Jeg er ikke noe dydsmønster av noe slag.
Jeg kan slenge med leppa og si feil ting.
Kanskje nettopp derfor trenger jeg å få sett noe svart på hvitt foran meg, for å få en aha-opplevelse.
Det er så innmari lett å se hva andre gjør feil.
Like enkelt er det ikke å se at en selv gjør samme feilen, ja kanskje gjør man den enda verre også.
Man er sårbar, når det gjelder skriftlig kommunikasjon.
Selv føler jeg meg ofte misforstått og jeg misforstår sikkert andre også.
Men jeg prøver så godt jeg kan å lese ordene, uten å legge noen intensjon bak.
Ikke lese mellom linjene.
For alt du leser mellom linjene, det er din tolkning.
Det er ikke sikkert det var det som var ment.
Jeg sier derfor ofte, ikke tolk meg, legg ikke intensjoner bak ordene, som jeg ikke har.
Slik må jeg også huske det, når jeg leser det andre skriver.
Og noen ganger går jeg i fella og jeg tolker, og jeg tolker feil.
Noen ganger blir man vitne til at folk blir hetset for sin mening.
Kanskje synes de fårikål er det verste de kan spise eller at det å gå i fjellet er det dummeste de vet.
Vel, så blir folk krenket.
Og så går de til personangrep.
Vedkommende får så øra flagrer, blir kalt teit, grinebiter, uvitende, intolerant, surmaga, osv
Ja, hva er verst spør jeg
Med andre ord gjør de da noe som er mye verre i mine øyne.
Istedetfor å diskutere sak, noe som ofte ikke er vits, for alle har rett i å like det en vil og man kommer derfor aldri til noe enighet, så angriper man mennesket bak ordene med den største hammeren en finner.
Det er da jeg spør, opptrer vi da noe bedre?
Har vi da rett til å klage over vedkommende som ikke kan fordra fjellet, men vil være på flat mark?
Ja, nå er både fårikålen og fjellet brukt som eksempel.
Hva hvis det er et bilde malt av en kunstner og vedkommende synes ekspresjonistisk kunst er det verste vedkommende vet.
Ja selvfølgelig kunne vedkommende latt være å si det, for har man ikke noe positivt å si, kan vi la være.
Men samtidig går man ikke på person, man sier bare at dette liker ikke jeg.
Det må da vel være lov eller skal man kun si noe dersom man liker det?
Blir ikke det kjedelig?
Ønsker vi ikke innspill, diskusjon, variasjon, for ikke noe skaper mer inspirasjon enn uenighet og nye tanker.
For meg er det aller viktigste i en diskusjon, at man diskuterer sak, ikke person.
Selv om noen er uenig med meg, angriper jeg de ikke og kaller de med negative navn.
For meg blir det mye styggere enn å ikke like kunstsjangeren.
Det var det jeg tenkte på.
I dag
Helt enig med deg! Man må få uttrykke seg om noe man ikke liker og ikke bare det man måtte like. Mange er veldig hårsåre, ikke det,det kan jeg også være en gang i blant.
Men ofte får jeg følelsen av at det er lett å gå “til angrep” på noen som måtte mene noe annet enn flertallet i en gitt situasjon.
Det er ikke ofte,men det hender at jeg har behov for å uttrykke meg om noe jeg ikke har sansen for. Det kan være en hypa bok eller noe annet,og tenker at det må være lov å si sin mening.
Diskusjon om noe,det være seg en bok,film, eller kunst,kan få en til å se ting en kanskje ikke så selv og på den måten berike opplevelsen en selv hadde i utgangspunktet. Så det ville være synd om folk ikke lenger orket å si sin mening fordi andre ikke tåler det.
Ja da får vi et trist samfunn, mener jeg. Og ihvertfall ikke være enda verre selv enn den man klager på. ❤️
Jeg har nesten gitt opp å diskutere med enkelte. Mener man noe annet enn dem om, som du sier, alt fra bøker til politikk så er det personangrep med en gang. Trist, for man kan lære mye av å høre andres meninger og lytte i stedet for å gå i forsvar. Man behøver ikke bli enige. Jeg liker fårikål en annen liker skinkestek bedre. Slikt burde være uproblematisk
Ja det dummeste for meg er når man kritiserer en person for et utalelse og synes vedkommende er uhøflig og så svarer man med å være ti ganger mer ufin. Det er ingen logikk der.