Kanskje nettopp derfor trenger jeg å få sett noe svart på hvitt foran meg, for å få en aha-opplevelse.
Det er så innmari lett å se hva andre gjør feil.
Like enkelt er det ikke å se at en selv gjør samme feilen, ja kanskje gjør man den enda verre også.
Man er sårbar, når det gjelder skriftlig kommunikasjon.
Selv føler jeg meg ofte misforstått og jeg misforstår sikkert andre også.
Men jeg prøver så godt jeg kan å lese ordene, uten å legge noen intensjon bak.
Ikke lese mellom linjene.
For alt du leser mellom linjene, det er din tolkning.
Det er ikke sikkert det var det som var ment.
Jeg sier derfor ofte, ikke tolk meg, legg ikke intensjoner bak ordene, som jeg ikke har.
Slik må jeg også huske det, når jeg leser det andre skriver.
Og noen ganger går jeg i fella og jeg tolker, og jeg tolker feil.
Noen ganger blir man vitne til at folk blir hetset for sin mening.
Kanskje synes de fårikål er det verste de kan spise eller at det å gå i fjellet er det dummeste de vet.
Vel, så blir folk krenket.
Og så går de til personangrep.
Vedkommende får så øra flagrer, blir kalt teit, grinebiter, uvitende, intolerant, surmaga, osv
Ja, hva er verst spør jeg
Med andre ord gjør de da noe som er mye verre i mine øyne.
Istedetfor å diskutere sak, noe som ofte ikke er vits, for alle har rett i å like det en vil og man kommer derfor aldri til noe enighet, så angriper man mennesket bak ordene med den største hammeren en finner.
Det er da jeg spør, opptrer vi da noe bedre?
Har vi da rett til å klage over vedkommende som ikke kan fordra fjellet, men vil være på flat mark?
Ja, nå er både fårikålen og fjellet brukt som eksempel.
Hva hvis det er et bilde malt av en kunstner og vedkommende synes ekspresjonistisk kunst er det verste vedkommende vet.
Ja selvfølgelig kunne vedkommende latt være å si det, for har man ikke noe positivt å si, kan vi la være.
Men samtidig går man ikke på person, man sier bare at dette liker ikke jeg.
Det må da vel være lov eller skal man kun si noe dersom man liker det?
Blir ikke det kjedelig?
Ønsker vi ikke innspill, diskusjon, variasjon, for ikke noe skaper mer inspirasjon enn uenighet og nye tanker.
For meg er det aller viktigste i en diskusjon, at man diskuterer sak, ikke person.
Selv om noen er uenig med meg, angriper jeg de ikke og kaller de med negative navn.
For meg blir det mye styggere enn å ikke like kunstsjangeren.
Denne ble jeg oppfordret til å lese av en bokvenn, som var så begeistret.
Jeg var derfor svært spent. Den vant nettopp årets indie-bok avstemming, så det er nok flere som liker den.
Dette er en fin liten oppvekstroman, der en datter forteller om sin mamma. Handlingen foregår i Sør-Korea. En rørende, men også vond, historie, om hvordan det er å vokse opp med en mor med psykiske utfordringer og vonde opplevelser i ryggsekken. Moren har mye frykt i seg, etter å ha blitt bombardert med mye overtro i oppveksten, om at alt de gjør, kan straffe seg. Man må gjøre det forfedrene venter av en. Ikke hjelper det at hun i tillegg tyr til alkohol. Hverdagen er uforutsigbar for den lille jenta og hun forundrer seg stort over at moren hennes er så ulik moren til hennes beste venninne. Og hun elsker å være sammen med dem, for der føler hun seg ivaretatt og trygg. Hun forundres også over den mannen som kommer innom og har med seg penger. Hun kaller han derfor pengemannen.
Jeg ble litt forvirret av starten, der det står at vedkommende ble funnet i en kurv, men forklaringen på det kommer bakerst i boken, så det er ikke det barnet handlingen dreier seg om. Litt undret jeg meg også, når hovedpersonen plutselig jobbet i forlaget i Norge, som trykker romanen, og bladde frem og tilbake, for å finne ut om jeg hadde gått glipp av noe, jeg leser jo av og til litt for fort og med dårlig konsentrasjon er det lett å gå glipp av noe. Men de er fortsatt i Sør-Korea. Går ut fra at det er kun en liten distraksjon fra forfatteren, for å reklamere for forlaget. Hun har også med et lite avsnitt, der det leses fra en bok, skrevet av forfatteren.
En fin oppvekstbok, vakkert skrevet, anbefales.
170 sider.
