Ane Riel, enda en forfatter jeg ikke har lest noe av før. Dette var et spennende bekjentskap.
Historien er inspirert av en tysk gutt. Han produserte ikke myostatin- et protein som regulerer muskelveksten hos mennesker og dyr ved å hemme den. Han utviklet derfor store muskler allerede som barn. Figuren Lennie i John Steinbecks roman, var også glad i å kose med mus og var en inspirasjon for forfatteren.
Jeg lot meg underholde av historien. De første to/tre hundre sidene synes jeg historien fløt lett og småhumoristisk med en undertone om at her kommer det nok noe mer uhyggelig etterhvert. Så ble det litt anmasende for meg en liten stund mens hun bygget opp til avslutningen og også på slutten, veldig forklarende. Så hadde siste tredel hadde samme flyt som starten, hadde den vært helt topp.
Det er ingen thriller, men en fascinerende historie er det og jeg lo også mye underveis, så det var underholdende.Ane Riel er en forfatter jeg gjerne leser mer av. Anbefales hvis du vil ha noe litt sært og annerledes.
Fra omslaget: En enormt stor mann, en kjempe, gjemmer seg nede ved elva. Han hvisker til ei kråke om ei jente som sluttet å puste, selv om han bare ville kose. Ingen vet hvor Leon har de voldsomme musklene sine fra, men moren, og Mirko, vet iallfall hvor vanskelig det er for ham å kontrollere dem. Spesielt når han vil kose. Historien om hvorfor Leon nå gjemmer seg der ved elva handler om ensomhet og fortvilelsen over å ha – og å være – et annerledes barn, om vill kjærlighet til en gift kvinne og ikke minst om hvordan alt kan gå fullstendig galt på én eneste natt. Den natten knyttes Mirko uløselig til Leon og hans gåtefulle krefter for resten av livet. Beist er på samme tid tragisk, spennende, varm og humoristisk. Det er en stor fortelling om skyld og uskyld, og samtidig en liten og varm historie om et uvanlig vennskap.
Ane Riel vant Glassnøkkelen, prisen for Nordens beste spenningsroman for Harpiks i 2016. Romanen fikk også Harald Mogensen-prisen for Beste danske spenningsroman. Harpiks er Ane Riels andre roman. Hun debuterte i 2013 med Slagteren i Liseleje, som ble kåret til Årets beste danske spenningsroman.
Da skal jeg begynne på første bok fra Finland:
Miika Nousiainen, Ansiktsløft
Leseeksemplar fra Vigmostad & Bjørke
Enda en av de jeg skulle lese i høst, men som ble flyttet frem i tid. Den har også vært en tur på Gran Canaria for så å få bli med hjem igjen.
Sami har en drøm om å bli far. Den biologiske klokken hans har tikket de siste 15 årene, av og til så høyt at det har vært vanskelig for ham å høre sine egne tanker. Men det er ikke enkelt å bli far. Det første man må gjøre, er å finne en passende kandidat til rollen som mor. Det går ofte skeis. I jakten på en mor til sine fremtidige barn, kommer Sami av og til i kontakt med en helt spesiell liga: Den perfeksjonistiske, urbane supermammaen. Og det miljøet er alt annet enn spøk. Man kan også få dem etter seg på måter man ikke ante. Samtidig får Sami uforvarende også en annen, og mulig enda farligere gjeng i hælene – den lokale MC-klubben. Og hvordan fikser man så livet når alt har gått galt? Sini, en velværeblogger med et instagram-perfekt liv, kommer med en løsning
Men det som står mitt hjerte nærmest og som er aller viktigst for meg det er hvilke sanser vi mennesker har, som vi ikke bruker nok enda.
Flere og flere åpner nå opp og kjenner energiene som omgir oss.
Men mye av det man før trodde var kunnskap om dette er gått ut på dato.
Når jeg begynner å snakke om dette, blir jeg så ivrig at alt annet slutter å eksistere rundt meg.
