Når han begynner på en bok, ser han for seg en scene. Scenen nå var en YouTuber som blir drept mens han sender direkte. De vet ikke da at det foregår i Norge. På Vestlandet.
Interessant og aktuelt plott.
Geir Tangen
Vargtimen og Hundedager er de to første i hans nyeste serie.
Dette er ikke action, skyting, men mer om mennesket.
Hvorfor er vi mennesker som vi er
Hvorfor er vi som vi er
Strömberg har bodd Storlien i mange år, på grensen mellom Trøndelag i Norge og Jämtland i Sverige og i Storlien er det ofte like mange nordmenn som svensker.
Hun har også bodd i Båtsfjord, renset fisk i mange år, så hun er glad i Norge.
Hun er nå journalist
Vera betyr sannhet. Og etternavnet ble av ren latskap hennes eget navn, snudd.
Sara Strömberg, ble til Vera Bergström. Vera er litt kjerringa mot strømmen.
Istedenfor et travelt liv, ville hun la Vera være litt ensom, ha litt for lite å gjøre.
Hun ville ha et helt vanlig menneske, ikke et forbilde, ikke perfekt.
I bok 2, Skred, går det et ras. Noe som lenge har vært fryktet i bygda.
Bok 3 Skinn blir utgitt nå snart.
Handler om en toller som står på grensen mellom Norge og Sverige
Står der hver dag og ser etter en bil som var brukt i en forbrytelse for 30 år siden,der datteren hans ble bortført, så det er en cold case sak.
Hun skriver nå på bok 4.
Sverige er blitt med i NATO. Forbrytelsen har der med verdenssituasjonen å gjøre denne
Selv har jeg lest første bok og er allerede svært glad i Vera.
Føler hun skriver som en blanding av bygdebeskrivelsene til Åsa Larsson og humoren til Randi Fuglehaug.
Gleder meg til neste bok.
Stine Reksten
Anne Britt Harsem har skrevet boken, Jakten på en serieovergriper
Den handler om Stine Reksten.
Stine har vokst opp i Sogn og Fjordane. Mobbing, omsorgssvikt, mye ansvar med å ta seg av søsken, var hverdagen hennes.
Hun var den alene mot verden, satt der alene. Følte hun passet ikke. Følte seg verdiløs, selvmordstanker, selvskading
Så kommer hun inn på nettet, som 10/11 åring.
Satt ute alene i mørket og fant en Chatteside
Hun var 11 år, klikket ja, hun var 18. der fant hun en arena der noen var i interessert i henne. Dette var hennes venner.
Du får ikke lov å forlate denne verden før vi er blitt kjent, får hun til svar fra “Otto”, når hun spør om noen kan hjelpe henne, for det er så mørkt. Hun vil ta sitt eget liv, nå orker hun ikke mer.
“Otto” ble den vennen hun hadde savnet helt til alt snudde. Endelig ble hun sett og følte noen var glad i henne.
De snakket og snakket.
Men etter en tid og hun føler hun endelig har noen som er glad i henne, så sier han at han ville alarmere politiet om hennes familiesituasjon .
Hun får panikk, for tryggheten i familiesituasjon var bedre, usikkerheten med fosterhjem var verre. Nå hadde hun tross alt en viss kontroll.
Da sa han at han ville la være å anmelde henne hvis hun ville møte han ansikt til ansikt.
Hun følte seg presset til å si ja.
Fra første møte, hun var 12 år, følte hun at han var trygg, helt til han begynte å bruke hennes situasjon til å true henne.
Dermed begynte fire år med et helvete der han lurte seg innpå henne. Han lurte henne til å tro at alt han gjorde var å vise sin kjærlighet.
Hvis hun prøvde å komme seg unna, kom han med trusler om å ta livet sitt.
Hun følte hun måtte redde han, fordi han var den som viste henne “kjærlighet”
Hun var et barn.
Når hun 16 år, snudde det. Da hadde hun hatt To år i en fin fosterheim, nye venner
Hun fant seg en kjæreste og ville være med han.
Hun avtalte et siste møte, men møtte overgrep og trusler.
