Basert på virkelige hendelser, det bruker å slå an hos meg. Krysset bare fingrene for at det ikke ble for mye hjerte/smerte så allergien min blusser opp. Jeg kan ikke for det, men kjærlighetshistorier kjeder meg så inderlig hvis det er bare det det dreier seg om.
Dette ble ikke kjedelig i det hele tatt. Ja, det er en kjærlighetshistorie, men det er så mye mer. Romanen er basert på historien til virkelige mennesker og det er utrolig spennende å lese den. Vil du ha en historisk roman, som er gripende uten å være supervond å lese, anbefaler jeg virkelig Hedys krig. Jeg ble så hekta at jeg måtte bare lese den ut. Ny lærdom var det også å høre om at øya Jersey var okkupert av tyskerne. Jeg tror faktisk ikke at jeg har lest noen bøker fra Jersey.
Dette er en type bok som er av mine favorittbøker å lese. Selv om det er fiksjon og vi må ha det i tankene så det også mye av det som er virkelige hendelser.
Definitivt en av bøkene du bør lese hvis du er glad i gode romaner.
Fra omslaget:I juni 1940 blir de britiske kanaløyene okkupert av tyskerne. Hedy Bercu er en ung jødisk kvinne fra Wien som flyktet fra nazistene til Jersey to år tidligere. Men denne gangen kommer hun seg ikke unna.
Hedy er redd. Hun vet hva nazistene gjorde mot jøder i Østerrike, og frykter for sitt liv. Hun gjør det hun kan for å skaffe mat, overleve okkupasjonen og unnslippe konsentrasjonsleirene. Hun skjuler identiteten sin og får jobb som oversetter for tyskerne, ettersom hun er en av de veldig få på øya som kan tysk. Denne jobben gjør det også mulig for henne å bidra i motstandsarbeidet. Motvillig faller hun for den tyske løytnanten Kurt, som har blitt forelsket i henne. De vet begge at forholdet setter deres liv i fare, men kjærligheten gjør dem modige.
Fortellingen om Hedy og Kurt er basert på virkelige hendelser på Jersey under andre verdenskrig.
Jenny Lecoat vokste opp på Jersey. Besteforeldrene på begge sider var aktive i motstandskampen, og deler av deres fortelling inspirerte forfatteren til å skrive denne boka. Lecoat flyttet etter hvert til Storbritannia og har arbeidet som standup-komiker, skuespiller, skribent og manusforfatter.
Nå leser jeg:
Chris Whitaker, Vi begynner med slutten
Leseeksemplar fra Vigmostad og Bjørke
Fine omtaler, er litt spent
Fra omslaget:Rett eller galt? Livet leves et sted midt imellom. Duchess er 13 år gammel og følger bare sine egne regler. Iher- dig beskytter hun sin fem år gamle bror Robin, samtidig som hun passer på moren sin, Star. Politisjefen Walk har bodd hele livet i den californiske kystbyen der han og Star vokste opp. Han plages med det som skjedde da han som ung måtte vitne i saken som sendte bestevennen, Vincent King, i fengsel på livstid. Walk gjør alt han kan for å beskytte Star, Duchess og Robin. Men er det nok? Nå, 30 år senere, slipper Vincent ut av fengsel. Men hva er det egentlig som venter ham på utsiden? Vi begynner med slutten er en roman helt utenom det vanlige om to typer familier – de vi fødes inn i, og de vi selv skaper.
Det nyeste nummeret av Hverdagsnettmagasinet, proppfull av forfatterintervjuer og mye mer, blant annet Bokidioten funderer litt på om det er mulig å kvitte seg med bøker.
Oberst Lauritzen ventet på at vi skulle ta Romsdalsgondolen.
Vi venter på onkel og nyter utsikten til Isfjorden.
Ved denne kaia legger de store cruiseskipene til.
De er så store at kaia måtte forlenges. Derfor måtte de støpe en dykdalb og den har gubben vært med og støpt.
Obersten var litt stram i maska.
Moro å ta imot den når den kommer, synes gutta.
