Heather Morris, Søstre i soloppgang

Heather Morris, Søstre i soloppgang

Leseeksemplar fra Aschehoug

Jeg ble ikke helt revet med i starten av boken. Jeg syntes det ble lett, og lite følelser, som om man forteller en historie, uten å leve seg inn i det.

Men det endrer seg, når man kommer et godt stykke ut i boken. Og jeg tror jeg forstår hvorfor det er sånn. Jeg forstod det etter å ha lest dette:

side 368.

Jeg synes vi skal glede oss over å dele historier med hverandre.,Noen av dem er best å ikke fortelle. Men jeg tror akkurat den historien der er en vi alle setter pris på, fordi den handler om familiekjærlighet, sier Ena.

I det jeg leste dette, gikk det opp et lys for meg. Dette ble sagt i det de møtes igjen etter krigen. Dette handler jo om mennesker som har levd, det er deres historie som fortelles. Det er bilder av dem bakerst i boken.

Når de forteller sin historie, makter de ikke å ta inn alt det vonde. De vil heller minnes det som var bra, de små gledene og latteren og fellesskapet.

Derfor er det nok en lett og enkel tone i store deler av boken og når jeg forstod det, ble det ok.

Kanskje det også gjør at flere greier å lese den. Mange orker ikke å lese side opp og side ned med grusomheter. Og egentlig er det fint også å se hva man gjør for å overleve, hvordan man prøver skape de små gledene, for rett og slett å holde ut.

Og vondt nok er det og de som ikke tørker en tåre på slutten, ja de blir sjelden rørt, tror jeg.

Stort var det å bli invitert til Aschehoug for å spise lunsj sammen med Morris og høre historien bak bøkene. Da hadde hun bare så vidt begynt på denne nye og hun ville ikke snakke så mye om den da.

Snakk om jubeldag

1942: Den japanske hæren erobrer Singapore. Øya står i brann, og mange av de utenlandske innbyggerne må flykte.
Den engelske musikeren Norah Chambers har allerede sendt datteren i trygghet, nå må hun selv komme seg unna. Sammen med en gruppe australske sykepleiere, får hun plass på skipet HMS Vyner Brooke. Men bare etter to dager til sjøs blir skipet bombet og senket.
Norah og venninnen Nestah, redder seg i land på en strand i Indonesia, men blir fanget og sendt til et enda verre sted enn det de forlot, de beryktede japanske krigsfangeleirene. Her råder sult og brutalitet, men også små glimt av håp, som når musikken fra Norahs “stemmeorkester” gir de andre fangene et øyeblikks flukt fra elendigheten. Og kanskje vil vennskapene kvinne i leiren bygger gi noen av dem håpet, styrken og kameratskapet de trenger for å overleve.
Dette er en historie om kvinner i krig: en roman om søsterskap, tapperhet og utholdenhet under de mørkeste omstendighetene.

Denne skal jeg lese på senga:

Andrev Walden, Jævla menn

Leseeksemplar fra Kagge forlag

Debutbok, kommer i handelen i midten av mai.

Fra omslaget:Julen 1983, i en tomannsbolig i skogene utenfor Norrköping, røper en mor en hemmelighet. En syv år gammel gutt ved navn Andrev får vite at hans far ikke er hans far. Den egentlige faren bor i et land langt borte og har hår ned til skuldrene. Som en indianer, sier moren, og peker mot albuen så gutten skal forstå. Det bruser i gutten. Det føles som om han er i en bok om en som får vite at faren hans er konge i et magisk land, og at en ånd skal ta ham med dit. Men det kommer ingen magiske ånder, bare nye fedre som ikke er hans.

På dagen:

Annw Kyong_Sook Øfsti, Det lille vi vet om mamma

Leseeksemplar fra forfatteren

Denne ble jeg oppfordret til å lese av en bokven som var så begeistret.

Jeg er derfor svært spent. Den vant nettopp årets indie-bok avstemming, så det er nok flere som liker den.

170 sider.

Fra omslaget:Anne Kyong-Sook Øfsti (f. 1962) er forfatter og familieterapeut. Hun har tidligere gitt ut fagboken Parterapi. Kjærlighet, intimitet og samliv i en brytningstid (Universitetsforlaget, 2010) og romanen Si at vi har hele dagen (Gyldendal, 2014).

Romanen Det lille vi vet om mamma handler om relasjonen mellom en mor og datter – om det å vokse opp hos en mor som bærer på store hemmeligheter og skam. Historien er både vakker og brutal, både trist og veldig morsom. Fortellerstemmen er datterens fra hun er førskolebarn og til hun er en voksen kvinne. Handlingen foregår i Sør-Korea.

Mai: