen.

Nå var bildet jeg hadde pakket inn, litt utydelig så jeg hadde skrevet med store bokstaver, ta på briller.

Ja her kan dere bivåne den overraskelsen.

 

 

Var det ikke stor jubel? 😳🤪

 

 

Jeg har også bestilt et par netter på hotell i sentrum av Budapest.

Dette tror jeg blir bra.

 

I labbelesten har han startet jobben med å skifte håndrekke.

Har han glemt at man bruker sko ute?

Er vel helst at jeg jaget han ut for å få tatt bilde.

Vi er nemlig møkk lei av å beise rekkverk.

Nå håper vi at dette vil fungere bedre.

Beisen reiser jo av før vi når å få den på.

 

Jeg kommanderte han også til å ta inn klærne fra snora.

Det er klesvask igjen.

 

Hun her gikk ut på trappa, kikket litt rundt, så snudde hun seg og rømte inn igjen.

Til middag er det rester. Jeg hadde igjen waldorf, poteter og saus fra søndag og fant en bit kalkun i fryseren.

Der fant jeg også boks med middag til i morgen.

Jeg har vært flink i dag.

Jeg har gjort ferdig regnskapet mitt og levert skattemelding.

Nå håper jeg på mye levering av healing og readinger(Lillasjelord), dette året.

Det er jo kjekt å få bruke evnene man har utviklet.

Ta kontakt hvis du ønsker healing eller dine egne personlige ord.

I dag

 

Jeg tror ikke jeg dikter

 

 

 

Dette har vært en flott påske.

Vi hadde egentlig lite planlagt for vi kom jo ikke hjem fra Gran Canaria før natt til palmesøndag.

Men da ventet Haldengutta på oss og vi hadde koselige dager sammen med barn og barnebarn.

Det har vært en sosial påske med mye besøk.

I dag ville jeg en tur til Horgheim og hilse på “tante”.

Hun er egentlig ikke tante, men var gift med søskenbarnet mitt.

Men Horgheim var mitt andre hjem under oppveksten.

Det er ikke langt fra Isfjorden til Horgheim, ca 2,2 mil.

Det var fint i Isfjorden i dag selv om fjellene gjemte seg.

Flere varmegrader og det går mot vår, noe jeg synes er ufattelig deilig.

 

Der oppe er Trollstigen og skodda ligger langt ned i fjellene.

Trolltindene gjemmer seg også.

Rasteplassen ved Trolltindene.

Kun få km herfra til Horgheim.

 

 

Dette er målet for dagen. Ytre Lyngheim.

Her kommer oldemor til to av mine barnebarn fra.

 

Her er Horgheim. Tidligere skyss-stasjon og gjestgiveri.

Arve, sønn til mitt søskenbarn, fortalte at det var tippoldefaren hans som først bygde her.

Men det ble brann og alt brente ned og et menneske mistet livet.

Men Anders som han het, startet på igjen, med to tomme hender, og bygde opp igjen på nytt.

Først et rektangulært bygg og etterhvert gjennom generasjonene, ble det bygd på arker.

Han har renovert det verneverdige huset og bor der selv.

På gårdstunet her landet Tom Cruise med helipopteret sitt når han var her på filminnspilling.

Han og Arve hadde en lang prat, da de har helikopter som felles interesse.

 

 

Men først får vi kaffe og godsaker på Horgheim.

Og vi har så mye å prate om at timene flyr og det er vanskelig å komme seg avgårde.

Arve forteller også en morsom historie, særlig for meg som driver med det spirituelle.

Det var hjortejakt og en hjort ble skadeskutt. De måtte prøve å finne han for å avlive den. Mitt søskenbarn ringte en klarsynt for å spørre om hun kunne se hvor hjorten var. Jo da, hun forklarte og de forstod hvor den måtte være. Men hun sa at dere kan finne den, men dere får ikke tak i den.

Min tante, min mor og en nabo gikk manngard mot dit den klarsynte hadde sagt den skulle være.

Min tante så hjorten, nedi i ei dump, akkurat som den klarsynte hadde sagt.

Den lå der helt urørlig og stiv i blikket.

Hun tilkalte de to andre.

Men plutselig skvatt hjorten opp og vips var den forsvunnet og der var ikke noe blodspor etter den.

Olga Tandstad het den synske. Mitt søskenbarn ringte henne flere ganger når dyr ble borte.

 

En annen gang var det en okse.

De fant den ikke når Tandstad forklarte, men de fant den i elva flere måneder etterpå og beskrivelsene de hadde fått, var helt korrekt. De hadde bare ikke forstått det, for Tandstad så en rar bygning, som om noe hadde falt sammen, hun klarte ikke å si hvilken bygning det dreide seg om. Hun sa hun hadde ikke sett noe lignende før og kunne ikke si hva der var.  Noe som ikke var rart for det var en teine, som blir brukt i elven,  til å fange laks i.

Det er her i området fjellpartiet Mannen er. Heldigvis har det nå rast så mye at det ikke er fare lenger. Horgheim var invadert av journalister den tiden.

 

Vi rusler over brua over Rauma elv.

Det er ikke helt vår end. Gubben foreslo jeg kunne seile nedover elva på det isflaket.

Vel, skal tro om han hadde prøvd å redde meg eller om han ville pustet lettet ut?

Han hadde nok en baktanke, tenker jeg.

Det var her Tom Cruise kom seilende i fallskjerm og landet på toget.

 

Morsomt.

Så tusler vi nedover.

Jeg elsker slike skogsveier.

Jeg skal tilbake hit når det blir grønt.

 

Det er nesten så du kan se tusser og troll stikke hodene sine frem.

 

Da er vi ved målet.

Her har altså oldemor til mine to yngste barnebarn bodd.

Koselig at de har sine aner fra samme bygd som meg.

Ja, ikke at det betyr så mye, men koselig likevel.

Er ikke noe piknikktur denne gang.

Vi skal en annen gang fortsette forbi dette huset og gå lenger ned.

Da kommer vi til der vi hadde hytte.

Tenk når alle disse kampesteinene kom rasende ned.

Når isen trekte seg tilbake og skapte dalene.

 

Når vi var på Horgheim snakket vi om alle de fine turene gubben og jeg kan gå, oppover dalen her.

Da blir det litt å gå i mitt barndomsrike.

Det er jo fint. Og det er nydelig hele veien oppover Raumadalen så det er mange turer vi kan gå, korte og lengre.

 

Der fremme ser vi Horgheim.

 

Du verden hvor mye tid jeg tilbrakte her når jeg var barn.

Trygge, gode minner.

 

 

Vakkert.

3000 skritt sa treneren, 30 minutts spasertur.

Det er fint for en som har hatt en sliten kropp.

Nå må jeg passe på så det ikke blir sånn at jeg presser meg, men tar det rolig når det passer sånn.

Takknemlig for gode dager.

I dag