Jeg digger Maren Uthaug. Hun er den eneste av sitt slag, hun skriver så annerledes. Dette er en fremtidsvisjon og det liker jeg egentlig ikke, men likevel hørtes den innmari morsom ut, og med Uthaug vet man aldri hva man kan forvente, så jeg var spent.
Jeg har en i hylla som jeg enda ikke har fått lest også, Der det fins fuglar. Den skal visstnok også være både makaber og morsom på samme tid.
Når jeg leser 11% tenker jeg at kjære deg Mariann, dette kan du da ikke lese. Og ihvertfall ikke anbefale. Men leser gjør jeg. Jeg rister på hodet og tenker at nå er det nok, men i neste øyeblikk humrer jeg og tenker, går det an å skrive sånt. Det er helt sykt. Hun spiller på våre fordommer og frykter.
Her er et samfunn der menn er satt i fangenskap fordi testosteron er farlig. De brukes kun til avl. Mennene er temmet og medisinert. Det er damer som får påsydd silikonpeniser og tilbyr sine tjenester. Det lages kjærlighetskaker av menstruasjonsblod og spiser du de, elsker du den du har fått de med. Det er skole i kropp, hvor man lærer onaniens kunst og styrke.
Ja, det er rett og slett sykt og motbydelig, men likevel synes jeg det blir morsomt.
Og for ikke snakke om fryktene våre. Her er det ormer i dusinvis og rotter.
Underveis lurte jeg på, akkurat som når jeg leste Èin lykkeleg slutt, om jeg skulle gi meg, men fortsatte og må bare innrømme at jeg sitter igjen med et smil om munnen. Bisarr, men utfordrende å lese. Og for meg er det gøy, for det gjør meg engasjert.
ps. Jeg ble litt engstelig for at det fremhevede bildet blir sensurert på fb for der er de jo anti brystvorter, så jeg prøvde å sensurere det Men det gikk visst ikke. Da må jeg i så fall gjøre om bloggen, så her krysser vi fingrene for at en halv vorte blir godtatt.
Fra omslaget:Velkommen til matriarkatets tidsalder! «Du kan jo fundere på korfor det er så mange ord som aldri har blitt danna i feminin form. Som drapsmann og valdtektsmann. Eller krigsherre.» Det er ei ny tid, heilt utan menn. Med unntak av nokre få hannar som blir forvara i eit avlssenter på Lolland. Fire kvinneliv blir motvillig vikla inn i kvarandre, men dei blir tvinga til å samarbeide då det dukkar opp ein gut i det fri. Spørsmålet er på kva tidspunkt guten inneheld så mykje testosteron at han blir eit trugsmål mot dei alle. Romanen er omsett av Ingvild Holvik.
Jeg er klar for bok to om Ylva, men er usikker på om det blir april eller mai. Mai blir nemlig tema Bøker i serie, og det blir ihvertfall to måneder i år med seriebøker, for det er mange som venter der.
Mange norske blant annet, som jeg gleder meg til, men siden jeg leser veldig variert, er det vanskelig å nå over alle jeg ønsker å lese.
Jagerpiloten Ylva Nordahl er tilbake. Snøleoparden plukker opp tråden der den suksessrike debutromanen Mayday slapp. Det er planlagt et terrorangrep mot en av NATOs atomdrevne ubåter på Svalbard. Attentatet er planlagt av en uhellig allianse med våpen- og forsvarsindustrien, islamistiske fundamentalister og kinesisk etterretning. Den eneste som kan stoppe terrorangrepet, er Ylva Nordahl.
På sengekanten leser jeg:
Jojo Moyes, I dine sko
Leseeksemplar fra Bonnier Norsk forlag
Denne gleder jeg meg veldig til, for den nyeste boken av Moyes har fått gode omtaler. Nå har vi de siste årene fått mange av hennes eldre utgivelser, av ulik kvalitet, så nå ser jeg fram til en nyskrevet.
