Helledussan, jeg forsov meg.

Jeg vet jeg så på klokka 6.30 og så var den plutselig 10.35.

Jeg ropte ka svarte, som Olaf i The julekalender.

Eller han sa vel, d va no som svarte, han.

Men opp skvatt jeg og ut skvatt katta også.

Hun måtte jo tro jeg hadde vandret et sted jeg ikke er klar for enda.

Nå har jeg derfor ikke kommet lenger enn til morgenkaffen.

Jeg har ingen avtaler til et visst klokkeslett, så det spiller ingen rolle.

Likevel føler det som dagen forsvinner på et vis.

Før jeg kommer til lunsj, må jeg lage middag til den fortapte sønn(les gubben som kommer hjem fra jobb).

Man blir litt tullerusk liksom i hodet, når man sover for lenge.

Heldigvis har jeg god erfaring i å være litt tullerusk, så det går fint.

Jeg sitter her og tenker på gårsdagen.

Igjen hadde jeg noen fine healinger, menneskemøter som setter spor i hjertet.

Jeg hadde gratis healing på Lillasjel også.

Kanskje derfor kroppen ville ha mer hvile i natt.

Men i går gjorde jeg noe annet rart, jeg gikk på besøk.

Er det så rart, sier du?

Ja, for meg er det det, for i årevis har jeg mest sittet inne her hjemme.

Dørstokkmila er blitt kjempehøy.

Kroppen har vært for sliten, men i vår har det skjedd noe rart.

Jeg er mye bedre form.

Når vi var på Rhodos, travet jeg jo avgårde som et vanlig menneske,(nesten da, noen ganger måtte jeg sitte med jevne mellomrom og helt vanlig blir jeg nok aldri, litt gal må jeg være).

Derfor gikk jeg tur i går.

Så kom jeg på den briljante ideen om å stikke innom ei venninne jeg sikkert ikke har snakket med på et år.

Jeg kom akkurat i det hun skulle ut, men hun kunne vente litt. (føles tilrettelagt)

Så gikk jeg videre innom ei venninne til, men hun møtte meg i trappa med at hun hadde spysyken.

Så jeg skyndte meg videre.

Så ringte jeg en tredje og lurte på om hun var hjemme.

Hvor er du sa hun? I bakkene ovenfor deg, svarte jeg.

Feil sa hun, du er nedenfor meg og der kom hun i bil og stoppet og tok meg på.(føles tilrettelagt, meant to be)

Så fikk jeg enda en fin stund sammen med henne.

Det er da man føler seg rik, kropp som fungerer og gode venner.

Men egentlig har jeg pratet meg helt bort, som om det var noe nytt.

Jeg skulle egentlig vise fram de fine bildene jeg tok på min lille spasertur.

Når jeg ser dem og sammenligner med oss mennesker, så, slår det meg hvor forskjellige vi er.

Noen får betegnelsen ugress, men se hvor vakre de er alle sammen.

Alle på hvert sitt vis.

Ugress er det vel bare fordi de liker å blomstre på steder vi ikke vil ha dem.

Det blir så mye av dem.

Men det er mange av oss “vanlige” mennesker også.

Hvorfor skal vi kun beundre de som er ekstraordinære og sjeldne?

Blomstene lever fint side ved side, de konkurrerer ikke om å være den fineste og beste.

De er ikke avhengig av at noen sier de må være på et bestemt vis.

De er bare seg selv, akkurat som de er skapt.

Tenk kunne vi alle være en slik blomst i en blomstereng.

Bare være der som akkurat den vi er og føle at vi er bra nok.

La oss si ja takk til mangfoldet, både av blomster og mennesker, ja egentlig alt levende.

I dag