En tynn liten bok som ikke er helt enkel å skrive omtale om, for meg.
Jeg synes mye av det er bra, men det er ikke alt jeg kan forstå rett og slett.
Hovedpersonen får besøk av sin far, som forsvant fra henne når hun var tenåring og forteller at han er døende av lungekreft. Han flytter så inn hos henne på hybelen.
Noe av det hun skriver, griper en sterkt.
Sitat:
Du var så nær mens du var døende. Bortgangen din kjenner jeg ut og inn.
Jeg visste akkurat hva fordøyelsen din tålte. Gulrøtter, ikke løk. Pærer, ikke epler. Loff, fiskeboller, kaviar og salami.
Jeg visste hva du trengte av medisiner mens du fortsatt bodde hjemme. At gnissing mellom venstre pekefinger og tommel betød at du trengte påfyll av morfin.
Jeg forstod det på skuldrene dine om du trengte søvn.
Så det på øynene dine om du ønsket å dusje.
Så på krumningen i ryggen din om du trengte å bæsje.
Jeg leste det i pannen din: Om du hadde dødsangst eller om du trengte saft.
Jeg visste når leppene dine måtte fuktes på dødsleiet.
Hvilken side du foretrakk å ligge på når lungene var i ferd med å kollapse. Jeg vet dato time for siste tannpuss.
Jeg kan det døde ansiktet ditt utenat. Men jeg finner deg ikke.
Selv om boken har få sider, kan den ikke leses for raskt. Ofte leste jeg kapittel om igjen. Det er stort sett et kapittel på hver side. Hun skriver ut tankene sine og derfor kan det ofte føles litt rart, men samtidig riktig, for vi tenker jo så mye rart, ihvertfall gjør jeg det og skulle jeg skrevet ut alle mine tanker, ville det også sett merkelig ut mye av det.
Så på en måte likte jeg boken og er glad jeg har lest den, for den vekket noen tanker i hodet og det liker jeg at lesingen gjør, samtidig så er det ikke en bok jeg vil huske til evig tid. Den ble litt for liten til at den helt krøp under huden på meg. Kanskje savner jeg å kjenne hovedpersonen bedre.
Holck kommer vi nok til å høre mer av og jeg vil nok også lese neste bok.
Yvonne har ikke hatt kontakt med faren siden tenårene. Da han igjen dukker opp, er det fordi han trenger et sted å dø. Han flytter inn på hennes hybel, og livet hennes handler etter hvert utelukkende om å tilfredsstille den dødssykes behov. Etter farens bortgang prøver Yvonne å finne tilbake til sine egne behov som menneske.
Til døds handler om en pårørendes trang til å skape et språk for døden i en altoppslukende sorg. Romanen er et forsøk på å grave frem en latent kjærlighet i en betent relasjon, med døden som redskap.
Vanndanseren var en svært spesiell leseopplevelse, fantastisk skrevet. At dette er en debutroman er ikke til å tro. En roman alle som er ute etter sterke leseopplevelser, bør få med seg.
Sitat:
De kjente navnet vårt og de kjente foreldrene våre. Men de kjente oss ikke, for det å ikke kjenne oss var essensielt for å opprettholde makten. For å kunne selge et barn for nesa på barnets mor, må man bare kjenne den moren så overfladisk som overhodet mulig. For å kle av en mann, dømme han til å bli slått, flådd levende og deretter gnidd inn med salt, kan man ikke tenke på ham som en av sine egne. Man kan ikke se seg selv i ham, for i så fall trenger hånden støtte, og ens hånd må aldri bli støttet , for blir den det, vil Sliterne se at man ser dem, og dermed se seg selv. I dette øyeblikket av dyp erkjennelse er man ferdig, for da kan man ikke lenger styre slik man må. Da kan man ikke lenger forvisse seg om at tobakkshaugene blir dynget opp slik man forventer, at tappene stikkes inn i de samme haugene på nøyaktig rett tidspunkt, at plantene lukes og oplukkes med omhu, at avlingen kuttes og såfrøene velges ut og lagres at bladene blir værende på stilk, og at stilkene blir trædd på snor og hengt opp med passe mellomrom, slik at planten hverken mugner eller tørker ut, men modnes til Virginia-gullet som gir simple og dødelige menneser en plass i De fines panteon. Hvert eneste steg er avgjørende og må følges med den største påpasselighet, og det finnes bare en metode for å få et mennneske til å være så påpasselige med en prosess som ikke gir han noe tilbake, nemlig å ty til tortur, drap, lemlestelse, barnerov og skremsler.
Sitat:
Jeg tenkte på verdenshav og alle de oppdagelsesreisende jeg hadde lest om på de lange sommersøndagene i biblioteket, og jeg lurte på hva de følte i det de skrittet fra landjorda og opp på dekk, mens de så utover havet, på bølgene, som de måtte forsere for å nå ukjente riker. Jeg lurte på om frykten tok dem, om det hendte de ble fristet til å løpe hjem til kvinnene sine, kysse sine unge døtre og bli værende hos dem i den verdenen de kjente. Eller var de som meg, klar over at verden de elsket var usikker, at også den måtte forgå før tida, at endring var den eneste loven som gjaldt, at dersom de ikke seilte over havet, ville havet snart seile over dem? Så jeg var nødt til å dra, for min verden var i ferd med å forsvinne, hadde alltid vært det.
Jeg vet at mange syntes januarboken Syng, gravløse, syng var veldig vond å lese. Denne er annerledes. Ja her er det også vonde situasjoner som blir beskrevet, men på en annen måte. Alle som har lest bøker fra slavetiden, vet jo litt om hva som foregikk, at det var tøffe tak og man får vonde beskrivelser, men det meste av handlingen i romanen, er om undergrunnen, de som jobbet for å fri slavene.
Historien er inspirert av sagaen fra virkeligheten om William og Peter Still og familien deres.
