I dag vil jeg skrive om noe jeg ikke har greie på

Jeg kan ikke vite noe om hvordan det er, da jeg ikke har opplevd det

Jeg vet at mange må stå i det ofte

Ja noen opplever hvordan dette sterkt begrenser hverdagen deres

Vi snakker om angst, panikkangst, sosial angst, ja angst i alle versjoner

 

Jeg kan ikke vite hvordan dette kjennes på kroppen

Derfor kan jeg  heller ikke dele ut noen gode råd

Jeg kan ikke føle hvordan det er når kroppen nekter å samarbeide, når den på et vis lammes

Jeg vet ikke noe om hvor ille det er når man så gjerne vil, men får ikke til

Når kroppens nervesystem slår seg vrang og roper panikk panikk, du er i fare, uten at du har tenkt en negativ tanke

Jeg slipper å høre alle de velmenende rådene som egentlig er helt rævva om at man innbiller seg ting, man må tenke positivt, man må ta seg sammen

Egentlig vet jeg ikke hvordan jeg skulle kunne taklet dette

Når kroppen fysisk går til streik og spenner bein på deg og nekter å samarbeide og folk står rundt deg og du ser de nedlatende blikkene

Hvordan kan jeg vite hvordan dette er som aldri har opplevd det

Det har nok ikke de som kommer med alle de gode rådene heller, men de tror de vet best

 

De tror de vet best, noe de ikke har peiling på

Akkurat slik som meg, tror vi at vi har løsningen

Er ikke det ganske dustete egentlig

Kan vi ikke bare være støttende?

Spørre om det er noe vi kan gjøre for å hjelpe

Godta det når det ikke er det

Lytte og ihvertfall prøve å forstå så godt vi kan

Ja, for det er helt umulig å forstå noe du ikke har peiling på

Det vi bør forstå er at de som sliter med angst, må være sterke mennesker

De må være enormt sterke som hele tiden må sloss mot kroppen som tror den er i krig

Og ofte har de sterke og vonde opplevelser i tillegg, i bagasjen, som har ført til at kroppen er i alarmberedskap hele døgnet

Og dagene er helt uforutsigbare

Hvordan leve med en hverdag du ikke vet noe om

Plutselig slår det bare til og alt du har planlagt går i vasken

Så ble det ikke noe av denne gangen heller

 

Jeg kan heller ikke sette meg inn i hvor vond den må være angsten for angsten

Redselen for å planlegge noe, si ja til noe, når du ikke vet om kroppen din står klar til å spenne beina under deg

Hvordan man etterhvert vegrer seg for å si ja

Hvordan men isoleres, når man ikke makter å gå ut

Når man bare vil gjemme seg, for alt føles umulig

I tillegg følelsen av udugelighet, mislykkethet, bli mistrodd, sett ned på

Dette var det jeg ville si om det jeg ikke egentlig kan si noe om.

For jeg er en av de heldige som slipper å kjempe mot kroppen på denne måten

Jeg slipper å føle hjelpesløsheten når det igjen lammer en

Men det jeg kan gjøre er så vise respekt til alle de som rammes av dette

Alle de som lever med angst i sin hverdag

Jeg bukker i respekt

Jeg vil prøve så godt jeg kan å forstå

Alle gode tanker sendes

I dag