Liv forlag
https://www.facebook.com/LivForlag/
Gruppen for Forlagshusets venner, der får du tilbud hver måned.
Forlagshuset Vestfold
https://www.facebook.com/forlagshusetivestfold/
Etter at jeg begynte å få leseeksemplarer har mange flotte leseopplevelser kommet min vei.
Et av de forlagene som har gitt meg veldig mange fine, er Forlagshuset Vestfold/Liv forlag.
I disse dager når når viruset stopper alle arrangement, er bøker fint å ty til og jeg har da lyst til å fronte dette forlaget, som er lite, men som gir ut så mange gode bøker.
De uskyldige, boken som ble kåret blant topp fem hos meg i 2019, det ble den også hos bookis.com
Kristine T. G. Hardeberg, De uskyldige
Alle som følger meg, har vel forstått at en av mine store lidenskaper er bøker. Jeg klapper på hver en bokpakke og jeg kjenner energiene fra den og jeg fryder meg så jeg kjenner det helt inn i sjelen. Hurrarop og sukk av velvære hører også med og kan bivånes av de som er i nærheten av meg når pakker åpnes. Prøver noen å riste litt oppgitt på hodet over begeistringen min, ja da blir det fullstendig neglisjert, i lykkerusen. Øynene mine stråler slik av glede at de som er i nærheten står i fare for å blendes av stråleglansen.
Når jeg nå er så heldig at jeg får tilgang til en del nye bøker uten å betale for dem, føles det ofte som jeg har kommet til himmelen og jeg må klype meg i armen for å kjenne etter om det er virkelig.
Men de som følger meg vet at jeg er ærlig når jeg omtaler bøker. LIker jeg de ikke, ja da sier jeg så. Ofte kan det derfor føles litt skummelt når du har en bok fra en debutant i hendene. Du vet jo at vedkommende forfatter er veldig spent på mottagelsen og at boken er et hjertebarn for vedkommende.
Det var derfor jeg var litt nervøs når jeg tok fatt på De uskyldige.
Fra første side forsvant jeg inn i boken og jeg ville ikke ut igjen. Den er vanvittig bra skrevet. Jeg klør meg i hodet og tenker at hvordan kan en nordmann, ja nå er det en kvinne, skrive så detaljert fra Italia, som om hun har bodd der i mange liv bakover, som om hun har åndet inn atmosfæren der i århundrer.
Liv Gade, bokinspiratoren, skriver på boken at det er en sterk og vakker roman fra Firenze. Gled deg, les sakte.
Ja, det sier jeg dere, les sakte, nyt hver en setning.
Jeg bruker å gi bort mange bøker, men jeg tar vare på de jeg ikke greier å gi fra meg, og denne blir nok en av de som gjemmes som en skatt jeg kan ta frem igjen om noen år. Tusen takk Kristine T.G. Hardeberg og forlagshuset Vestfold for et mirakel av en roman.
Sitat:
Dagene hennes var ellers fylt med ord nå. Det var så nytt, så fundamentalt annerledes enn hvordan livet hadde vært før. Stillheten var hun fortrolig med, og ord hadde alltid vært sparsomme i hennes verden. Tankene kom først, alltid først. Ord og setninger måtte planlegges og hjemme hos henne ble de alltid porsjonert ut, i rett mengde og til rett tid. Nå tok hun seg stedig oftere i, å mislike foreldrenes taushet. Noen ganger tok den tunge, mørke stillheten kvelertak på henne, hun fikk lyst til å riste moren for å få henne til å si noe.
I klosteret var det annerledes. I undervisningen var det selvsagt ord, det var fortellinger, spørsmål og svar, men aller mest var det fraværet av lyd hun husket, den gode og innholdsrike stillheten som kunne helbrede og skape noe nytt.
Både i søster Paulas klasserom og sammen med faren hadde hun opplevd hvordan ord kunne åpne dører til hittil skjulte rom og gi nye muligheter, men nå, med lærer Sorrentino, oppdaget hun i tillegg at ord hadde skaperkraft. Det han sa, satte i gang strømmer av tanker i hodet hennes, assosiasjoner og nye idèer. Hun noterte uten stopp. Ville ikke miste noe, måtte holde fast på alle disse fantastiske ordene som strømmet rundt henne der oppe i tårnrommet, mens frostrøyken lå tett over elven, og fuglene på taket var tause, som om også de ville få med seg Sorrentinos ord.
