Dette var gøy lesing for meg. Endelig en roman uten perfekte mennesker, men personer med både sterke og svake sider. Hovedpersonen har så dårlig samvittighet fordi hun ikke besøkte sin mor før hun døde og bestemmer seg for å bli et bedre menneske, noe som slett ikke er så enkelt. Hun prøver en rekke ting, men man kan ikke si at det går så bra.
Men hun er god på å kose seg og være en god venn og for all del, kan ikke det være nok. Så kommer det en mann inn i bildet, en veldig kjekk en. Hun har sagt at hun vil ikke ha samboer, men hva skjer nå? Ja, jeg røper ikke noe.
Tro hva du vil. For meg som ikke vil ha for mye hjerte/smerte var dette en fulltreffer. Jeg storkoste meg med en litt annerledes hovedperson, en som er ganske så vanlig, slik som de fleste andre av oss.
Anbefales varmt.
Kicki elsker livet sitt som Söderbergas frisør. Huset hennes har neonskilt, en gammeldags frisørsalong og et rosa walk-in closet. Hun er lykkelig singel, treffer gjerne menn og blir ofte betatt – helt til det blir snakk om å flytte sammen. Kicki vil nemlig aldri legge bort singellivet. Da hun atter en gang prioriterer en venninnehelg fremfor å besøke moren, blir hun stemplet som egoistisk.
Få dager senere går moren uventet bort uten at Kicki får tatt farvel. Sorgen og skyldfølelsen tvinger henne til å ta en avgjørelse. På invitasjonen til den kommende bursdagen ønsker hun seg to ting:
1. En god italiensk rødvin 2. Forslag til hvordan hun kan gjøre verden bedre.
Mandagen etter festen tar hun fatt på utfordringen. Og ingen mann får sette sin fot over dørterskelen før hun har blitt et bedre menneske.
Hjemkomst er garantert en som skal bli lest. Jeg så en herlig omtale denne uken. Jeg leser alt av Morton og synes hun er en av de bedre feelgoodforfatterne.
Ny bok fra forfatteren av Tilbake til Riverton, Den glemte hagen, En svunnen tid, Hemmeligheter, Huset ved innsjøen og Klokkemakerens datter. Julaften 1959, Adelaide Hills: Det har vært en glødende varm dag, og i kveldstimene avdekkes en foruroligende scene ved et idyllisk bekkefar på en sagnomsust eiendom tilhørende Turner-familien. Den lille byen Tumbeela blir med ett sentrum for en av Sør-Australias mest sjokkerende drapssaker. Seksti år senere får Jess, som har jobbet som journalist i London i mange år, en uventet telefon. Hun drar umiddelbart tilbake til Sydney. Hennes kjære bestemor Nora har vært utsatt for en hjemmeulykke i og befinner seg på sykehus. I huset til bestemoren finner Jess en bok som omhandler etterforskningen av tragedien som rammet Turner-familien julaften i 1959. Jess skjønner at det finnes en forbindelse mellom hennes egen familie og denne beryktede saken – som egentlig aldri ble oppklart. Hennes egen familiehistorie hviler på en løgn. Hjemkomst er en familiesaga som spenner over flere generasjoner. Hva gjør vi for dem vi elsker? Og hvor langt er vi villig til å gå for å hindre sannheten i å komme for en dag? «Vidunderlig» Elle «Alle lagene i denne historien inneholder overraskelser for enhver.» Kirkus Reviews
Hadde du sagt til meg for noen uker siden at det var et tema, ville jeg ledd.
Jeg gjør jo ikke annet, ville jeg svart.
Men så lærer jeg så mye som jeg ikke har vært klar over.
Jeg maser på deg, sier hun.
Ja, gjør det svarer jeg.
Det gir meg ny input, nye tanker.
Målet er å lære meg å bruke mindre krefter på det som er unødvendig.
Et eksempel.
Jeg skulle dit 10.
Nå er jeg på diett så frokost ventet jeg med.
Stod opp halv 9, gikk rett i dusjen.
Kjente jeg var litt stresset og tenkte jeg har god tid, så jeg kan meditere litt.
Satte klokka på 9.45, nok tid til å kjøre til Åndalsnes.
Her på bygda, kjører vi jo dit vi skal og parkerer utenfor døra.
God tid.
Men hva skjer, jo jeg ser på klokka. 9.25.
Vel tenker jeg, jeg gjør meg klar og drar.
9.45, ja, da satt jeg og ventet jeg når jeg egentlig skulle dra.
Hvorfor?
Jo, fordi jeg blir urolig, stresset inni meg og klarer ikke slappe av.
