Vi hadde en fantastisk opplevelse hos Arne Brimi og ansatte på Vienvang i går kveld.
Jeg har så mange bilder at jeg må dele det opp i flere blogger.
Del 1, blir velkomsten til Vienvang, der vi først satt ute, og en sniktitt inn i konferanseavdelingen, der det holdes kurs og foredrag.
23 grader og aldeles nydelig.
Det kom 4 dråper regn, snakk om flaks.
Tenk å være så heldig med både vær og tidspunkt, midtsommer, lyst hele kvelden.
Vi så solen gikk ned 22.30.
Del 2 vil bli fra inne på restauranten.
Del 3 vil bli fra Brimi Fjellstugu og hjemveien i vakkert solskinn.
Vi ble hentet med buss på Brimi Fjellstugu.
Det var et godt stykke å kjøre, ca 10 minutter.
Ikke vanskelig å se at vi er på riktig vei.
Her er mjølkerampen til Arne, sa sjåføren.
Jeg nådde ikke ta bilde, men da rygget han tilbake, snakk om service.
Det skulle egentlig være stengt denne datoen, men de var fullbooket hver helg og hadde åpnet flere kvelder.
Det var bra for oss.
Det er nok ikke alltid Brimi sjøl er tilstede, men det var han denne kvelden.
Han hilste oss med navn, så han hadde nok orientert seg hvem som kom i følge.
Vi var ikke så mange som kom bare to.
Så ville han vite hvor vi var fra.
Jeg sukket henført samme hvor jeg enn vendte blikket.
Det var bare så fint der.
Hvis dere studerer bildene, vil dere se hvor mange fine detaljer det er overalt.
Her er konferans/kurs/foredrags-avdelingen.
Dere skal få noen bilder derfra i dette innlegget, for jeg måtte jo inn og titte litt.
Det var fyrt opp i peisen ute.
Alle de ansatte var så hyggelige, skikkelig godt folk.
Her forbereder de serveringen av godbitene vi fikk servert ute.
Alle disse bittesmå godbitene synes jeg var nesten det aller morsommeste.
Hvor mye deilig smak i en liten bit.
Fuglene på pipehatten er et gjennomgangstema.
De finner en overalt, både på toalettet og som saltkar, blant annet.
Fugler, gevir og vinflasker.
Først fikk vi en nydelig aspargessuppe.
Det er en av mine favorittsupper.
Så enkel å lage og så godt.
Jeg har ofte sopp og purreløk, sammen med, i min.
Denne var aldeles nydelig god.
Deretter fikk vi brunostkrem på et slags flatbrød.
Jeg kjenner jeg blir sulten igjen, bare ved tanken på alle de gode smakene.
Overalt var det wow-opplevelser.
Se på dette tårnet av gevir, for det meste rein, tror jeg.
Så får vi servert rabarbrasaft, blandet med cider.
Han fleipet med at hvis noen skulle ha alkoholfritt, var det fullt mulig, ble behandlet som spesialbestilling.
Brus var ikke å få på Vianvang.
Det var heller ikke skiltet opp hit, det var han opptatt av.
Tror nok han ønsker at det skal ikke være et masseturismested, men en unik opplevelse for de som er gjester her.
Ikke kun et sted man kjører til for å ta en kopp kaffe og en is.
Gubben tester rabarbradrikken.
Var vel nesten det eneste vi fikk, som jeg ikke var overbegeistret over.
Jeg syntes det ble litt surt.
Hentet fra
https://www.brimiland.no/vianvang/
Vianvang, det gamle og nålevande ordet i fjellet for Fjelldronning, Bergfrue, Saxifraga Cotyledon på latin om ein vil. Fjelldronninga mi vart til Vianvang, og er det framleis; – det var min draum, og vart til, og er min draum framleis. For ingenting kan stoppast, ikkje eingong i ein draum.
Draumen starta med det fyrste spadetaket i 1998, då Vianvang såg si gryning. Men Vianvang skal aldri verta heilt ferdig – draumen om noko nytt som kryssar meir enn eit tusenårs-sekiel skal alltid leva her, det evige innan matkunst frå det naturleg naturlege, det skal halda fram.
Draumen om å gjera noko heilt spesielt med eit måltid, for ei oppleving for kvar og ein einskild gjest. For ein gong som for fleire gonger, for noko å leva lenge på. Støtt skal det vera godt å hugsa å ha opplevd å ha vore her. Støtt skal det vera godt å lengta att til min del av dette landet. Støtt skal det vera godt å koma att.
Så får vi hver vår skei med skrapaost.
Det var ost smeltet på bålet og så raspet han tørket og spekket reinshjerte over.
Gi meg denne osten og den loffen vi fikk senere, så hadde jeg allerede vært fornøyd jeg.
Nei, ikke helt, det var den aspargessuppa og desserten, den kommer jeg tilbake til.
Og rakfisken, kvalkjøttet, kreps og gråstein.
Det var den ene smaksopplevelse etter den andre.
Det kommer i neste innlegg.
Vi kikker innom huset som rommer konferanse/kurs avdeling.
Kunne vært utrolig morsomt å bli med på et av matkursene Brimi holder.
Utsikten. Kjære vene.
Vakkert.
Jotunheimen viser seg fra sin.beste side.
Hadde ikke vært meg i mot å gå på kurs her nei.
Se på alle detaljene i interiøret.
Er det ikke flott?
Tenk hvis alt var sterilt hvitt? Kjedelig
Men det er litt rart hvor nostalgisk vi blir over alt det gamle.
Vi ville jo ikke hatt det i dag, på våre kjøkken.
Så går vi inn på Vianvang.
Her kokes kaffen vår.
Tokle har fått eget bord.
Men det er ikke klart for å sette seg enda.
Først skal vi gjennom ulike stasjoner med godbiter.
Fra ene rommet til det andre.
Det får komme i del 2.
Nyt utsikten så lenge.