Vil du lese mer om denne romanen, anbefaler jeg bloggen til Anita Ness, for da får du et litt bedre innblikk i handlingen:
Fra omslaget:Anne Kyong-Sook Øfsti (f. 1962) er forfatter og familieterapeut. Hun har tidligere gitt ut fagboken Parterapi. Kjærlighet, intimitet og samliv i en brytningstid (Universitetsforlaget, 2010) og romanen Si at vi har hele dagen (Gyldendal, 2014).
Romanen Det lille vi vet om mamma handler om relasjonen mellom en mor og datter – om det å vokse opp hos en mor som bærer på store hemmeligheter og skam. Historien er både vakker og brutal, både trist og veldig morsom. Fortellerstemmen er datterens fra hun er førskolebarn og til hun er en voksen kvinne. Handlingen foregår i Sør-Korea.
Bok 4 gleder jeg meg til. Enda er det flere nye krimbøker jeg skulle hatt med, men de må vente. Jeg følger for mange serier. Jeg er blitt litt flinkere til å la være å begynne på nye, men fremdeles har jeg vansker med å la være.
Fra omslaget:
Nervepirrende og overraskende – basert på virkelige hendelser.
En ung kvinne forsvinner sporløst på vei hjem fra en kveld på byen i København. Seks år senere dukker et bilde av henne opp på nettet. Hun sitter i en ukjent bil, med rufsete hår og et stresset blikk. Kort tid etter blir det lagt ut et nytt bilde, denne gangen av en kvinne som hadde vært savnet i sytten år. Kvinnenes skjebner kobles overraskende til en kjent skuespillerinnes flytting til Österlen.
Tess Hjalmarsson, lederen for Skånes Cold Case-gruppe, er tatt ut av stillingen sin på grunn av en feil. Men da profiler Carsten Morris ber om hennes hjelp, blir hun kastet inn i den dramatiske etterforskningen rundt bildene og de savnede kvinnene.
På kvelden: Katarina Widholm, Å telle hjerteslag
Leseeksemplar fra Vigmostad og Bjørke
Feelgood fra Stockholm på 30~tallet høres underholdende ut.
Fra omslaget:Svensk feelgood fra 30-tallet! Året er 1937 og syttenårige Betty forlater hjembyen for å bli tjenestepike hos legefamilien Molander på Östermalm i Stockholm. Arbeidsdagene er lange, og legefruens nedlatende holdning konstant. Betty er uskyldig og kunnskapssøkende, og hun ser at det i storbyen finnes både andre muligheter og en langt større frihet enn hun var vant med i hjembyen. Ikke minst knytter hun et sterkt vennskap med Viola, tjenestepiken i nabohuset. Gjennom bøkenes verden kommer Betty også i kontakt med Martin, som er universitetslektor og av jødisk herkomst. Kjærlighetsrelasjonen mellom dem blir umulig. Å telle hjerteslag er fortellingen om en ung kvinnes vei ut i livet, i en historisk tid som ligner vår egen. Det er en varm roman med tidsriktig språk og fargesterke detaljer som raskt forflytter leseren til tiden rett før andre verdenskrig bryter ut.
Liker du oppvekstbøker, er Jævla menn, en du bør få med deg.
Nydelig skrevet, selvbiografisk, der forfatteren forteller om alle sine “fedre”. Som syvåring får han høre av morens samboer på den tiden, at han ikke er faren hans. Han ser et bilde av sin far som har langt hår og lager seg en fantasi om at faren er indianer. Han kalles derfor indianeren. I løpet av de neste årene er stadig flytting og nye “fedre”, hverdagen hans. Moren bytter stadig jobber og de har dårlig økonomi. Han har to mindre søsken, som bor til tider sammen med sin far. Han gir disse “fedrene” kallenavn som Plantemagikeren, Kunstneren, Tyven og Morderen.
Språket er nok litt vel avansert for en syvåring, til tider, men det gjør ikke noe, for det legges ikke skjul på at det er forfatteren som minnes sitt liv som barn og språket speiler dette. Likevel er det veldig fint, for man føler at det er tankene til veslevoksent barn og de tankene rommer mye. Og det er skrevet med et lett humoristisk språk, så det er en fornøyelse å lese, og på et vis gjør det historien enda mer tankevekkende, for lille Andrev bekymrer seg lite. Han er vant til stadige endringer og må ta alt som det kommer. Dette er en roman som nok vil komme høyt opp på favorittlista mi i år. Anbefales varmt til alle leseglade.