Sitat:
Fløyelskveld hadde mamma kalt det varme, lune mørket, der de satt på en fortauskafè og spiste eplekake med krem og drakk cola med isbiter og sitron. Og selv om mamma et øyeblikk hadde fått det fjerne utrykket i blikket, hadde Sandra likevel kjent hvor det det var, og hun hadde tenkte at fløyelskvelden og hele livet var perfekt.
Bildet er hentet fra Haugen bok, teksten under fra Forlagshuset Vestfold og boken er et leseeksemplar.
“Vi er heldige, sa han, og stirret ut i luften, – som kan bo akkurat her! Som kan gå på disse brosteinene som er tråkket flate og glatte gjennom hundrevis av år, av mennesker med evigheten som mål og hele verden som perspektiv.”
Sandra leter etter faren sin, en jakt som fører henne fra en liten bygd på Vestlandet til Firenze i Italia, byen som er hennes eneste spor. Men, søket etter faren skal vise seg å avsløre sjokkerende hemmeligheter om begge foreldrene. Under buegangene i Europas aller første barnehjem opplever Sandra hvordan historie og nåtid henger sammen, hvor sterkt båndet mellom mor og barn kan være.
For parallelt med Sandras historie følger vi også Teresa, en oppvakt jente i frigjøringskrigens Italia, en tid da muligheter og begrensninger går hånd i hånd. Mest av alt ønsker hun seg utdannelse, men følgene vil bli skjebnesvangre for henne – og for Sandra. Er det mulig å stole på et annet menneske?
De uskyldige handler om livsvalg og tilhørighet, om mysterier og håp.
Bli med inn i inn i de trange gatene i en av de viktigste italienske renessansebyene i denne gripende slektsromanen som portretterer både skjørheten og styrken i det å være en familie.
Før himmelen roper deg hjem, Eva Mjøen Brantenberg.
Jeg sier bare høyt, dette er en ROMAN. En skikkelig ROMAN, hvis dere forstår hva jeg mener. Her er fortellerkunst av høyeste klasse. For et vakkert språk. Egentlig passer ikke boken meg for jeg er sånn utålmodig hurtigleser, men dette er en nyt hver setning bok, så jeg leser litt for fort. Jeg skulle tatt meg enda bedre tid.
Vi følger Maria som blir bortgiftet til en mye eldre mann og satt til å passe gården, Medø gård på Tjøme i Vestfold, mens han er mye ute på havet.
Det er ingen feelgood. Historien er både glad og trist, men mye trist, for det handler om kvinneskjebner på slutten av 1700, begynnelsen av 1800 tallet. På en fattigslig gård var det ikke rosenrødt, det var mange tragiske hverdager med hungersnød, sykdom og død. Det var bare sånn det var den gangen. Før pencillinen og paraceten og prevensjonsmidlene sin tid. Men du verden for en bok, sier jeg. Bør leses av de som liker en vanlig gammeldags fortelling, og da ment positivt. Det er brukt mange gamle ord, som man kanskje ikke forstår, men man skjønner sammenhengen. Noe er nok dialekt og noe er slik man snakket den gangen. språket er så poetisk og vakkert at jeg må bare gi dere noen smakebiter.
Sitat:
For midt i den snøbare flekken på Nordheia står to små strå. Den ene brukket, den andre rakt. Et vinddrag får aksene til å nikke som vil de si; vi er her ennnå. Vi levde en gang, nå synes vi gulbleke, døde, men vi står til det nye kommer. I våre røtter ligger livet gjemt, bare du gir oss tid. For her er vårt sted på jjorden.
Sitat:
Det kommer en fugl flygende inn fra havet. Den kommer fra sør. Langt har den fløyet. Alene er den. Men flere vil følge. I flokker vil de komme med budskap om framtid. Det er håpets fugler. De kommer når vinteren ånder ut og gir solen plass. Mangeartede i fargedrakt og lokkertoner er disse fuglene, men alle er de skattet av menneskene som vneter på varme og sol.
Sitat:
Jeg så gjennom skyene og inn i hjertet av livet. Kan du skjønne? Og det var som fantes det et flytende, glødende hjerte, som lyste lik stjernevrimmelen. Og mellom stjernene hvilte evigheten, og et hav av hellighet. Selv var jeg som et bitte lite menneskekryp som ble båret gjennom det, alt sammen. Jeg var barn igjen. Barn av Eden og det evige hjertet. Trollbundet, oppløftet, henrykt. Mens tiden stod stille, ble liten, for så å velle seg ut og hylle meg inn, lik en vernende kappe.