Da bestemte hun seg for å velge seg selv, ville han ta livet sitt, var det opp til han.
Den første gangen hun gikk til politiet, visste både barnevern og politiet, hva som skjedde, og at det var flere ofre,men de grep ikke
Etter hun fikk sin andre sønn, begynte de fysiske reaksjonene å komme.
Det blir en tung periode, men så bestemmer hun seg for å ta grep.
Hun tar opp igjen kontakten , snur situasjonen ved å få tilståelser og så går hun til politiet.
Endelig finner hun en som tar henne på alvor og forklarer henne hva hun må gjøre.
Hun må selv anmelde, via en advokat så hun har kontroll over saken selv.
De finner Mange ofre, den største overgrepssaken den gangen.
Takk til henne som hjelper til med å få overgriperen frem i lyset.
Nå jobber hun i barnevernet og han bruke alt hun har erfart.
Nå er hun blitt ekstremt viktig. Nå blir hun sett og hørt og kan hjelpe andre.
Pascal Engman
Simen Ingemundsen er mannen bak utdeling av gull, sølv, bronse, messing-kniver. Ulike kategorier. Nå har det blitt en glasskniv og den er til beste utenlandske krimforfatter inneværende år. En jury kåret Pascal Engman til årets vinner.
Pascal er Journalist
Han kriver virkelighetsnær krim fra Sverige, vold, gjenger og narkotikahandel er blant temaene.
Personene i disse miljøene synes det er vanskelig å sette ord på følelser og de synes det var fint å kunne snakke med Pascal og fortelle om hvordan det er i dette tøffe miljøet.
Han mener det er viktig å forstå bakgrunnen til disse personene, hvorfor havner de i dette miljøet. Mislykkes du på skolen, er veien inn i gjengene lett.
Det er høyt tempo, intenst, action.
Øystein Bogen skulle komme til Osterøy.
Han skriver politiske thrillere.
Men ettersom det tegner til å bli stordrama under presidentvalget i USA, sendte tv 2 han dit før det var planlagt.
Han har gitt ut tre bøker. Zetaviruset, Provokasjonen og Pegasus.
Nydelig når solen er oppe.
Bilde stjålet fra @ingunns_bokgleder
Lunsjen tok vi i det blå rommet i går.
Her var det lavere lydmiljø og nydelig utsikt.
Fotlandsvåg
Kylling til lunsj.
Det er god mat her også, så vi har det bra.
Frode Anmarksrud grep oss veldig. Det er mange slike sterke historier som blir fortalt her på Osterøy.
Og det er de historiene fra virkelige hendelser som skiller denne festivalen fra alle andre bokfestivaler.
Anmarksrud havnet midt i Gisseldramaet på Torp for 30 år siden
Dramaet varte 27-28 timer. Etter et postran var det en politijakt som endte i et gisseldrama.
Et eldre ektepar, sammen med en kvinne,ble holdt som gisler i ekteparets hus.
De drar etterhvert til Torp flyplass.. Anmarksrud var forhandler og gisseltakerne ville han skulle komme med et nytt batteri. Hvis ikke ville de ta livet av den eldre damen. Og politiet tvilte ikke på at det var alvor i trusselen.
Han forhandlet ved at de ropte til hverandre. Det var ikke noe telefonkontakt.
Han gikk til bilen med batteriet, og ble truet inn i bilen. Egentlig skal ikke en forhandler nærme seg objektet,men han følte han hadde ikke noe valg. Der sitter han med en pistol mot hodet.
Han får av gisseltakerne beskjed hvor han skal se og hva han skal si, til politiet, via politiradioen. Han blir også slått med pistolen og truet med at hvis ikke kravene ble innfridd før klokka 9, ville han bli skutt. han visste at kravene aldri ville bli innfridd for det var umulig å innfri de.
Måtte telle ned minuttene til han skulle bli skutt, høyt. Nå er det 10 minutter til jeg skal bli skutt.
Når det er 5 minutt igjen, bøyer han seg sakte fremover, forsiktig, så gisselholderne ikke så det og der kom tilslaget fra politiet. En gisseltaker ble skutt, den andre overga seg.
