Jeg skal gi dere en sang i dag.

Jeg synes den er så nydelig.

Jeg elsker serien om Strike og Robin på hbo.

Damen bak Harry Potter har skrevet serien under pseudonymet Robert Galbraith.

Bøkene blir tykkere og tykkere og jeg elsker hver side og forstår ikke hvorfor.

Det er en krim av type, detaljert, som jeg ikke liker, men likevel liker jeg så godt.

Og de to som spiller hovedrollene, ja de er på et vis Robin og Strike for meg.

Og hvorfor denne sangen kom og hva de gjør her i dag, vet jeg ikke.

Ja, jeg aner ikke, men det er slik jeg er.

Ting daler ned og jeg tar tak i det uten å ane hvor det bærer hen.

Men i det jeg nå har kommet hit ned i teksten, kan det være en sammenheng med det som egentlig skulle være dagens tema, men jeg vet ikke enda.

 

 

Temaet var nemlig hvordan dørstokkmila vokser.

Jeg elsker jo å reise, jeg elsker opplevelser.

Men akkurat nå elsker jeg å få være i ro hjemme.

Og det rare er at når jeg vet at jeg stort sett skal være hjemme fremover, får jeg motstand mot å gjøre noe annet.

Jeg vil bare være i ro dag etter dag etter dag etter dag.

Det er som om jeg ikke orker tanken på å skulle pakke og reise og være i bevegelse.

Jeg vil være i stillstans, bare få være i fred.

Men hva vil da skje, dager, måneder, år?

Hvis jeg bare skal gå her hver dag.

 

 

Jo, jeg vil etterhvert få mer og mer motstand mot å reise.

Det er ofte slik at det vi gjør sjelden, det blir en utfordring.

Når vi lar være å gjøre noe, vokser det en motstand i oss.

Ja, for selv om jeg liker å reise, så er det utfordrende for kroppen.

Jeg blir utrolig sliten og kroppen stresser, til og med før jeg drar.

Så har du noe du synes er tungt, pass deg for å ta fri for lenge.

Det blir nemlig ikke lettere etterhvert, nei det blir vanskeligere.

Så ser jeg Fix y, yndlingssangen min.

 

 

 

Og jeg lurer fælt på hva jeg roter med i teksten i dag.

Jeg tenker vi må være oss selv, akkurat slik vi er.

I dag har jeg hatt flere fine menneskemøter der jeg har vært nettopp det.

Og for å være meg selv, kan jeg ikke stagnere.

Da mister jeg meg selv.

Kanskje derfor denne sangen dukker opp.

True colors

Like a rainbow

 

Og så kommer vi til deg.

Tør du å være deg selv.

Lar du være å gjøre ting fordi dørstokkmila blir for vanskelig å forsere?

Vi har dette livet vi kan bruke til å være den vi er ment til å være.

Bruk deg selv, utvikle deg, lær deg å takle utfordringer.

Vær hele deg.

Følg hjertet ditt, hør på den indre stemmen som kommer innenfra, ikke fra den formanende hjernen din som ikke vil noe som helst.

Slik jeg gjør når jeg bare vaser meg inn i en hel masse ord.

Publiserer flere sanger, jeg ikke har hørt før, bare for å følge intuisjonen min.

Det begynte med en sang og nå er det blitt flere.

Jeg vet ikke hvorfor, jeg bare gjør det som faller meg inn.

Og jeg vet inni meg at jeg må ut og reise igjen, selvom det akkurat nå føles trygt å være hjemme.

 

 

 

 

Jeg må hele tiden slippe taket i det trygge.

Hvis ikke stagnerer jeg og tør ingenting.

 

 

 

 

En av de jeg snakket med i dag, hadde hentet frem mye mot denne uken og gjort mye hun ikke har trodd hun kunne.

Hun jobber beinhard for å kvitte seg med frykt.

Og hun var så glad over alt hun greide.

Og jeg var så glad på hennes vegne.

Så en sang ble til mange.

Slik går det når man tør å følge hjertet.

Da får man mer av det fine.

Så ta mot til deg, ikke la deg stoppe av frykten din.

I dag

 

 

 

A moment like this