Jeg var spent på denne, for det er ikke alle underholdningsbøker jeg liker.
I starten var jeg litt forvirret, for jeg fikk ikke helt tak i historien, det hoppet veldig mellom personer.
Men etter noen sider, sniker den seg innpå deg. Du blir mer og mer kjent med personene utover i boken. De flettes inn i hverandre og hjelper hverandre og du blir veldig glad i dem. Så etterhvert blir det en bok jeg ikke greide å legge fra meg, for jeg måtte vite hva som skjedde videre.
Og det er litt av noen historier som etterhvert blir avdekket.
Det er skrevet i en lett humoristisk tone, så jeg koste meg.
Litt usannsynlig er det kanskje med en slik vaskehjelp i dagens samfunn, som fikser alle oppgaver , men det gjør ingenting, for meg for dette var koselig underholdning. Akkurat passe dose romantikk også. Ingen utslag på hjerte/smerte allergien min. Helt ypperlig.
Det eneste som manglet er en paraplydrink og en parasoll på et cruiseskip, men det kan jeg jo ikke skylde boken for, at jeg mangler. Dette hadde vært en fantastisk feriebok, men fint å lese den på balkongen min også.
Den hjertevarme romanen Historiesamleren gir et rørende portrett av vaskehjelpen Janice. Hun samler på livsfortellingene og hemmelighetene til de hun vasker hos, men strever med å finne nøkkelen til den låste døren i seg selv.
Hun vet at det er gjennom menneskers historier man virkelig lærer dem å kjenne. Fra den nyskilte Fiona og sønnen hennes, til den operasyngende Geordie og den grusomme Mrs. Jadajadajada og hunden Decius; Janice har et unikt innblikk i lokalsamfunnet gjennom jobben hun gjør i folks hjem. Når hun begynner å vaske hos Mrs. B – en vanskelig og hyperintelligent kvinne i 90-årene – møter hun til sin overraskelse noen som vil høre hennes historie. Mrs. B er overbevist om at det er mer ved Janice enn hva øyet kan se. Hva er det hun skjuler? Og har ikke alle en historie å fortelle?
Fra omslaget:NYHET fra Catherine Ryan Hyde: En helt vanlig gutt
I byen er det fullstendig kaos, samfunnet kollapser, og det er mye å være redd for. Dette har Remy lært av sin far, som etter morens død tar med seg sønnen ut i villmarken, der de skal forberede seg på en kommende dommedag. Ingen andre vet hvor de er, matforrådet blir stadig mindre, og snart er det vinter. Remy er ensom og redd mye av tiden, og rett før han fyller 8 år, dør faren brått. Nå må han klare seg selv.
Annie er omsorgsfull mor til to adopterte tenåringer. En dag hører hun om en liten gutt som er funnet, og som virker helt vill. Han snakker ikke og er livredd mennesker. Annie ønsker å hjelpe, og er ikke den som gir opp lett, men vil hun klare å ta på seg denne oppgaven – og er det riktig med hensyn til de andre medlemmene i familien?
På kvelden: Katarina Widholm, Å telle hjerteslag
Leseeksemplar fra Vigmostad og Bjørke
Feelgood fra Stockholm på 30~tallet høres underholdende ut.
Fra omslaget:Svensk feelgood fra 30-tallet! Året er 1937 og syttenårige Betty forlater hjembyen for å bli tjenestepike hos legefamilien Molander på Östermalm i Stockholm. Arbeidsdagene er lange, og legefruens nedlatende holdning konstant. Betty er uskyldig og kunnskapssøkende, og hun ser at det i storbyen finnes både andre muligheter og en langt større frihet enn hun var vant med i hjembyen. Ikke minst knytter hun et sterkt vennskap med Viola, tjenestepiken i nabohuset. Gjennom bøkenes verden kommer Betty også i kontakt med Martin, som er universitetslektor og av jødisk herkomst. Kjærlighetsrelasjonen mellom dem blir umulig. Å telle hjerteslag er fortellingen om en ung kvinnes vei ut i livet, i en historisk tid som ligner vår egen. Det er en varm roman med tidsriktig språk og fargesterke detaljer som raskt forflytter leseren til tiden rett før andre verdenskrig bryter ut.