Fra omslaget:Julen 1983, i en tomannsbolig i skogene utenfor Norrköping, røper en mor en hemmelighet. En syv år gammel gutt ved navn Andrev får vite at hans far ikke er hans far. Den egentlige faren bor i et land langt borte og har hår ned til skuldrene. Som en indianer, sier moren, og peker mot albuen så gutten skal forstå. Det bruser i gutten. Det føles som om han er i en bok om en som får vite at faren hans er konge i et magisk land, og at en ånd skal ta ham med dit. Men det kommer ingen magiske ånder, bare nye fedre som ikke er hans.
På dagen:
Anne Kyong-Sook Øfsti, Det lille vi vet om mamma
Leseeksemplar fra forfatteren
Denne ble jeg oppfordret til å lese av en bokven som var så begeistret.
Jeg er derfor svært spent. Den vant nettopp årets indie-bok avstemming, så det er nok flere som liker den.
170 sider.
Fra omslaget:Anne Kyong-Sook Øfsti (f. 1962) er forfatter og familieterapeut. Hun har tidligere gitt ut fagboken Parterapi. Kjærlighet, intimitet og samliv i en brytningstid (Universitetsforlaget, 2010) og romanen Si at vi har hele dagen (Gyldendal, 2014).
Romanen Det lille vi vet om mamma handler om relasjonen mellom en mor og datter – om det å vokse opp hos en mor som bærer på store hemmeligheter og skam. Historien er både vakker og brutal, både trist og veldig morsom. Fortellerstemmen er datterens fra hun er førskolebarn og til hun er en voksen kvinne. Handlingen foregår i Sør-Korea.
Bok 4 gleder jeg meg til. Enda er det flere nye krimbøker jeg skulle hatt med, men de må vente. Jeg følger for mange serier. Jeg er blitt litt flinkere til å la være å begynne på nye, men fremdeles har jeg vansker med å la være.
Fra omslaget:
Nervepirrende og overraskende – basert på virkelige hendelser.
En ung kvinne forsvinner sporløst på vei hjem fra en kveld på byen i København. Seks år senere dukker et bilde av henne opp på nettet. Hun sitter i en ukjent bil, med rufsete hår og et stresset blikk. Kort tid etter blir det lagt ut et nytt bilde, denne gangen av en kvinne som hadde vært savnet i sytten år. Kvinnenes skjebner kobles overraskende til en kjent skuespillerinnes flytting til Österlen.
Tess Hjalmarsson, lederen for Skånes Cold Case-gruppe, er tatt ut av stillingen sin på grunn av en feil. Men da profiler Carsten Morris ber om hennes hjelp, blir hun kastet inn i den dramatiske etterforskningen rundt bildene og de savnede kvinnene.
På kvelden: Katarina Widholm, Å telle hjerteslag
Leseeksemplar fra Vigmostad og Bjørke
Feelgood fra Stockholm på 30~tallet høres underholdende ut.
Fra omslaget:Svensk feelgood fra 30-tallet! Året er 1937 og syttenårige Betty forlater hjembyen for å bli tjenestepike hos legefamilien Molander på Östermalm i Stockholm. Arbeidsdagene er lange, og legefruens nedlatende holdning konstant. Betty er uskyldig og kunnskapssøkende, og hun ser at det i storbyen finnes både andre muligheter og en langt større frihet enn hun var vant med i hjembyen. Ikke minst knytter hun et sterkt vennskap med Viola, tjenestepiken i nabohuset. Gjennom bøkenes verden kommer Betty også i kontakt med Martin, som er universitetslektor og av jødisk herkomst. Kjærlighetsrelasjonen mellom dem blir umulig. Å telle hjerteslag er fortellingen om en ung kvinnes vei ut i livet, i en historisk tid som ligner vår egen. Det er en varm roman med tidsriktig språk og fargesterke detaljer som raskt forflytter leseren til tiden rett før andre verdenskrig bryter ut.
Men jeg visste jeg hadde noen telysholdere et sted og tok meg en tur på boden, for å lete.
Nei, se der!
Jeg hadde en båt med telys, akkurat de jeg så etter.
Og båten var fylt med fine små steiner, sikkert fra en strand et sted i Danmark, tatt med hjem for 67 år siden.
Båt er fint tenkte jeg.
Og de steinene blir jo så fin, når de er i vann.
Fargene kommer jo frem da.
Jeg raidet naboene etter blomster.
Vi har det fint her slik, godt naboskap.
Jeg var sole fornøyd med bordet jeg, helt til jeg kom på stua og fant duken kliss våt.
Den flotte skuta var lekk.
Alt vannet rant ut.
Her var gode råd dyre.
Duken forsvant.
Legg en bordbrikke under, gaulte jeg til gubben og en serviett over.
Men du vet dialog mellom kjerring og gubbe kan være strabasiøs.