Sensasjonell debut fra en av USAs sterkeste stemmer. Rundt 1850 blir Hiram Walker født som slave på en tobakksplantasje i Virginia. Faren er den hvite plantasjeeieren, som solgte Hirams mor da sønnen var ganske liten. Selv om Hiram har fotografisk minne, har han bare noen få, uklare minner om moren. Blant annet at hun var den aller beste og mest grasiøse vanndanseren. Hiram flyttes fra slavekvarteret inn i hovedhuset for å passe på sin fordrukne og ubrukelige hvite halvbror Maynard, han som skal arve den etter hvert forfalne plantasjen. Hiram møter Sophia, sammen vil de flykte fra sørstatenes undertrykkelse og slaveri til friheten i nord. Hiram går med i antirasismearbeidet og motstandsbevegelsen og hans indre og ytre reise er betagende, voldsom, vakker og preget av magiske hendelser.
Galbraith, psedonym for J.K. Rowling, har en spesiell skrivestil, nemlig småpratende og detaljert. Vanligvis liker jeg krimbøker uten altfor mye detaljer, men Galbraith har en måte å skrive på, som likevel fenger meg. 680 sider kunne nok likevel blitt kuttet noe ned, men samtidig skaper skrivestilen en stemning i boken der man koser seg. Den er underholdende.
Selve plottet er originalt og så komplisert at man greier ikke å finne ut hvordan alt henger sammen før historien nøstes opp på slutten.
Av en eller annen grunn begynner hvert kapittel med et sitat fra Ibsens Rosmersholm. Jeg spekulerer litt hva betydningen er av det. I Rosmersholm, første akt blir det henvist til Den hvite hesten og at det skal symobolisere at noe forferdelig er i ferd med å skje. Hvis noen vet hvorfor disse sitatene er med, tar jeg gjerne imot tips. Ellers leste jeg sitatet som en fortsettelse på forrige kapittel om hvordan historien til Robin utarter seg, men ikke vet jeg om det blir riktig heller.
De tre første bøkene i serien om Strike er filmet og kan sees på Hbo og de er bra synes jeg. For meg hjelper det når jeg leser bøkene for skuespillerne synes jeg passer til rollene.
Festlig lesing er det og jeg gleder meg virkelig til fortsettelsen. Ingen makabre detaljer for de som ikke liker det. Ikke høyoktan spenning, men mer et funderende mysterium, så man spekulerer når man leser og småhumrer litt over karakterene, som det er rimelig mange av, så man må holde tunga beint i munnen. Man får små clue utover i boken, så de som har konsentrasjon nok, jeg har ikke, kan kanskje klare å huske de og pusle de sammen. Hvis ikke får de forklaringen på slutten.
Hvit død er en klassisk krim med moderne vri, et gripende mysterium, en ekte pageturner og en spennende fortsettelse på historien om Cormoran Strike og Robin Ellacott.
En plaget ung mann ved navn Billy ankommer privatdetektiv Cormoran Strikes kontor. Billy ber om hjelp til å etterforske en forbrytelse han mener han var vitne til som barn. Han virker svært desorientert, men likevel er det noe ærlig og oppriktig med Billy og hans historie, synes Strike. Før han får stilt flere spørsmål, styrter Billy panisk ut av kontoret.
Strike og hans tidligere assistent Robin Ellacott – nå forretningspartner – forsøker å komme til bunns i Billys sak. Det fører dem på en kronglete sti gjennom Londons bakgater, via de innerste sirklene i parlamentet, til en vakker, men dyster herregård på landsbygda. Samtidig er Strikes privatliv langt fra enkelt. Strike har mer enn noensinne bruk for Robin, men forholdet dem imellom er mer innviklet enn som så ….
Romanen er skrevet af J.K. Rowling under pseudonymet Robert Galbraith. J.K. Rowling er forfatter av Harry Potter-serien og Den tomme stolen.
Ting å finne på når det regner er type feelgood, og har egentlig alle ingredienser som skal til for å være en bra feelgood, men for meg ble det noe som ikke helt falt på plass denne gangen.
Det fine med den er at den viser at vi alle har feiltrinn i bagasjen og ofte ødelegger den for nåtiden også. Vi holder tilbake når vi egentlig skulle sagt alt som det var i starten. Vi tier for vi er redd for å ødelegge, men løgnene ødelegger mer enn noe.
I starten er den hoppende fra person til person, vanskelig å se om det er nåtid eller fortid og følelsene kommer liksom ikke frem, som om Stapley har historien inni seg, men forteller liksom ikke alt. Jeg får rett og slett ikke helt taket på den.
Men nå er jeg kresen på feelgood og jeg er sikker på at mange vil like den godt.
Hjemme er kanskje der hvor hjertet ditt er, men noen ganger må det både kjærlighet, tilgivelse og vilje til for å reparere et knust hjerte.
Mae har tilsynelatende alt på stell. Hun har en flott kjæreste som elsker henne, en fremgangsrik jobb i firmaet hans og en stilig leilighet i New York. Men alt rakner den morgenen hun våkner og oppdager at det hele var bygd på løgner og at kjæresten er en svindler.
Det er bare ett sted Mae kan dra: hjem til Alexandria Bay, den lille byen der hun vokste opp sammen med besteforeldrene. Men ingenting er som det pleier å være der heller. Mae oppdager at bestemoren er begynt å bli dement, og bestefaren har flyttet ut som følge av en stor hemmelighet bestemoren aldri hadde ment å avsløre. Hun treffer også ungdomskjæresten Gabe, som sliter med et gammelt traume som fortsatt hjemsøker ham.
Dette er bok to i serien Jomsviking og det er best å lese de fortløpende.
Dette er bøker som er fantastiske historier, men det er ikke for de sarte. Dette er så bloddryppende og makabert at man må la følelsene være igjen utenpå.
Liker du spennende krim, anbefaler jeg Jomsvikingbøkene, selv om det er historiske romaner, ikke krim. De er veldig spennende.
Det er mange navn og mange detaljer og hjernen min får ikke med seg alt, men det gjør ikke noe, for handlingen får jeg med meg.
Det må være uendelig mange timer med research bak denne serien.
Lærerikt er det også å lese bøker fra Vikingetiden.
Anbefales for de som tåler blod og gørr og action.
Torstein og hans familie flykter vestover for å slippe unna hevn fra Olav Tryggvasons menn etter slaget ved Svolder. Han er blitt høvding for en gruppe jomsvikinger og søker etter de sagnomsuste lerkeskogene på den andre siden av havet. Nå vil han gjøre seg rik på skipsbygging og skape en fremtid for seg og sine. Men Torstein, krigeren som en gang var trell, skal snart måtte kjempe for livet og for å gjenforene sin familie.