Bok 4 gledet jeg meg til og den skuffet ikke. Jeg likte den svært godt.
Jeg ser noen synes Frennstedts bøker blir for rolige. For meg er de ikke det.
Det er noe jeg finner så behagelig, når jeg leser hennes bøker. Sidene bare flyr avgårde. Det er så lett og uanstrengt.
Her var det stadig nye vendinger og mange jeg mistenkte og bommet på. Jeg spekulerte fælt på hvordan det kunne henge sammen og jeg fant det ikke ut før det nærmet seg avslutning. Nå er det bare å glede seg til neste.
Liker du rolige krimgåter som ikke er rå og makabre, anbefaler jeg gjerne Frennstedt.
Fra omslaget:
Nervepirrende og overraskende – basert på virkelige hendelser.
En ung kvinne forsvinner sporløst på vei hjem fra en kveld på byen i København. Seks år senere dukker et bilde av henne opp på nettet. Hun sitter i en ukjent bil, med rufsete hår og et stresset blikk. Kort tid etter blir det lagt ut et nytt bilde, denne gangen av en kvinne som hadde vært savnet i sytten år. Kvinnenes skjebner kobles overraskende til en kjent skuespillerinnes flytting til Österlen.
Tess Hjalmarsson, lederen for Skånes Cold Case-gruppe, er tatt ut av stillingen sin på grunn av en feil. Men da profiler Carsten Morris ber om hennes hjelp, blir hun kastet inn i den dramatiske etterforskningen rundt bildene og de savnede kvinnene.
På dagen leser jeg nå:
Sally Page, Historiesamleren
Leseeksemplar fra Kagge forlag
Den hjertevarme romanen Historiesamleren gir et rørende portrett av vaskehjelpen Janice. Hun samler på livsfortellingene og hemmelighetene til de hun vasker hos, men strever med å finne nøkkelen til den låste døren i seg selv.
Hun vet at det er gjennom menneskers historier man virkelig lærer dem å kjenne. Fra den nyskilte Fiona og sønnen hennes, til den operasyngende Geordie og den grusomme Mrs. Jadajadajada og hunden Decius; Janice har et unikt innblikk i lokalsamfunnet gjennom jobben hun gjør i folks hjem. Når hun begynner å vaske hos Mrs. B – en vanskelig og hyperintelligent kvinne i 90-årene – møter hun til sin overraskelse noen som vil høre hennes historie. Mrs. B er overbevist om at det er mer ved Janice enn hva øyet kan se. Hva er det hun skjuler? Og har ikke alle en historie å fortelle?
På kvelden: Katarina Widholm, Å telle hjerteslag
Leseeksemplar fra Vigmostad og Bjørke
Feelgood fra Stockholm på 30~tallet høres underholdende ut.
Fra omslaget:Svensk feelgood fra 30-tallet! Året er 1937 og syttenårige Betty forlater hjembyen for å bli tjenestepike hos legefamilien Molander på Östermalm i Stockholm. Arbeidsdagene er lange, og legefruens nedlatende holdning konstant. Betty er uskyldig og kunnskapssøkende, og hun ser at det i storbyen finnes både andre muligheter og en langt større frihet enn hun var vant med i hjembyen. Ikke minst knytter hun et sterkt vennskap med Viola, tjenestepiken i nabohuset. Gjennom bøkenes verden kommer Betty også i kontakt med Martin, som er universitetslektor og av jødisk herkomst. Kjærlighetsrelasjonen mellom dem blir umulig. Å telle hjerteslag er fortellingen om en ung kvinnes vei ut i livet, i en historisk tid som ligner vår egen. Det er en varm roman med tidsriktig språk og fargesterke detaljer som raskt forflytter leseren til tiden rett før andre verdenskrig bryter ut.
Kanskje nettopp derfor trenger jeg å få sett noe svart på hvitt foran meg, for å få en aha-opplevelse.
Det er så innmari lett å se hva andre gjør feil.
Like enkelt er det ikke å se at en selv gjør samme feilen, ja kanskje gjør man den enda verre også.
Man er sårbar, når det gjelder skriftlig kommunikasjon.
Selv føler jeg meg ofte misforstått og jeg misforstår sikkert andre også.