“I dine sko” er en usedvanlig engasjerende historie om hvordan en liten tilfeldighet kan forandre alt – full av Jojo Moyes’ humor, kløkt og varme. Hvem er du, når du blir tvunget til å gå i noen andres sko? Nisha Cantor lever et liv i luksus. Helt til ektemannen hennes brått og brutalt kaster henne på dør. Nisha er fast bestemt på å ta tilbake sin glamorøse tilværelse, men må kjempe sitt livs kamp bare for å holde seg på beina. Og hun har ikke engang skoene sine i behold. Skoene er borte fordi Sam Kemp ved et uhell har tatt Nishas treningsveske. Men Sam på sin side har knapt tid til å bekymre seg over en forvekslet gymbag – hun sliter med å holde både seg selv og familien flytende. Når Sam må gå i Nishas knallrøde designsko, får hun en ny selvtillit som gjør at hun innser at noe må endres – og at det er henne selv.
Der traff vi venner vi ikke har snakket med på lenge.
Man bor i samme bygd, og vi kjenner jo mange, men treffer ikke på de.
Og når vi er på kafé sammen med den vante gjengen, blir vi sittende på bord med de.
Så det er kjekt å treffe andre også.
Kongen, bispen og Dronninga der fremme, men dit skal vi ikke i dag.
Store vennen var på ski på Bjorli.
Vi hadde lovt å hente han.
En tur oppover Romsdalen er bestandig fint, når været er i godlune.
Trolltindene til høyre.
Mektige fjell.
Mange har mistet livet her ved klatring eller fallskjermhopp. Det siste er nå forbudt men likevel er det de som hopper. De tenker ikke på dem som eventuelt må redde dem, med livet som innsats.
Elva Rauma er liten foreløpig. Ikke mye snøsmelting enda.
Bjorli.
Her var det mye folk. Det er jo mye snø i år.
I går tenkte jeg å sette lammelår på langtidssteking.
Gjorde jeg det? Nei
I dag før vi dro, satte jeg inn lammelåret på 130 grader.
Men når vi kom hjem, var det gått 4 timer.
Det ble ikke pulled pork, men pulled lam.
Det var så stekt at det ramlet av beinet.
Heldigvis hadde jeg det i stekepose og det var skikkelig mørt.
Så var det bare å lage fløtepoteter, grønnsaker og saus.
Nå har vi spist oss god og mett.
Nå er det Kompani Lauritzen som er på Verma, der vi akkurat nå hadde passert.
Jeg har lest mange bøker av Bjerkli og likt de godt. Den eneste jeg ikke har lest, er den hun er nominert til Rivertonprisen for, nemlig Grønnøyd monster. Jeg skulle nok skaffet meg den ja.
Elskede Emilie har fått gode kritikker og jeg grugledet meg, for den skulle visst være gripende og det var den til gangs.
Jeg greide ikke legge den fra meg, før den var ferdig lest.
Den er lettlest men den er grusom. Og den er grusom fordi jeg vet at det er virkeligheten Bjerkli beskriver.
Slik hun beskriver overgrep mot barn, slik er det i virkeligheten og en tittel har vel aldri vært mer treffende. De er rundt oss på alle kanter. Det kan være venner, kollegaer, familie, i alle yrkesgrupper, også politi, lærere, leger, osv.
Nå må jeg prøve å ikke røpe handlingen her, men temaet i alle Bjerklis krimbøker, er overgrep mot kvinner og barn.
En som stod meg nær, sa en gang at far var bare snill han, i motsetning til noen av brødrene hennes. Først mange år etterpå forstod jeg hva det betydde at han var bare snill. Jo det var måten overgrepene skjedde på. Det er barn det er snakk om her. Barn er lojale og tror på det de blir fortalt. Når de så vokser opp og forstår at det som skjedde, ikke var kjærlighet, men overgrep, føler de ofte skam. Nettopp derfor er dette temaet så viktig og nettopp derfor må det snakkes om. Barna må lære at det er ikke deres skyld. De må bli tatt på alvor og de må tørre å fortelle. Jeg vet også fra andre jeg kjenner, at omsorgspersoner rundt dem tillater at overgrepene skjer. Så selv om det mest er menn som begår overgrepene, er kvinner ofte delaktige, fordi de tillater og tier, når de skulle grepet inn.