Slik som i går kveld når dette kom opp i ei gruppe jeg er med i.
Det er så mange som nå kjenner energier og de vet ikke hva det er.
Ofte blir de redde så det er en av hjertesakene mine, forklare at de ikke trenger å være redd.
Det er bare energiavtrykk, ingen som vil dem noe vondt eller det er tante Klare som kommer innom, dog uten kropp, så du ser henne ikke, bare føler henne.
Men nå er jeg i gang igjen, fingrene går dom trommestikker og jeg prater meg bort.
Det var ikke det jeg skulle snakke om nå, men synkronitet og det som vi tenker på som tilfeldig.
Hvordan vi med å endre fokus, kan tiltrekke oss det dom godt er.
Noen har hørt før disse historiene jeg forteller men det får de tåle.
Jeg skal også ha noen livesendinger fremover der jeg snakker om dette.
Det vil også bli ting som er blitt sagt før, for ikke alle får det med seg.
Men nå skal jeg snakke litt om tall og “tilfeldigheter”.
Jeg er født 20.09
Jeg har skjult dagen på Facebook, så ingen ser den, for jeg er ikke så opptatt av bursdager.
Vi snakket i den gruppen i går om hvordan ting dukker opp når vi snakker om de.
Det du snakker om, ser du plutselig flere steder, ja uten at frøken Google er brukt.
Jeg har flere slike historier om bursdagen min.
20.09 2009, satt jeg i senga og leste. Plutselig kjenner jeg at kroppen blir tung og slapp. Jeg ble ikke redd, for jeg koblet det sammen med et healerbesøk jeg skulle på dagen etter. Plutselig får jeg sms fra henne. Jeg svarer og så begynner det igjen. Jeg spør henne da når jeg kommer dit om hun tenkte på meg. Det gjorde hun jo siden hun sendte melding. Dette var første gang jeg kjente energiene fysisk på kroppen. Før hadde jeg kjent det kun som kald vind mellom hendene. Nå kjenner jeg jo dette ofte når jeg har kontakt med andre på nettet.
En annen viktig hendelse var ei helg jeg var på en samling. I det vi ble hentet av hun som arrangerte, viste klokka på bilen hennes 20.09. Den helga var det jeg forstod at jeg måtte begynne å bruke healingevnene mine.
På et av kursene i England var en Facebook-venn med. Vi møttes der for første gang men jeg visste fra Facebook at vi hadde bursdag samme dag. Så satt vi der og ventet på læreren og snakket vel om at vi hadde bursdag snart. Når har dere dag da, sa en tredje. 20.09 sa vi. Det har jeg også sa hun. Der satt vi tre norske damer, på hver vår stol, ved siden av hverandre, i ei gruppe på 11 mennesker, på et kurs i England og alle var født 20.09.
I høst ringte en dame til meg etter en livesending. Hun ville bare fortelle at akkurat det jeg hadde sagt, hadde hun akkurat opplevd. Hun syntes det var så merkelig at jeg sa nettopp det. Hun satt sammen med søsteren sin og spiste kake, for vil du vite en hemmelighet, sa hun, jo hun hadde bursdag i dag. Da kan jeg fortelle deg en hemmelighet sa jeg, det har nemlig jeg også.
Er vel ikke det helt utrolig?
20.09=11.
Lillasjel har navnetall 11. Et navn jeg aldri mitt liv kunne ha funnet på, likte ikke lilla en gang, men det ble gitt meg i en drøm oh kom til meg dalende når jeg skulle finne navn på bloggen.
Så hadde jeg en healingtime nå den 4.01.2022. I det jeg ringer opp klienten får jeg det innfallet at jeg regner sammen tallene. Uten at jeg noen gang har snakket med vedkommende før, begynner jeg samtalen med å si at det er 4.01. 2022 i dag. Det blir 11. kjenner du noe til det med tallene og numerologi. Neeeei, sier hun litt usikker, men 11 har bestandig vært mitt såkalte lykketall. Dessuten har jeg bursdag den 11.