Er det vel ikke vakkert? Anbefales på det varmeste
Bildet og tekst under bildet er hentet fra Forlagshuset Vestfold som også har sponset boken.
Hvis du vil lese mer om den , finner du en artikkel i linken under her.
http://forlagshusetivestfold.no/wordpress/for-himmelen-roper-deg-hjem-anmeldt-i-kult-et-imponerende-stykke-arbeid/
“Før himmelen roper deg hjem” er en historisk roman fra Vestfold, med hendelser fra siste del av 1700 -tallet. Boken bygger på autentisk materiale og solid kildegransking. Historien er spunnet rundt Maria Haakonsdatters liv.
Dette er en roman om hverdagsmenneskene som har gått foran oss, de som har bygget landet med sitt slit og liv.
Utgangspunktet er Medø Gård på Tjøme i Vestfold, der vi møter Maria Haakonsdatter og får følge hennes liv gjennom sorg og savn, bygdeslarv og barselfare, kjærlighet og tap.
Så det går deg godt, Elen Egeland Å for en vidunderlig vakker bok om noe så sårt som en vond oppvekst.
Dette er en bok for de som føler det de leser. Hun får frem alle følelser i meg uten store ord. Enkelt forklart fra en liten pikes, Inas, hjerte og man kjenner følelsene hennes dypt inn i hjertet og sjelden er jeg blitt så rørt av en bok, uten de store hendelsene. Jeg føler det hun føler og jeg må innrømme at nettopp derfor kom det nok både en og to tårer. Hun skriver så vakkert. Jeg skal gi dere noen ord.
Sitat:
Den lille stuen var så full av møbler at man måtte sno seg mellom dem. På alle bord lå det heklede duker. Over sofaen, høyt oppe på veggen, var det et smalt, avlangt vindu med farget glass. Kveldssolen skinte inn av det og lyset i stuen ble gyllent. Sofaen og stolene var gamel og myke, de var til å synke ned i med bena oppunder seg, som hos mormor. Var det noen som ville deg noe mens du satt og leste, ble det sagt med stemmer som hørte til i et slikt rom. Alt som skjedde og ble sagt, kom fra mennesker som ville deg godt.
Jeg føler hvordan jeg krøller meg ned med boken min her i disse møblene, i dette rommet, trygg for omverdenen.
Så var det de setningene som rommet det som ikke var så godt å føle på:
Sitat:
Ina visste at nå var sommeren over. Det var lenge til neste sommer. Ida trodde ikke på neste sommer. Det å bli glad i noen var farlig. Mennesker blir borte. Men det var godt å ha noen å være glad i for en stund.
Sitat:
Det at hun og mor snakket sammen overskygget alt, det var det som betød noe. Hun savnet ikke gaten hjemme, vennene, for akkurat nå hadde hun alt hun ønsket seg, en mor å snakke med og som hun kunne ha det godt sammen med. Hun forandret på historier og hendelser, noen ble ganske ugjenkjennelige, slik måtte det være, mor måtte like dem.
Og så tar hun opp det som er så viktig. Det at vi prøver å være den ene i møte med våre medmennesker, den ene som ser og som bryr seg, som lytter og viser omsorg, for kanskje møter vi nettopp en som Ina, som er helt avhengig av innimellom å møte denne ene som ser henne og bryr seg om henne, som berger hele oppveksten hennes.
Sitat:
Disse stundene, som reparerte. Alle de rundt, som holdt henne fast, kanskje bare for en kort stund, fordi møtene var så tilfeldige. Alle de som skapte en streng inne i Ina som gjorde at hun stod oppreist. For hvert slikt møte ble strengen sterkere. Hun var i bevegelse, det var ingen stillestående nedbrytning, lik en forlatt bygning som sakte går til grunne og ender opp som en ruin.
Sitat:
Hvem var der for barna? Hvem var der noensinne for dem? Hvorfor var det inten som så? Fantes det ingen som hadde mot og innsikt til å bryte inn i hjem der sårene ikke syntes, der skrikene la gjemt bak smil, bak småbarns trass eller tibaketrekning
Til og med nå når jeg skriver fra boken, kjenner jeg følelsene fortsatt. Dette er nok en av de bøkene som jeg aldri glemmer. Takk for at jeg fikk lese den. Den er sponset av Forlagshuset i Vestfold. Jeg skulle ønsket meg enda 50 sider der forfatteren forteller mer om livet som voksen. Vi fikk et lite innblikk og det er Ina som voksen som forteller sin historie som barn, men jeg ville hatt enda mer om tiden når hun flyttet ut og tok fatt på voksenlivet. En bok jeg anbefaler sterkt og særlig til alle de som har med barn å gjøre.