I Vinland får vi et unikt innblikk i tilværelsen til Nord-Amerikas første nybyggere, og i konflikten som utviklet seg mellom dem og de mektige indianske stammesamfunnene. Her møter vi også historiske personer som Eirik Raude, hans datter Frøydis og hans sønn Leiv, samt ladejarlen Eirik Håkonson.
Dette er den andre boken i Jomsviking-serien, men den kan også leses som en frittstående fortelling. Den første boken, Jomsviking, gikk rett inn på de norske bestselgerlistene. Den har til nå et samlet opplag på 40 000, og er under utgivelse i åtte land.
Som jordmor er det Lacy Houghtons jobb å ta imot nye liv. Hun hadde ikke ventet at sønnen hennes skulle ta liv. Men det er akkurat det han gjør en marsmorgen, da han går inn på en skole med våpen i stedet for bøker og dreper ti mennesker. Det tar nitten minutter
Lacy grubler på når hennes sjenerte 17 år gamle sønn ble forvandlet til et monster. Og er det hennes feil? Hun går gjennom fortiden for å lete etter spor, og begynner å innse at til tross for – eller kanskje på grunn av – alle hennes forsøk på å være en god mor, har hun egentlig aldri kjent sin egen sønn.
Når naturverneren Luke Warren blir skadd i en bilulykke og havner i koma, konfronteres familien med et etisk dilemma. Datteren Cara håper på et mirakel, og vil gjøre alt for å holde faren i live. Sønnen Edward kan ikke forestille seg at en mann som en gang levde blant ulver, kan få et verdig liv som pleiepasient. Men Edward har ikke snakket med faren sin på seks år, så hvordan kan han bestemme på farens vegne? Til slutt må de velge: Skal de holde Luke i live? Eller skal de la ham slippe?
I tillegg står Hjertets valg i hylla fra før og venter å bli lest. Jeg kjenner det kribler av forventning. Jeg når bare ikke over alle jeg gjerne vil lese.
Junes datter trenger et nytt hjerte. Det eneste som passer, tilhører en morder.
Shay Bourne er den første på flere tiår som blir dømt til døden i New Hampshire. Han er funnet skyldig i et kaldblodig drap på en politimann og stedatteren hans. Etter elleve år i fengsel, nærmer hans siste dag seg. Så får han se en nyhetsnotis om en liten jente som desperat trenger et nytt hjerte.
Junes ektemann og datter ble drept av Shay Bourne, og June har vært overbevist om at hennes største ønske er at han skal dø. Helt til hennes gjenlevende datter havner på sykehuset, og hun innser at det er noe hun ønsker mer enn det: at Claire skal få leve. Shay Bourne tilbyr Junes datter et mirakel – en ny sjanse. Men til hvilken pris?
Jeg elsker slike bøker som er gripende historier og samtidig handler om aktuelle temaer og får meg til å tenke.
Merete Junker er en krimforfatter som har gått under radaren min. Jeg innbilte meg at jeg visste mye om forfattere før jeg økte mengden leste bøker, men der tok jeg grundig feil. Ikke en gang de norske, har jeg kontroll på. De er så mange flere enn jeg innbilte meg. Når det gjelder krim, prøver jeg å holde meg til det nordiske, for jeg vet at jeg når ikke over mer, men noen unntak er det, som Peter May og William Shaw.
Junker har jeg sett veldig mange har likt, så da gleder jeg meg til å lese de.
Jenta med ballongen er den første til Junker. Til høsten kommer hun med en ny, så disse fem skal leses før den tid.
Siden det var to av Picoult, var jeg oppe i 7 bøker og da måtte jeg jo bare ha to til.
Emilie Schepp er en forfatter jeg også ser mange omtaler av, men hun er en litt sånn elsk og hat forfatter, ut fra omtalene. Noen er helt hekta og elsker de, mens andre legger de fra seg og gidder ikke lese mer. Det gjør at jeg blir innmari nysgjerrig. Jeg kjøpte derfor de to første, men de kommer nok ikke først i lesekøen.
Det var ni nye bøker og i og med at jeg har kjøpt de selv, (les gubben), trenger jeg ikke å merke med reklame. Dumme regler synes jeg. Hvis jeg får boken gratis, må jeg merke med reklame, i følge markedsføringsloven. Kjøper jeg de selv, er det ikke reklame.
Jeg åpnet også en Gruppe på fb, Bokinspirasjon for alle. Jeg ble litt lei av at det er så mange regler i gruppene om hva som er lov og ikke lov, derfor tenkte jeg at det var fint med en gruppe der alle er velkomne og kan publisere det de ønsker når det gjelder temaet bøker. Bilder, artikler, omtaler, blogger, forfattere, lesere, alt som kan inspirere til lesing. Her kan du elske en bok eller hate den. Det eneste som ikke er lov er uhøflighet og personangrep.
Det er en roman, men hendelsene og de historiske personen er virkelige. Karakterene er fiktive men inspirert av mennesker jeg har kjent. Men jeg har ikke måtte bruke fantasien stort, for gjennom de grundige undersøkelsene jeg bestandig utfører før hver bok, har jeg funnet mer enn nok materiale. Denne boken skrev seg slik sett selv, som om jeg ble fortalt hva jeg skal skrive.
Hun er en stor historieforteller. Lite avsnitt og jeg måtte holde tunga beint i munnen, men igjen en flott historie, både gripende og lærerikt, om borgerkrig i Spania og Chile. Rart å lese om fredelige Venezuela som tar imot flyktninger. De slapp ikke unna de heller. Leste i fjor høst Det ble natt i Caracas, fra Venezuela. Den anbefales også.
Fra bak på boken : Mot slutten av den spanske borgerkrigen, da general Franco og hans fascister seirer på alle fronter, blir to unge mennesker tvunget til å forlate det krigsherjede Barcelona. Gravide Roser og svogeren Víctor krysser Pyreneene til fots for å komme seg i trygghet. Rosers kjæreste og Victors bror, Guillem, er død, og omstendighetene tvinger Roser og Victor til å inngå et ekteskap som ingen av dem ønsker.