Men jeg prøver så godt jeg kan å lese ordene, uten å legge noen intensjon bak.
Ikke lese mellom linjene.
For alt du leser mellom linjene, det er din tolkning.
Det er ikke sikkert det var det som var ment.
Jeg sier derfor ofte, ikke tolk meg, legg ikke intensjoner bak ordene, som jeg ikke har.
Slik må jeg også huske det, når jeg leser det andre skriver.
Og noen ganger går jeg i fella og jeg tolker, og jeg tolker feil.
Noen ganger blir man vitne til at folk blir hetset for sin mening.
Kanskje synes de fårikål er det verste de kan spise eller at det å gå i fjellet er det dummeste de vet.
Vel, så blir folk krenket.
Og så går de til personangrep.
Vedkommende får så øra flagrer, blir kalt teit, grinebiter, uvitende, intolerant, surmaga, osv
Ja, hva er verst spør jeg
Med andre ord gjør de da noe som er mye verre i mine øyne.
Istedetfor å diskutere sak, noe som ofte ikke er vits, for alle har rett i å like det en vil og man kommer derfor aldri til noe enighet, så angriper man mennesket bak ordene med den største hammeren en finner.
Det er da jeg spør, opptrer vi da noe bedre?
Har vi da rett til å klage over vedkommende som ikke kan fordra fjellet, men vil være på flat mark?
Ja, nå er både fårikålen og fjellet brukt som eksempel.
Hva hvis det er et bilde malt av en kunstner og vedkommende synes ekspresjonistisk kunst er det verste vedkommende vet.
Ja selvfølgelig kunne vedkommende latt være å si det, for har man ikke noe positivt å si, kan vi la være.
Men samtidig går man ikke på person, man sier bare at dette liker ikke jeg.
Det må da vel være lov eller skal man kun si noe dersom man liker det?
Blir ikke det kjedelig?
Ønsker vi ikke innspill, diskusjon, variasjon, for ikke noe skaper mer inspirasjon enn uenighet og nye tanker.
For meg er det aller viktigste i en diskusjon, at man diskuterer sak, ikke person.
Selv om noen er uenig med meg, angriper jeg de ikke og kaller de med negative navn.
For meg blir det mye styggere enn å ikke like kunstsjangeren.
Denne ble jeg oppfordret til å lese av en bokvenn, som var så begeistret.
Jeg var derfor svært spent. Den vant nettopp årets indie-bok avstemming, så det er nok flere som liker den.
Dette er en fin liten oppvekstroman, der en datter forteller om sin mamma. Handlingen foregår i Sør-Korea. En rørende, men også vond, historie, om hvordan det er å vokse opp med en mor med psykiske utfordringer og vonde opplevelser i ryggsekken. Moren har mye frykt i seg, etter å ha blitt bombardert med mye overtro i oppveksten, om at alt de gjør, kan straffe seg. Man må gjøre det forfedrene venter av en. Ikke hjelper det at hun i tillegg tyr til alkohol. Hverdagen er uforutsigbar for den lille jenta og hun forundrer seg stort over at moren hennes er så ulik moren til hennes beste venninne. Og hun elsker å være sammen med dem, for der føler hun seg ivaretatt og trygg. Hun forundres også over den mannen som kommer innom og har med seg penger. Hun kaller han derfor pengemannen.
Jeg ble litt forvirret av starten, der det står at vedkommende ble funnet i en kurv, men forklaringen på det kommer bakerst i boken, så det er ikke det barnet handlingen dreier seg om. Litt undret jeg meg også, når hovedpersonen plutselig jobbet i forlaget i Norge, som trykker romanen, og bladde frem og tilbake, for å finne ut om jeg hadde gått glipp av noe, jeg leser jo av og til litt for fort og med dårlig konsentrasjon er det lett å gå glipp av noe. Men de er fortsatt i Sør-Korea. Går ut fra at det er kun en liten distraksjon fra forfatteren, for å reklamere for forlaget. Hun har også med et lite avsnitt, der det leses fra en bok, skrevet av forfatteren.
En fin oppvekstbok, vakkert skrevet, anbefales.
170 sider.
