Den gamleste og sprekeste av oss, er på vedaskogen.
De to yngste er like late begge to.
Men jeg er ihvertfall ute.
Denne latsabben ligger på badet.
Etterhvert kom denne luskende også.
Det er fint å jobbe fra ute.
Jeg skriver Lillasjelord på bestilling og innimellom jobber jeg med presentasjonen av både juli og august lesing.
Jeg vil ha alt klart før ferien begynner.
Humøret er utrolig skiftende.
I det ene øyeblikket, særlig om morgenen, er jeg nedstemt og oppgitt, men også med uro inni meg.
Jeg skrev litt her om dagen om dette merkelige med at man ønsker å reise, men samtidig har motstand mot å dra.
Da fikk jeg så fint svar fra en venn. Det ga meg denne forståelsen.
Jeg tror jeg har skrevet om det før også, men så glemmer man det igjen.
Når man har opplevd å få livet snudd opp ned som barn, vil kroppen motsette seg endringene.
Følelsen av at noe skal skje. Det er noe bra, så vi har gode forventninger og gleder oss, men vi mister også kontrollen. Jeg hater jo endringer etter at vi flyttet flere ganger i min barndom. Jeg liker alt er stabilt, men eventyreren som fortsatt er i meg fra jeg var barn, har trosset seg frem.
Derfor får jeg dette indre stresset som koker inni meg. Redselen for å miste kontroll, ikke ha oversikt over hva som skjer. Jeg tenker jo ikke sånn bevisst. Alt bruker å gå bra, likevel blir jeg stresset. Særlig når kroppen ikke er helt i form.
I dag skal jeg sende iPad til Apple. Det stresser meg også. IPaden er jo livslinjen min på et vis, til den aktive delen av meg. Den holder meg i arbeid og lar meg ha kontakt med omverden. Den er derfor svært viktig for meg. Pluss at det var et hav av instruksjoner for å få den sendt. Heldigvis kom en venn innom i går og veiledet meg.
Men nå skriver jeg på den gamle. Jeg har fått Mail, tilgang til bilder, bank id, blogg og alt, så jeg har kontroll. Nå må jeg bare slette alt og pakke den i esken jeg fikk levert på døren. Bra service hos Apple.
Kroppen er nok også litt stresset, for nå skal jeg straks i gang med ny diettrunde. Jeg ønsker å få gjennomført en fem dagers til, før ferietid. Deretter blir det opphold til slutten av august.
Denne gangen skal jeg kun bruke menyene på disse arkene. De har jeg skrevet ut fra gruppa jeg er i på Facebook. Det er en gruppe bare åpen for de som har kjøpt dietten på Balderklinikken eller vært med på fasteretreat, tror jeg. Tror ikke den er åpen for alle som har kjøpt boken. Jeg kjøpte jo dietten i 2018, 5 år før jeg startet og boka kom.
Dette blir den 12. runden.
Ingen av prøvene mine er forbedret, så igjen er nok tilstanden i kroppen min mer komplisert og vanskeligere å endre, enn legene tror. Men inni meg sier det ja, fortsett, så da gjør jeg det.
Jeg raser ikke ned i vekt som de gjør de som tar slankesprøyter, men litt snegler jeg med ned jeg også. 6-7 kg på 1,5 år. Det stopper opp i perioder.
Velvel.
Slik er det bare.
Selv om jeg blir nedstemt, slapp og småsur, er det ikke synd i meg.
Skal jeg nevne kvinnelige favorittforfattere, kommer Isabel Allende høyt oppe, selv om hun de siste årene har fått følge av flere.
Mange av de har vært helt fantastiske og den første jeg leste for mange år siden, var Øya under havet.
Jeg har ikke lest alle hun har skrevet, det er for stor pågang av nyere bøker her, men før eller siden må jeg få tak i de.
Vinden kjenner mitt navn er også en svært sterk historie, der en gammel mann møter et barn som møter den samme livskrisen som han selv hadde, når han var på samme alder, nemlig å måtte bli sendt bort, alene, uten sine foreldre.
Men…. Denne gangen føler jeg meg litt snytt. Er det et manus som måtte ut innen en tidsfrist? Under 300 sider. Jeg føler jeg ville hatt mye mer. Mer om hva Samuel opplevde som barn. Mer om flukten til Anita og moren. Mer om hva som skjedde videre med moren. Amerikansk jord av Jeanine Cummins, handler om flukten på toppen av togene for å komme seg til USA.
Å ja, en sterk historie men jeg ville hatt mer for å bli skikkelig grepet av historien. Kunne vært 500 sider og det ville vært helt bedre. Ofte vil jeg gjerne kutte sider, her ville jeg hatt mer.
Absolutt en roman du bør lese. Allende skriver alltid bra.
Fra omslaget:Wien, 1938: Samuel Adler er fem år gammel da faren forsvinner under Krystallnatten. Denne natten mister familien alt, og for å redde sønnen skaffer Samuels mor ham en plass på et tog fra det nazi-okkuperte Østerrike til England. Han går om bord alene, og med seg har han ikke annet enn et klesskift og fiolinen sin.