Og vet du hva hun sier til det?
Da bruker du unødvendige krefter.
Den indre uroen, den påvirker nemlig kroppen, ikke bare psykisk men også fysisk.
Vi snakket også om det med vilje.
Vi som av ulike grunner har kroppslige utfordringer, vi bruker enorme mengder med viljestyrke for å få gjort de tingene, som andre kanskje gjør på automatikk.
Vi må motivere til innsats.
Jeg skal lære meg å kjenne etter hvor mye vilje jeg bruker.
Jeg fortalte henne at jeg skrev et blogginnlegg en gang som gikk land og Strand rundt, om viljelageret som går tomt.
Denne spurte jeg etter, etter at jeg hadde sett den ene fine omtalen etter den andre. Jeg var spent, for jeg er jo ekstremt på vakt når det står kjærlighetshistorie. Jeg er kresen der og pirkete.
Og jeg hadde ikke fått med meg det som står om boken:En altoppslukende kjærlighetshistorie.
Det er nettopp det dette er, en altoppslukende kjærlighetshistorie. Så elsker du slike historier, må de lese Oppdagelsen, for jeg ser at mange liker den svært godt.
Men så er det meg og kjærlighetshistorier da. Jeg liker de kun i små porsjoner. Derfor var det ikke den riktige boken for meg.
En datter skal rydde opp etter sin døde mor og finner brev fra morens store kjærlighet, som barna ikke visste om. Datteren oppdager sider ved sin mor, som var ukjent for henne. Hun sitter der som et stort spørsmålstegn. Var dette min mor? Og hvem er denne mannen hun elsket så høyt? Og hva skjer egentlig i hennes eget ekteskap? Tja, dette er første boken i en trilogi og vi får en teaser på slutten.
En altoppslukende kjærlighetshistorie Aldri hadde hun elsket noen så høyt. Det eneste hun ville var å være sammen med ham. Men kjærligheten deres får store konsekvenser – mange år frem i tid.
Da moren dør, gjør Julie en oppdagelse som snur livet på hodet. Hva er det moren har gjort? Hvem er hun egentlig?
Julie er på familiehytta på Tjøme. På loftet finner hun en bunke med gamle brev. Det viser seg at det er kjærlighetsbrev; nesten hundre lidenskapelige kjærlighetsbrev fra en mann Julie aldri har hørt om … Gjennom brevene blir hun kjent med en helt annen side av moren, og hun blir også tvunget til å stille spørsmål ved sin egen identitet. Er kjernefamilien hun vokste opp i basert på en løgn? Oppdagelsen setter også hennes eget familieliv i spill. Er hun så lykkelig som hun har innbilt seg, eller har hun bare godtatt ting som de er? Og hva er viktigst – kjærlighet og begjær eller familie og trygghet?
Dette er den første boken i en trilogi.
Nå leser jeg:
Eli Åhman Owetz, Et bedre menneske
Leseeksemplar fra Harper Collins Norge
Denne har jeg ikke få omtaler av så langt, men de jeg har sett, har vært bra, så er spent.
Kicki elsker livet sitt som Söderbergas frisør. Huset hennes har neonskilt, en gammeldags frisørsalong og et rosa walk-in closet. Hun er lykkelig singel, treffer gjerne menn og blir ofte betatt – helt til det blir snakk om å flytte sammen. Kicki vil nemlig aldri legge bort singellivet. Da hun atter en gang prioriterer en venninnehelg fremfor å besøke moren, blir hun stemplet som egoistisk.
Få dager senere går moren uventet bort uten at Kicki får tatt farvel. Sorgen og skyldfølelsen tvinger henne til å ta en avgjørelse. På invitasjonen til den kommende bursdagen ønsker hun seg to ting:
1. En god italiensk rødvin 2. Forslag til hvordan hun kan gjøre verden bedre.
Mandagen etter festen tar hun fatt på utfordringen. Og ingen mann får sette sin fot over dørterskelen før hun har blitt et bedre menneske.
Jeg leser alt jeg kommer over av Hannah, kun en som har falt igjennom her, de andre har vært utrolig bra. Nå har jeg flyttet på denne fra stabel til stabel, så nå måtte jeg få lest den.
Hva kan jeg si. Jo for det første tror jeg at jeg aldri har grått så mye når jeg har lest en bok. Jeg måtte tørke av brillene igjen og igjen. Dette grep meg langt inn i hjerterota.
Dette må være den boka av Hannah som har vært aller sterkest for meg. Selv om flere av de andre også har vært utrolig bra.
