Jeg er så glad i å belære andre.

Og i det jeg skulle skrive det, skrev jeg blære fremfor belære.

Og noen ganger står jeg nok frem ganske så blærete.

Hvorfor er det bestandig så moro å fortelle andre hva de kan gjøre.

Ja jeg øser ut av min visdom.

Eller det er vel det jeg tror.

 

For egentlig er det min visdom eller rettere sagt min lærdom.

Det er jeg selv som skal lære og ved å si ting til andre, lærer jeg selv.

Men har du puttet på meg ei krone, prater jeg i ett.

Da er det opp til deg nemlig å si stopp.

Jeg kan ikke vite når du egentlig ikke vil høre på hva jeg har å si.

Jeg prater på innpust og utpust, hvis det er temaer jeg er interessert i.

Vil du ikke høre, ja da må du stoppe meg.

 

Jeg er nemlig ikke ute etter å belære noen.

Jeg er bare ivrig engasjert.

Jeg har ingen krav om at du skal gjøre som jeg sier.

Kanskje er det motsatte riktig for deg.

Og det er dette som er viktig.

Du må lære deg å sette grenser for deg selv.

Du må finne din egen visdom, som passer for deg.

Kanskje får du input fra meg eller kanskje er det jeg sier, helt feil for deg.

Du må tenke selv, ikke følge den som prater høyest til enhver tid.

Ikke slavisk følge sannheter en annen banker i bordet med.

Kanskje er det sannhet for dem, men ikke nødvendigvis for deg.

 

Nå er jeg så heldig at jeg har blogg.

Der kan jeg tutre avgårde så mye jeg vil.

Du kan velge å lese eller la være.

Du kan velge å være enig eller uenig.

Men tenk godt etter selv, hva som er riktig for deg.

Ikke kast deg på en buss og bli ukritisk med dit bussen fører deg.

Det kan jo være spennende det en stund, men da må du være observant, så du går på riktig buss.

Eller at du går av når du har lært det du skal.

Tenk selv, stå bak roret på skuta di.

I dag