Når vi var på krimhelg høsten 22 fortalte Hilde Reikrås fra etterforskingen av Dark Room, der de arresterte hundrevis av overgripere.
Og på tv nå, går serien Lost boy, en true crime serie, om etterforskingen av en annen pedofiliring, med forgreininger til mange land og der flere hundre ble arrestert. Lille Linerle, den første boken i serien, glemmer jeg aldri. Den satte dype spor. Enda dypere går Elskede Emilie.
For meg er dette Bjerklis beste og viktigste. Hun fikk ikke Rivertonprisen for Grønnøyd monster. Det bør hun definitivt få for Elskede Emilie.
Elskede Emilie er en medrivende politikrim om hvordan løgnene kan være både ødeleggende og limet i en familie, om familiebånd som er skåret over, og om de mørkeste krokene av samfunnet og i menneskesinnet. Boken er den sjette i serien om Håkon Haakonsen, som Myriam H. Bjerkli har høstet gode kritikker og fått tre nominasjoner til Sølvkniven for. En sensommerdag i Sandefjord bryter noen ungdommer seg inn i en container utenfor en matbutikk. Mens de ser etter mat de kan redde fra en unødig søppeldød, finner de et avhugget hode. Lokalavisene rapporterer sjokkert om hendelsen, men ingen er mer opprørt enn politioverbetjent Håkon Haakonsen: Han kjenner mannen. Frank Skår, enkemann og faren til Emilie Skår, en jente som fikk en tragisk fireårsdag da moren døde i en bilulykke. Når han nå skal overbringe nyheten om at hun har mistet faren også, oppdager de at den nå attenårige Emilie har forsvunnet. Da den dødssyke Dagny får vite om sønnens død, kan hun ikke fortelle noe om hvor verken Emilie, eller resten av Franks kropp, befinner seg.
På dagtid leser jeg:
Maren Uthaug, 11 %
Leseeksemplar fra Samlaget
Jeg digger Maren Uthaug. Hun er den eneste av sitt slag, hun skriver så annerledes. Dette er en fremtidsvisjon og det liker jeg egentlig ikke, men likevel høres den innmari morsom ut, og med Uthaug vet man aldri hva man kan forvente, så jeg er spent.
Jeg har en i hylla som jeg enda ikke har fått lest også, Der det fins fuglar. Den skal visstnok også være både makaber og morsom på samme tid.
Fra omslaget:Velkommen til matriarkatets tidsalder! «Du kan jo fundere på korfor det er så mange ord som aldri har blitt danna i feminin form. Som drapsmann og valdtektsmann. Eller krigsherre.» Det er ei ny tid, heilt utan menn. Med unntak av nokre få hannar som blir forvara i eit avlssenter på Lolland. Fire kvinneliv blir motvillig vikla inn i kvarandre, men dei blir tvinga til å samarbeide då det dukkar opp ein gut i det fri. Spørsmålet er på kva tidspunkt guten inneheld så mykje testosteron at han blir eit trugsmål mot dei alle. Romanen er omsett av Ingvild Holvik.
På sengekanten leser jeg:
Jojo Moyes, I dine sko
Leseeksemplar fra Bonnier Norsk forlag
Denne gleder jeg meg veldig til, for den nyeste boken av Moyes har fått gode omtaler. Nå har vi de siste årene fått mange av hennes eldre utgivelser, av ulik kvalitet, så nå ser jeg fram til en nyskrevet.
