Jeg sukket og stønnet og tok nesten til tårene av frustrasjon.
Da var det coronapass og vaksinasjoner.
Likedan når vi skulle på cruise i sommer.
Og hos banken, for et herk.
Hadde jeg holdt meg hjemme, ville jeg sluppet unna alt unntatt bank-id.
I dag har jeg søkt innreise til Usa.
Vi skal jo på cruise i november.
Jeg fikk svar ganske raskt om at jeg er velkommen.
Nå har jeg igjen å se om gubben får være med.
Til og med navn på foreldrene dine skal de ha, selv om de har vært borte i 50 år.
De skal også vite om du er på sosiale media.
Du er ikke nødt å svare på det, men hvis ikke må man klikke at man ikke er der og for min del, vil jeg da lyve og løgn liker jeg ikke. Det kan straffe seg.
Men nå kan jeg slappe av. Når gubben kommer hjem, skal vi søke for han også.
Om jeg har pakket, sier du?
Nei, det er for tidlig.
Skal flere steder før Miami, men gjett?
Bøkene ja.
De stables opp.
Gubben ymtet frempå i går om vi kanskje skulle ha med færre denne gangen.
Vi hadde jo med hjem igjen halvparten i juli.
Jeg vet ikke om jeg greier å legge igjen noen.
Hvem skal i så fall fortelle dem at de ikke får bli med?
Noen av de var med i juli og kom ulest hjem.
Det er jo nesten så de er like nervøs som hun som fyller ut nettskjemaer.
Heldigvis trenger vi ikke coronapass eller vaksiner lenger.
Vi er derfor litt usikker på om vi skal ta den fjerde.
Testes må vi når det er cruise mer enn ni dager.
Vi har 10 pluss 4.
Men det var superenkelt med testing hos dr. Drop in på gardermoen.
4 dagers fra Miami, er partycruise, fortalte sønnen.
Ojoj, sa jeg.
Foreløpig ser det sånn ut.
Ja, for all del, dette er hele november, ikke bare ferie.
Det er leseeksemplarer og kjøpte, nye og gamle.
Vi som får bøker, får de ofte uinnbundet og for meg, er det helt i orden.
Det blir endringer her før november kommer.
Jeg må vel innrømme at dette var litt for mange.
Samtidig er det laaaaaang flyreise til Usa.
Tenk om det ikke er med mange nok?
Vi skal jo ha bibliotek på lugaren, slik som her.
Det bruker å være bibliotek ombord, men der var ikke det på Edge i sommer.
Kanskje har de fjernet alle på grunn av coronaen.
Det finner vi snart ut.
Her er litt av biblioteket på Silhouette.
Er vel ingen som når opp på de øverste hyllene her?
Dette var i 2018.
Gleder meg veldig.
Reiserute kommer etterhvert.
Jeg bruker jo bloggen for å skape dagen min god.
Reiser og bøker er mine lidenskaper og å skrive litt om det, løfter humøret flere hakk.
Skretting har skrevet den juleboken, egentlig ikke en julebok, mer en feelgood, men jeg leste den sammen med julebøkene i 2020, som kom på topp, for meg. Gudrun Skretting, Tre menn til Vilma
Det var søndag, men mandag skal jeg også noe spennende.
Anne Lise Johannesen, dama bak gratismagasinet Hverdagsnettmagasinet, og jeg, vi “skravler” på chaten nesten hver dag. Det er kjekt når man er hjemmeværende, å ha noen å “prate” med.
Begge liker vi nemlig å skriveprate. Det vil si at vi skriver i messenger når det passer oss. Ikke noe stress.
Hun kommer lørdag og skal bo sammen med meg hos min venninne.
Søndag flytter hun inn på hotell sammen med Norges eneste offisielle bokinspirator, Liv Gade.
Liv og jeg hadde avtalt å møtes i Larvik, når jeg var på besøk hos Forlagshuset i Vestfold, men så kom det noe i veien. Kjekt blir det å kunne møtes nå.
De skal på besøk til forlagene for å få en oppdatering om høstens nyheter.
Jeg dristet meg til å spørre kontaktene mine i Cappelen og Gyldendal, om jeg kunne få besøke dem. Stor var gleden, når jeg fikk beskjed om at jeg var hjertelig velkommen.
Etterhvert fant jeg ut at jeg kanskje kunne henge meg på Liv og Anne Lise.
Det var i orden for dem og for forlagene, så nå blir jeg med dem til Cappelen, Aschehoug og Gyldendal.
Jeg skal også ha noen personlige møter.
Jeg gleder meg så innmari til å treffe noen av de jeg har kontakt med i forlagene.
Tenk å få dra på forlagsbesøk.
Det føles nesten så jeg er tilbake på jobbreise.
Det er en nydelig følelse når man er satt ut av arbeidslivet.