Gutta koser seg.
Det var fint besøk på Eggen restaurant i dag. Legehelikopteret hadde kaffepause.
Det var masse folk på Eggen restaurant i dag også. Heldigvis ble det et ledig bord ute når vi kom ned igjen. Vi måtte jo ha is og de berømte Eggen-kanelsnurrene, som de har sagt de skal selge 15000 av. Det kan vel ikke bli noe problem å nå det målet.
Vi måtte jo gå en tur og se på helikopteret.
Er ikke det spektakulært eller?
Tenk at de kan lande her.
Det er jo helt sykt.
En opplevelse jeg kommer til å huske lenge.
Min lille flokk på vei ned til is og kaffe.
Mens helikoptergjengen er ferdig med sin pause.
Der letter de og gir oss en fantastisk oppvisning.
De svinger seg rundt restauranten, før de stuper ned mot sjøen mens de vinket.
Testet ut en ny potetrett. Kokte småpoteter. Knuste de med gaffel. Hadde på gressløk, hvitløk, chili, olje, basilikum, salt og pepper, mozzarella. 12 min 200 grader. Ble smellende god, skal gjentas.
Jeg hadde leid inn kokk for anledningen eller rettere sagt fødte jeg han for 36 år siden ❤️
I dag kuttet jeg 2 gulrot, 2 vårløk og et par pak choi skudd som var igjen. De var blitt veldig visne allerede de skuddene. Kanskje er det for kaldt i kjøleskapet. Jeg surret de litt.
Så hadde jeg i suppa og lot det koke noen minutter.
Jeg skar opp fisk og persille.
Det hadde jeg i til slutt og simsalabim, nydelig fiskegryte.
Bok 1 var bra. Jeg håpte jeg ville huske litt fra den nå når jeg begynte på to. Jeg husker den krevde konsentrasjon å lese for det handlet om flere ulike mennesker i hvert kapittel, så man måtte holde tunga beint i munnen
Jeg synes bok 2 var nesten enda bedre enn bok 1. Jeg husker ikke så mye fra bok 1, men kanskje hjernen min husker mer enn jeg er det bevisst. Jeg følte jeg kom nærmere personene, ble bedre kjent med dem og nå visste jeg hvordan boken var bygd opp, at det er flere fortellerstemmer i hvert kapittel. Det skifter når det er avsnitt.
Dette er ikke noe slukebok, men en lesesakte-bok. Det er mange personer involvert og mange historiske hendelser. Vi følger historien fra etter andre verdenskrig til ut i 60-årene. Det er ikke en følelsesladet roman selv om det også skjer triste ting for det dveles ikke med det triste, det fortelles mer som om det er i fortid.Det er litt sånn, ja så skjedde det og nå er det over.
Det jeg reagerer litt på at det kunne vært kuttet flere kapitler,overdriver litt),bare når det gjelder drikking av alkohol. Jeg har ikke tall på hvor mange drinker og hvor mange glass vin som er nevnt. Helt unødvendig for handlingen. Det er ikke nødt til å stå hver eneste gang de tar seg et glass vin eller en drink, veldig uinteressant for meg.
Jeg tenkte også at de gikk veldig lett videre fra krigen, for det var jo mye fattigdom i Tyskland etter at krigen var slutt og store ødeleggelser, men her ser det ganske rosenrødt ut både med økonomi og leveranser av nødvendige varer.
De viktigste personene er ramset opp foran i boken så i starten bladde jeg litt frem og tilbake..
Jeg anbefaler disse bøkene til alle som liker, rolige, gode romaner.
Fra omslaget:
I den andre delen av Carmen Korns århundretrilogi fra Tyskland 1900-tallet forteller forfatteren en livsbejaende historie om den tyske etterkrigstiden, de glade femtiårene og den optimistiske stemningen på sekstitallet.