Når jeg sjekket hadde han lagt et rundt kasserolleunderlag under båten, toppet med en tøyserviett.
Jo, jo. Da ville jo båten fortsatt lekke og den duken ville bli våt også.
Og når jeg er stressa, da finner jeg ikke ord.
Neinei, ikke en sånn, en sånn, sånn fatbrikke, en sånn vi setter fat på, og blomstrede servietter.
Bare flaks at jeg hadde servietter også, trodde det var bare påskekyllinger og julenisser i skuffen, for jeg har jo ikke tenkt på bordpynt jeg.
Gubben foreslo at vi kunne kalle det pinsekyllinger, men det var da jeg gledesstrålende fant de blomstrede og ropte, se her, Hurra, de var fine.
Skal tro hvor de har kommet fra?
Båten fortsatte å lekke den, men nå var ihvertfall bordet reddet.
Gjestene ankommer og de er helt perfekte.
Fruen finner frem arbeidslisten og det var enda godt, hvis ikke ville hun glemt enda mer enn hun gjorde.
For det første glemte jeg å ha mozarellaost i begge brødene.
Det burde de hatt, selv om de var gode likevel.
Så hadde jeg glemt å steke kyllingspyd.
Stekte de i to omganger i AirFryer.
Det fruen ikke tenkte på, var at de var marinert i olje.
Når gjestene kom, var kokken Innhyllet i røyk, noe hun slett ikke så selv.
Så første oppgaven til gjestene, var å få opp vinduer.
Fruen smilte pent og takket og satte så på omgang to med kyllingspyd, hvorpå brannalarmen satte i gang og ulte over hele huset.
Fruen stilte seg tappert opp i døråpningen så hun var klar, når stemmen der oppe i høytaleren, lurte på om alt går bra.
Ja, ropte hun, det er bare AirFryeren.
Da må dere lufte ut, sa han. Holder på ropte jeg, jeg hører ikke hva du sier, det uler slik her.
Og etterhvert senker freden seg.
Og den slagferdige gjesten kommenterte at der fikk vi ihvertfall satt vakta på Securitas i arbeid.
Fruen dumper ned på en stol, usikker på om hun orker å reise seg igjen.
Men med en deilig velkomstdrink, også lagd av en gjest, blir hun aldri så lite susene i toppen og veldig fornøyd.
Og det er i det øyeblikket da solen stråler så vakkert over hennes bare bein, at hun ser den også tydelig viser frem hennes ubarberte legger.
Jojo, skitt au, det får de tåle. Se hvor fint de glinser som gull i solen.
Da var vi klar for mat.
Gjestene blir satt i arbeid.
Å være gjest her hos meg, ja det kan være tøffe tak nemlig.
Panert lyr
Kjøttboller fra Jamillas marokkanske kjøkken, de fikk mye skryt.
Kyllingspydene overlevde brannalarmen.
Poteten fra sultne gutter kokeboken var gode.
Hadde det ikke vært for huskeliste, ville skinkefatet fortsatt stått på kjøl.
Neste tabbe innfant seg først langt inn i måltidet.
Kyllingvinger i Tigersaus.
Min venninne er så glad i de og forteller at hun gleder seg bestandig til å spise de.
Hun sier hun bare må ha noen til og det er i det at det går opp et lys for vertinnen, et lite blink.
Det er ikke en eneste tiger på de vingene.
Jeg hadde glemt sausen, de var helt ukrydret, ikke en gang et saltkorn var det på de.
Gubben i firsprang ned i kjelleren for å hente opp sausen.
Se der, da ble det kyllingvinger i tigersaus og alle måtte spise noen til.
Vi har jo bare 3 liter, så en liten dråpe kan de vel få.
rekecoctailen ble nydelig.
Klippfisk pureen ble god.
Klippfisklapper med chili/hvitløksmajones på, var snadder.
Begge klippfiskrettene fra boken klippfisk, var gode.
Toast med røkt ørret og potetsalat, fra Sultne gutter, var også godt.
Fra boken Sultne gutter.
Utrolig mye godt tilbehør og jeg vil teste ut mer.
Herfra hentet jeg flere oppskrifter, både på poteter og tomater og toast.
Enkelt. Skjær opp tomater, dryss på litt salt, litt sukker og litt olje. Jeg brukte hvitløsolje. Toppet med litt vårløk.
Brødoppskrifter hentet fra Den lille kokeboken og kjøttbollene som alle likte så godt var keftas fra Jamillas marokkanske.
Alle kokebøkene er Leseeksemplarer som jeg får fra forlagene, men jeg er ikke pålagt eller betalt for å skrive om de, men det er jo perfekt for meg som elsker å teste ut matretter.