Fra Frankrike reiser de over havet med skipet «Winnipeg», som ble chartret av poeten Pablo Neruda og brakte mer enn to tusen spanjoler til Chile – «det lange kronbladet av hav og snø» som det kalles med poetens ord. De starter et nytt liv som byr på mange prøvelser, og det som gir dem mot til å fortsette er håpet om en dag å kunne reise tilbake til Spania.
Vil du være med i den nystartede gruppen på Facebook for bokinspirasjon, velkommen.
Wow, dette var en utrolig bra krimbok. Blanding av psykologisk thriller, roman, historisk og krim. Og også veldig lærerikt. Fra Sudetenland, et område i Tsjekkia. Jeg bare måtte lese ferdig, den ble umulig å legge fra seg.
Sitat fra forfatterens takk:
Dette er en roman. Stedene i boka er fiktive, men det som handler om fordrivelsene fra Sudetenland, er hentet fra virkeligheten.
…………
Sudetenland var ikke et geografisk område på kartet, men et fellesnavn for de delene av Böhmen, Mähren og Schlesien som hadde en stor tysk befolkning. Området tilhørte Østerike-Ungarn fram til 1918, og havnet siden innenfor grensene til den nye republikken Tjekkoslovakia.
I løpet av noen måneder var hele befolkningen skiftet ut, en hel kultur og landsdelens halve historie hadde forsvunnet. Det var før kommunistene tok makten, det gjorde de først i 1948. Til sammen nesten tre millioner mennesker ble fordrevet fra Sudetenland.
Boken begynner rolig, nesten så du ikke forstår at det skal være spennende, men så dukker det opp i en tunnel under jorden, liket av et barn. Sakte kryper spenningen inn i deg, og selv om ikke alt handler om mord, er det likevel gruelig spennende og umulig å forstå hvordan det henger sammen, da enda en kropp blir funnet drept.
Jeg gir sjelden terningkast, men her kaster jeg en sekser.
Jeg lærte blant annet noe nytt om demens, som får tankene mine over på min mor, som ble evakuert fra Finnmark under krigen og som hadde også annen tung bagasje med seg.
Sitat:
Demens er ikke bare en fysiologisk prosess, det kan også handle om minner og opplevelser som har blitt undertrykt. Posttraumatisk stress kan gi samme symptomer som Alzheimer mange år etterpå.
……………
En måte for hjernen å beskytte oss på, kan man si. Det er ikke uvanlig hos denne generasjonen som har opplevd krigen som barn. Demensen blir en flukt fra det vanskelige, samtidig som den slipper til minner som har blitt skjøvet til side. Det er som om nå og da eksisterer side om side, uten noen form for kronologi. Ofte beskrives den demente som glemsk.. Kanskje han heller har gått seg vill i sine egne minner.
Dette er første boken jeg leser som Alsterdal har skrevet, men jeg skal helt klart lese dem alle sammen. Ingen vei tilbake, har jeg i hylla og de andre skal få komme etterhvert.
Dyptpløyende thriller fra en av Sveriges beste krimforfattere.
Et barnelik i en forlatt tunnel vekker en farlig historie til live.
Daniel har mistet jobben og ønsker seg vekk fra livet i Sverige. Sonja går med på å selge rekkehuset og søke drømmen om et annet liv – på en vingård fjernt fra deres gamle hverdag. Gården ligger i Tsjekkia, i området som en gang kaltes Sudetenland og var del av Hitlers rike. Den har stått tom i årtier, vinmarkene er overgrodde. Når Daniel slår opp en gjenmurt vegg i kjelleren, forvandles det nye livsprosjektet til et mareritt. Snart forstår Sonja hvorfor huset mangler speil.
Blindtunnel er nominert til Årets beste krimroman i Sverige 2019!
Her er et klipp som viser hvor henrykte den tyske befolkningen i området var for de trodde Hitler var redningen, mens den ikke tyske delen av befolkningen måtte gå i skjul. De tyske angrep sine egne medborgere, som ikke var tysk og etter krigen var slutt, ble det omvendt. Mange flyktet i krigsårene.
Jeg har åpnet en ny bokinspirasjonsgruppe. Velkommen til å være med :
Enda en perle av Linda Olsson. De første sidene var jeg litt forvirret, men så tenkte jeg at jeg forstår nok mer etterhvert og det gjorde jeg. Det handler om å bearbeide sorg og legge den bak seg for å kunne starte på nytt.
Linda Olssons bøker er ikke for de som elsker fart og spenning og action. Jeg tror nok at noen kan finne de kjedelige. De er sarte og forsiktige og handler om menneskesinnet og vår natur og hvordan vi opplever livet og hvordan vi samhandler. Det er ikke de store ordene, men det er ord som går rett i sjelen, for de som elsker denne type bøker.
Jeg har lest alle Olssons bøker og hun er desidert en av mine favorittforfattere.
Bilder mangler i de gamle bloggene, tror de ble borte når blogg gikk over til wordpress
Kjærligheten kan ha ufattelige konsekvenser. En ny rørende og vakker roman fra Linda Olsson.
Helga lukker forsiktig døren til huset hun har bodd i de siste sju årene. Hun har gitt det bort, til en ung mann og hans lille datter. Men før hun forlater stedet for godt, tar hun for siste gang en tur til Hamilton Beach, stranden hvor hun har funnet trøst etter en fantastisk kjærlighetshistorie som startet i Paris for åtte år siden. En kjærlighet som fikk enorme konsekvenser for hele hennes tilværelse. Først et lykkelig familieliv, et elsket barn og så en katastrofe som sønderslo hele hennes eksistens.
Er de mulig å finne tilbake til seg selv etter at tragedien har rammet? Og tør man å bli glad i andre mennesker på nytt?
Jeg åpnet en ny bokgruppe. Bokinspirasjon for alle https://www.facebook.com/groups/3708195432531753/?ref=share Her er det åpent for alle. Forfattere som vil skryte av sine bøker, bokbloggere, artikler, bilder av deg og boken du leser, bokminner, hva som helst som har med bøker å gjøre. Eneste regel er å være høflig og snill med hverandre. Velkommen
Januarstabelen. Jeg tenkte det kanskje var litt for mange bøker der til at jeg skulle nå å lese alle, men jeg fikk ikke til å ta ut flere.