Slik er det når jeg har healingtimer. Jeg bare sier det som dukker opp helt av seg selv inni meg. Hvordan kunne da vel jeg ha visst dette. Ja det kan jo hende hun har bursdagen sin på Facebook, det har jeg ikke sjekket. Og er du skeptisk nok, så kan du si at det var jeg som bestemte timen, og planla det slik, så er man skeptisk nok, kan man jo påstå at det er lureri, men det er det ikke.
Og det er derfor jeg ønsker at alle skal begynne å prøve selv, for når du selv begynner å gjøre ting og oppleve ting, ja da vet du at det ikke er lureri. Som en av de første gangene jeg tilfeldig tok ned en avdød og sa at dette forstår jeg ikke helt, men hun viser meg noe gul drikke. Jo da, hun serverte bestandig enten solo eller Fanta.
Det er ingenting å være redd. Eneste du skal passe deg for, er hva du sier til andre mennesker. Trå varsomt. Husk at mange kan ha opplevelser som er vonde og du ikke har kompetanse til å snakke om. Husk også at noen kan ha psykiske sykdommer som gjør at de oppfatter ting annerledes og bør ha kvalifisert hjelp. Du er ingen lege eller psykolog, uten utdannelse for det.
Ikke la noen lure deg til å ta drastiske avgjørelser og bruke mye penger, for det er helt unødvendig. Du utvikler sansene dine uansett. Men det kan være fint å møte likesinnede i et kurs eller samling, men det er ikke nødt til å koste mer enn du har råd til.
Vær skeptisk, men åpen. Og husk at hjernen kan prøve å lure deg, så vær aldri skråsikker, men forsiktig.
Dette skrev jeg om før jul også. La ingen lure deg. Hold beina godt plantet på jorda.
Vi tiltrekker oss det vi tenker på og det vi sender ut.
Vel, da er det enkelt ikke sant?
Det du sender ut, får du tilbake.
Du er som en magnet.
Tenk litt på det.
Hva sender du ut.
Hva gjør jeg, egoisten.
Jo jeg sender ut det jeg vil ha tilbake.
Og jeg får det.
Ting legger seg til rette for meg.
At alt ikke er rosenrødt sier du?
Nei, selvfølgelig ikke.
Noe må vi få så vi kan lære av det.
Alt vi erfarer, former oss jo som mennesker.
Men når vi har lært, ja da går alt så mye bedre.
Ikke er jeg like flink bestandig heller.
Jeg kan falle i surmulingsgryta jeg også.
Dessuten skal jo det negative sluses ut.
Ingenting skal fortrenges.
Hadde jeg ikke hatt mine utfordringer i livet, ville jeg jo ikke skjønt dette heller.
Så jeg er en stor egoist.
Hele tiden jobber jeg med å ha fokus på hva jeg ønsker meg.
Jeg sender gode tanker ut i luften i trygg forvisning om at de treffer noen og kommer tilbake til meg.
Det er akkurat som når du søker på Google etter noe og så dukker det opp foran deg.
Kanskje tror du ikke på meg?
Hvis du følger bloggen min, ser du at det stemmer.
Der skriver jeg jo om alt som ordner seg til det beste for meg.
Bøker, reiser, menneskemøter, en overflod av gleder.
Og hvis du ikke tror det funker, bli en egoist selv.
Prøv det noen måneder og se hva som skjer.
Det er til og med helt gratis.
Men da må du kunne evne å se for deg i hodet at det skjer.
Du kan ikke gå rundt å tenke dette tror jeg ikke på.
Du må se for deg bilder i hodet ditt, gode bilder av det du ønsker.
Og husk det gjelder også tankene om andre mennesker.
Går du rundt og irriterer deg, da får du flere irritable mennesker midt i fleisen.
Klager du over dårlig service over alt, vær så god, her har du det.
