Ville du vært en berømt sanger kanskje, elsket og æret og beundret av en stor herskare av mennesker over hele verden?
Det ville vel vært lykken?
Janis Joplin
Suksessrik, rik og berømt, og dypt, dypt ulykkelig, som hun hadde vært hele sitt liv, satte hun en stor dose heroin i den venstre overarmen og sovnet for alltid, 27 år gammel.
Amy Winehouse
Winehouse slet både med rusmisbruk, spiseforstyrrelser og depresjoner.[
juli 2011, 27 år gammel, ble Amy Winehouse funnet død i sitt hjem i Camden i London, en promille på 4,16 var dødsårsaken,
Joachim Nielsen
På permisjon fra Tyrilikollektivet for å lage et nytt album døde han av en overdose heroin hjemme hos en venn ,36 år gammel.
Whitney Houston
Sangstjernen hadde lenge hatt et rusproblem og i flere år kjempet mot og med avhengigheten av kokain, marihuana og reseptbelagte piller, døde 48 år gammel
Michael Jackson
Døde 25.juni 2009, elsket av en hel verden men levde et liv i ulykkelighet, 50 år gammel
Dette er noen få av veldig mange.
Ære og berømmelse og et lykkelig liv, er ikke noe som automatisk henger sammen.
Nå flommes verden over av talentshow.
I Norge har vi Norske Talenter, Xfaktor, The Voice, Idol.
Det er så mye enklere å få vist seg frem i dag, få sole seg i glansen og vise hva man er god for.
Takk og lov må man si, det er viktig å bruke talentet sitt.
Store talenter gir glede til masse mennesker og det er en lykke å få bruke sitt talent.
Men og det er et stort MEN, det er så viktig å være glad i seg selv og stå solid plantet på bakken også uten sitt talent.
Det er ikke talentet som skaper lykken.
Det er sjelen inni det mennesket med talentet som skaper lykken.
Vær glad i deg selv uansett hvilket talent du har.
Vær glad du er du uansett utfordringer du har.
Det er bare en av oss i hele verden og da er hver og en av oss viktige.
Vi har hver våre talenter og sammen skaper vi et mangfold.
Alle kan ikke være store artister på store scener.
Noen må også ta på seg rollen som små usynlige artister på hverdagens scene.
Men alle er like viktige brikker.
Vi kan ikke unnvære noen.
Hvem vil jeg være i dag.
Jeg vil være meg, Mariann
Joda, jeg har noen kg for mye, kroppen er ikke proppet av energi, jeg har ikke jobb for tiden, og noen dager er noget utfordrende, men jeg ville ikke bytte med noen andre i hele verden. Det er helt og holdent opp til meg selv hva jeg vil skape hver dag med de ressursene jeg har fått utdelt, jeg har hele tiden valg jeg kan ta for hvordan jeg skal takle ting og jeg kan ikke skylde på noen andre hvis jeg ikke har det bra.
Den ene er Sissel som ble kåret til Årets Raumaværing.
Og for dere som ikke bor i Rauma, så skal jeg fortelle hvorfor.
Hun gjør nemlig det jeg skulle ønske alle i jobb med mennesker gjorde, hun ser deg.
Det skal jeg komme tilbake til, men årsaken bak prisen er at hun har hatt ansvaret for vaksineringen i Rauma og gjort en så god jobb at hun fikk over 30% av stemmene.
Selvfølgelig også en stor takk til alle nominerte og flere med, som gjør en fantastisk jobb i kommunen vår.
Til og med egen skøytearena har vi her i lille bygda, kun lagd på dugnad.
ÅRETS RAUMAVÆRING: Våre lesere stemte frem Sissel Kamsvåg (t.v.) som Årets raumaværing 2021. Her er overrekkes et maleri laget av Halvard Hatlen, som synlig bevis på utmerkelsen. Til høyre ses redaktør i Åndalsnes Avis, Lis Homdal. FOTO: JANNIKE SVENSVIK (Jeg lånte bildet av Åndalsnes avis)
Rauma har vært en av de beste i landet når det gjelder organisering av vaksineringen.
Jeg har selv vært der og fått tre doser.
Et velsmurt apparat, der alle er blide og hjelpsomme.
Selvfølgelig er ikke Sissel alene om det.
De er mange som fortjener ros der, men nå gir jeg rosen gjennom Sissel.
Hurra for hele vaksinasjonsgjengen i Rauma.
Egentlig kan jeg rope hurra for hele kommunen.
Vi har ligget på en femtedel av gjennomsnittet i landet, når det gjelder corona.
Når det da er sagt, tilbake til Sissel.
