Jeg føler jeg har et indre kompass som viser meg veien.
Og for en som er tussete etter bøker, måtte det jo være en bok involvert i utgangspunktet.
Jeg leste Alkymisten av Paulo Coelho.
En av verdens mest leste bøker.
En bok millioner har trykket til sitt bryst og like mange som synes den er kjedelig.
For meg var det starten på en annerledes måte å leve på.
Den lærte meg å lytte til stemmen inni meg.
Ikke den rasjonelle stemmen som roper i hodet, men den gode stemmen i hjertet, som kviskrer til deg.
Når du følget den, får du en ro i kroppen.
Jeg lærte at store drømmer kan være fint, men ofte er de bare en drivkraft for å få deg ut på veien.
De er som drivstoff på bilen for at du skal komme deg avsted.
Det er veien mot drømmen som er viktig.
Det er å lytte og så følge de små stegene fremover.
Jeg hadde besøk i går av Tove, min gode cruisetjener.
Hun som ordner alt med reisen vår.
Og gjett hva vi snakket om da?
Jo, cruise selvfølgelig og reiser generelt.
Jeg sa at jeg føler at å reise er viktig for meg.
Og jeg velger stort sett turer dit hjertet kviskrer at jeg skal.
Jeg får en egen følelse inni meg når jeg velger.
Vanskelig å forklare, men det er som et ja eller nei.
Skal jeg reise til Thailand, nei, Elvecruise, nei, ikke nå.
Australia og New Zealand, ja du skal dit.
Foreløpig er planen januar 2024.
Det føles som om jeg blir ledet rundt og jeg innbiller meg at det er for at jeg skal være i de ulike energiene eller at jeg har ulike “oppdrag”, som menneskemøter.
Ja, det er lov til å le, for det høres jo tåpelig ut.
Men jeg bryr meg ikke så mye om at det høres dumt og usannsynlig ut, for jeg gjør det likevel.
Når jeg tenkte vi kunne dra på en tur i mai, var det aldri spørsmål hvor.
Vi skulle tilbake til Rhodos by.
Jeg ble ikke helt ferdig der når vi var der i sommer.
Ferdig med hva, spør du kanskje.
Det vet jeg ikke, jeg “vet” bare at jeg skal dit.
Jeg vet også at kommer det noe i veien, da er ikke tiden inne eller noe er endret så det ikke er nødvendig.
Vi skulle egentlig på cruise fra Venezia men det ble kansellert.
Istedet fikk vi bytte til cruise fra Barcelona til Roma og tilbake.
Jeg har bestilt tre utflukter.
Jeg så på en utflukt til Nice, Eze og Monaco, fra Cannes, men bestilte ikke.
Jeg sitter så her i Paradisbukta mi, Isfjorden og leser.
Natasha Lester, Huset på Rivieraen.
Jeg leser at de drar på utflukt til Eze.
De vandrer rundt der og er inni kirken.
Når jeg leser dette, “vet” jeg, at ok, da skal jeg dit.
Jeg går inn på bestillingssiden til Celebrity cruises og bestiller den utflukten.
Og jeg bare kjenner inni meg, at dette er noe som vil føles riktig.
Når jeg nå leser teksten igjen, så viser også den hvordan dette fungerer.
Hun kjørte bare rundt og “tilfeldig” fulgte skiltene.
I det de kjører inn på plassen, kjører en ut, så de finner parkering.
Det er nemlig slik det legger seg tilrette når noe er riktig.
Hvis man hele tiden blir stoppet, da er det en grunn for det.
Nå kan du si at ikke alle har mulighet til å reise dit de ønsker.
Det er helt sant.
Når jeg begynte å følge stemmen inni meg, hadde ikke jeg heller det.
Det handler ikke bare om reiser, det handler om å følge hjertet i hverdagen.
Si de ordene som kommer til en, til den de kommer til.
Slik jeg fortalte Sissel på.Rhodos at hun stod mitt hjerte nært, enda vi nesten ikke har møttes før.
Det kan du ikke si til alle, men jeg visste inni meg at hun var slik som meg, som åpner hjertedøren på vidt gap, til de man føler skal være der.
Eller hva som er bra for meg å spise.
Der har jeg slitt litt med usikkerhet i vinter, så den stemmen er litt uklar nå.
Jeg forsker litt på det, om jeg reagerer på sitrus blant annet.
Men stemmen var ganske høy når jeg planla å følge omstart dietten til Nordstrand.
Alt inni meg protesterte og sa at det å kutte så mye, er ikke veien å gå.
Når jeg så bestemte meg for å droppe det og heller tilføre det jeg mangler, da følte jeg en enorm lettelse.
Det er en fantastisk fin måte å leve på, dette å følge tegnene.
Kanskje er det derfor jeg ikke er redd for å reise i denne tiden når mange velger det bort.
Hadde du spurt de rundt meg for 15 år side, hvordan jeg ville forholde meg til å reise under en pandemi, ville de sagt at hun, aldri i verden, hun vil være livredd.
Så jeg synes det er rart selv, men jeg finnes ikke redd.
Ja, kanskje vil jeg angre en dag men jeg kan ikke legge det inn på bestilling.
Slik det er akkurat nå, stoler jeg på at jeg blir ledet dit jeg av en eller annen grunn skal.
Den tilliten er så stor at jeg finnes ikke redd for å reise.
Jeg er nok litt mer hyper når det gjelder å kjøre så jeg er tidlig nok fremme.
Så helt i mål, er jeg ikke med å lytte.
Eller er jeg det?
Slik at jeg velger rett tid å kjøre på?
Tja, tiden vil vise det også.
Nå er ihvertfall utflukt til Eze bestilt.
Gubben er nok ekstra fornøyd med en liten tur til Monaco igjen og kjøre et stykke på Formel 1 banen.
I dag