Det er krim, romaner, feelgood, selvutvikling, fra virkeligheten, ja litt av hvert.
Jeg jukset med en dag, leste ut den siste i går.
Anna Bågstam,Øyevitnet
Leseeksemplar fra Panta forlag
Første bok ut i 2020 er en krim, Øyevitnet. Bågstam har tidligere gitt ut en krim i lydbokformat, dette er hennes første krimbok.
Øyevitnet er en lettlest og spennende krim. Lite makabre detaljer for de som ikke liker det. Det er noen få, blant annet en obduksjon, men den kan hoppes over, uten å miste handlingen.
Dette er første boken i en serie om Harriet Vesterberg.
Det er allerede gitt ut en bok 2, nemlig Skyggespillet, og i følge omtaler skal den være enda bedre, så dette lover godt.
Et fredfullt tettsted med forræderisk natur. Et drap som ryster alle … Dagen etter at Harriet Vesterberg flytter inn i farens hus, i det idylliske tettstedet Lerviken ved Öresund, blir en kvinne funnet brutalt drept, med øyelokkene teipet opp, kun et steinkast unna. Plutselig er Lerviken langt fra den idyllen hun husker fra barndommens somre. Med et havarert kjærlighetsforhold bak seg ser Harriet fram til en ny start som etterforsker hos politiet i Skåne. Men hun forstår raskt at hun ikke er så velkommen på stasjonen som hun hadde ventet, og at ikke alle setter like stor pris på ideene hennes. Hun bestemmer seg for å gå sin egen vei i etterforskningen, men den leder henne inn på et spor som hun snart desperat angrer på at hun begynte å følge. Kan morderen være en hun kjenner?
«Øyevitnet» er en annerledes og pulserende krimroman, full av uventede vendinger. Dette er første bok i en ny og spennende krimserie: «Mordene i Lerviken», som utspiller seg i Öresund i Skåne
Jeg prøver å bytte mellom krim og roman for jeg synes det er lettere enn å gå fra ene krimromanen til en ny.
Pam Jenoff, Skjulestedet
En blanding av Krisin Hannahs Nattergalen og Sara Gruens, Vann til elefantene, står det utenpå omslaget og det er nesten sånn det er.
En sirkusdirektør som skjuler jøder under annen verdenskrig i Tyskland. En seksten år gammel jente fra Nederland som blir kastet ut fra hjemme fordi hun er gravid med en tysker. Hun finner en vogn med jødiske spedbarn som skal sendes til konsentrasjonsleir. Barnet minner henne om babyen som ble tatt fra henne ved fødselen og hun tar barnet med seg og rømmer. Og blir tatt inn i varmen til et sirkus og møter der den jødiske Astrid, som har mistet hele sin familie.
En spennende historie og en varm historie. Anbefales på det varmeste. Den er også bra skrevet.
Seksten år gamle Noa er forvist fra hjemmet sitt i Nederland etter at hun ble gravid med en tysk soldat og tvunget til å gi fra seg barnet. Hun bor på et lite rom i stasjonsbygningen på en jernbanestasjon som hun vasker for å få penger til å overleve.
Da hun oppdager en vogn som inneholder jødiske spedbarn som skal sendes til en konsentrasjonsleir, blir hun minnet på barnet som ble tatt fra henne. I et øyeblikk som vil endre totalt kursen på livet hennes, tar hun et av spedbarna og flykter inn i vinternatten.
Stefan Ahnhem, X måter å dø på
Så kommer en jeg har ventet på, nemlig Stefan Ahnhem, femte boken om Fabian Risk, x måter å dø på.
Boken er et leseeksemplar fra Aschehoug.
De er så spemnende Ahnhem bøkene, at det nesten blir for mye til tider. For meg kunne det vært mindre intriger, uten å si hva det gjelder før du har lest boken, så blir det litt mye fra den danske politisjefen. Når vi følger tre saker samtidig er det nok, om ikke enda mer skal blandes inn. Men ønsker man høyoktan spenning, er Ahnhem forfatteren.
Femte bok i suksesserien om Fabian Risk begynner i sekundene etter slutten på «Motiv X». Stefan Ahnhem bygger videre på sitt mektige kriminaleops og den stadig ekspanderende verdenen han har skapt omkring Risk og kollegene hans rundt Øresund. Tidlig på sommerkvelden legger en gummibåt ut fra Råå havn. Om bord sitter en mann med et sverd fastspent på ryggen. Oppdraget hans er diktert av terningen: Et menneske skal dø. Hvem?
Jeg leste Jesmyn Ward, Det som reddes kan, men jeg var ikke overbegeistret. ja, en bra bok, men den kunne vært bedre synes jeg.
Likevel har jeg stor tro på forfatteren og gledet meg til Syng, gravløse, syng. Den har jeg fått låne som leseeksemplar hos Norli, Åndalsnes, som jeg har et samarbeid med. De får dele mine omtaler og jeg kan få låne leseeksemplarer av dem.
Syng, gravløse, syng, er en svært annerledes og sterk leseopplevelse. Jeg ser flere ikke har greid å lese den ferdig, for den er til tider vond å lese. Det har jeg forståelse for. Spesielt er det også at de døde forteller sin historie.
For meg kommer denne romanen til å score høyt på topplisten når året er omme, det er jeg overbevist om. Sterk historie og veldig bra skrevet, vondt å lese foreldrenes svik, men også fint med kjærligheten fra besteforeldrene.
Jeg anbefaler den varmt til alle som trekkes mot de sterke, såre historiene. Les sakte, ta inn ordene. Dette er ikke feelgood.
Boken ble lest som månedens bok i Aschehougs leseutfordring på siden Det må du lese
En tidløs roman om familie, rase og klasse – allerede en moderne klassiker.