Er dere klar over hvor viktig et smil og imøtekommenhet er, når du møter noen?
Overalt i en jobb der du møter mennesker, men ellers også.
Men ekstra viktig når du selv er sårbar og trenger hjelp.
Jeg møter mange som Sissel, når jeg er på legekontoret i Rauma.
Alle er de så blide og smiler og hilser og det er så herlig.
Hun beskriver med enkle ord, hvordan disse tre bokstavene påvirker hverdagen.
Det å ha dødsdommen hengende over seg.
Ikke vite fra dag til dag hva som skjer og hvor lenge hun får være her sammen med sine.
Samtidig er det ikke bare tungt og trist å følge Vivian, for hun viser oss også at den friske Vivian er inni henne fortsatt.
Og hun har en fantastisk herlig humor.
Når hun beskriver sin kjære Finnmarking med alle de gloser som hører han til, da ler jeg så jeg nesten tisser meg ut.
Som når hun beskrev gassangrepet når han skulle hjelpe henne i dusjen.
Eller nå om dagen når bilen til en av ungene var “fettedau”.
Jeg ser det jo for meg det hun skriver.
Men så er det vondt å lese om kampen de har hatt for fortsatt å få den hjelpen de har bruk for, slik at hun kan få leve så godt som mulig.
Frihet til å komme seg ut på turer når det er mulig.
Kjempeviktig for hele familien å få opplevelser sammen.
Så Vivian gjør en kjempejobb med bloggen sin.
Hun lærer oss at inni en syk kropp, er faktisk personen du er glad i fortsatt.
Husk derfor å se personen, når noen du er glad i blir syk, ikke bare sykdommen.
Og hun lærer oss hvordan det er å leve med denne grusomme sykdommen.
Så følg gjerne Vivian sin blogg, Mamma på hjul.
Det var en liten hyllest til en Sissel og en Vivian og alle rundt de i dag.
Tenk over hvor viktig det er å se hverandre i hverdagen.
Vær ikke likegyldig til de menneskene du møter.
Selv de små menneskemøtene, kan sette store spor etter seg.
Ofte kan vi føle oss små og usynlige og uten betydning, men slik er det ikke.
Med et smil og med øynene våre, setter vi spor etter oss.
Jeg har selv bittesmå menneskemøter, som enda gleder meg.
Som damen jeg vekslet noen ord med på Drammen stasjon mens vi ventet på toget, han som bodde i et skur i Kreta som ville jeg skulle ta bilde av blomstene hans, hun som gråt på en benk i Puerto Rico eller den lille jenta i barnehagen, som spurte, hva heter du.
Små møter mellom mennesker som varmer hjertet.
Og når du kjenner denne varmen, skjer det noe med deg.
Det lyser opp dagen din.
Slik er du med å forandre verden til et bedre sted å være.
I dag
ps. Siden jeg er i Rauma må jeg også sende en hilsen til Tommy, som er blitt sogneprest. Aldri har vel et menneske passet bedre til den jobben enn han. Han er også en som ser de som er rundt han, møter deg med blikk og smil og medmenneskelighet. Vi gjør det egentlig ganske bra på det menneskelige planet her i kommunen. Fin kommune å bo i, på den måten.(skal ikke nevne økonomi)
Etter at jeg satt litt for lenge opp i går, for jeg bare måtte lese ut boken min og jeg bare måtte spille Candy Crush, for jeg hadde en time med kulørtkuler, (ja uforståelig hvis du ikke spiller, men det er et hjelpemiddel så du lettere greier brettet), så føles det som jeg er fyllesyk. Helt uten alkohol.
Jeg har Lillasjelarbeid utover dagen, så da hviler jeg litt nå først.
Egentlig er det et godt tegn, for det kan nok hende “slitenheten” er fordi energiene bygger seg opp her. (Sikkert også uforståelig hvis du ikke har kjent det selv)
Når jeg skriver Lillasjelord og har healinger, særlig de med åndebesøk, da endrer energiene seg i rommet.
Da kjennes det fysisk på kroppen.
Selv om jeg sitter i ro, er det mye å sysle med.
Jeg fikk lest ut Ditt fravær er mørke i går kveld.
Den skal jeg skrive omtale av.
Den krever konsentrasjon ved lesing, så nå fant jeg frem en forhåpentligvis lettlest en, Klubben for lykkelige avslutninger.
Leseeksemplarer, plikter jeg å skrive når jeg har fått de.
Jeg skal også skrive om topp 5, krimbøker i fjor.
Og så var det den ryddingen i papirer jeg ikke på langt nær ble ferdig med i går.
