Det finnes en tekke hverdagslige utfordringer.
Mange av de heldigvis av den lettere typen.
Slik som ripsgeleen som sklir av brødskiva mi.
Den utfordringen er så liten at den er lett å ignorere.
Noen er litt større og man lar de få større plass.
Da er det lett å la de dominere dagen din mer enn det som er godt for deg.
Vi har nemlig så lett for å gi de utfordringene styrke.
Vi forer de med argumenter, så de får vokse seg større og ta mer plass enn nødvendig.
Jeg er en mester i å gjøre dette og da går jeg ut fra at det også skjer hos andre.
Ihvertfall de som har en hjerne som min, den hyperaktive, ikke den rolige typen som gubben har.
Av og til må jeg derfor gi meg selv en skjennepreken.
Jeg sier at ser du ikke hva du holder på med?
Du gir styrke til det du ikke vil ha.
Hvordan kan du da tro det blir bedre.
Du ramser opp alle negative argumenter i situasjonen.
Så dunker du de inn i hodet ditt gang på gang.
Vel da gir du utfordringen styrke og det vet du så inderlig godt.
Du får det du fokuserer på.
Så da er det å ta seg selv i nakken igjen.
Stramme seg opp og tenke riktig.
Se for meg det jeg ønsker meg.
Sende kjærlighet og god energi til utfordringen.
Ok, jeg er klar igjen.
Har satt gps-en inn på riktig vei.
I dag
Det er flott når man kan gi seg selv en skjennepreken, og man faktisk hører etter. Må bare mene det først 😉
Og man må nok gjenta det også 🙂
Absolutt! 🙂
😂mange ganger