For spesielt interesserte i dag.

Ihvertfall del 1.

Jeg hadde nemlig en merkelig meditasjon.

Det daler ofte ned slike øvelser til meg.

De bruker jeg når jeg har meditasjonskvelder på nett.

 

Jeg var hos psykomotorisk fysioterapeut igjen i går.

Hun lærer meg mye.

Hun lot meg stå på gulvet og det å stå er en utfordring for meg, for beina rister.

Jeg har trodd det hadde med tremoren å gjøre, det at jeg skjelver på hendene.

Det er en nevrologisk familiesvakhet.

Så sier hun at istedetfor å stå og la kroppen bære meg, spenner jeg alle muskler.

Hun lærte meg at kroppen holder meg oppe og når jeg slappet av, sluttet jeg å skjelve.

 

I meditasjonen ser jeg at jeg står.

Rundt meg dukker det opp mange meg-er.

Jeg forstår at de er i ulike aldre.

Jeg forstår også at kroppen nå vil vise meg når det indre stresset kom.

Jeg føler det starter på ca 30 og i årene fra da til 60.

Nå når jeg er 62 er jeg ganske avslappet….. tenker jeg.

Jeg bryr meg ikke med så mye lenger, alt trenger ikke være perfekt og jeg er den jeg er.

 

Så dukker det opp en til. Den heter 28.

Den insisterer på å bli med og sier den holder til i roten av stresset.

28 åringen er påståelig og sterk.

Jeg må tenke 28, helledussan da er jeg ung.

Men…..

Da har jeg født to barn på to år. Den ene er mye syk av astma.

Jeg er mye alene med dem og økonomien er katastrofe.

Jeg var nemlig veldig idealistisk og tenkte at jeg skulle være hjemmeværende med mine barn.

Så der startet nok stresset å eskalere, fra barndom og oppvekst, til virkelig å begynne å slå rot.

Jeg kjenner at det sitter i hele ryggen, men mest under skuldrene, der det ligger gammel, ubearbeidet sorg fra før.

Jeg forteller 28 åringen at nå kan du slappe av.

Vi har nedbetalt hus og har det romslig nå så slapp av.

Barna er blitt voksne og er flinke og stødige.

 

Slik fortsetter jeg oppover årene.

30, da har jeg vannkopper, munn og håndsyke, (barnesykdommer), infeksjoner på rekke og rad.

38 søker jeg hjelp og blir ikke trodd og får ikke den hjelpen jeg har behov for.

Jeg forteller meg at nå er dette over.

Jeg har kjempet for meg selv, jeg har klart meg, nå blir jeg trodd og får hjelp.

Jeg forteller alle versjoner av meg selv at nå kan du slappe av, alt er bra.

 

Slik fortsetter jeg med årene oppover.

Med underliv, til hofter og knær.

Det dukker opp ulike årstall som jeg setter i forbindelse med episoder med ekstra stress.

Arbeidsutprøving, fra arbeidsplass til arbeidsplass, nederlag på nederlag.

De ligger der lagret.

Plutselig dukker de opp fra siden, både 61 og 62.

Selvfølgelig må jeg nesten si.

Ja mentalt er jeg nok mer avslappet nå, men det indre, nesten usynlige stresset er jo bare blitt verre.

Kroppen tviholder på hver en følelse og i månedene fremover skal jeg jobbe med å gi slipp.

For første gang går jeg til en behandling jeg føler hjelper meg.

Og som jeg ikke stresser med å dra til, men som jeg gleder meg til hver gang.

 

Jeg tenker også at har dette skjedd da jeg iherdig prøvde å slutte med stoffskiftemedisin, da hadde jeg kanskje greid det.

Nå har det toget gått, for kjertelen har skrumpet inn.

For kroppen er en smart maskin.

Den gidder ikke produsere noe den får nok av.

Når jeg forer den med hormoner, gidder ikke den å produsere og kjertelen krymper.

Derfor har jeg ingen tro på all verdens mirakelkurer.

Smør deg med fuktighet hele tiden og kroppen vil etterhvert minske egenproduksjon.

Tror jeg.

Hvis vi gir kroppen det den ber om, kan vi legge grunnlaget for selvhealing.

 

Etter meditasjonen i dag står jeg ved kjøkkenbenken og forbereder grilling.

Jeg fokuserer på avslapping.

Det er en utfordring, for jeg spenner meg, særlig kjeven.

Jeg hører i hodet, kroppen bærer deg.

Jeg står rolig, beina er rolig, men…..

Hoftene rister.

De er i sjokk, skal vi holde deg oppe helt alene vi nå da liksom?

Slapp av sier jeg, det går bra, jeg lener meg litt tilbake og står støtt uten å skjelve.

Wow.

Jeg kjenner det i hoftene, jeg står annerledes, litt sår, men det er ok.

Jeg kjenner det her jeg sitter ute i solen, jeg spenner meg lett.

Særlig kjeven, men også skuldre og lår og legger.

 

Kjenn på din egen kropp.

Lukk øynene og kjenn etter hvor avslappet er du?

Jeg tror dette må bli tema for nye meditasjonskvelder til høsten.

I vinter var temaet bearbeiding av fortid, så det passer godt å ta det et steg videre.

Dette blir spennende.

Si fra hvis du er interessert i å bli med.

Og er det noen som vil bestille healing eller Lillasjelord, så er jeg her tilgjengelig.

Jeg har også healinger på telefon der jeg en til en kan lede en gjennom meditasjoner.

Tlf 99467178