Jojo er 13 år og prøver å forstå hva det vil si å være en mann. Han mangler ikke rollemodeller: Den svarte morfaren Pop, den hvite farfaren Big Joseph og faren Michael. Leoni er svart, hun elsker Michael og ønsker å være en god mor for barna deres, Jojo og lille Kayla. Rusavhengig og konfliktsøkende som hun er, klarer hun ikke å sette barna foran egne behov. En dag stabler hun Jojo, Kayla og en venninne inn i bilen, de skal nordover og hente Michael som har sonet ferdig i fengsel. Bilturen gjennom det nesten mytiske sørstatslandskapet blir en roadtrip ut av helvete. Språket dirrer i fortellingen om denne både kjærlighets- og konfliktfylte familien på landsbygda i Mississippi. De levende og de døde omgås i en roman om fedrenes misgjerninger, vold og kjærlighet.
Etter å ha lest noen fine diktbøker og sett at det kan være sterke historier, leste jeg Sondre Bjørgums nyeste, Uten dekning, som handler om det å miste noen gradvis til demensen. Sondre har gitt ut en diktsamling tidligere, Fyrste gongen me møtest som snø. Han har også gitt ut en barnebok. Leseeksemplar fra Aschehoug.
Utan dekning er ei diktsamling om å mista nokon gradvis – heilt til dei er borte. Ein son opplever at mora får demens. Gjennom fem kapittel, sett gjennom sonen, skildrast det såre, det tragiske, men og det surrealistiske og komiske i situasjonar som oppstår når logikken endrar seg.
Jeg og en venninne, var så heldig at vi vant hver vår bok på instagram, av Ellen Vahr, Våg livet. Jeg har lest de to romanene hennes, Gaven og Miss Marie og gledet meg til å lese en annen type bok av henne, nemlig en selvutvilingsbok.
Jeg likte godt Våg livet. Den var for meg en bekreftelse på hvordan jeg selv ønsker å leve livet mitt. Det å våge å være seg selv og ikke la seg stoppe av frykt, når man føler noe er riktig.
Ønsker du litt fyldigere omtale, kan du åpne linken.
Bærer du på drømmer du ønsker å virkeliggjøre, men mangler
mot til å sette dem ut i livet? Mangler du styrke til å være tro
mot deg selv og drømmene dine?
Denne boken kan hjelpe deg til å mestre frykten som ofte
hindrer deg i å leve drømmen ut.
I Våg livet får du essensielle spørsmål som gir deg muligheten
til å finne dine egne svar. Du vil bli guidet stødig opp trappene
til stupebrettet, gjennom frykten, men hoppet må du gjøre selv
– når du er klar for det! Boken er en invitasjon til deg som
ønsker å finne ditt livsmål, bruke hele ditt potensial og gjøre
det du elsker.
Her får du hjelpen du trenger til å foreta bevisste valg og
finne din personlige styrke.
Ellen deler sin egen historie med leseren. Hun forteller ærlig
og åpenhjertig om hvordan hun fant mot til å virkeliggjøre sin
drøm – og styrke til å bli stående i den og lykkes!
Pam Jenoff, Stjerner over Paris
Da ligger bok to av Jenoff og venter i stabelen, Stjerner over Paris. Leseeksemplar fra Cappelen.
Boken er inspirert av virkelige hendelser, nemlig de kvinnelige spionene som ble sendt til Frankrike for å være sendebud under andre verdenskrig. Det viser seg etterhvert at tyskeren klarer å infiltrere motstandsbevegelsen og hvem som står bak, ja det får dere lese boken for å finne ut, og spennende var det.
Bra skrevet igjen av Pam Jenoff, jeg er blitt ny fan og gleder meg til flere bøker av henne.
Romanen er inspirert av virkelige hendelser, og Pam Jenoff har skapt en altoppslukende fortelling om mot og søsterskap.
1946, Manhattan: En morgen Grace Healey går gjennom Grand Central Terminal på vei til jobb, finner hun en forlatt koffert under en benk. Hun klarer ikke å motstå fristelsen til å åpne den, og oppdager et knippe fotografier av ulike kvinner. På impuls tar hun med seg bildene og forlater stasjonen.
Det viser seg at kofferten tilhørte en kvinne ved navn Eleanor Trigg, leder av et nettverk med kvinnelige hemmelige agenter som ble sendt fra London under krigen. Noen av disse kvinnene kom aldri tilbake, og deres skjebne er et mysterium. Grace bestemmer seg for å forsøke å finne ut sannheten om dem.
A.J.Kazinski, Miraklenes natt
Da er jeg klar for krim igjen, dansk krim, A. J. Kazinski.
Jeg har lest alt av de.
A.J. Kazinski er et pseudonym for filminstruktøren og forfatteren Anders Rønnow Klarlund og forfatteren Jacob Weinreich.
Miraklenes natt har et svært annerledes plott, nemlig korsfesting. Litt usannsynlig er det nok at en kreftsyk vil dra fra mann og barn for å lete etter mirakler og spor til mannens leting etter en morder, men det blir både spennende og lærerikt.
Hvordan endte jeg opp her? spør gisselforhandler Niels Bentzon seg selv. Hans elskede kone, Hannah Lund, er dødssyk. Hun forlater Danmark i jakten på en mirakuløs helbredelse, og Niels står alene tilbake med ansvar for tvillingene de har sammen. Samtidig må han etterforske en spektakulær drapssak.
En 33 år gammel gymnaslærer blir funnet myrdet. Det som først ligner et brutalt knivoppgjør, viser seg å være startskuddet til en sak med tråder tilbake til Jesu lidelse og død på korset i Jerusalem for 2000 år siden. Gymnaslæreren har blitt korsfestet. Korset er fjernet, og tilbake er bare hullene i hendene og en mystisk tegning på veggen.
For å stanse morderen trenger Niels Hannahs hjelp. Hun må trosse døden og forfølge sporene som peker i retning av Via Dolorosa, Lidelsens vei, gjennom de smale trange gatene i Jerusalem – miraklenes by.
En annerledes bok har fått plass i stabelen for januar, nemlig Jenta med den grønne skjorta,
Dette var en sterk leseopplevelse som er vakkert skrevet. En sann historie. Historien om Arisa som slutter å vokse som åtteåring og innstiller seg på et liv som evig barn. Vi får høre om oppveksten i Jugoslavia og krigen der de blir tvunget til å rømme til Norge, der Arisa endelig får hjelp og begynner å vokse.
Anbefales varmt.