For meg fremstår det så ekte. Det er ikke forutsigbart. Jeg har ikke ord. Jeg slukte hele boken, 450 sider på en dag. Jeg greide ikke å legge den fra meg rett og slett. Alt annet måtte vente.
Igjen dette med bøker som selges i kiosk/dagligvare. Tro ikke at det kun er banale kjærlighetshistorier. Jo, da en form for kjærlighetshistorie er det her også, men det er bare undertonen i handlingen.
Temaet er alle de som blir sendt i krigen. Hvordan påvirker det de som er der og de som venter hjemme og hva skjer når de er hjemme igjen. Et høyaktuelt tema dessverre.
Vi har nordmenn som blir sendt ut i krig, men vi har også utallige flyktninger, som kommer til landet og vi forventer at de skal oppføre seg helt normalt så snart de setter foten innenfor våre fredelige grenser.
Vi glemmer hvilke traumer de gjemmer i ryggsekken.
De hjemvendte er en bok jeg anbefaler varmt, både til damer og herrer. Dette er ikke det vi kaller en typisk “damebok”. Egentlig en bok alle burde lese for å forstå en virkelighet som er fremmed for de fleste av oss.
Jeg anbefaler også sterkt boken til Simon Strander, om samme tema.
De hjemvendte av Kristin Hannah gir et dypt og realistisk innblikk i hvordan et militært yrke påvirker en familie og et ekteskap.
Alle ekteskap har et bristepunkt. Alle familier har sine sår. All krig har en pris …
I likhet med mange ektepar har Michael og Jolene Zarkades en slitsom hverdag med barn, karriere, regninger og oppgaver … og det mens deres tolvårige ekteskap er i ferd med å gå i oppløsning. Da Jolene attpåtil blir sendt ut i militært oppdrag og etterlater forsvarsadvokaten Michael hjemme, helt uten erfaring i å ta seg av de to døtrene, går det fra vondt til verre. Som mor er det tøft for Jolene å reise fra familien, men som soldat styres hun av plikten. I brevene hun sender hjem, later hun som at alt er i orden, for å skjerme familien. Krigen kommer til å endre Jolene mer enn noen av dem kunne se for seg, og da tragedien inntreffer, må Michael kjempe sitt livs kamp for familien sin ..
Nå leser jeg:
Vibecke Groth, Oppdagelsen
Leseeksemplar fra Pitch forlag
Denne spurte jeg etter, etter at jeg hadde sett den ene fine omtalen etter den andre. Jeg er spent, for jeg er jo ekstremt på vakt når det står kjærlighetshistorie. Jeg er kresen der og pirkete.
En altoppslukende kjærlighetshistorie Aldri hadde hun elsket noen så høyt. Det eneste hun ville var å være sammen med ham. Men kjærligheten deres får store konsekvenser – mange år frem i tid.
Da moren dør, gjør Julie en oppdagelse som snur livet på hodet. Hva er det moren har gjort? Hvem er hun egentlig?
Julie er på familiehytta på Tjøme. På loftet finner hun en bunke med gamle brev. Det viser seg at det er kjærlighetsbrev; nesten hundre lidenskapelige kjærlighetsbrev fra en mann Julie aldri har hørt om … Gjennom brevene blir hun kjent med en helt annen side av moren, og hun blir også tvunget til å stille spørsmål ved sin egen identitet. Er kjernefamilien hun vokste opp i basert på en løgn? Oppdagelsen setter også hennes eget familieliv i spill. Er hun så lykkelig som hun har innbilt seg, eller har hun bare godtatt ting som de er? Og hva er viktigst – kjærlighet og begjær eller familie og trygghet?
Rema pizzasaus, persille,tomat, strimler av spekeskinke og salami.
Toppet med mozzarella.
Det var så godt at jeg tok en reprise lørdag.
Lagde litt kålslaw ved siden av.
Nykål, olje,sitron, sennep, salt og pepper.
Ruccola på toppen. Nam
Pizza ute med god bok.
Hva mer kan man forlange?
Herlig.
Lørdag spurte sønnen om vi ville bli med på Eggen.
Innbyggerne i Rauma får kjøpe årskort til 1539, som er kommunenummeret.
Der har ført til at veldig mange flere lokale bruker gondolen.
Legehelikopteret lander på fjellet.
Vi fikk opplyst at det var en øvelse.
Bestandig like spektakulært.
Ella venter på far og bestefar.
Bestefar ville ned på Rampestreken.
Han er jo blitt så vant til å være fotomodell nå, etter at han begynte å posere i bloggen.
Og så er han ivrig på snap. I motsetning til kjerringa.
Ella liker fart og spenning.
Søndag ble det grilling.
Enkelt å tilberede.
En flintstek.