Som det står utenpå boken “Et barn som blir krenket, slutter aldri å elske sine foreldre. Det slutter å elske seg selv”
Tekst og bilde hentet fra
http://forlagshusetivestfold.no/home
Så det går deg godt er en oppvekstroman. Den handler om tre søstre som vokser opp sammen med en mor med psykiske problemer. Det er tidvis en vond bok, men den er også rørende og vakker. Hvordan er livet for tre små barn, når de eneste de kan stole på er hverandre? Og den de elsker mest av alt, også er den mest ustabile og farlige?
En bok jeg ofte anbefaler er denne:
Det handler ikke om å overleve, det handler om å leve, Elisabeth Holt
Du verden for en bok. Den er ikke av de største og tykkeste, men hva skal man med det, når man kan samle så mye bra på under 200 sider.
Dette er en bok alle bør lese og særlig de som sliter med angst og dårlig selvbilde. Jeg bøyer meg i støvet av beundring for Elisabeth Holt og den jobben hun har gjort med seg selv fra å være et ikke fungerende menneske, der angsten spiste henne opp og invalidiserte henne til et aktivt, uredd menneske uten frykt for hva som møter henne.
Hun skriver så mye fornuftig om det at vi må ta de rette valgene for oss selv. Det er vi som bestemmer i eget liv og det er ikke egoisme og lytte til seg selv og egne behov. Det er ved å gjøre det at vi har mer å gi til andre.
Heldigvis våknet hun til slutt opp og forstå at hun måtte komme seg ut av dette. Hun møtte flere psykologer som ikke forstå grunnen til at hun var så redd. Men det var heldigvis en, slik det ofte er, den ene, som så henne. Hun sa at ” Jeg tror det er ei lite jente inni deg som er veldig redd. Kan du spørre henne hva det er hun er så redd for ?”
Det er helt fantastisk å lese hvordan hun går fra ikke å ha vilje til å gå på toalettet eller spise til å dra rundt og holde foredrag.
Vi trenger tid, skal vi endre oss men det viktigste er at vi må bestemme oss for å ville det.
Hurra for denne boken og Elisabeth Holt. Det handler ikke om å overleve, det handler om å leve, anbefales på det varmeste, så varmt at jeg nesten brenner meg. For hun har opplevd hvordan angsten smaker når den tar overhånd. Hun har selv kjent det på kroppen og da kan hun også skrive om det.
Linken under, tekst og bilde er fra Forlagshuset Vestfold, som også har sponset boken. Klikker du på linken kan du lese mer om Elisabeth Holt.
Mange av oss lever i dag et liv hvor vi glemmer oss selv og tillater at hverdagens krav og mas og andres forventninger får stor plass. Dette er spesielt sant når vi ikke vet hva vi selv ønsker eller ikke klarer å sette tydelige grenser. Da vil livet ofte ikke lenger være en glede, men en kamp.
Løsningen for å få et bedre liv er å ta tilbake retten til å være glad i seg selv, lytte til seg selv og egne ønsker, og slutte å bry seg med hva andre mener om hvordan vi bør leve. Når man føler kjærlighet til seg selv, vil man slutte å dømme seg selv og andre, man får mer energi og livet faller på plass. Opplever man glede i livet har man også mye mer å gi andre, og verden blir et bedre sted, ikke bare for en selv, men også for de rundt.
Livet er hva du selv gjør det til. Sett pris på deg selv, og velg det livet du selv vil ha!
Elisabeth Holt opplevde at hennes eget liv var i en nedadgående spiral i mange år, inntil hun en dag fikk valget mellom å leve, eller la kroppen dø av selvforakt og angst. Redningen kom da hun endelig forsto at hun måtte begynne å lytte til seg selv, og ikke alle andre. I dag lever hun et svært harmonisk og lykkelig liv, og i denne bøken deler hun kunnskapen hun opparbeidet seg gjennom egne erfaringer.
Jeg har blant annet lest flere av Frode Eie Larsens bøker: Han skriver krim.