“I dine sko” er en usedvanlig engasjerende historie om hvordan en liten tilfeldighet kan forandre alt – full av Jojo Moyes’ humor, kløkt og varme. Hvem er du, når du blir tvunget til å gå i noen andres sko? Nisha Cantor lever et liv i luksus. Helt til ektemannen hennes brått og brutalt kaster henne på dør. Nisha er fast bestemt på å ta tilbake sin glamorøse tilværelse, men må kjempe sitt livs kamp bare for å holde seg på beina. Og hun har ikke engang skoene sine i behold. Skoene er borte fordi Sam Kemp ved et uhell har tatt Nishas treningsveske. Men Sam på sin side har knapt tid til å bekymre seg over en forvekslet gymbag – hun sliter med å holde både seg selv og familien flytende. Når Sam må gå i Nishas knallrøde designsko, får hun en ny selvtillit som gjør at hun innser at noe må endres – og at det er henne selv.
I dag lånte vi med oss storegutten vår på tur med Romsdalsgondolen.
Vi har årskort familie og da kan vi ha to barn med i billetten.
Enkelte hadde kanskje ikke de beste turskoene.
Sokkene ser heller ikke like ut.
Men det gikk visst hele fint.
Utsikten er det ikke noe å klage på.
Kanelsnurr og kaffe er heller ikke feil.
Se så herlig.
De var lur disse to, som hadde med seg bok og kunne kose seg i solveggen.
Når det blir varmere i været, skal jeg også gjøre dette.
Det er det som er så fint med årskort at man kan ta turen så ofte man vil.
Det er vakkert. Ser dere ørna?
Mange velger å gå opp.
I dag kunne de besøkende få hilse på huskyer. Det skulle være afterski og disco litt senere. Og trugetur. På menyen stod lammelår men vi skulle ha rester av pinnekjøtt hjemme.
Der oppe ser dere Rampestreken. Et svært populært utsiktspunkt. Kompani Lauritzen har vært der noen ganger.
Nydelig vær hele påska. Vi har fått luftet oss litt og er klar for å dra hjem igjen. Vi kjører bare 5 minutt for å komme til gondolen.
Nå stakk hun innom på vei til Averøya på påskebesøk, sammen med mannen og sønnen.
Det er jo for meg som om julenissen i egen person skulle kommet innom.
Sjokolade hadde hun med og tror du vel ikke at hun også hadde med noe annet nam nam.
Du verden for en jubeldag.
Snakk om julaften.
4 ferske boknyheter.
En så fersk at den blir ikke utgitt før i juni, men som allerede visstnok er blitt en snakkes fordi den er så morsom.
Emma Hamber, Je m´appelle Agneta.
Fra omslaget:Personlighet kan tydeligvis deles inn i fargegrupper. Agneta 49 år føler seg helt gjennomsiktig, og synes hun går i ett med tapeten. Barna er utflyttet og melder bare når de trenger penger. Kollegaene bryr seg ikke om hva hun driver med, og mannen hennes driver med fuglekikking og ulike former for sport. Han forteller Agneta at kroppen er et tempel som ikke må skitnes til med usunnheter. Nei, det er granateplekjerner og Quinoa som gjelder. Agneta spiser gode oster og drikker vin i smug – mens hun ser på oppussingsprogram hvor de renoverer vakre franske gårder. Så ser hun en jobbannonse: En eldre gutt i Provence trenger en au pair som snakker svensk. Agneta overrasker alle – inkludert seg selv, med å svare på annonsen, og få dager seinere er hun på vei til sitt livs eventyr.
Pernilla Ericson stiftet vi bekjentskap med når vi var hos Liv Gade.
Hun snakket så begeistret om Erla-serien og ga oss første bok, og gubben ble så inspirert at han ba om å få begynne på den, før meg.
Det er tre bøker i den serien.
Slukke liv, er bok to i en annen serie, men i bok to møtes de to hovedpersonene.