En kyllingform. Lages enkelt av ei pk kyllingstrimler, spinat, en sopp, hvitløk, chili, mango, olje, litt sitron og fetaost. Pepper og bittelitt salt. Fetaosten er jo salt.
Forrige gang brukte jeg mozarella men nå har aksjon tøm kjøleskapet før ferien begynt og jeg hadde fetaost, ikke mozarella.
Så gikk vi fra stasjon til stasjon for flere smaksopplevelser.
Jeg ble rimelig skeptisk til de gråsteinene.
Jeg tenkte jeg fikk ta en av de små for vi måtte putte den i munnen, sa hun.
Den smeltet jo i munnen så det var litt lureri ja.
Ikke alle disse var gråstein.
Det var en tynn deig som ble fylt med kyllinglevermousse og bjørkesirup.
De hadde kokt inn 400 liter bjørkesaft til 4,5 liter sirup
Så var det en bit fisk, som jeg ikke husker hva var.
Her er det rakfisk. Og den var så god at vi lurte til oss flere skjeer.
Ja vi fikk lov.
Morsom servering.
Siste stasjon var kvalkjøtt og kreps.
Ja, ikke sammen, men hver for seg.
Jeg kunne spist meg mett jeg, for det var så godt. Alle disse godbitene var sånne smaksbomber. Deilig.
Her er bordet vårt.
Bord for oss to.
Det er kjekt å møte nye mennesker, men jeg sparer litt energi når jeg ikke trenger å konsentrere meg om å konversere.
En av de blide, koselige menneskene som var med på å gjøre kvelden vår fin.
Vi følte oss veldig satt pris på.
Sjekk utsikten.
For en fantastisk plass.
En kveld her koster kr 2100,- pr person.
Da fikk vi sprudlende til velkomst og rabarbracider.
Alle smaksopplevelsene, forrett, hovedrett, dessert og kaffe med smågodt.
Vin til maten kommer utenom.
Her legges maten opp for servering.
Fjellørret, med asparges, syltet gammelagurk, ( en gammel sort) og kjørvel.
Loffen var så god at jeg nesten forspiste meg.
Med mye smør på, var det himmelsk.
Jeg kjøpte kokeboka for der er oppskriften på loff.
Smøret var Rørossmør.
Hovedrett var gårdsand, bryst og lår.
Servert med småpoteter, nykål, sellerirot og gulrotmos, med en skyssaus til.
Her begynte jeg å kjenne at nå begynte jeg å bli ganske så mett.
Vi spiste altfor fort sa Brimi.
Etter hovedretten, ble det pause.
Da fikk vi være med Arne på rommet.
Ja vinrommet.
Det ble tøyset mye med at her var det ikke reoler der alt lå pertentlig stablet.
Flere lurte på om han visste hva han hadde.
Det gjorde han helt sikkert.
Han likte å kjøpe vin fra små forhandlere, som var ildsjeler, lidenskapelig opptatt av det de holdt på med.
Noen av de måtte snus på innimellom, passes godt på.
Jeg så noen kasser fra Chateau Margaux
i 1998 når vi var på vårt første cruise, var vi på vinutflukt.
Da kjørte bussen opp til denne vingården og de fortalte at det var ett av de mest kjente i området der.
Jeg måtte ta med iPaden for å ta bilder, på vei til toalettet.
Jeg kunne gått her og sukket henført i timesvis.
Og jeg skvatt og trodde jeg falt ned i et hull.
Til og med inne på toalettet var det flott.
Fuglene finner vi også her.
Fugler og gevir, overalt, alt fra naturen.
Så ble vi invitert inn i osterommet.
Enda var det flere brett med ost å velge blant.
Hver og en fikk oster etter egne preferanser.
Jeg greier ikke å huske hvilke oster jeg fikk og hvor de kom fra.
Så fikk vi brød, rabarbra og solbærsyltetøy.
Sa jeg at jeg var mett etter hovedretten?
Det rare er at spiser du litt ost, føles du mindre mett.
Merkelige greier.
Jeg tok til og med litt gammelost, men nei, likte ikke.
Brie og camembert og mild blåmugg, falt mest i smak.
Og med rabarbra på.
Og der stilte naturen opp med eget pride flagg.
Og mens solen var på vei ned, fikk vi verdens nydeligste dessert.
Jeg sa det etterpå at jeg tror jeg gjemmer fatet og sier at jeg har ikke fått, så jeg får en til.
Da hadde jeg glemt hvor mett jeg var.
Dette var deilig forfriskende, litt sånn sursøtt.
Rømmemousse, med trekk av hvit sjokolade, med rabarbrasaus, ristet havre, rabarbra og jordbær.