Arizona, 2019: Åtti år senere går Anita Díaz og moren hennes om bord på et annet tog, på flukt fra El Salvador til USA. Men ved ankomst blir de skilt fra hverandre, og syv år gamle Anita befinner seg plutselig alene i en flyktningleir for barn. Mens en ung sosialarbeider prøver å spore opp moren hennes, søker Anita trøst i en magisk fantasiverden.
Vinden kjenner mitt navn er både aktuell og tidløs – en roman om skjebnene til de mest uskyldige ofrene for krig og flukt: barna. På gripende vis skildrer Allende barns utrolige evne til å finne trøst i fantasien, musikken og fortellingene – også når virkeligheten er som mørkest.
På dagtid leser jeg nå:
Ken Follet, Lysets rustning
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Jeg elsker de historiske bøkene til Follett. Nå kommer en etterlengtet oppfølger av Stormenes tid serien. Jeg kjenner det kribler i hele meg.
Fra omslaget:England 1770. Oppfinnelsen av «spinning Jenny» varsler en ny æra innen produksjon og industri. I løpet av bare én generasjon endret vevemaskinen menneskers liv fundamentalt. Verden er i opprør, inkludert i Kingsbridge. Maskiner gjør det tradisjonelle manuelle arbeidet til veverne overflødig – og farlig. En arbeider dør i en arbeidsulykke forårsaket av uaktsomhet, og etterlater seg enke og barn. En ung kvinne sliter med å finansiere skolen hun driver for barn fra fattige familier. En velvillig ung mann får en uventet arv. En annen beskytter hensynsløst sin rikdom, uansett hva det koster.
Samtidig som Englands herskere forsøker å forme kongeriket til en dominerende handelsmakt, legger Napoleon Bonaparte en storslått plan for å ta over verden. Plutselig er det krig i Europa, og alt er i forandring. Vil folk være i stand til å finne veien i den nye verden og reise seg fra krigens aske?
For over tretti år siden ga Ken Follett ut sin mest populære roman, Stormenes tid. Den femte boken i den banebrytende Kingsbridge-serien tar deg nok en gang rett til hjertet av historien. Det er Ken Folletts mest ambisiøse verk til nå, og skildrer på en mesterlig måte de omfattende endringene som rystet Europa på 1800-tallet.
På senga leser jeg:
Mélissa de Costa, Alt det blå på himmelen
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
EN DEBUTROMAN FULL AV FØLELSER
Ung mann, 26 år, forventet levetid to år fra nå pga. diagnose tidlig alzheimer, klar for å dra ut på en lengre reise. Ønsker selskap på mitt siste eventyr. Kjønn er uvesentlig.
Émile har bestemt seg for å flykte fra sykehuset og all omsorgen fra familie og venner, og legger ut en annonse hvor han søker reisefølge. Til hans store overraskelse er det noen som svarer. Tre dager senere, ved bobilen han har leid i all hemmelighet, møter han Joanne, en ung kvinne med en stor, svart hatt, som bare har med seg en ryggsekk og som ikke oppgir noen grunn til å ville bli med på tur.
Og dermed legger de ut på en vakker reise. På hvert stopp – hvor de blir kjent med både hverandre og med fremmede – utvikles glede, frykt, vennskap og kjærlighet som sakte, men sikkert bryter ned Émiles smerte.
Det er heldigvis balkongvær igjen for meg og pusilusken.
Og jeg sitter her og grubler som vanlig.
Tankene mine tar aldri ferie.
De kaller det vel en høysensitiv hjerne.
Ung mann, 26 år, forventet levetid to år fra nå pga. diagnose tidlig alzheimer, klar for å dra ut på en lengre reise. Ønsker selskap på mitt siste eventyr. Kjønn er uvesentlig.
Émile har bestemt seg for å flykte fra sykehuset og all omsorgen fra familie og venner, og legger ut en annonse hvor han søker reisefølge. Til hans store overraskelse er det noen som svarer. Tre dager senere, ved bobilen han har leid i all hemmelighet, møter han Joanne, en ung kvinne med en stor, svart hatt, som bare har med seg en ryggsekk og som ikke oppgir noen grunn til å ville bli med på tur.
Og dermed legger de ut på en vakker reise. På hvert stopp – hvor de blir kjent med både hverandre og med fremmede – utvikles glede, frykt, vennskap og kjærlighet som sakte, men sikkert bryter ned Émiles smerte.
Jeg leser denne boka på senga.
I går kveld leste jeg om det å være tilstede i nuet.
Jeg tror jeg aldri er det.
Jeg er tusen plasser i hvert sekund.
Mens jeg skriver, tenker jeg på to innlegg til jeg har lyst til å skrive i dag.
Og da dukker det opp en bokomtale som venter også.
Jeg kjenner stresset inni meg og det er bare idiotisk.
Dette er ikke ting jeg må gjøre, likevel stresser tankene kroppen.
Jeg tenker på måltider i dag, ja jeg har ikke kommet til frokosten enda.