Frode Eie Larsen, På overflaten flyter vannliljene
Eddi Stubb og jeg tilbragte tiden sammen ute på balkongen i sola i går og det var hyggelig for meg, men travelt for Eddi, som fikk flere mord han måtte ta tak i, og til og med havnet på sykehuset. Ja, det kunne jo gått riktig galt, men jeg har lest nyere bøker av han og visste ihvertfall at han overlevde, så jeg var ikke så bekymret for han.
Spennende var ihvertfall boka og lesingen gikk glatt. Jeg liker bøkene til Frode Eie Larsen. Ingen makabre utbroderinger, spennende fra side til side og vi funderer på hvem gjerningsmannen er. Jeg liker vanligvis ikke å følge gjerningsmannen, men akkurat her syntes jeg det gjorde seg, for det var ikke lett så skjønne hvem det kunne være og det tok ikke vekk noe av spenningen, det skjerpet den heller.
Dette var min tredje Eddi Stubb krim og jeg og Eddi møtes helt sikkert igjen. Jeg har lest Englefjær og Slå på ring før denne.
Jeg har også Du skal lide liggende i lesebunken, men den må nok vente en stund til,, for det er mange som venter på meg. Jeg hører rykter om at det er en flunkende ny krim på gang, og jeg gleder meg til det.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Forlagshuset vestfold og boken er et leseeksemplar
Dypt inne i skogen, under de duvende trekronene, ligger det lille tjernet. Solen drysser dråper av gull på det blikkstille vannspeilet, men under overflaten skjuler det seg et bunnløst mørke. Ved bredden står Eddi Stubb. Han har ikke hørt brølet, eller se boblene og de lette krusningene, men han føler seg sikker på at Bakkanetjønn gjemmer en hemmelighet. Og han vet at dette bare er starten.
For hvor er Håkon Helstad, Larvik Håndballklubbs savnede trener?
Og hva med kvinneliket som akkurat er skylt i land langs Farriselva?
Lille linerle, er en krim, som er en del av en triologi, der den siste nettopp er utgitt, Djevelens yngel. Dette er krim, med fokus på vold i hjemmet og overgrep mot barn, anbefales varmt. Jeg venter nå på Djevelens yngel for jeg ser den får veldig bra kritikker i alle omtaler.
Første bok ut i oktober var Lille Linerle av Myriam H. Bjerkli.
Ja, hva skal jeg si. Dette er ikke en bok for de med sarte nerver, som ikke liker spenning. Det er ekkelt når det handler om barn. Det handler om lille Mari, som mammaen kaller lille Linerle, som blir borte en dag moren er litt opptatt av sin nye kjæreste. De leter overalt, til vanns og til lands. De bruker til og med undervannsubåt, men finner ikke kroppen, bare eiendeler som klær og bamse.
Moren strever veldig, selvfølgelig, med å komme seg over tapet. Vi lesere vet at det kom en mann roende, kaller henne lille Linerle og hun tror det er pappaen sin så hun blir med han. Jeg kunne faktisk ikke legge boken fra meg, for jeg måtte ha noen sider til og så noen til og så var det ferdig og jeg likte ikke slutten, og mer er det ikke å si om den saken. Litt etter litt, tråkler man sammen historien i hodet, tror man og så er det kanskje ikke helt slik man tror likevel. Det verste er at man sitter igjen med uhyggen at dette faktisk er virkelighet for mange barn, Skrekk og gru. Anbefales på det sterkeste for alle som sover godt om natten. Noen krimbøker er veldig spennende, men morsom, for det er litt urealistisk og man kan distansere seg. Denne er spennende fordi det som skjer i boken, kan være noens virkelighet og det kryper under huden på deg.
Stella Polaris er bok nummer to. Den handler om andre personer, men tematikken er den samme.
Den er utgitt på Capitana forlag
Myriam Bjerkli, Stella Polaris
Boken er sponset av og bilde og tekst under bildet er fra
http://forlagshusetivestfold.no/
Sju år gamle Mari leker på stranda utenfor huset der hun bor. Det er en regntung oktoberdag og mamma har besøk av den nye kjæresten sin, Petter. Mari liker ham ikke. Hun drømmer om at den ordentlige pappaen hennes – som hun bare husker fra et sort-hvitt-bilde hun har på natt- bordet – en dag skal komme på besøk.
? Pappa? Er det deg?