Et leseeksemplar fra Forlagshuset Vestfold
Dette er en roman om Arisa Dizdarevic’ som sammen med familien sin kom som flyktning til Norge i 1993. Vi følger henne fra hun blir født i Jugoslavia på slutten av syttitallet til hun som 35-åring lever som en helt vanlig trebarnsmor i Norge. Boken er ingen dokumentar, men Arisas egne erindringer av sin barndoms historie, fritt gjenfortalt og omskrevet til romanform av forfatter Heidi Auensen.
Da jugoslaviske Arisa var åtte år, sluttet hun plutselig å vokse, og hun måtte forberede seg på å leve et annet liv enn hun hadde håpet og ønsket. For resten av livet i en åtteårings kropp.
Som i en lang og bratt trapp, trinn for trinn, til slutt bare en stige, klatret jeg motvillig oppover mot erkjennelsen av at det faktisk ville være en mulighet for at livet mitt ble akkurat slik. At jeg aldri skulle bli som de andre. Jeg ville alltid være en outsider, en raring, en patuljak som ikke engang var en riktig dverg. Og dermed kunne det virkelig komme til å skje, at jeg aldri, i hele livet mitt, ville komme til å bli en person som en annen person kunne elske.
Det skulle likevel ikke bli den største utfordringen Arisa opplever. Da borgerkrigen startet i Jugoslavia, måtte hun flykte sammen med familien sin. De hadde feil tro.
Barndommen var over. Bekymringene over hvor stor eller liten jeg var, eller om jeg noen gang kom til å bli større, var borte. Ingen mobbet meg for størrelsen lenger; jeg merket det i alle fall ikke, for vi brydde oss ikke lenger om luksusproblemer. Vi hadde annet å tenke på. Det var krig. Jeg snudde meg en siste gang og så oppover stien, tok kofferten min i den ene handa og tante i den andre. Husene våre forsvant i skumringen. Flokken av mennesker begynte langsomt å bevege seg mot bussene som stod og ventet nede på den store hovedveien. Ingen lys var på, og bare det mørke omrisset av hjemmet vårt var synlig. Alt vi eide, var gjemt eller pakket inn. Alt vi heretter skulle eie, var hverandre og det vi hadde klart å pakke ned i fire kofferter og en gammel sekk.
Camille Grebe har kommet med ny krim. Jeg leser alt hun har skrevet. Skyggejegeren er et leseeksemplar fra Gyldendal.
Jeg likte godt Skyggejegeren. Annerledes plott ved at vi følger flere kvinnelige etterforskere gjennom ulike tidsepoker. Ikke gjettet jeg hvem som stod bak mordene heller.
Jeg har to bøker jeg ikke har lest av Grebe, en av de hun skrev sammen med Åsa Träff, Før du døde, og den første hun skrev alene, Der isen brister. Den kjøpte jeg nå nettopp på salg.
En februarnatt i 1944 blir en kvinne funnet fastspikret til gulvet i leiligheten sin i Stockholm. 30 år senere blir ytterligere en kvinne funnet på samme måte.
Jakten på morderen får skjebnesvangre konsekvenser for de tre politietterforskerne som arbeider med sakene. Britt-Marie på 1970-tallet, Hanne på 1980-tallet og Malin som er politietterforsker i dag.
Skyggejegeren er en original og dyktig iscenesatt kriminalroman om den ukuelige driften mot å forstå seg selv, men også et stykke samtidshistorie som strekker seg fra andre verdenskrig og frem til i dag.
Camilla Grebe er en av de mest prisbelønte og kritikerroste krimforfatterne i Sverige i dag. Hun ble tildelt Glassnøkkelen for beste nordiske krim i 2018 og Svenska Deckarakademin har kåret Skyggejegeren til Sveriges beste krim i 2019.
I desember leste jeg Sofia Lundberg, Den røde adresseboken. Det var en nydelig leseeopplevelse. Jeg gleder meg derfor til å lese den nyeste, Et spørsmålstegn er et halvt hjerte. Leseeksemplar fra Cappelen Damm.
Jeg likte svært godt denne romanen også. Noen ganger klarer jeg ikke helt å vite hvorfor jeg lar meg begeistre, men jeg ble dradd inn i historien og alt annet rundt meg forsvant og akkurat det er en god følelse når jeg leser en bok.
Elin er en fremgangsrik fotograf i New York, hun er gift med Sam og sammen har de en 17 år gammel datter. En dag får hun brev fra barndomsvennen Fredrik, han som var hennes livbøye under den fattige oppveksten på Gotland. Brevet minner henne på den fortiden hun har gjort alt for å fortrenge, og som ikke engang hennes nærmeste kjenner til.
Med dette uventede livstegnet kommer minnene tilbake, og hun fylles med skam over det hun en gang gjorde, det som fikk henne til å flykte og aldri mer vende tilbake.
Chris Tvedt er en norsk krimforfatter jeg liker veldig godt. Dessverre mistet jeg han noen år,fikk ikke med meg at det var kommet nye, så jeg vet det er noen av de gamle jeg ikke har lest, men de første og de siste har jeg lest. Gledet meg derfor til den nyeste, Formildende omstendigheter. Leseeksemplar fra Gyldendal
Tvedt skuffet ikke denne gangen heller. Hele boken igjennom undres man på hvordan det hele henger sammen. Jeg lot meg lure flere ganger men er litt kry av at jeg klarte å mistenke hvem som egentlig stod bak komplottet. Men det må jo innrømmes at jeg egentlig mistenkte de fleste og da må man jo få rett, haha.
En natt Mikael Brenne vekket av en telefon. Det er en klient, Nina Sunde, som ringer, og hun er livredd. Noen har tatt seg inn i huset hennes. Da Mikael kommer frem er det for sent. I stuen ligger Ninas eks-mann, skutt. Det ser ut som et soleklart tilfelle av nødverge og Mikael kjenner seg trygg på at han skal få Nina frikjent. Men det viser seg at hun ikke har fortalt sannheten. Bak løgnene kommer en annen historie til syne, så grusom at ingen tror på den. Og selv om den skulle være sann, innser Mikael at det ikke er sikkert at det vil hjelpe Nina Sunde. For hvor går egentlig grensen? Når er det lov å drepe et annet menneske?
