Å vandre rundt i rommene på Vianvang er en opplevelse i seg selv.

Del 1:

https://lillasjel.blogg.no/vi-besoker-arne-brimi-pa-vianvang.html

Kaffen kokes på bål.

Det nærmer seg bordservering

 

Så gikk vi fra stasjon til stasjon for flere smaksopplevelser.

Jeg ble rimelig skeptisk til de gråsteinene.

Jeg tenkte jeg fikk ta en av de små for vi måtte putte den i munnen, sa hun.

 

Den smeltet jo i munnen så det var litt lureri ja.

Ikke alle disse var gråstein.

Det var en tynn deig som ble fylt med kyllinglevermousse og bjørkesirup.

De hadde kokt inn 400 liter bjørkesaft til 4,5 liter sirup

 

Så var det en bit fisk, som jeg ikke husker hva var.

 

Her er det rakfisk. Og den var så god at vi lurte til oss flere skjeer.

Ja vi fikk lov.

Morsom servering.

Siste stasjon var kvalkjøtt og kreps.

Ja, ikke sammen, men hver for seg.

 

Jeg kunne spist meg mett jeg, for det var så godt. Alle disse godbitene var sånne smaksbomber. Deilig.

 

Her er bordet vårt.

Bord for oss to.

Det er kjekt å møte nye mennesker, men jeg sparer litt energi når jeg ikke trenger å konsentrere meg om å konversere.

 

En av de blide, koselige menneskene som var med på å gjøre kvelden vår fin.

Vi følte oss veldig satt pris på.

Sjekk utsikten.

For en fantastisk plass.

En kveld her koster kr 2100,- pr person.

Da fikk vi sprudlende til velkomst og rabarbracider.

Alle smaksopplevelsene, forrett, hovedrett, dessert og kaffe med smågodt.

Vin til maten kommer utenom.

 

Her legges maten opp for servering.

 

Fjellørret, med asparges, syltet gammelagurk, ( en gammel sort) og kjørvel.

Loffen var så god at jeg nesten forspiste meg.

Med mye smør på, var det himmelsk.

Jeg kjøpte kokeboka for der er oppskriften på loff.

Smøret var Rørossmør.

 

Hovedrett var gårdsand, bryst og lår.

Servert med småpoteter, nykål, sellerirot og gulrotmos, med en skyssaus til.

Her begynte jeg å kjenne at nå begynte jeg å bli ganske så mett.

Vi spiste altfor fort sa Brimi.

 

Etter hovedretten, ble det pause.

Da fikk vi være med Arne på rommet.

Ja vinrommet.

Det ble tøyset mye med at her var det ikke reoler der alt lå pertentlig stablet.

Flere lurte på om han visste hva han hadde.

Det gjorde han helt sikkert.

Han likte å kjøpe vin fra små forhandlere, som var ildsjeler, lidenskapelig opptatt av det de holdt på med.

Noen av de måtte snus på innimellom, passes godt på.

 

 

Jeg så noen kasser fra Chateau Margaux

i 1998 når vi var på vårt første cruise, var vi på vinutflukt.

Da kjørte bussen opp til denne vingården og de fortalte at det var ett av de mest kjente i området der.

 

 

 

Jeg måtte ta med iPaden for å ta bilder, på vei til toalettet.

 

 

 

Jeg kunne gått her og sukket henført i timesvis.

Og jeg skvatt og trodde jeg falt ned i et hull.

 

Til og med inne på toalettet var det flott.

Fuglene finner vi også her.

 

 

 

Fugler og gevir, overalt, alt fra naturen.

Så ble vi invitert inn i osterommet.

Enda var det flere brett med ost å velge blant.

Hver og en fikk oster etter egne preferanser.

Jeg greier ikke å huske hvilke oster jeg fikk og hvor de kom fra.

Så fikk vi brød, rabarbra og solbærsyltetøy.

Sa jeg at jeg var mett etter hovedretten?

Det rare er at spiser du litt ost, føles du mindre mett.

Merkelige greier.

Jeg tok til og med litt gammelost, men nei, likte ikke.

Brie og camembert og mild blåmugg, falt mest i smak.

Og med rabarbra på.

 

Og der stilte naturen opp med eget pride flagg.

Og mens solen var på vei ned, fikk vi verdens nydeligste dessert.

Jeg sa det etterpå at jeg tror jeg gjemmer fatet og sier at jeg har ikke fått, så jeg får en til.

Da hadde jeg glemt hvor mett jeg var.

Dette var deilig forfriskende, litt sånn sursøtt.

Rømmemousse, med trekk av hvit sjokolade, med rabarbrasaus, ristet havre, rabarbra og jordbær.

Så fikk vi æren av å åpne kaffeserveringa.

Med smågodt til.

 

 

Terning med karamellisert brunost, sjokolademousse med gran, (tror jeg, hvis jeg ikke husker feil) og en sprø deilig vannbakkels, der jeg slett ikke husker hva den var fylt med, men den var god. Best av de tre.

 

Og så var kveld over, men……..

Arne Brimi får siste ordet.

 

Vi takker for opplevelsen, både til barna våre som ga oss denne flotte gaven og vertskapet på Vianvang.

Siste bloggdel, blir bilder fra Brimi Fjellstugu og hjemveien.