Dette har vært en flott påske.

Vi hadde egentlig lite planlagt for vi kom jo ikke hjem fra Gran Canaria før natt til palmesøndag.

Men da ventet Haldengutta på oss og vi hadde koselige dager sammen med barn og barnebarn.

Det har vært en sosial påske med mye besøk.

I dag ville jeg en tur til Horgheim og hilse på “tante”.

Hun er egentlig ikke tante, men var gift med søskenbarnet mitt.

Men Horgheim var mitt andre hjem under oppveksten.

Det er ikke langt fra Isfjorden til Horgheim, ca 2,2 mil.

Det var fint i Isfjorden i dag selv om fjellene gjemte seg.

Flere varmegrader og det går mot vår, noe jeg synes er ufattelig deilig.

 

Der oppe er Trollstigen og skodda ligger langt ned i fjellene.

Trolltindene gjemmer seg også.

Rasteplassen ved Trolltindene.

Kun få km herfra til Horgheim.

 

 

Dette er målet for dagen. Ytre Lyngheim.

Her kommer oldemor til to av mine barnebarn fra.

 

Her er Horgheim. Tidligere skyss-stasjon og gjestgiveri.

Arve, sønn til mitt søskenbarn, fortalte at det var tippoldefaren hans som først bygde her.

Men det ble brann og alt brente ned og et menneske mistet livet.

Men Anders som han het, startet på igjen, med to tomme hender, og bygde opp igjen på nytt.

Først et rektangulært bygg og etterhvert gjennom generasjonene, ble det bygd på arker.

Han har renovert det verneverdige huset og bor der selv.

På gårdstunet her landet Tom Cruise med helipopteret sitt når han var her på filminnspilling.

Han og Arve hadde en lang prat, da de har helikopter som felles interesse.

 

 

Men først får vi kaffe og godsaker på Horgheim.

Og vi har så mye å prate om at timene flyr og det er vanskelig å komme seg avgårde.

Arve forteller også en morsom historie, særlig for meg som driver med det spirituelle.

Det var hjortejakt og en hjort ble skadeskutt. De måtte prøve å finne han for å avlive den. Mitt søskenbarn ringte en klarsynt for å spørre om hun kunne se hvor hjorten var. Jo da, hun forklarte og de forstod hvor den måtte være. Men hun sa at dere kan finne den, men dere får ikke tak i den.

Min tante, min mor og en nabo gikk manngard mot dit den klarsynte hadde sagt den skulle være.

Min tante så hjorten, nedi i ei dump, akkurat som den klarsynte hadde sagt.

Den lå der helt urørlig og stiv i blikket.

Hun tilkalte de to andre.

Men plutselig skvatt hjorten opp og vips var den forsvunnet og der var ikke noe blodspor etter den.

Olga Tandstad het den synske. Mitt søskenbarn ringte henne flere ganger når dyr ble borte.

 

En annen gang var det en okse.

De fant den ikke når Tandstad forklarte, men de fant den i elva flere måneder etterpå og beskrivelsene de hadde fått, var helt korrekt. De hadde bare ikke forstått det, for Tandstad så en rar bygning, som om noe hadde falt sammen, hun klarte ikke å si hvilken bygning det dreide seg om. Hun sa hun hadde ikke sett noe lignende før og kunne ikke si hva der var.  Noe som ikke var rart for det var en teine, som blir brukt i elven,  til å fange laks i.

Det er her i området fjellpartiet Mannen er. Heldigvis har det nå rast så mye at det ikke er fare lenger. Horgheim var invadert av journalister den tiden.

 

Vi rusler over brua over Rauma elv.

Det er ikke helt vår end. Gubben foreslo jeg kunne seile nedover elva på det isflaket.

Vel, skal tro om han hadde prøvd å redde meg eller om han ville pustet lettet ut?

Han hadde nok en baktanke, tenker jeg.

Det var her Tom Cruise kom seilende i fallskjerm og landet på toget.

 

Morsomt.

Så tusler vi nedover.

Jeg elsker slike skogsveier.

Jeg skal tilbake hit når det blir grønt.

 

Det er nesten så du kan se tusser og troll stikke hodene sine frem.

 

Da er vi ved målet.

Her har altså oldemor til mine to yngste barnebarn bodd.

Koselig at de har sine aner fra samme bygd som meg.

Ja, ikke at det betyr så mye, men koselig likevel.

Er ikke noe piknikktur denne gang.

Vi skal en annen gang fortsette forbi dette huset og gå lenger ned.

Da kommer vi til der vi hadde hytte.

Tenk når alle disse kampesteinene kom rasende ned.

Når isen trekte seg tilbake og skapte dalene.

 

Når vi var på Horgheim snakket vi om alle de fine turene gubben og jeg kan gå, oppover dalen her.

Da blir det litt å gå i mitt barndomsrike.

Det er jo fint. Og det er nydelig hele veien oppover Raumadalen så det er mange turer vi kan gå, korte og lengre.

 

Der fremme ser vi Horgheim.

 

Du verden hvor mye tid jeg tilbrakte her når jeg var barn.

Trygge, gode minner.

 

 

Vakkert.

3000 skritt sa treneren, 30 minutts spasertur.

Det er fint for en som har hatt en sliten kropp.

Nå må jeg passe på så det ikke blir sånn at jeg presser meg, men tar det rolig når det passer sånn.

Takknemlig for gode dager.

I dag