Fra omslaget: Et uløst mord ryster den nordlandske byen Skageby. En mann er drept med kniv. Politietterforsker Lilly Hed og kriminalinspektør Liv Kaspi kalles inn for å bistå det lokale politiet. En ekstrem høststorm feier over Sverige, strømmen blir borte, det er oversvømmelser etter flom og trær er blåst over veien og gjør framkommelighet til en stor utfordring. All kontakt med omverden brytes av. I ly av alt dette skjer enda ett mord. Skrekken brer seg i det lille samfunnet. I 300 grader, møtte vi for første gang politietterforsker Lilly Hed. Nå inngår hun i Operasjon spydspiss, en satsning på tilsynelatende uløselige saker, sammen med kollegaen Liv Kaspi. Kaspi er kjent fra Ericsons serie om Erla-gruppen
Jeg har lest alle i Fabian Risk-serien til Stefan Ahnhem. I denne boken, er det Malin som har hovedrollen.
Fra omslaget;En blogger blir funnet død på en av Stockholms finere hoteller. En erotisk lek som har gått for langt, eller en iscenesatt henrettelse? Saken havner på bordet til Fabian Risks tidligere kollega Malin Rehnberg. Hun har hentet seg inn etter hendelsene i Den niende graven tre år tidligere, og må nå kjempe mot sin nye sjef som ønsker å prioritere en pågående trafficking-sak. Når enda et mord skjer, tårner spørsmålene seg opp: Finnes det en kobling mellom ofrene? Er et større spill i gang? Og hva er stalkeren som insisterer på å blande seg inn i etterforskningen ute etter?
En helt annen historie kaster nytt lys over Fabian Risk-universet som har nådd ut til millioner gjennom bøker som Siste spiker og Den niende graven. Et perfekt sted å starte for nye Ahnhem-lesere – eller en fersk innfallsvinkel for alle som kjenner forfatteren fra før.
Så var det bok 3 i Serien til Gary Fisher. En serie fra Australia som jeg har lenge planlagt å begynne på. Nå må jeg komme i gang.
Fra omslaget:Psykolog Janine McQuarrie er svært skeptisk til ektemannens krav om at hun skal bli med ham på swingersfest, men omsider gir hun etter for presset. Kort tid etter, en dag hun er ute og kjører bil med den lille datteren og må stoppe for spørre om veien, blir hun skutt og drept. Den lille jenta kommer seg så vidt unna, for noen skyter mot henne også.
Etterforsker Hal Challis og teamet hans får saken, og Challis oppdager snart at han befinner seg i en krevende skvis. Den døde kvinnen er nemlig sjefens svigerdatter, og han virker langt mer opptatt av å beskytte sin sønn, enn å avsløre hvem som myrdet konen hans.
Så takk for besøket, må jeg si.
Kjempekoselig.
Og velkommen innom flere ganger, også uten bøker.
Ja det å møte andre bokelskere, er jo så innmari inspirerende.
Denne dukket overaskende opp i postkassa og så utrolig lett ut. Jeg tenkte det kunne være fint å avslutte mars med noe lett, men var litt skeptisk. Det var stort sett gøy. Dette er min humor og jeg koste meg med denne. Den ble ikke ferdig lest i mars, men den er utgitt i april, så den fikk være med videre med tema nyheter. Mange utrolige morsomme betraktninger.
Men innimellom irriterte jeg meg litt når det ble for tullete. Man sparer ikke opp en million for å betale ned et lån, når man har spart nok, man betaler avdrag. Ikke er det nok så enkelt å ta over andres boliger heller og hvor ble pengene av?
Så det er nok ikke boken hvis man er pirkete, det er lett underholdning og det er lenge siden jeg har ledd og fnist og smilt og humret så mye av en bok.
Og jeg bommet på hvem bedrageren var.
Liker du lette underholdningsbøker, er dette en sikker vinner, tror jeg.
Anna Jansson er damen bak krimserien Maria Vern. Det er en serie jeg liker godt.
