Bjerkli er en annen forfatter vi begge leser her i huset. Samiras død har fått gode kritikker. Grønnøyd monster, er den eneste jeg ikke har lest. Lille Linerle og Elskede Emilie, er de jeg har likt best.
Bjerkli gjør det igjen. Hun tar opp de vondeste temaene, og hun forteller hvordan alt foregår, uten å pakke det inn.
Ja, det smerter å lese.
Det handler om alt det umenneskelig vonde flyktninger må igjennom, før de kommer seg til tryggheten.
Og der mange ikke kommer til trygghet, men et nytt helvete.
Hun snakker om overgrep, både fysiske og seksuelle.
Og hun snakker om mobbing.
Fra du åpner første side, til du har tørket tårene på siste side, er det ingen dødpunkter, ingen utenomsnakk, bare rett på sak.
Og det er vondt å lese. Men du dras videre, for du må bare vite hvordan dette ender.
Det er virkelighet og vi må tåle det.
Det jeg spør meg selv, er om det kan bli for mye på en gang.
Skremmes vi slik at det blir for vondt å ta fatt på neste bok hun gir ut?
Kunne vi fått et tema i gangen?
Jeg vet ikke.
Det er viktig at vi får øynene opp for hva som skjer rundt oss, men samtidig må vi greie å ta det inn.
Dette er ikke boken for sarte sjeler.
Likevel er det en roman man bør lese.
Ja, man bør lese den, også om man ikke er en krimelsker, for dette er like mye et virkelighetsdrama, mer enn en vanlig krimgåte.
Det er ingen snill Agatha Christie bok, der du koser deg, småhumrer og krøller deg ned i gostolen, med tekoppen din.
Nei, du sitter på tå hev hele boken igjennom.
Er du interessert i hva som skjer i verden, les.
Dette er ikke bare fantasi, det er realitet og det skjer hver eneste dag.
Vi kan ikke lukke øynene og late som det ikke eksisterer.
Håkon Haakonsen er lykkelig sammen med kjæresten Sigrid og hennes sønn David. Så forsvinner begge.
Sigrids voldelige ekskjæreste Muhammad har rømt fra fengselet, og en eldre dame blir kjørt ned og drept på en øde vei utenfor Sandefjord uten at noen melder seg. David har også hatt større problemer på skolen enn Håkon har kunnet forestille seg. Har alt dette noen sammenheng?
Mens tiden er i ferd med å renne ut for de to menneskene som står ham nærmest, står en ting klart for ham: Han har aldri kjent den kvinnen han elsker.
Jeg leser:
Therese Aasvik, Ingenstedsøya
Leseeksemplar fra Vigmostad og Bjørke
I og med at jeg jobber med healing, møter jeg foreldre som er bekymret for barn som ikke vil gå på skolen. Derfor er dette et tema som interesserer
Jeg gir ikke opp før jeg har prøvd alt. Men hva er alt? Hva om mitt alt bare er en svak skygge av det andre foreldre får til? Det yrer av liv på den lille øya, men i huset til Tora er det stillstand. Datteren hennes, Maja, er syk. Ikke sånn syk som man blir frisk av etter kort tid, eller som det er enkelt å snakke med andre om. Maja klarer ikke å gå på skolen. Tora forsvinner inn i en altoppofrende omsorgsrolle, mens Toras egen mor har andre meninger om hva som er best for barnebarnet. Uansett blir Maja bare dårligere, og utsiktene til et vanlig ungdomsliv med skole og venner forvitrer. Ingenstedsøya er en aktuell og virkelighetsnær roman om ufrivillig skolefravær og fortvilelsen foreldre opplever når barn isolerer seg.
Og på senga:
Kristine T.G. Hardeberg, De fordømte
Leseeksemplar fra forfatteren
Denne gleder jeg meg veldig mye til, for den forrige, De uskyldige var helt fantastisk. Har du ikke lest den, anbefaler jeg den varmt. Jeg har derfor store forventninger.
«Noe kaldt ilte nedover ryggen hennes, og før han rakk å si mer, visste hun at hun var fremme ved kilden. Det var her hun skulle male. Verdens første renessansebygning. Så vakker at det var til å gråte av, tenkte hun, og overrasket seg selv. Gjenfødelse, mumlet hun. Nytt liv.»
Eva tilbringer sommeren 1960 i Firenze, omgitt av den evige kunsten, men hva er det hun reiser fra, og hva skjedde egentlig da hun var liten, da det var krig i Norge?
Flere tiår senere legger Sandra ut på en helt annen reise sammen med sønnen Daniel. En avgjørelse må tas, og hun søker hjelp i både nåtid og fortid.
De fordømte handler om relasjoner mellom mennesker. Om den skjøre tilliten og den kompliserte kjærligheten, og om sårene vi bærer med oss, enten vi vet det eller ikke. Boken tar også for seg skyldens natur, og hvor vanskelig det kan være å tilgi.
I denne frittstående oppfølgeren til De uskyldige møter vi mennesker som strever med livet og med rollene de er tildelt. Hvordan forstår vi egen og andres historie? Og sannheter, er de absolutte?
Vi beveger oss fra Firenzes gater til en strand i Norge, og mens måkeskrikene overdøver både stemmer og hammerslag, nøstes fortellingen opp – og danner et bilde som alltid inneholder mer enn det vi først trodde.