Stemmen skalv. Det siste ordet var knapt hørbart, ikke
stort mer enn et lite håpefullt pust. Han nikket, bøyde seg ned og åpnet armene.
? Ja, lille Linerle, selvfølgelig er det meg. Kom til pappa.
Det finnes mange eksempler fra virkeligheten på unge jenter som blir holdt fanget av usle menn. Noen av dem i årevis. Ofte i mørke kjellere, i helt vanlige boligområder, der ingen aner hva som foregår innenfor naboens vegger. Kunne det samme skjedd i Kodal, det fredelige, lille tettstedet rett utenfor Sandefjord?
Erling Greftegreff, Trekkfuglene
Jeg har hørt gode anbefalinger om Erling Greftegreffs spenningsbøker og kan nå slutte meg til dem som har ropt hurra. Trekkfuglene var en krim jeg likte svært, svært godt.
Språket er bra, lettlest, litt humor, fine personer man blir glad i og spenning fra første til siste side og man ble aldri helt sikker på at man hadde svaret før boken var ferdiglest.
Her er det ikke makabre utbroderinger for de som ikke liker det.
Jeg liker også at det ikke er utenomsnakk mer enn det må være for at vi skal bli kjent med hovedpersonene.
Anbefaler Trekkfuglene på det varmeste til de som enda ikke har fått lest den.
Nå gleder jeg meg til å ta fatt på den neste, som heter Liten jente forsvunnet
LInk til bokbloggeren Hverdagsnett
https://hverdagsnett.no/index.php/boktips/krimboker/692-trekkfuglene?fbclid=IwAR0_uQWxlNvMdJvMKTUG8kzCxfnsbk60Vcv58kxMHWvOjv1MxrKK3PQIojQ
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Liv forlag og boken er et leseeksemplar.
Når to eldre menn blir funnet brutalt drept i Hønefoss, blir politiførstebetjent Wilhelm Gran satt på saken. Gran, som ikke har opplevd den store motivasjonen i jobben etter at han ble sparket som hundefører, får hjelp fra uventet hold, og etter kort tid ledes sporene over enorme avstander, både i tid og geografi.
Gamle hendelser dukker opp fra fortiden, men det mest skremmende av alt, er at det meste peker mot en brutal og hensynsløs drapsmann med unike egenskaper, helt ulikt alt annet de tidligere har stått overfor. At han er villig til å gå svært langt for ikke å bli tatt, gjør ikke presset mindre.
Wilhelm Gran kjenner omsider jaktinstinktet bruse igjen, og henter fram sin gamle, avskiltede tjenestehund, den enorme schæferen Satan. Jakten er i gang.
Erling Greftegreff, Liten jente forsvunnet
Greftegreff skriver bra krimbøker, det er ingen tvil om det. Spennende fra første til siste side, umulig å forstå sammenhengen, for du verden det var komplisert. Her er det mange biter som pusles sammen.
Jeg liker at han ikke har så mye utenomsnakk, men holder seg til saken.
Nå har jeg lest både Trekkfuglene
Erling Greftegreff, Trekkfuglene
Og Liten jente forsvunnet, så nå venter jeg på en ny, for dette er en forfatter jeg absolutt skal følge. Veldig, veldig bra og ingen makabre detaljer for de som ikke liker det. Tror dette er krim de aller aller fleste vil like.
Jeg har fått boken av Liv forlag, men har ikke noe avtale om at jeg må skrive om den, eller like den.
Da en liten jente, Susanne, plutselig forsvinner fra utelek i barnehagen, blir det slått full alarm. De eneste vitnene til forsvinningen er to jevnaldrende barn, som beskriver en ukjent mann, som kontaktet dem og ga dem godteri. Oppslukt av godteriet, la de ikke merke til at lille Susanne plutselig ikke var der lenger.
En storstilt leteaksjon blåses i gang, men ender resultatløst. Saken overlates til etterforskerne ved etterforskningsavdelingen på Hønefoss politistasjon, med Wilhelm Gran som hovedetterforsker.
Det er med tungt hjerte Wilhelm innlater seg på saken, han innser hva som vil følge, av press fra alle kanter, samt et tyngende ansvar om å finne jenta. Kort tid etter, dukker en ung, anonym kvinne opp, død, drept, på en belastet adresse i byen. Under etterforskningen av drapet, dukker det plutselig opp forbindelser til Susannes forsvinning, som overrasker alle. Finnes det et nettverk der ute, som systematisk bortfører små barn?