Fra omslaget:Anna Jansson har solgt over 5 MILLIONER bøker og feelgoodbøkene om frisøren Angelika Lagermark har solgt mer enn 300 000 solgte eksemplarer bare i Sverige! Gled deg til å lese Skjebnegudinnen på Salong D’Amour! På Södertorg i Visby på Gotland ligger Salong d’Amour. Når du kommer inn i min frisørsalong og jeg spør «hva kan jeg gjøre for deg?» mener jeg ikke bare håret ditt. Jeg mener «hva kan jeg gjøre for deg i ditt liv?» Jeg har større ambisjoner enn å gi deg en fin hårklipp, jeg vil gi deg et møte. Som frisør møter jeg mennesker i alle livssituasjoner. Bryllup, begravelse, skilsmisser og skoleavslutninger. Jeg får høre om livshistorier, og jeg får en spesiell tillitt. Du kan stole på taushetsplikten min – hemmelighetene dine blir hos meg. Jeg har hjelp i frisørsalongen av en ung mann fra Grötlingbo. Han heter Ricky. Jeg har lovet mammaen hans å få ham stueren og lære ham å lage mat. Om du er en trofast kunde og våger å se deg selv i mitt speil, kan hva som helst skje. Vi sees på Salong d’Amour!
Men så skeiet jeg ut og kjøpte meg en ny duk og en pute.
Og plutselig var det som om noe manglet på spisebordet.
Jeg ville hatt en ny lysestake eller noe.
Jeg har vel brukt de samme i sikkert fire år.
Ja, sånn er jeg.
Og heldige meg, fant to fine på Nille.
De selges jo ut med rabatt også nå når påska er her.
De likte jeg så godt.
Og så kom jeg på at finserviset mitt er jo også gult.
Jeg liker det svært godt og de nye pyntetingene passet perfekt.
De kan brukes til lys, men også som skåler, så de kommer til å bli mye brukt.
Ja de blir vel gjerne stående i fire nye år kanskje.
Det forundrer meg ikke.
Ikke ble dukene glatte heller selv om de fikk en omgang med strykejernet.
De ser glatte ut mens jeg stryker og når jeg så legger de på, ja da er de ikke bra.
Men nå gidder jeg ikke dra strykebrettet fram enda en gang.
Ny oljespruteflaske kjøpte jeg meg.
Jeg knuste jo den forrige, like etter at jeg tok den i bruk.
Jeg kjøpte den med kitchndama.
Praktisk å spraye det som skal stekes i airfryeren.
Nå skal snart pinnekjøttet på ovnen.
Vi får gjester, men det er gjester som tåler godt at vi gjør det enkelt.
Dessert er en annen av mine svakheter, så jeg jukset.
Mye godt i diskene på Rema.
Nå skal jeg slappe av og lese en bok, tenkte jeg.
Formen stiger her nå.
Jeg var ikke så trøtt og tung i kroppen i dag når jeg våknet.
Jeg er ikke gruelig trøtt om kvelden heller, så nå går det fremover, nok en gang.
1,5 uke siden jeg tappet blod og kroppen jobber lettere.
Elskede Emilie måtte jeg bare lese ut i går.
Jeg greide ikke legge den fra meg.
Dette er Bjerklis beste, synes jeg.
Men den er grusom, for det handler om overgrep mot barn.
Hun skildrer det akkurat, som det er i virkeligheten.
Også hvordan barn lures til å tro at dette er kjærlighet, at de er så høyt elsket.
Når de så er store nok til å få kunnskap om hva det virkelighet er, forstår de at de er lurt, men likevel skammer de seg, for de føler det er deres skyld.
Men det må snakkes om, det må frem i lyset.
Omtale kommer.
Annie Ernaux har jeg lest en av og syntes den var ok, men jeg ble ikke helt hektet.
Men det gikk visst ikke. Da må jeg i så fall gjøre om bloggen, så her krysser vi fingrene for at en halv vorte blir godtatt.