De var reddet, men 30 år etterpå kan vi se at kroppen han fortsatt reagerer når han forteller historien. Slik er det. Kroppen husker det vi gjerne vil glemme. Når han sier, nå er det 5 minutter til jeg blir skutt, er det vel ikke et tørt øye i salen.
Han har også hatt sterke opplevelser i årene etter når han har møtt mennesker som fulgte sendingen på radio. Mennesker som falt på kne og ba for han.
Hendelsen er det også blitt film av. Den vil jeg se.
Han har har gitt ut bok, Bristepunkt. Den er basert på virkelige historier, erfaringsbasert lærdom. Den handler ikke om gisselsaken.
Han skriver om menns psykiske uhelse, krenkbarheten hos menn. Menn som av ulike grunner føler seg krenker. Og det uten at den andre parten har gjort noe galt.
Skal vi forebygge, må vi forstå hva som skjer
De aller fleste lander etter grusomme hendelser, på beina og går videre
Så er det den gruppen som velger å ta livet sitt.
Men et bittelite mindretall med narsissistisk adferd, føler krenkelsen så stor at de tar vedkommendes liv, som hevn.
Så leser han litt fra boken og igjen blir både han og vi svært rørt.
Det er mennesker vi snakker om, virkelige hendelser, det er ikke bare tomme ord, og vi blir berørt, for det føles ekte.
Politikrim. Om Silje Frost. Jeg likte den svært godt.
Øen jobbet som lærer i mange år. Hun sluttet pga helsa og jobber nå på museum, i sommersesongen
Hun hadde et bilde i hodet som kommer igjen og igjen . Til slutt ble hun interessert i å finne ut hvem dette er som dukker opp i hodet hennes hele tiden.
Derfor begynte hun å skrive historien.
Silja Frost flytter hjem til Hønefoss, fra Oslo, når bestemora blir dement.
Ei lita bygd som heter Åsa, der Øen selv hadde vokst opp.
Bestevenninna forsvant for 19 år siden, når de var unge, og nå blir hun funnet drept.
Det blir mange spekulasjoner i bygda om hvem som kan stå bak.
Og forfatter Øen ble jo enda kjekkere, med de fine brillene.
Kan hun ha fått lånt de med en blogger fra Romsdalen, skal tro?
Nå er hun i gang med bok nummer to og jeg gleder meg.
Ørjan Karlsson
Han er avdelingsleder i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap
Han skulle også være tilstede, men tåka ødela.
Flyet surret rundt og rundt over Odda, før det måtte ta turen til Gardermoen.
Men vi fikk han med live på skjerm og det var ok, selv om det er mye morsommere å ha de i salen.
All ære til festivalsjef Bent Raknes som må takle kanselleringer og snu på programmet.
Noen av Hovedpersonene ti Karlsson er Jacob Veber, Nora, Josefine og Armand
Bok 1. Det siste stykket hjem, boka har handling fra Bodø og øya Røst
Bok 2, Natten reiser alene, fra Kjerringøy, bok 3, Stiile som snø, fra Henningsvær
Fra små steder, der alle vet hvem alle er
Stille som snø, lanseres neste uke.
Bøkene kan leses frittstående og de kan føles litt mørke, dystre, ihvertfall bok 2
Det er også ett eller annet usnakket på politistasjonen, så noe vil utvikle seg der.
Det er en overhengende sak som går gjennom bøkene, men likevel kan de leses frittstående.
Presentere mangfoldet i fylket og hver bok vil være fra et nytt sted.
Nydelig beskriver av folk og landskapet i Nordland.
Anne Lise Johannessen fikk blomster for innsatsen hun gjør for krimlitteraturen, med hverdagsnettmagasinet.
Ingunn og Bente venter på middag og har tydeligvis mye å prate om. 😊
Så er vi straks klar.
Bent Raknes, Festivalsjef for femte gang.
Nils Arne Mehammer Fra Kripos
Han forteller om jobben og saker han har jobbet med.