Så fikk vi æren av å åpne kaffeserveringa.
Med smågodt til.
Terning med karamellisert brunost, sjokolademousse med gran, (tror jeg, hvis jeg ikke husker feil) og en sprø deilig vannbakkels, der jeg slett ikke husker hva den var fylt med, men den var god. Best av de tre.
Og så var kveld over, men……..
Arne Brimi får siste ordet.
Vi takker for opplevelsen, både til barna våre som ga oss denne flotte gaven og vertskapet på Vianvang.
Siste bloggdel, blir bilder fra Brimi Fjellstugu og hjemveien.
Jeg stusset veldig over språket i boken, om det var en dialekt eller noe forfatteren ville ha fram, men når jeg kom et stykke uti og språket ble bedre, forstod jeg.
Forfatteren skriver:
Takk Adunni, for at du ville dele din verden med meg. Du kom på et tidspunkt da jeg var langt nede på skrivereisen min. Å høre de første ordene dine på et gebrokkent, desperat engelsk, først som en hvisken i ørene mine en morgen, og deretter som en vedvarende høy stemme de neste tre årene, forandret alt for meg, for deg og andre jenter som deg, fulle av håp.
Boken ble gitt henne via en stemme på engelsk. Den engelsken er veldig gebrokken i starten, mye feil bruk av ord, men etterhvert som Adunni lærer mer og mer, blir språket mye bedre.
Hun har så mange morsomme beskrivelser av mennesker, så mange ganger lo jeg godt.
Sitat:
Der stien stopper er det en kvinne med samme slags kjole som profeten, og hun møter oss med et opp-ned-smil. Hun minner meg om en husflue, denne kvinnen, med en tynn kropp og tynne armer som er fulle av hår og mørk hud, hvite øyeepler som rekker til sida av hodet, og en lang, tynn fiolett kjole rundt kroppen som ligner tynne vinger. Hun har på seg samme slags lue som profeten, men hennes ser ut som den vokser. Jeg ser en rød parykk under lua, og den ligner på noe som en bil har kjørt over og most mange ganger.
Vi får et rystende innblikk i livet til kvinnene i Nigeria og mye lærdom om landet også. Når Adunni blir mer skolert, får vi også faktaopplysninger i starten på kapitlene. Jeg visste ikke at Nigeria var det 7. største landet i verden, blant annet.
Skal du lese kun noen få bøker i år og liker romaner som griper deg, ja da anbefaler jeg varmt Jenta som fikk en stemme. Og irriterer du deg over språket, da vet du at det har en årsak. Det ville ikke vært det samme, tenker jeg, hvis hun snakket språklig helt korrekt. 4 års skolegang er ikke mye. Utdannelse er viktig og skal verden bli et bedre sted å være, ja da må vi få jentene ut i skole. Og dette er jo Adunnis stemme som snakker.
Moren til Adunni går bort og faren gifter henne bort til en eldre mann, som kone nummer tre.
Jeg kjenner jeg kunne tenkt meg å høre hvordan det går videre med Adunni.
Fjorten år gamle Adunni vokser opp på den nigerianske landsbygda og drømmer bare om én ting. Å få utdannelse.
Moren hennes har alltid sagt at det er den eneste måten å få en stemme på, en mulighet til å bli hørt og bestemme sin egen framtid.
Nå leser jeg:
Kristin Hannah, De hjemvendte
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Jeg leser alt jeg kommer over av Hannah, kun en som har falt igjennom her, de andre har vært utrolig bra. Nå har jeg flyttet på denne fra stabel til stabel, så nå må jeg få lest den.
De hjemvendte av Kristin Hannah gir et dypt og realistisk innblikk i hvordan et militært yrke påvirker en familie og et ekteskap.
Alle ekteskap har et bristepunkt. Alle familier har sine sår. All krig har en pris …
I likhet med mange ektepar har Michael og Jolene Zarkades en slitsom hverdag med barn, karriere, regninger og oppgaver … og det mens deres tolvårige ekteskap er i ferd med å gå i oppløsning. Da Jolene attpåtil blir sendt ut i militært oppdrag og etterlater forsvarsadvokaten Michael hjemme, helt uten erfaring i å ta seg av de to døtrene, går det fra vondt til verre. Som mor er det tøft for Jolene å reise fra familien, men som soldat styres hun av plikten. I brevene hun sender hjem, later hun som at alt er i orden, for å skjerme familien. Krigen kommer til å endre Jolene mer enn noen av dem kunne se for seg, og da tragedien inntreffer, må Michael kjempe sitt livs kamp for familien sin ..