Denne kom også overraskende i postkassa. Bestandig gøy med slike overraskelser. Noen bokvenner syntes den var grusomt ekkel, mens andre har syntes den er fantastisk, så da gjenstod det å se hva jeg syntes.
Jeg likte boken godt jeg. Det var ikke noe ekkelt der for meg. Det er bare stell av føtter.
Det var en fin bok, med både humor, varme og kjærlighet. Vi får høre historien til mange mennesker. Mens de får stelt føttene sine, forteller de både fra fortid og nåtid.
Den er nok ekstra interessant for de som kjenner dette området, drabantbyen Marzahn, for vi hører en del om hvor de bor. Men mest om hva de har opplevd på godt og vondt. Det er også fint å lese om vennskapet mellom de tre som jobber sammen.
Men det er ikke noen bok jeg vil huske for livstid. Så sterkt grep den meg ikke, men en koselig lesestund var det.
172 sider.
En kvinne på vei inn i de «usynlige årene» som middelaldrende forlater sin mislykkede skrivekarriere for å omskolere seg til fotpleier i forstaden Marzahn, hvor DDRs middelklasse flyttet inn i nybygde betonghøyhus i utkanten av Berlin på 1970-tallet. Mens føtter files, vaskes og smøres
forteller kundene sine livshistorier.
Marzahn, mon amour er en fortelling om en bydels forvandling fra et hverdagslig perspektiv. En hjertevarm beretning om det livet som var, det som kunne ha vært og det som gjenstår fortalt gjennom et rikt persongalleri: herr Paulke som var en av de første innbyggerne i Marzahn for førti år siden; fru Guse som går baklengs bort fra verden; herr Pietsch, eksfunksjonæren med sixpencelua. Historier fulle av medmenneskelighet og humor, underverk om mennesket selv – observert fra deres føtter.
Leser nå:
Myriam Bjerkli, Samiras død
Leseeksemplar fra forfatteren
Bjerkli er en annen forfatter vi begge leser. Og Samiras død har fått gode kritikker. Grønnyd monster er den eneste jeg ikke har lest.Lille Linerle og Elskede Emilie, er de jeg har likt best.
Håkon Haakonsen er lykkelig sammen med kjæresten Sigrid og hennes sønn David. Så forsvinner begge.
Sigrids voldelige ekskjæreste Muhammad har rømt fra fengselet, og en eldre dame blir kjørt ned og drept på en øde vei utenfor Sandefjord uten at noen melder seg. David har også hatt større problemer på skolen enn Håkon har kunnet forestille seg. Har alt dette noen sammenheng?
Mens tiden er i ferd med å renne ut for de to menneskene som står ham nærmest, står en ting klart for ham: Han har aldri kjent den kvinnen han elsker.
Og:
Therese Aasvik, Ingenstedsøya
Leseeksemplar fra Vigmostad og Bjørke
I og med at jeg jobber med healing, møter jeg foreldre som er bekymret for barn som ikke vil gå på skolen. Derfor er dette et tema som interesserer
Jeg gir ikke opp før jeg har prøvd alt. Men hva er alt? Hva om mitt alt bare er en svak skygge av det andre foreldre får til? Det yrer av liv på den lille øya, men i huset til Tora er det stillstand. Datteren hennes, Maja, er syk. Ikke sånn syk som man blir frisk av etter kort tid, eller som det er enkelt å snakke med andre om. Maja klarer ikke å gå på skolen. Tora forsvinner inn i en altoppofrende omsorgsrolle, mens Toras egen mor har andre meninger om hva som er best for barnebarnet. Uansett blir Maja bare dårligere, og utsiktene til et vanlig ungdomsliv med skole og venner forvitrer. Ingenstedsøya er en aktuell og virkelighetsnær roman om ufrivillig skolefravær og fortvilelsen foreldre opplever når barn isolerer seg.
Kristine T.G. Hardeberg, De fordømte
Leseeksemplar fra forfatteren
Denne gleder jeg meg veldig mye til, for den forrige, De uskyldige var helt fantastisk. Har du ikke lest den, anbefaler jeg den varmt. Jeg har derfor store forventninger.
«Noe kaldt ilte nedover ryggen hennes, og før han rakk å si mer, visste hun at hun var fremme ved kilden. Det var her hun skulle male. Verdens første renessansebygning. Så vakker at det var til å gråte av, tenkte hun, og overrasket seg selv. Gjenfødelse, mumlet hun. Nytt liv.»
Eva tilbringer sommeren 1960 i Firenze, omgitt av den evige kunsten, men hva er det hun reiser fra, og hva skjedde egentlig da hun var liten, da det var krig i Norge?
Flere tiår senere legger Sandra ut på en helt annen reise sammen med sønnen Daniel. En avgjørelse må tas, og hun søker hjelp i både nåtid og fortid.
De fordømte handler om relasjoner mellom mennesker. Om den skjøre tilliten og den kompliserte kjærligheten, og om sårene vi bærer med oss, enten vi vet det eller ikke. Boken tar også for seg skyldens natur, og hvor vanskelig det kan være å tilgi.
I denne frittstående oppfølgeren til De uskyldige møter vi mennesker som strever med livet og med rollene de er tildelt. Hvordan forstår vi egen og andres historie? Og sannheter, er de absolutte?
Vi beveger oss fra Firenzes gater til en strand i Norge, og mens måkeskrikene overdøver både stemmer og hammerslag, nøstes fortellingen opp – og danner et bilde som alltid inneholder mer enn det vi først trodde.