Han har jobbet i Kripos i 19 år og 170-200 reisedøgn i året.
Pensjonist i fire år.
Han forteller om et liv på vakt og at det har gått hardt utover familielivet.
En sak begynner med en Telefon eller en melding. Da har de et møte og snakker om hvem skal vi sende ut.
Han forteller:
Det er ikke faste team
Hva ønsker vi blir gjort i forkant.
Vi vil gjerne komme inn tidligst mulig
Teknikerne sendes gjerne først
Tilsammen 5-7 personer
Stort sett tatt godt imot. Mye bedre enn det var før
Pressen kommer ofte først
Stort sett respekterer de politiet
Men av og til blir Pressen ble bedt om å gå ut og en gang fant de en påslått mikrofon gjemt under en stol. Og det er ingen hemmelighet at de presser på.
Blir man avstumpet ?
Det er ingen solskinnshistorier og du kjenner på det, særlig når det er barn involvert.
Overhallasaken blant annet var vond, veldig vond
Likedan med de man ikke får løst.
Per Valnes 2011, Den ble aldri ikke oppklart
Samboeren inviterte 3 venner av seg til å feire Pers bursdag
Etter den kvelden er mannen borte. En av personene i selskapet flyttet inn.
Samboeren har spurt mange om hjelp til å ta livet av Per.
Men de har aldri funnet han.
Så er det saken i Nedre eiker 5/6 februar 2007, kona blir borte
Hun blir ikke meldt savnetfør 2. mai
Da hadde faren hennes kommet på besøk, for han hadde ikke fått tak i henne.
Når de kom dit var de tre ungene alene. Den eldste dattera 8 år, den yngste 8 mnd.
Datteren forteller at moren fikk juling. Det visste hun for hun har hørt de lydene før. Så hører hun bilen starte opp. Noen dager etterpå pakker han bort alt etter moren.
Noen uker etter frikjennende,tropper han opp på politistasjonen og sier:
Gi meg hodet hennes så skal jeg forklare.
Enda ikke oppklart.
Vær obs på at det kan være feil i teksten min, for jeg skriver stikkord underveis og så renskrive i full fart i pausene
Bente snakker om hvordan hun som redaktør plukker ut de krimbøkene hun vil ha utgitt.
Dette er krim som kommer rett i pocket og selges i perioder i dagligvare og kiosk, i tillegg til bokhandelen.
Julie Hastrup er en dansk forfatter som vi nå har fått den fjerde boken oversatt til norsk.
Hastrup skulle komme til Osterøy men måtte melde avbud i siste liten pga akutt sykdom.
Det gis ut fire bøker i året for Bente sier hun vil gi ut bøker du blir hekta på og da vil man ha nye.
Jeg har ikke fått lest den første boken enda, men har planer.
Denne boken fortsetter der den første sluttet.
Og starter med forsoningen med hans far.
Og han var også morsom så vi lo godt.
Gørvel sa Raja var raskere enn han selv for han reiste to timer etter han, men kom frem 4 timer før.
Gørvel ble nemlig forsinket underveis.
Torkil Damhaug står og venter.
Han var også morsom å høre.
Det er ingen krim han har skrevet denne gang.
Denne vil jeg lese sa gubben.
Fredrik Svindland har skrevet bok om sin oppvekst i Porsgrunn og det var svært gripende å høre på han.
Det var dop og kriminalitet som var viktig, ingenting annet.
Var man et skolelys, var man en taper.
Det kommer flere bøker sa han for han hadde mye å fortelle og han hadde prøvd å gjøre det morsomt, ikke trist.
Cecilie Nessheim, Arne Marius Stølan og Knut Gørvel gjorde en fantastisk jobb, de er morsomme på scenen.
Jeg sa det til dem at nå har jeg reist til Oslo for å møte dem, til Trondheim og nå Bergen.
Så kom det to til som ville være med på bilde og kjerringa dro for første gang opp to fingre, men når jeg selvpålagt det i ettertid, da lurer jeg på hva betyr det egentlig, har jeg de riktige fingrene og er de feil vei?