Venninnene Henny, Käthe, Ida og Lina kommer fra samme distrikt i Hamburg, og i flere tiår har de delt små og store gleder. Nå er Tyskland i ferd med å legge verdenskrigen bak seg, og utover på 1950-tallet begynner livet endelig å se lysere ut. Det er helt nye tider i den unge republikken. Det eneste vennene fremdeles ikke vet, er hvor det ble av Käthe.
Nå leser jeg:
Jenny Lecoat, Hedys krig
Leseeksemplar fra Aschehoug
Basert på virkelige hendelser, det bruker å slå an hos meg. Krysser bare fingrene for at det ikke blir for mye hjerte/smerte så allergien min blusser opp. Jeg kan ikke for det men kjærlighetshistorier kjeder meg så inderlig hvis det er bare det det dreier seg om.
Fra omslaget:I juni 1940 blir de britiske kanaløyene okkupert av tyskerne. Hedy Bercu er en ung jødisk kvinne fra Wien som flyktet fra nazistene til Jersey to år tidligere. Men denne gangen kommer hun seg ikke unna.
Hedy er redd. Hun vet hva nazistene gjorde mot jøder i Østerrike, og frykter for sitt liv. Hun gjør det hun kan for å skaffe mat, overleve okkupasjonen og unnslippe konsentrasjonsleirene. Hun skjuler identiteten sin og får jobb som oversetter for tyskerne, ettersom hun er en av de veldig få på øya som kan tysk. Denne jobben gjør det også mulig for henne å bidra i motstandsarbeidet. Motvillig faller hun for den tyske løytnanten Kurt, som har blitt forelsket i henne. De vet begge at forholdet setter deres liv i fare, men kjærligheten gjør dem modige.
Fortellingen om Hedy og Kurt er basert på virkelige hendelser på Jersey under andre verdenskrig.
Det nyeste nummeret av Hverdagsnettmagasinet, proppfull av forfatterintervjuer og mye mer, blant annet Bokidioten funderer litt på om det er mulig å kvitte seg med bøker.
Ja, bare 15 grader så langt, men det gjør ingenting.
Egentlig er det godt, for det er så frisk, god luft.
Lettere å puste enn om det var 30 og i solen er det jo varmt.
Vi kjøpte nye, fine hagemøbler i fjor.
Men hva skjer?
Jo jeg sitter i de gamle.
Vi har igjen to av de stolene vi en gang hadde på stua.
De ble satt ut på balkongen for å kjøres på søpla.
De er slitte og skitne, men utrolig gode å sitte i.
Jeg er ikke så opptatt av at alt må være tipp topp, så jeg elsker disse stolene.
Jeg drar de hit og dit på balkongen, ettersom jeg vil ha sol eller skygge.
De er så god når jeg skal lese, for armlenene er litt høye så jeg får hvile.
Det er ei til som nyter sola.
Jeg tenker på det med tilhørighet til hjemstedet i dag.
Vi skal ha slektstreff i høst, gubben sin familie.
I likhet med når det er skolereunion, så er det ofte de som ikke bor på stedet, som arrangerer.
Det er som om det er et ekstra behov for de, å komme tilbake til røttene.
Ja mange av de yngste familiemedlemmene har sikkert ikke vært her.
Ja nå er det ikke slik bestandig, men jeg ser det ofte.
Jeg husker når vi landet på flyplassen i Alta og jeg fikk tårer i øynene og tenkte at nå skal jeg vise gubben hvor jeg hører til.
Men det rare er jo at jeg har vært der bare noen få ganger tidligere.
Det er ikke noe sted jeg har mange minner fra.
Likevel kommer den følelsen av å komme hjem, man finner en ro.
Og kanskje er den følelsen sterkere når man bor langt unna?
Og med min tro så bærer vi på våre foreldres energier og dermed minner og at det er derfor vi kan kjenne denne tilknytningen til et sted, vi selv egentlig ikke har noe forhold til.
Den tunge skodda løser seg opp.
Det er så deilig.
Og i dag kommer våre to minste barnebarn på besøk og gleden er stor.
Gubben trener på å bli pensjonist, så han er opptatt
Det er nok slik det blir, tenker jeg.