I går var det kaffe og kaker for eldstemann fyller 14 år i dag.
Tenk det, at jeg har vært bestemor så lenge.
Tiden går så fort at det er nesten nifst.
Og nå kommer det snart en liten prinsesse.
Den første jenta i vår familie.
Nå er gullene på vei hjem og huset er stille.
Jeg har funnet stolen min ute, men det er så kaldt at det er på grensen til at jeg må inn.
Det gikk fint, men nå kom vinden.
Der var bare ni grader når jeg stod opp, 11 når jeg gikk ut.
Solen er så lav nå at den tittet inn i teltet.
Men sol er det og det er deilig med frisk luft.
I dag skal jeg derfor sitte her hele dagen.
Gubben er hjemme denne uken, så jeg er ikke alene.
Middagsrester har jeg, så den menyen jeg satte opp, må endres.
Det blir ingen grønnsak-kasse onsdag, for fredag drar jeg ut på eventyr.
I helga slo jeg til og bestilte tog og hotell, Trondheim 13. september.
Da har Cappelen Damm bokmøte og jeg følte for å dra.
Jeg kjøper nok noen færre bøker enn før, for jeg får mange tilsendt gratis, men jeg bruker penger på bokmøter istedetfor.
Disse arrangementene må jeg koste selv og for meg er de viktige.
Bøkene er “jobben” min, selv om den er ubetalt, så gir den meg en jobbfølelse.
Jeg har alltid vært selger og bestandig kost meg, når jeg har fått reise på arrangementer, i forbindelse med jobb.
Denne følelsen du får, når du deltar på et arrangement sammen med andre med samme interesse, er som en vitamininnsprøytning. Jeg føler meg derfor privilegert som har mulighet til å dra.
Nå er det noen dager ro og hvile, før jeg setter meg på toget fredag ettermiddag.
Kanskje er det fordi jeg hele tiden venter på noe.
Nå venter jeg på barnebarnbesøk i kveld og i morgen kommer gubben hjem.
Og neste helg, drar jeg til Oslo på bokmøter.
Wow, det blir stor stas.
Ikke bare skal jeg i Aschehoughagen, både lørdag og søndag, men jeg skal også noe spemnende, mandagen, før jeg drar hjem.
Det skal jeg fortelle om litt senere.
I går ble det ikke helt som jeg hadde tenkt. Jeg hadde lagt en plan. Jeg og Jussi skulle en tur på fjellet, før jeg skulle hente ny grønnsak-kasse.
Nydelig vær.
Ser du godt etter, ser du stien som sherpaer har lagd, fine trappetrinn oppover. Oppe til venstre.
Jussi og jeg tenkte å kose oss med kaffe og softis og nyte livet, men hva skjedde. Jo uteserveringen var stengt og jeg orket ikke inn og hente. Jeg skjelver jo på hendene og orket ikke å balansere is og kaffe ut. Ja, kunne jo gått to ganger eller bedt om hjelp, men nei, venter til tjeneren er med. Så kommer det forsynemeg en sky og stenger for sola og det blir en kald vind. I tillegg blir Jussi svimmel. Han er jo ikke vant til slike høyder. Til venstre bak oss holder noen arbeidere på med noe gjerde eller noe og de tutrer pinadø verre enn jeg bruker. Jeg greide ikke å finne roen, så jeg puttet Jussi i veska og dro ned igjen.
Der nede er Setnesmoen. Nå skal de i gang og filme neste Kompani Lauritzen.
Men om jeg ikke er der så lenge, suger jeg inn utsikten.
Det er en nytelse for både kropp og sjel. Hvis været er bra, blir det nok en tur sammen med barnebarna i helga.
Noen er spreke og går opp.
Jeg hadde fått beskjed om at kassa ble en time forsinket. Jeg tenkte at da går jeg på Hvelvet og drikker kaffe og roer meg ned. Men jeg fant ikke roen der heller. Jeg smelte i meg kaffen på to strakser og fauk avgårde igjen.
Jeg hentet kasse og handlet mat, glemte nesten alt av det jeg skulle ha, både melk og masse løk. Jeg tror nemlig det kommer bestilling på løksuppe i helga. Det er dugnad på gang.
Men jeg kjøpte 6 kg lam, som jeg saltet. Det lar jeg ligge tre dager og så vanner jeg det ut over natten. Spør meg ikke hvorfor jeg gjør det sånn. Jeg tror jeg hørte en gang at det ga best resultat. Jeg kan fryse det ferskt og salte etterhvert, men jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet at da må jeg planlegge og huske det og vips er det glemt, når jeg skal ha det.
Det var mange koteletter, doble, i pakkene, så de plukket jeg ut og la i en pose for seg selv. Jeg skal gjenta suksessen fra mandag.