Ja, det er ikke så enkelt å bli gammel og prøve å herme etter ungdommen.
Gubben derimot, han var ute etter øl.
Man kan jo ikke ta med seg den en vil på disse møtene.
Han satt etter å gått seg en tur, tålmodig og ventet.
Og han fikk passe på bøkene jeg fikk.
Det var da han sa at Jævelunge skulle han lese.
Jeg kunne tenkt meg en presentasjon av dette rommet 😂😂😂
Så var det blitt kveld i Bergen og privatsjåføren vil ta oss med hjem.
Og noen har rollen som tjener.
Den rollen er han vant med.
Han er en tålmodig sjel den mannen min.
Takk til han og takk til Cappelen Damm.
Full rapport over høstens bøker kommer senere en dag.
Da var den 4.45 og vi hadde ikke begynt å bære ut i bilen.
Men vi kom avsted og hadde passe tid.
Fullmåne og klar himmel og vindstille.
Det er mye dårlige veier, smalt og svingete.
Når vi nærmer oss Bergen blir veien bedre og fartsgrensen satt ned fra 80 til 70.
Forstå det den som kan.
Bred fin vei, 70, så kom vi over til den smale veien inn til huset, der det ikke er plass til to biler å møtes og man ikke ser rundt neste sving, jo der var det 80.
Man får det ikke finere.
I 7-tiden lysner det.
Så kommer det en billedkavalkade.
De kommer litt hulter til bulter.
Og de trenger ikke ord.
Da er vi fremme.
Nå skal vi kose oss litt.
Så skal vi inn til Bergen på Cappelen Damms høstmøte.
Noe vi kommer til å få mer av er bøker om døden, da det nå begynner å bli et tema som ikke lenger skal ties om. Heldigvis. Vi har behov for å snakke om hele livet, også den delen der vi forlater dette livet. Og for ikke å snakke om sorgprosessen for de som er igjen.
336 sider.
Denne har vært i stabel en stund. Fine omtaler og jeg gledet meg og den innfridde.
Dette føyer seg inn blant de mange nydelige leseopplevelsene jeg har hatt de siste månedene.
Den var tankevekkende, rørende og vakker.
Det er på et vis en blanding av “Kunsten å høre hjerteslag”, “Eleanor Oliphant har det helt fint” og “Tre menn til Wilma”.
En slik bok du savner når du legger den fra deg. Du vil ha mer.
Gir dere noen sitater.
Om foreldre vi føler skuffer oss. Vi må huske at også de er mennesker med bagasje.
Om angst. At det er den fysiske kroppen vår som alarmerer krise.
Og om sorg selvfølgelig. Hovedtemaet i boken er om det å dø.
Er det ting vi ønsker å gjøre annerledes, må vi gjøre det mens vi lever.
Sorg er ikke noe som forsvinner, den vil alltid være der, men den endrer form med tiden.
Og det er ingen oppskrift man kan tre nedover hodet på noen, hvordan de skal takle sorgen eller hvor lenge smerten varer.
En nydelig roman jeg anbefaler varmt. Og for all del, det er ikke en grusomt trist bok, men den er rørende.
Fra omslaget:Ting vi angrer på er en hjertevarm, klok og humoristisk roman som tar tak i et av de mest tabubelagte emner i den vestlige verden – døden – og forvandler den til en hyllest til livet.
Clover Brooks har alltid følt seg tettere knyttet til de døende enn til de levende. Da hennes elskede bestefar dør alene mens Clover er ute og reiser, begynner hun å arbeide som sjelesørger i New York og dedikerer livet til å hjelpe folk gjennom deres siste tid på jorden.
Clover tilbringer så mye tid med de døende at hun ikke har mye tid til overs til seg selv – helt til hun bestemmer seg for å forlate New York for å finne den gamle flammen til en av klientene sine. Reisen tvinger Clover til å tenke over hva hun ønsker for sitt eget liv … og om hun våger å åpne opp for nye vennskap og ny kjærlighet.
Ting vi angrer på er Mikki Brammers debutbok, og er så langt solgt til 32 land.