Vil du lese mer om denne romanen, anbefaler jeg bloggen til Anita Ness, for da får du et litt bedre innblikk i handlingen:
Fra omslaget:Anne Kyong-Sook Øfsti (f. 1962) er forfatter og familieterapeut. Hun har tidligere gitt ut fagboken Parterapi. Kjærlighet, intimitet og samliv i en brytningstid (Universitetsforlaget, 2010) og romanen Si at vi har hele dagen (Gyldendal, 2014).
Romanen Det lille vi vet om mamma handler om relasjonen mellom en mor og datter – om det å vokse opp hos en mor som bærer på store hemmeligheter og skam. Historien er både vakker og brutal, både trist og veldig morsom. Fortellerstemmen er datterens fra hun er førskolebarn og til hun er en voksen kvinne. Handlingen foregår i Sør-Korea.
Bok 4 gleder jeg meg til. Enda er det flere nye krimbøker jeg skulle hatt med, men de må vente. Jeg følger for mange serier. Jeg er blitt litt flinkere til å la være å begynne på nye, men fremdeles har jeg vansker med å la være.
Fra omslaget:
Nervepirrende og overraskende – basert på virkelige hendelser.
En ung kvinne forsvinner sporløst på vei hjem fra en kveld på byen i København. Seks år senere dukker et bilde av henne opp på nettet. Hun sitter i en ukjent bil, med rufsete hår og et stresset blikk. Kort tid etter blir det lagt ut et nytt bilde, denne gangen av en kvinne som hadde vært savnet i sytten år. Kvinnenes skjebner kobles overraskende til en kjent skuespillerinnes flytting til Österlen.
Tess Hjalmarsson, lederen for Skånes Cold Case-gruppe, er tatt ut av stillingen sin på grunn av en feil. Men da profiler Carsten Morris ber om hennes hjelp, blir hun kastet inn i den dramatiske etterforskningen rundt bildene og de savnede kvinnene.
På kvelden: Katarina Widholm, Å telle hjerteslag
Leseeksemplar fra Vigmostad og Bjørke
Feelgood fra Stockholm på 30~tallet høres underholdende ut.
Fra omslaget:Svensk feelgood fra 30-tallet! Året er 1937 og syttenårige Betty forlater hjembyen for å bli tjenestepike hos legefamilien Molander på Östermalm i Stockholm. Arbeidsdagene er lange, og legefruens nedlatende holdning konstant. Betty er uskyldig og kunnskapssøkende, og hun ser at det i storbyen finnes både andre muligheter og en langt større frihet enn hun var vant med i hjembyen. Ikke minst knytter hun et sterkt vennskap med Viola, tjenestepiken i nabohuset. Gjennom bøkenes verden kommer Betty også i kontakt med Martin, som er universitetslektor og av jødisk herkomst. Kjærlighetsrelasjonen mellom dem blir umulig. Å telle hjerteslag er fortellingen om en ung kvinnes vei ut i livet, i en historisk tid som ligner vår egen. Det er en varm roman med tidsriktig språk og fargesterke detaljer som raskt forflytter leseren til tiden rett før andre verdenskrig bryter ut.
Liker du oppvekstbøker, er Jævla menn, en du bør få med deg.
Nydelig skrevet, selvbiografisk, der forfatteren forteller om alle sine “fedre”. Som syvåring får han høre av morens samboer på den tiden, at han ikke er faren hans. Han ser et bilde av sin far som har langt hår og lager seg en fantasi om at faren er indianer. Han kalles derfor indianeren. I løpet av de neste årene er stadig flytting og nye “fedre”, hverdagen hans. Moren bytter stadig jobber og de har dårlig økonomi. Han har to mindre søsken, som bor til tider sammen med sin far. Han gir disse “fedrene” kallenavn som Plantemagikeren, Kunstneren, Tyven og Morderen.
Språket er nok litt vel avansert for en syvåring, til tider, men det gjør ikke noe, for det legges ikke skjul på at det er forfatteren som minnes sitt liv som barn og språket speiler dette. Likevel er det veldig fint, for man føler at det er tankene til veslevoksent barn og de tankene rommer mye. Og det er skrevet med et lett humoristisk språk, så det er en fornøyelse å lese, og på et vis gjør det historien enda mer tankevekkende, for lille Andrev bekymrer seg lite. Han er vant til stadige endringer og må ta alt som det kommer. Dette er en roman som nok vil komme høyt opp på favorittlista mi i år. Anbefales varmt til alle leseglade.
