Hvordan kan man forklare hvor sliten man er, når man stort sett er sliten hele tiden.
Når man vet at de rundt en kanskje er så lei av å høre det at de ikke tar det inn lenger
Hvordan forklare de ulike nyansene
Det går bare ikke an, for man kan ikke tyte om det hele tiden
I går var jeg i selskap hele kvelden
I perioder strevde jeg hardt og vurderte å gå hjem men så slapp det taket i perioder
Jeg holdt ut til midnatt før jeg takknemlig seg ned i stolen hjemme
Lykkelig over å ha mestret
Er man sliten nok, er man også ofte for sliten til å sove
Eller man sovner utmattet for så å våkne etter en time, enda mer utmattet og kroppen nekter å slappe av så du kan sendes inn i søvnen igjen
I dag var jeg så tom at jeg brekte meg og måtte nesten gi opp når jeg skulle henge noen klær ut på snora
Ja jeg kunne bedt om hjelp, men man vet at man maser så mye
De trenger hvile de man har rundt seg også
Og hva skal man si
Kan du hjelpe meg, jeg er så sliten at jeg orker ikke stå 10 min med noen klesplagg
Hvordan skal de forstå
En dag mestrer man, neste dag mestrer man ikke
Mange ønsker forklaring, hvorfor er du sånn, er det ikke noe du kan gjøre
Da kan jeg velge å prøve å forklare men man bli lei av det også
Ofte vet man ikke selv hvorfor det er sånn akkurat i dag
Hvorfor det var bedre i går
Noen dager sånn, andre er slik, jeg vet ikke hvorfor
Jeg vet bare at kroppen har ulike grader av utmattelse
Som et gammelt batteri som ikke lader som det skal
Kroppen tar ikke lading, den må kanskje lade en uke for å få litt krefter, der andre bruker en halv time
Og hvis man går i gang før ladeperioden er over, ja da tappes man enda raskere
Og hvordan skal man klare å forklare
Det er bare umulig
Heldigvis har jeg ingen som klager rundt meg
Selv om de ikke forstår det helt, så godtar de
Men tårene skjuler jeg når de kommer, hvis jeg kan
Når kroppen er så tom at den bryter helt sammen, kommer tårene
Det er som om kroppen ikke klarer å holde på noe
Så hvordan forklare
Skal jeg dele inn i nivåer
I dag er jeg på 2, i går var jeg 4
Men det er ikke oppdelt i dager
Kanskje er jeg ganske fin fra 11~15
Etter å ha brukt to timer på å våkne
Ja for oftest er man også sliten i det man våkner
Ja øynene er oppe, men kroppen sover
Så tenker man at i dag er man ganske bra og plutselig smeller det
Eller man har gode dager, da alt fungerer bra
Man kan ikke glemme de
Det er dager, uker da man tror at nå går det mye bedre, nå blir det bra
Da forteller man alle at nei, nå du er jeg så fin form
Jeg har gjort ditt og datt og nå går det som det suser
Oj, der var det visst en snubletråd, ut i grøfta bars det
Hjelp meg, jeg kommer ikke opp igjen
Så spør meg hvordan jeg har det og jeg svarer at jo da, jeg har det bra
Det går opp og ned som vanlig her
Hadde du stått foran meg nå og spurt hadde jeg ikke klart å svare
Da ville forsvaret raknet og du hadde fått sett tårene
Akkurat nå er det tomt, snus tomt
Men gi meg noen timers hvile og jeg skal lage middag
Jeg må bare ha litt lading først
Men be meg ikke forklare
I dag
Føl fri til å dele bloggen
Dette var skrevet i går i frustrasjon. Jeg har tatt lading og nå går det litt bedre igjen, men skal være veldig forsiktig med gjøremål i ukene som kommer, for det har vært veldig skiftende i høst, gjerne fra time til time.
Og jeg skriver ikke dette for at noen skal synes synd i meg, selvmedlidenhet er ikke noe for meg. Det kan jeg ikke bruke til noe, men jeg skriver for at du kanskje skal forstå eller at du selv får ord som forklarer, hvordan det er når kroppen har en utmattelse. Den tar ikke lading slik en kropp vanligvis gjør og overdriver du, da smeller det og batteriet blir tomt.
Ja, dette her var jo omtrent som å lese om meg. Frustrerende og trist.
Og jeg spør sjelden om hjelp. Jeg lar ting bare ligge. Noen ganger er det noen som forbarmer seg over meg. Men å spørre om hjelp, det er vanskelig. Det går på stoltheten løs. Det burde ikke være sånn etter å ha vært syk i ca. 15 år. Men sånn er det, fortsatt. Jeg har begynt å øve meg litt på å spørre om hjelp.
Dette var godt beskrevet hvordan det faktisk er ♥
Jeg har heldigvis en god hjelper som ikke maser eller kritiserer, men er redd for å bli en som hele tiden maser : ) Han trenger jo å få sitte i fred han også innimellom 🙂
Du er i hvertfall ikke alene om dette. Dette var som å lese om meg for noen år siden.Jeg orket ikke meg selv, men tvang meg til alt mulig. Men det var overgangen for meg, og det gikk over, etter mange år med slit. Jeg lot ting ligge, orket rett og slett ikke bry andre med det. Merkelig hvordan man kan stå foran andre og late som om alt er ok. Husker jeg var i et selskap og en venninne spurte hvordan jeg egenlig hadde det. Jeg sa rett ut hvordan det var, men det orket ikke hun å høre, så det var det liksom? Jeg var så glad jeg hadde bloggen i de årene, for der dømte ingen meg…..
Bra det gikk over 🙂 Jeg må nok innstille meg på å leve med det 🙂 Men jeg greier det 🙂
Ja, jeg var jo så heldig. Føler virkelig med de som ikke blir fri fra sykdom. Klemsiklem 🙂
<3 Og jeg er glad jeg er smertefri og slipper 24 timer i døgnet med smerte <3
Rart å lese et innlegg jeg kunne skrevet selv 😳 Bra beskrevet, og jeg kjenner meg så godt igjen.
Frustrerende å føle seg sliten hele tiden, og at det svinger sånn. Og det synes jo ikke utenpå, så det er ikke enkelt. Mannen min begynner å forstå mer nå at det ikke er bare å slappe av litt, så går det bedre, og helt bra.
Har jo gått andre veien istedet. Ikke godt å lese at du har det slik, men godt å lese din beskrivelse av dette.
Takk! 🙂❤
Ja vi er nok mange. Jeg er av de heldige som både er smertefri og jeg er frisk nok til å være med på mye, reiser blant annet, så det er veldig mange som ville ha byttet med meg, så jeg er takknemlig for at jeg har det godt likevel 🙂