Det er rene idyllen her om dagen.
Og det er innmari varmt, noe vi ikke er vant til.
Gubben var hjemme og da blir han presset ut på oppdrag.
Presse er vel ikke rette ordet, for han trer rett inn i trenerrollen.
Og denne dagen fikk han jaggu det mye å gjøre.
Jeg tok nemlig på meg mye mer enn jeg burde.
Helt ærlig og oppriktig og uten å spøke, var jeg redd jeg ikke klarte å komme meg hjem igjen.
Jeg snakket om alle de som drar på turer de ikke mestrer.
Jaggu fikk jeg den i fleisen.
Vi startet fra fotballbanen i Isfjorden.
Det stod det var en krevende tur.
Kjære vene, tenkte jeg, 1,1 km. Det er da vel ingenting.
Hvordan kan det være krevende?
Og slik gikk jeg rett i fella jeg hadde kritisert andre for å gå i.
Det var bratt serru.
Så bratt at jeg skjønte at jeg ikke hadde bein som greide å gå så bratt sti.
Heldigvis hadde jeg gode Mette med.
Hun sa hun hadde gått her før og det var bedre å gå traktorveien.
Det er de svarte og hvite strekene som går i slalom
Vi gikk også feil i starten, for det stod østre del av fotballbanen, men det var vestre del, i følge treneren.
Mette skjønte raskt at det var feil, så vi fikk snudd.
Kartleser/trener/pensjonist/tjener studerer kart.
Hadde det ikke vært for Mette, ville jeg nok vært enda surere og ville nok snudd tidlig.
Og egentlig burde jeg gjort det, for dette ble ekkelt.
Jeg har også kritisert de som går og er negativ underveis og trekker seg selv ned.
Ja det gjorde jeg også, hele veien.
Ja ikke på bildet her, for her er jeg fortsatt optimist.
Men jeg ble faktisk redd for hva som ville skje kroppen min.
Den har jo vært utmattet og da kan den kollapse.
Og når man er redd, blir man lett negativ.
Mette fant hjerte til meg og jeg tok bilde.
Men det var ikke det hjertet.
Hun hadde funnet et mye finere ett.
❤️❤️
Jeg sukket og stønnet og tenkte at snart er jeg oppe.
Helt til jeg så på kartet at jeg bare så vidt hadde startet.
Det begynner å bli åpnere og vi ser utover bygda.
Nå snur jeg, sier jeg.
Og jeg fortsetter å gå.
Og det er dette som forundrer meg.
Hvorfor gjør jeg det?
Hvorfor snur jeg ikke?
Jeg går 10-15 skritt, må stoppe og hvile og slik fortsetter det.
Hver en stein det er mulig å sitte på, der hviler jeg.
Og jeg vil ikke mer, men likevel forsetter jeg.
Jeg tenker jeg må snu, men likevel går jeg.
Og de to andre de venter og venter og venter, tålmodig, uten å klage, uten å mase på meg.
Her er vi nesten fremme.
Nå snur jeg sier jeg, jeg orker ikke mer.
Stakkars gubben, måtte nesten dra meg opp de siste meterne.
Ikke hadde vi med nok drikke heller.
Jeg drakk opp vannet mitt.
Jeg drakk opp gubbens.
Jeg drakk opp Mettes.
Og på vei ned igjen, var jeg så tørst at jeg brekte meg nesten.
Men det verste var likevel frykten for at jeg ikke skulle komme meg ned igjen
Jeg kom opp men jeg greide ikke å glede meg over utsikten.
Det var som om jeg distanserte meg og ikke var tilstede.
Og livredd jeg ikke skulle klare å gå ned igjen.
Vi ser hjem.
Ja her lyver bildet.
Jeg var slett ikke så frisk og opplagt og blid som jeg ser ut.
Og stakkars gubben, jeg hang i arma hans hele veien ned.
Da fikk beina slappe litt mer av, for jeg trengte ikke være redd for å falle.