Anbefales hvis du liker klippfisk.
Salat fikk jeg fra gjestene.
Det var kjempegodt og jeg ble altfor fort mett.
Slik er det vel oftest når man har lagd mat hele dagen og siger ned og er ferdig.
Men hurra, vi har rester.
Så ble gjestene satt i arbeid igjen.
Vi hadde frosset prosecco og skulle blande det med appelsinjuice og appelsinskall.
Det stod i Den lille kokeboken og gjesten påpekte også, at vi burde kjørt den litt i fodprocessoren.
Men jeg hørte jo ikke på gode råd.
Den var god, men litt bitter, og ble bedre når den smeltet litt.
Nå har gjestene forlangt reprise neste år, tja, det vet vi ikke, men jeg vil lage denne drinken igjen og da skal jeg ha litt mindre skall og røre den litt mer.
Vi var mette etter middag og ville vente litt med desserten.
Alle koste seg, vi lo oss nesten i hjel til tider og særlig da en av gjestene kommenterte at de hadde blitt lovt dessert.
Vertinnen hadde jo lovt dem lun rabarbragrøt med krokanis.
Hjelp, vertinnen fauk opp i ei himla til fart, til henne å være ihvertfall.
Kompotten stod jo i stekeovnen for å holde seg varm.
Det stod ikke varme på ovnen, men kompotten var fortsatt lun.
Og når klokka nærmet seg midnatt, ja da fikk gjestene kaffe og dessert.
rabarbra/jordbærgrøt med krokanis og kransekake som vi fikk av en av gjestene.
Og hadde de ikke husket dessert selv, da hadde de gått hjem uten.
Og i det jeg skriver blogg, kommer jeg på at jeg hadde jo også kjøpt twist og snacks som skulle på bordet.
Sukk, ja skal du være gjest hos meg, da kan du ikke ta alt veldig høytidlig.
Gjesten som ikke likte krokanis men ville ha fløte, han fikk fløte utgått den 15.
Og mine gjester er fabelaktige.
De stiller opp og hjelper til med et smil.
Og når de glemmer å ha på de skoene som matchet vesken, som de hadde planlagt, ja da kommer de i slipperser.
Men neida, jeg fikk ikke fersket han på vei ned pipa.
Det var bare Edvard feier som var på jobb.
Siste dag på diett igjen.
Runde 11 snart ferdig.
Og igjen tenker jeg på faren med å spise for lite.
Jeg merker at jeg blir nedstemt når jeg er sulten.
Og jeg blir mer og mer overbevist om hvor viktig det er å spise nok mat og riktig mat.
Vi ser jo hele tiden de som blir innlagt på sykehjem, at de kvikner til når de får regelmessig mat.
I dag har jeg jobbet i små porsjoner med å forberede tapas i morgen.
Og jeg merker godt at jeg blir fort sliten, så jeg må bare være forsiktig disse diettperiodene.
Men reker til rekecoctail er klar.
Jeg har til og med fjernet tarmen slik man gjør på scampi.
De burde nok vært renset samme dag, men jeg må bare gjøre unna det jeg kan.
Vi var så heldig at vi fikk rabarbra.
Nå er den sukret og klar til koking.
Jeg skal koke den sammen med jordbær og servere med krokanis.
Og dette blir vel den største fristelsen i dag.
Men også den største gleden i morgen, nystekt brød til frokost.
Klippfisken la jeg i vann i går kveld.
Kylling marineres, klar for spyd. De tror jeg jeg steker enten i AirFryer eller stekeovnen, sammen med kjøttboller.
Keftas
Kjøttbollene er fra Jamillas marokkanske mat.
Leseeksemplarer i dette innlegget.
Chili/hvitløksmajones til rekecoctail og rømmedressing til kyllingvinger.
Og hva jeg skal spise i dag?
Jo, litt frukt, kjøleskapsgrøt (som jeg ikke vet om jeg orker, for det er kokosmelk i den og det byr meg mer og mer imot) og Grønnsaksuppe. Den er innmari god. Jeg kutter salaten som står på menyen og spiser heller suppen to måltider. Har heller litt løk i suppen.
Men disse ligger på benken og lukter så godt.
Men det får ikke hjelpe. Det blir først i morgen.
Siste innspurt denne gang. Neste gang tror jeg blir i slutten av juni.
Se, stabelen står på skakke.
Det er fordi det har vært ville protester.
Jeg har nemlig latt flere nyankomne bøker få gå foran i køen.
Denne blant annet. Det er flere serru og det blir jo ikke populært.