Så velg selv hva du vil ha.
Vil du bli en egoist som meg som ønsker meg alt godt i livet.
Velkommen i gjengen.
I dag
ps. Siste ønsket mitt jeg la ut i desember. Det var noe jeg ønsket meg. Jeg sa ut i luften at det ønsker jeg meg. Og før jeg hadde begynt å lete etter butikker og pris, kom det en melding fra noen som ikke hadde peiling på at jeg hadde sendt ut ønske. Og vips, før desember var over, hadde jeg det på plass. Mirakuløst. Deilig å være egoist.
Jeg leser veldig variert. Kanskje derfor jeg sjelden går lei. Når jeg nå er ferdig med å konsentrere meg dypt i Stefánssons verden, 540 sider, måtte jeg ha noe lett og avslappende.
Caroline Säfstrand, Klubben for lykkelige avslutninger
Dette var koselesestoff som passet meg veldig godt. Lett og avslappende, men likevel fullt av livets gleder og sorger, i alle aldre.
En slik roman der jeg blir glad i alle sammen og tror at de er virkelige mennesker. Denne likte jeg enda bedre enn Villa Havbris, selv om den var fin også.
Det rare er kanskje at budskapet i Ditt fravær er mørke og Klubben for lykkelige avslutninger, er noe av det samme, men de to forfatterene er jo på hver sin jordklode i skrivestil. Men hos meg er det plass til de begge. Begge forteller oss at vi må gripe livet og gjøre det beste vi kan utav det.
Anbefales varmt hvis du vil synke ned i en god stol og bare slappe av og forsvinne inn i en historie.
En varm og håpefull roman om å gå seg vill i livet, og finne veien tilbake gjennom nye venner, en skriveterapeut og «Klubben for lykkelige avslutninger». Cecilia har mistet mannen sin altfor tidlig, Lisbeth innser at livet hennes har stagnert og Ivy går rundt og uroer seg for alt mulig hele tiden. Disse tre svært ulike kvinnene befinner seg ved et veiskille i livet da de finner en reklamelapp på bilen sin med invitasjon til skrivekurset «Klubben for lykkelige avslutninger». Uten at de er klar over det, tar livet deres nå en helt ny retning. De treffes en gang i uken og hemmeligheter fra fortiden nøstes opp. Skritt for skritt lærer de seg å elske, leve og le igjen. Men kommer de til å klare å lage sin egen lykkelige slutt?
Nå er jeg ferdig med første Island og Sverige, klar for Danmar
Ane Riel, Beist
Leseeksemplar fra Aschehoug
Ane Riel, enda en forfatter jeg ikke har lest noe av før.
Fra omslaget: En enormt stor mann, en kjempe, gjemmer seg nede ved elva. Han hvisker til ei kråke om ei jente som sluttet å puste, selv om han bare ville kose. Ingen vet hvor Leon har de voldsomme musklene sine fra, men moren, og Mirko, vet iallfall hvor vanskelig det er for ham å kontrollere dem. Spesielt når han vil kose. Historien om hvorfor Leon nå gjemmer seg der ved elva handler om ensomhet og fortvilelsen over å ha – og å være – et annerledes barn, om vill kjærlighet til en gift kvinne og ikke minst om hvordan alt kan gå fullstendig galt på én eneste natt. Den natten knyttes Mirko uløselig til Leon og hans gåtefulle krefter for resten av livet. Beist er på samme tid tragisk, spennende, varm og humoristisk. Det er en stor fortelling om skyld og uskyld, og samtidig en liten og varm historie om et uvanlig vennskap.
Ane Riel vant Glassnøkkelen, prisen for Nordens beste spenningsroman for Harpiks i 2016. Romanen fikk også Harald Mogensen-prisen for Beste danske spenningsroman. Harpiks er Ane Riels andre roman. Hun debuterte i 2013 med Slagteren i Liseleje, som ble kåret til Årets beste danske spenningsroman.