Jeg var ikke noe fornøyd med meg selv, heller misfornøyd, for dette skulle jeg absolutt ikke gjort.
Igjen lot jeg viljen styre mer enn kroppen.
Der oppe var vi.
Det er ikke så høyt, men for meg var det for høyt.
Jeg kom meg ned ved hjelp av gubbens arm som støttet.
Jeg vet ikke om staver ville hjulpet heller, for jeg ville nok blitt for sliten i armene.
Og jeg er slett ikke stolt eller fornøyd med innsatsen.
For det var rett og slett tåpelig.
Men…. Nå vet jeg litt mer om hvilke turer jeg skal gå fremover.
Ikke så bratte.
Og det virker som om kroppen har tålt det.
Jeg greide å lage middag.
Det var jo også en generaltabbe.
Vi hadde jo ikke med oss mat.
Vi skulle hatt med mat og mer drikke.
Da hadde vi kunne hvilt lenger når vi kom opp.
Jeg spiste ei brødskive klokka 11, vi gikk ca 12.30 og kom ikke hjem før 16.30.
Det ble ikke middag før nærmere 18.30.
Så jeg gjorde alle tabbene jeg hadde klagd over at andre gjorde, litt nedlatende selvfølgelig.
De burde visst bedre.
Ja det burde jeg også.
Tro ikke at du alltid vet bedre enn andre er dagens lærepenge.
Nå er det hviledag her i heimen for meg.
I dag
Jeg syns du er flink. og du..han gubben din må du passe godt på, han ser deg og støtter opp. Bedre turkamerat må du lete lenge etter.
Ja, jeg får ikke noe bedre. Han er fantastisk 🙂
Du er da super.Tenk at du gjennomførte. Stolt av deg. Men neste tur tar du med mat og drikke ja.Heier på deg. Neste år går du den turen der om igjen!!!! Man sakte må du trene deg opp ja.Heia. Klemsiklem på hviledagen.
Oj, blir nervøs bare med tanken 🙂 Men det er mulig. Her er så mange slike turer i området 🙂
Noen ganger må man erfare og “skjønne” flere ganger før man innser realitetene 😉 Jeg har noen ganger tenkt at jeg burde hatt en sånn sekk med stol, slik at jeg kan sette meg ned akkurat når jeg trenger det. 😊
Ja, vi snakket om det når vi gikk at det hadde vært lurt og det skal anskaffes. 🙂
kjempebra. 👍
Du har vel vært der mange ganger du. Kjempesprek som du er 🙂
Det høres akkurat ut som meg!
Er ikke du sprek da? Du har vel vært på Furukollen? 🙂
Jeg kjenner meg SÅ godt igjen. Eller jeg har vel aldri vært engstelig for ikke å komme hjem eller jo en gang. Da var jeg rseriøst redd for hjertestans i ei sti på Vestlandet et sted. En gang har jeg blitt hentet i ambulanse (ankelbrudd)
Men ellers har jeg kommet meg hjem om enn mer sliten enn det godt er.
Det med å ikke ha med vann og mat høres og utrolig kjent ut.
Men nå skal jeg fortelle deg noe oppmuntrende. Jeg har blitt sprekere! Jeg blir ikke så totalt utslitt. Jeg trenger ikke stoppe for hvert femte eller tiende skritt. I går var jeg raskere enn gubben opp flere bakker og pustet mindre anstrengt.
Jeg merker at jeg har mer energi, går raskere og klarer mer. Det går. Dit vil du og komme en dag.
Det skjer ikke over natta og jeg hadde i grunn aldri trodd helt at jeg ville oppleve det, men det har jeg! Så hold ut. Kom deg på tur igjen. Kanskje litt mindre bratt og med mat og vann.
Ja, jeg merker det allerede. Jeg går raskere enn før og må ikke stoppe så ofte, så det går fremover. Blodtapping hjelper meg veldig 🙂