En diktbok som satte spor:
Silje Engbråten, Bestefars lange armer
Jeg leser lite dikt, bare ett og annet som dukker opp foran nesen min. Dette var en veldig sterk bok. I diktform forteller Silje Engbråten om seksuelle overgrep begått av bestefar.
Boken viser hvor sterkt ordene kan gripe en.
Sitat:
Jeg vet at skammen
har dine initialer
når du ikke signerer
bærer jeg skammen
selv
Bare ved å lese disse få ordene, får man en hel historie med masse følelser bak.
Sitat:
Hvem skal sy sammen dette lappeteppet
av et menneske
som alltid subber i bakken?
Du sitter igjen der og tenker og forstår, kun ved hjelp av disse få ordene. Da er det sterkt.
Jeg opplevde her forleden at ei venninne fortalte en hel historie bare ved hjelp av enkeltord. Det lå en energi i hvert enkelt ord og hun leste det på en slik måte at vi fikk en lang historie bare ved hjelp av få ord. Det var virkelig tankevekkende for meg som ofte bruker altfor mange ord, så mange at noen faller av underveis.
Anbefaler denne diktsamlingen.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra forlagshuset Vestfold
Silje Engbråtens diktsamling “Bestefars lange armer” forteller en rystende historie om overgrep. Men disse diktene handler om noe mer: De handler om å finne styrke til å komme videre. Og om at kjærlighet finnes, tross alt.
Tore Tveit, Min mor døde barnløs
Reklame. Leseeksemplar fra Forlagshuset Vestfold.
Det er ihvertfall en ting som er sikkert og det er at de mindre forlagene gir ut mange veldig gode bøker. Disse får altfor få omtaler og lite plass i hyllene hos bokhandlerne.
Etter at jeg begynte å få bøker, har jeg fått mange nydelige leseopplevelser, som ellers ville gått meg hus forbi.
Min mor døde barnløs, er en slik leseopplevelse.
En rørende, hjertevarm bok, skrevet med lun humor.
Knut Oskar, som tror han er oppdøpt etter en tantes to elskere, er en enstøing. Litt problemer med psyken, så han måtte slutte som lærer og har en tendens til å mure seg inne i leiligheten. Der slukker han ensomheten med å lese bøker. Han er mye ute og går og når nervene tar han, fordyper han seg i historiske tall.
Han har aldri kjent sin mor og har lite kontakt med din far, ingen venner, så han suller mest rundt alene, helt til en nabo begynner å banke på døren og sakte, men sikkert begynner Knut Oskar å nærme seg sine medmennesker.
Rørende skrevet og humoristisk også, for han har selvironi den godeste Knut Oskar.
Minner meg litt om Eleanor Oliphant har det helt fint.
Anbefales varmt
For de som bor i Skiensområdet, må det være ekstra moro for da er det mer som både en historiebok og geografibok, på samme tid.
Den førtidspensjonerte læreren Knut Oskar Pedersen er en særing og en einstøing, men når han begynner å fundere over hvem moren hans var, som tilbrakte de seks første årene av hans liv på mentalsykehus, og som deretter døde, begynner livet hans langsomt å endre seg. Han blir vennligere innstilt overfor naboene, og ikke minst, han får bedre kontakt med faren, som alltid har vært en lukket mann. Dette er en underfundig, morsom og rørende roman, skrevet av en forfatter med en lang rekke utgivelser bak seg.
Heidi Auensen, Jenta med den grønne skjorta
Leseeksemplar fra Liv forlag.
Du verden for en flott og annerledes leseopplevelse. Så vakkert skrevet av Auensen.
Romanen er basert på en sann historie.
Jeg humret for meg selv av Arisas humor og det falt også noen tårer.
Konflikten på Balkan var en stygg sak. For noen år siden var vi i Koper, Slovenia. Vi var på dagstur til Ljublana. Det var en svært vakker tur. Guiden fortalte oss litt fra konflikten i det tidligere Jugoslavia der naboer og beste venner, plutselig ble fiender. Han fortalte at man kunne ikke stole på noen, for naboen som brukte å passe barna dine, nå kunne gå til angrep på deg og din familie.
KOPER OG LJUBLANA I SLOVENIA, VAKKERT JA
Jeg leste også en annen bok fra denne konflikten, som jeg anbefaler varmt. Det ser ut som en lett feelgood fra omslaget, men er det ikke. Anabelle Thorpe, Slik vi var.