Fra omslaget:Julen 1983, i en tomannsbolig i skogene utenfor Norrköping, røper en mor en hemmelighet. En syv år gammel gutt ved navn Andrev får vite at hans far ikke er hans far. Den egentlige faren bor i et land langt borte og har hår ned til skuldrene. Som en indianer, sier moren, og peker mot albuen så gutten skal forstå. Det bruser i gutten. Det føles som om han er i en bok om en som får vite at faren hans er konge i et magisk land, og at en ånd skal ta ham med dit. Men det kommer ingen magiske ånder, bare nye fedre som ikke er hans.
På dagen:
Anne Kyong-Sook Øfsti, Det lille vi vet om mamma
Leseeksemplar fra forfatteren
Denne ble jeg oppfordret til å lese av en bokven som var så begeistret.
Jeg er derfor svært spent. Den vant nettopp årets indie-bok avstemming, så det er nok flere som liker den.
170 sider.
Fra omslaget:Anne Kyong-Sook Øfsti (f. 1962) er forfatter og familieterapeut. Hun har tidligere gitt ut fagboken Parterapi. Kjærlighet, intimitet og samliv i en brytningstid (Universitetsforlaget, 2010) og romanen Si at vi har hele dagen (Gyldendal, 2014).
Romanen Det lille vi vet om mamma handler om relasjonen mellom en mor og datter – om det å vokse opp hos en mor som bærer på store hemmeligheter og skam. Historien er både vakker og brutal, både trist og veldig morsom. Fortellerstemmen er datterens fra hun er førskolebarn og til hun er en voksen kvinne. Handlingen foregår i Sør-Korea.
Bok 4 gleder jeg meg til. Enda er det flere nye krimbøker jeg skulle hatt med, men de må vente. Jeg følger for mange serier. Jeg er blitt litt flinkere til å la være å begynne på nye, men fremdeles har jeg vansker med å la være.
Fra omslaget:
Nervepirrende og overraskende – basert på virkelige hendelser.
En ung kvinne forsvinner sporløst på vei hjem fra en kveld på byen i København. Seks år senere dukker et bilde av henne opp på nettet. Hun sitter i en ukjent bil, med rufsete hår og et stresset blikk. Kort tid etter blir det lagt ut et nytt bilde, denne gangen av en kvinne som hadde vært savnet i sytten år. Kvinnenes skjebner kobles overraskende til en kjent skuespillerinnes flytting til Österlen.
Tess Hjalmarsson, lederen for Skånes Cold Case-gruppe, er tatt ut av stillingen sin på grunn av en feil. Men da profiler Carsten Morris ber om hennes hjelp, blir hun kastet inn i den dramatiske etterforskningen rundt bildene og de savnede kvinnene.
På kvelden: Katarina Widholm, Å telle hjerteslag
Leseeksemplar fra Vigmostad og Bjørke
Feelgood fra Stockholm på 30~tallet høres underholdende ut.
Fra omslaget:Svensk feelgood fra 30-tallet! Året er 1937 og syttenårige Betty forlater hjembyen for å bli tjenestepike hos legefamilien Molander på Östermalm i Stockholm. Arbeidsdagene er lange, og legefruens nedlatende holdning konstant. Betty er uskyldig og kunnskapssøkende, og hun ser at det i storbyen finnes både andre muligheter og en langt større frihet enn hun var vant med i hjembyen. Ikke minst knytter hun et sterkt vennskap med Viola, tjenestepiken i nabohuset. Gjennom bøkenes verden kommer Betty også i kontakt med Martin, som er universitetslektor og av jødisk herkomst. Kjærlighetsrelasjonen mellom dem blir umulig. Å telle hjerteslag er fortellingen om en ung kvinnes vei ut i livet, i en historisk tid som ligner vår egen. Det er en varm roman med tidsriktig språk og fargesterke detaljer som raskt forflytter leseren til tiden rett før andre verdenskrig bryter ut.