Rester fra i går, noe til middag, ja jeg vet hva, og til kvelds bare må jeg ha bakt brie, for det roper kroppen etter.
Jeg tar inn trafikkstøy og fuglekvitter.
Jeg tenker på boken jeg leser på dagtid, må få lest mer i dag, det har gått sent.
Jeg tenker på reiser i tiden fremover, nå er alle i år planlagt, men må bestille parkering og hotell.
Skal jeg skrive, tenker jeg, skal bare spille ferdig dette først, vente ni minutter, men når de minuttene er borte, da må jeg vinne den neste kampen.
Så må jeg absolutt sende en melding til en venn før jeg glemmer det, det må skje i akkurat dette sekundet.
Alt dette romsterer i hodet samtidig.
Det er som en tørketrommel som går rundt og rundt og tankene går i loop.
Og tankene sloss om plassen.
Det er en kamp der de bryter seg frem, for å komme først, for å være den som er mest fremtredende.
Er det rart man blir sliten?
Og den logisk tenkende delen av hjernen, vet jo at dette er bare idioti.
Men i det jeg skriver, kommer svaret.
Slik det ofte gjør når en skriver.
Samme problemstilling som jeg har skrevet om før.
Vær bare klar over at alt du opplevde som barn, det styrer deg fortsatt.
Du handler ubevisst uten at du er klar over det.
Jeg har en aktiv hjerne.
Den jobber på høygir.
Temaet er kontroll.
Og igjen mens jeg skriver, tenker jeg på utgangspunktet for temaet, være i nuet.
Slik flyr tankene.
Men jeg har lært meg fra jeg var bitteliten at jeg kan ikke være i nuet.
Jeg må følge med.
Jeg må ha kontroll.
Jeg må passe på.
Morgendagen er ikke trygg, uventede ting skjer, jeg må være forberedt.
Derfor greier ikke jeg å være i nuet.
Kanskje vil jeg aldri greie det.
Uansett hva jeg opplever, suger jeg inn tegn.
Bilder jeg ser, ord jeg hører, alt jeg oppfatter hos mennesker jeg møter.
Dette pusler hjernen min sammen, så jeg får sammenhengen, et klart bilde av situasjonen.
Gutta trodde en gang de skulle overraske oss, de skulle dukke opp ved middagsbordet, på et cruise.
Det gikk ikke.
Jeg hadde avslørt de lenge før.
Egentlig ved første tegnet, en setning, … I år har jeg lyst på en ordentlig ferie.
Hmmmmm, så begynner tankespinningen.
Han har ikke sagt noe om hvor, men har ferie samtidig med oss, hmmmm
Tiden går, men hører ikke mer om ferie, hmmm, unormalt.
Mer ting ble sagt, husker ikke alt, bittesmå ting.
Men så åpnet en dataskjerm seg foran meg, og på ett av vinduene, så jeg cruisefanen.
hmmmmmm, må ha søkt på cruise ja.
Men det avgjørende var når eldstemann forsnakket seg noen dager før avreise og fortalte at yngstemann var på shopping i Ålesund.
Der kom den, da visste jeg.
De måtte ha noen nye klær.
Slik jobber hjernen min.
Jeg sa at hadde dere vært med på cruise, kunne jo jeg spandert utflukt på Ferrarimuseet.
Men gubben vet dere, han ante ikke noe, før 4~åringen kom springende mot han på flyplassen og ropte bestefar så det hørtes over hele flyplassen. Da ble bestefar rørt.
Det hører med til den historien at 4-åringen ble fornærmet på bestefar dagen før, for den lille fortalte at han også skulle på cruise, men bestefar trodde ikke på han. 😊
Bestefar har en rolig hjerne, han grubler ikke, han tar det som det kommer.
Jeg kan lære meg å ha små øyeblikk.
Jeg vet jeg kan meditere, for det er vel da jeg har mest fred inni meg.
Når jeg går ned i transen.
Jeg er på vakt da også, for jeg hører lydene rundt meg.
Det er svært sjelden jeg går så dypt at jeg får helt fred.
Jeg bruker det jo bevisst under healing.
Men også da kan jeg snakke samtidig som jeg ser bilder og får ord.
Jeg er ganske god på å se hva folk har opplevd.
Og det går opp for meg nå at nettopp da har jeg bruk for å kunne se ting i en sammenheng.
Jeg vet hva de har opplevd uten at det er sagt og jeg pusler de bitene sammen og får det frem i lyset, så vedkommende kan få det bedre.
Det er kanskje noe av det jeg er best på når det gjelder healing.
For vi har ikke bare vårt eget, vi arver også fra våre foreldre, besteforeldre, osv.
Vi arver energiene, de følger oss, helt til vi får renset de.
Selvfølgelig ble bloggen mye lengre enn jeg hadde tenkt.
Men jeg tar ikke bort noe.
Jeg trengte å forstå meg selv litt mer.
Jeg har bruk for å være den jeg er.
Selv om det er slitsomt med en hjerne som spinner like fort som den motorsykkelen som nettopp dro forbi på veien og lagde støy.