Jeg så også den flotte filmen Ari Behn og Per Heimly lagde fra Mostar. Anbefaler youtubklippet, under her. Koste på deg de to minuttene det tar å se det. Da ser du hvor vakkert det er i Mostar. Vemodig er det også å se hvordan Ari her stråler.
Kroatia og Montenegro er jo også blitt kjær for mange nordmenn som reiser dit på ferie. Selv skal jeg innom i sommer flere steder. Rieja, Zadar og Split i Kroatia og Koper i Montenegro.
Sitat:
Og stort sett gjør han som jeg sier, og passer dere og tar ansvaret når han må, men aller mest glad er han når dere kan spille dataspill sammen. For litt barnslig må jo han også være, som valgte å gifte seg med meg.
Og faren deres har en god jobb, men en dårlig rygg, og noen sår som vi andre ikke kan se. Noen ganger kan jeg høre han hulke når han tror at ingen hører, og jeg vet at han tenker på de årene da han levde i et slags dataspill hvor de som spilte fienden, satt i åsene rundt hjembyen og skøyt etter alt som rørte seg. Du fikk ikke poeng for å komme deg fram til bryggeriet, den siste reine vannkilden i byen, du måtte hjem igjen også. Og var du heldig, vant du kanskje den ukas eneste vannrasjon, og hvis du tapte, kunne du ikke bare starte spillet på nytt igjen.
Tapte du i det spillet, var du død.
Og han savner faren sin, farfaren deres, som dere aldri har møtt, fordi han døde på et kjøkkenbord i Sarajevo. Han forsøkte å forsvare familien sin, som alle andre i den beleirede byen, men som så mange før han, og etter han, døde han fordi legene ikke greide å stoppe kulen i buken fra å drepe han. Det fantes en kule i det spillet for hver innbygger i Sarajevo. Og det gjaldt å unngå å møte den. For det fantes ingen knapper hvor det stod Play again.
Men for all del, den er ikke bare trist denne historien. Vi får også glede oss over Arisas historie om sin oppvekst og også tiden etter at hun kom til Norge.
Dette er en bok jeg anbefaler varmt.
Dette er en roman om Arisa Dizdarevic’ som sammen med familien sin kom som flyktning til Norge i 1993. Vi følger henne fra hun blir født i Jugoslavia på slutten av syttitallet til hun som 35-åring lever som en helt vanlig trebarnsmor i Norge. Boken er ingen dokumentar, men Arisas egne erindringer av sin barndoms historie, fritt gjenfortalt og omskrevet til romanform av forfatter Heidi Auensen.
Da jugoslaviske Arisa var åtte år, sluttet hun plutselig å vokse, og hun måtte forberede seg på å leve et annet liv enn hun hadde håpet og ønsket. For resten av livet i en åtteårings kropp.
Som i en lang og bratt trapp, trinn for trinn, til slutt bare en stige, klatret jeg motvillig oppover mot erkjennelsen av at det faktisk ville være en mulighet for at livet mitt ble akkurat slik. At jeg aldri skulle bli som de andre. Jeg ville alltid være en outsider, en raring, en patuljak som ikke engang var en riktig dverg. Og dermed kunne det virkelig komme til å skje, at jeg aldri, i hele livet mitt, ville komme til å bli en person som en annen person kunne elske.
Det skulle likevel ikke bli den største utfordringen Arisa opplever. Da borgerkrigen startet i Jugoslavia, måtte hun flykte sammen med familien sin. De hadde feil tro.
Barndommen var over. Bekymringene over hvor stor eller liten jeg var, eller om jeg noen gang kom til å bli større, var borte. Ingen mobbet meg for størrelsen lenger; jeg merket det i alle fall ikke, for vi brydde oss ikke lenger om luksusproblemer. Vi hadde annet å tenke på. Det var krig. Jeg snudde meg en siste gang og så oppover stien, tok kofferten min i den ene handa og tante i den andre. Husene våre forsvant i skumringen. Flokken av mennesker begynte langsomt å bevege seg mot bussene som stod og ventet nede på den store hovedveien. Ingen lys var på, og bare det mørke omrisset av hjemmet vårt var synlig. Alt vi eide, var gjemt eller pakket inn. Alt vi heretter skulle eie, var hverandre og det vi hadde klart å pakke ned i fire kofferter og en gammel sekk.