Etter krim, legger jeg en feelgood i stabelen, Rhys Bowen, Jenta fra Toscana. Jeg liker godt feelgood, men det er nok også den sjangeren der jeg er mest kresen. Jeg liker godt historier tilbake i tid, og denne er fra 1944 og Italia, så det virket lovende. Leseeksemplar fra Bastion.
Jeg koste meg med denne boken, særlig beskrivelsene av all den italienske maten. En lettlest underholdningsbok jeg kan anbefale til alle som liker sjangeren feelgood. Ikke overromantisert, for en som er allergisk mot for mye hjerte/smerte og med et lite mysteri i tillegg, selv om det nok ikke var så mange muligheter når det gjelder å plukke ut skurken.
En herlig, historisk kjærlighetsroman fra Italia under andre verdenskrig, for alle som elsker Santa Montefiore og Virginia Baily.
I 1944 nødlander den britiske bombeflypiloten Hugo Langley i det tysk-okkuperte Toscana. Nesten tretti år senere, finner datteren hans et mystisk brev blant papirene som Hugo etterlater seg. Et brev som skal få livet hennes til å ta en overraskende vending. Joanna bestemmer seg for å reise til Italia, for å nøste opp i farens hemmelighetsfulle fortid.
Jeg har lest kun en bok av Trude Teige tidligere og jeg likte den svært godt. Aldri Tilgi er hennes nyeste og det er et leseeksemplar fra Aschehoug som jeg ser frem til. Jeg skal prøve å lese flere av de hun har gitt ut tidligere, blant annet Mormor danset i regnet som jeg ser har fått fine omtaler. Det er ikke en krim, men en historisk roman om de såkalte tyskerjentene.
Trude Teige (f. 1960) er utdannet oversetter og journalist. Hun har jobbet som politisk reporter, nyhetsanker og programleder i TV2. I 2002 debuterte hun med den historiske romanen “Havet syng”, oppfølgeren “Lene seg mot vinden” kom to år senere. Teige har til nå skrevet fem populære krimromaner om TV-journalisten Kajsa Coren, alle har vunnet mange lesere: “Noen vet” (2009), “En hjelpende hånd” (2010), “Svik” (2012), “Jenta som sluttet å snakke” (2014) og “Pasienten” (2017). “Jenta som sluttet å snakke” var nominert til Bokhandlerprisen og er solgt til Tyskland og Russland. “Pasienten” ble nominert til både Bokhandlerprisen og Rivertonprisen. Til sammen har bøkene om Kajsa Coren solgt i mer enn 160 000 eksemplarer. Den historiske romanen, “Mormor danset i regnet” fra 2015, handler om unike krigsopplevelser sett gjennom øynene til en tyskerjente, den er inspirert av faktiske personer og hendelser og ble en suksess da den kom. Den ble også nominert til Bokhandlerprisen. Trude Teige er president i Rivertonklubben.
Før den nye justisministeren skal gå på Stortingets talerstol for første gang, mottar han en tekstmelding fra en som kaller seg Hevneren. I Kanal 4 blir en profilert sjef beskyldt for seksuelle overgrep, like etter mottar også han en trusselmelding.
Samtidig blir det funnet en død mann på en forfallen gård i Asker. Under arbeidet med å identifisere mannen, oppdager politiet en torturinnretning som nylig har vært i bruk på låven. Hvem er den døde mannen? Og hvem stammer blodet på låven fra?
Journalisten Kajsa Coren arbeider med en TV-dokumentar om #Metoo i Norge. Alt tar en uventet vending da politiet får en forsvinningssak å oppklare, og Kajsa oppdager en sammenheng mellom den, justisministeren og den døde på gården.
Jeg har litt dårlig samvittighet(bare tull, bare en skrivemåte) for alle de bøkene som venter i reolen for uleste bøker. Der er blant annet to bøker av en kjent norsk forfatter som jeg enda ikke har lest noe av, nemlig Linn Ullmann. Det får bli det eneste nyttårsforsettet jeg har i år, lese de to av henne. Det dyrebare og De urolige. Jeg åpner det dyrebare og finner dette:
Når i all verden har jeg fått signaturen til Linn Ullmann? Beklager men det kan jeg ikke huske. Jeg har ihvertfall ikke møtt henne, men en koselig overaskelse det da, selv om jeg egentlig ikke er så opptatt av signaturer, så var det litt gøy. Boken har jeg kjøpt selv og da er det ikke reklame. Er ikke det tullete? Hvis jeg får boken gratis, men er ikke pålagt eller betalt å skrive om den, da er det reklame, men ikke hvis jeg har lånt den, fått den som gave fra en venn eller kjøpt den selv.
Jon Dreyers liv er i ferd med å rakne. Det store litterære prosjektet hans skulle vært fullført for flere år siden. Han kjemper med skrivesperre og er stadig utro. Alt begynte da nitten år gamle Mille forsvant uten et spor, for så å bli funnet død to år seinere. Jons kone, Siri Dreyer-Brodal, er en dreven kokk og restaurantinnehaver som har sine egne stridigheter å overkomme. Ikke bare er hun gift med en troløs mann, men hvordan skal hun forholde seg til den sterke og utrøstelige moren, Jenny Brodal, som begynner å drikke igjen etter å ha vært tørrlagt i tjue år, akkurat i tide til den lenge planlagte 75-årsfeiringen? Og verken Jon eller Siri aner hvordan de skal håndtere den uforutsigbare og uregjerlige datteren Alma.
Milles forsvinning og uvissheten om hva som skjedde, preger alle som var berørt av henne. Gradvis avdekkes en historie om kjærlighet og grådighet, om hemmelige liv og smertefulle forbindelser. Linn Ullmann har skrevet en besettende, beksvart og humoristisk roman om sorg og overlevelse, om en familie som blir offer for sine egne hemmeligheter og om en brutal forbrytelse.
Det dyrebare er en fortelling om å fortelle: om hvordan liv uopphørlig diktes opp og om.
Da har jeg brukt nesten tre timer nyttårsaften med bokinspirasjon, til meg selv men forhåpentligvis også til noen andre. Jeg gleder meg til å begynne på bunken i morgen.
Først skal jeg lese ut Gule krokus om våren, på årets siste dag. I morgen vil jeg ha en gjennomgang av bøkene lest i desember. Jeg koser meg.