Han kommer til å fly hit og dit og hjelpe her og der, så jeg aldri vet når han er hjemme.
Forrige fredag skulle det visst ikke ta så lang tid.
Han dro klokka 7 om morgenen og kom igjen klokka 17.
Det er bra han er aktiv.
Jeg har god trening i å sitte her og har ikke noe imot det.
Det er kjekt at han er frisk og kan styre på.
Jeg prøver å få avtalt tid til å dra til Ålesund og shoppe litt før ferien, men det spørs om han har tid.
Ville gjerne hatt noen nye klær.
Litt deilig å fornye seg litt.
Men det blir ikke denne uken.
Så i dag blir det å sitte her i solen sammen med pus.
Jeg leser fortsatt Oppbruddstid.
En veldig fin roman, men jeg er en slukeleser og det kan jeg ikke vær her.
Her må det leses sakte og da blir jeg lett utålmodig selv når jeg egentlig koser meg.
Jeg er nok slik av natur.
Det er derfor det blir litt krasj når jeg innvendig er utålmodig og vil at mye skal skje, mens kroppen er ei seig maskin, som er vanskelig å få i gang.
Men det tegner til å bli en usedvanlig bra dag her i Paradisbukta.
Dette er ingen sluke i full fart bok. Det er en bok om en virkelig familie og det er mange detaljer og den er litt tung å lese. Det er mye om historien til jødene over et helt århundre
Det er derfor ingen lett feelgood hvis du ønsker noe lett i solen. Jeg brukte flere dager på denne, leste ca 50 sider daglig. Den var veldig interessant, men føler nok at noe av det ble vel detaljert som om forfatteren, som skriver om egen familie, vil favne mer enn det som egentlig er nødvendig. Men stort sett svært interessant og lærerikt og tankvekkende. Det forundrer meg stort hvorfor jødene skal være så forfulgt og hetset i alle århundre. Jeg var ikke klar over hvor ille det er, også i dag.
Fra omslaget:Etter farmoren Sala Glass’ bortgang, finner journalist Hadley Freeman en skoeske med noen av hennes aller kjæreste eiendeler. For barnebarnet Hadley var hun et stort mysterium, og med skoesken starter en reise som skal vare i nesten to tiår, reisen for å finne ut hvem Sala og hennes tre brødre egentlig var. Denne reisen tar henne fra Picassos arkiver i Paris til et lite hus på landsbygda i Auvergne, Long Island og Auschwitz.
Ved hjelp av brev, fotografier og en upublisert selvbiografi får Freeman for første gang frem hele historien til søsknene i familien Glass: storebror Alex med sin fortid som moteskaper og venn av Dior og Chagall, den patriotiske og modige Jacques og den glitrende Henri som skjulte seg i det okkuperte Frankrike – hver av dem gikk til usedvanlige skritt for å overleve. Freeman oppdager også at mens grandonklene handlet tappert i Vichy-regjeringens Frankrike, foretok farmoren et like heltemodig, men mer privat type offer – av det slaget kvinner ofte gjør.
Vi følger den jødiske familien Glass over et helt århundre, fra de flykter fra pogromer og fattige kår i Polen på begynnelsen av 1900-tallet og søker seg til et bedre liv i Paris, andre verdenskrig og tiden etterpå. Underveis utforskes evige spørsmål rundt assimilasjon, identitet, hjem og tilhørighet. Den jødiske familien Glass åpner døren til fortiden, og lyset skinner skarpt ut over nåtiden.
Nå leser jeg:
Carmen Korn, Oppbruddstid
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Bok 1 var bra. Jeg håper jeg klarer å huske litt fra den nå når jeg begynner på to. Jeg husker den krevde konsentrasjon å lese for det handlet om flere ulike mennesker i hvert kapittel, så man måtte holde tunga beint i munnen
I den andre delen av Carmen Korns århundretrilogi fra Tyskland 1900-tallet forteller forfatteren en livsbejaende historie om den tyske etterkrigstiden, de glade femtiårene og den optimistiske stemningen på sekstitallet.