Takk og lov sier jeg, for at jeg forstod at jeg ikke kunne begynne på noe 30 dagers omstart med Berit Nordstrand.
Jeg har ikke nubbsjans i havet en gang, til å begynne med diett.
Nei, jeg har nok med å få summet meg litt her nå på nyåret, komme i orden og så begynne å studere omstart, i små porsjoner.
Hvis jeg skal klare å gjennomføre det, må jeg ha alt tilrettelagt og ha en plan.
Lære meg fermentering, står derfor på planen, men ikke denne uken.
Hvis jeg får unna det som må gjøres først, kan jeg kanskje begynne studiene i slutten av neste uke.
Jeg vil ta dere med på den reisen også.
Alt er lettere å motivere seg til, når man kan få dele det med noen.
Jeg deler derfor med deg jeg.
I dag
Tutta har også sine oppgaver, nemlig å slappe av til våren kommer.
Mot alle odds har vi også hatt tre flotte reiser dette året, i tillegg til dagene i Halden.
Vi var 14 dager i Rhodos by, der vi blant annet møtte Sissel og Stavros, på Red restaurant.
2 uker, all inclusiv, Rhodos Horizon resort.
Vi så brannene i Tyrkia i det fjerne. På begge feriene ble vi vitne til dramatiske hendelser. Det å være vitne til hva som skjer rundt om i verden er helt annerledes enn å sitte hjemme. Kanskje er det en av grunnene til at jeg føler meg mer levende når vi er på reise. Andre språk, andre lukter, annen mat, annen atmosfære. Det gjør noe med meg. I tillegg til at jeg tror vi utvider vår egen horisont og kan se verden annerledes enn om vi bare padler rundt i vår egen lille balje. Derfor velger vi å reise så mye vi kan mens vi har mulighet til det. Og jeg er svært takknemlig for den muligheten.
Seljord i Telemark først, deretter Haugesund og Bergen, før vi avslutter med krimhelg på Osterøy utenfor Bergen.
Fint vær, god mat, mange flotte menneskemøter. Aldeles nydelig og minnerik tur.
Jeg kan ikke ta med bilde av alle vi har møtt på turene våre, men at vår gode venn Tone dro på krimhelg for å være sammen med oss, ja det satte vi stor pris på.
Og om ikke det var nok, så klarte vi også å få til 2 uker på•Gran Canaria, før det igjen tok av med covid.
Det merkeligste er at turene våre var i stille perioder før stormen.
Hver gang vi kom hjem, både i juli og nå før jul, eksploderte smitten når vi kom hjem.
Uten at vi kunne vite det, fikk vi reist akkurat når det var rolig.
Egentlig skulle vi jo på cruise i sommer, men den turen har vi nå flyttet på to ganger og det kan jo se ut som om den må flyttes igjen i juli også.
Men jeg krysser fingrene for at det vil bli turer i 2022 også.
Vi så hvor lite folk det var på stranden når det var overskyet.
Tenk hvordan det var når alt var stengt ned.
Hva har de da å leve av.
I Arguinguin fikk vi også se den harde virkelighet om flyktningene som betaler dyrt for å bli satt i en åpen båt på havet.
Overbefolkede båter der slett ikke alle kommer levende frem
Moro har det vært med bloggen også.
Den tar mye tid når vi er på tur, men det er kjekt når vi får tilbakemeldinger om at så mange synes det er gøy å følge kjerringa og gubben (treneren/tjeneren ) på tur.
Bloggen er viktig for meg, for den holder meg med aktivitet.
At jeg nå stort sett ligger blant topp 40 på blogg.no er gøy synes jeg.
Jeg sitter jo mye hjemme alene i ro og da er det viktig å ha noe som engasjerer en.
Tusen tusen takk til alle som leser.
Vær klar over hvor stor betydning det har for meg.
På alle turene våre har vi også hatt mange hyggelige menneskemøter.
Flere av dem har jeg kun møtt gjennom Facebook. Kjempekjekt at de tar seg tid til å møte oss.
Det varmer mitt hjerte.
Den dagen vi var i Mogan fikk vi panfløyte konsert.
Det føltes som om det var et tilrettelagt møte.
De begynte akkurat når vi hadde satt oss ned og de avsluttet i det vi gikk igjen.
Det var rett og slett magisk og berørte meg så tårene rant.
Viktig er også disse turene for helsen min.
Vi kan fleipe med treneren men for meg fører turene til at jeg beveger meg mer.
Hjemme alene er jeg ikke så flink til å motivere meg ut og gå.
Jeg vet jeg burde men det er som om jeg bruker opp viljestyrken min før jeg kommer så langt