Venninnene Henny, Käthe, Ida og Lina kommer fra samme distrikt i Hamburg, og i flere tiår har de delt små og store gleder. Nå er Tyskland i ferd med å legge verdenskrigen bak seg, og utover på 1950-tallet begynner livet endelig å se lysere ut. Det er helt nye tider i den unge republikken. Det eneste vennene fremdeles ikke vet, er hvor det ble av Käthe.
Det nyeste nummeret av Hverdagsnettmagasinet, proppfull av forfatterintervjuer og mye mer, blant annet Bokidioten funderer litt på om det er mulig å kvitte seg med bøker.
Da har jeg lest bok 3 i Tidsfikserne og kost meg som et barn. Litt lærerik for oss voksne også å ta et dypdykk ned i historien. Nå er jeg forberedt til barnebarna kommer. De er i perfekt alder for Tidsfikserne, 1. og 3. klasse. Det står de er beregnet fra 9-12 år, men jeg tror 7 åringen vår vil like de.
Her er det store bokstaver og mange fine illustrasjoner av Jenny Lindquist.
Frode Eie Larsen er flink til å skrive for barn og denne var jo ekstra spennende synes jeg.
Fra omslaget:Om de ikke får ryddet opp i rotet til tidstyven, endres historien… 8. juni i år 793 ble klosteret på øya Lindisfarne plyndret, og det blir regnet som starten på det vi kaller vikingtiden. Hva om plyndringen aldri fant sted? Hvordan ville vikingtiden sett ut da? Sigurd finner også ut at han er i slekt med den norrøne oppdageren Leiv Eiriksson, og befinner seg plutselig i en situasjon der hele hans eksistens står på spill. Tidsfikserne Sigurd og Anne må finne en måte å stoppe Tidstyven på, ellers vil kanskje Sigurd aldri bli født!
Nå leser jeg:
Carmen Korn, Oppbruddstid
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Bok 1 var bra. Jeg håper jeg klarer å huske litt fra den nå når jeg begynner på to. Jeg husker den krevde konsentrasjon å lese for det handlet om flere ulike mennesker i hvert kapittel, så man måtte holde tunga beint i munnen
I den andre delen av Carmen Korns århundretrilogi fra Tyskland 1900-tallet forteller forfatteren en livsbejaende historie om den tyske etterkrigstiden, de glade femtiårene og den optimistiske stemningen på sekstitallet.
Venninnene Henny, Käthe, Ida og Lina kommer fra samme distrikt i Hamburg, og i flere tiår har de delt små og store gleder. Nå er Tyskland i ferd med å legge verdenskrigen bak seg, og utover på 1950-tallet begynner livet endelig å se lysere ut. Det er helt nye tider i den unge republikken. Det eneste vennene fremdeles ikke vet, er hvor det ble av Käthe.
Det nyeste nummeret av Hverdagsnettmagasinet, proppfull av forfatterintervjuer og mye mer, blant annet Bokidioten funderer litt på om det er mulig å kvitte seg med bøker.
Fra omslaget:I juni 1940 blir de britiske kanaløyene okkupert av tyskerne. Hedy Bercu er en ung jødisk kvinne fra Wien som flyktet fra nazistene til Jersey to år tidligere. Men denne gangen kommer hun seg ikke unna.
Hedy er redd. Hun vet hva nazistene gjorde mot jøder i Østerrike, og frykter for sitt liv. Hun gjør det hun kan for å skaffe mat, overleve okkupasjonen og unnslippe konsentrasjonsleirene. Hun skjuler identiteten sin og får jobb som oversetter for tyskerne, ettersom hun er en av de veldig få på øya som kan tysk. Denne jobben gjør det også mulig for henne å bidra i motstandsarbeidet. Motvillig faller hun for den tyske løytnanten Kurt, som har blitt forelsket i henne. De vet begge at forholdet setter deres liv i fare, men kjærligheten gjør dem modige.
Fortellingen om Hedy og Kurt er basert på virkelige hendelser på Jersey under andre verdenskrig.